Bever-film

Siden det er så mange små, skumle monstre som løper rundt i mørket i dag, tenkte jeg det kunne være hyggelig med en liten naturfilm. Kom over denne koselige dokumentaren om amerikanske bevere.



Vi får her se hvordan beverne utvikler seg for å takle menneskets innrykning inn i deres revir. Hvordan de endrer kostholdet sitt til å spise kjøtt. Og hvordan de fører arten videre via assimilasjon. Fascinerende saker. I tillegg får vi også presentert litt toppløsbading bare for å "spice" det opp litt. Og det er jo bra, i en naturfilm må man jo ha masse fin natur.

Trailer:


#film #zombeavers #bever #zombie #skrekk #komedie

DW 13: På grensen til katastrofe

Denne dvd-en hadde bare to episoder, og den siste, nummer 13, heter The Brink of Disaster. Den gikk på BBC for første gang lørdag 15. februar i 1964.

OBS! Spoilervarsel



Forrige episode sluttet med en skikkelig cliffhanger der doktoren (William Hartnell) ble kvalt av noen. Og hvem var det? Det var naturfaglærer Ian Chesterton (William Russel). Han er helt tullerusk og svimer av når doktoren skubber ham unna. Susan (Carole Ann Ford) og historielærerinne Barbara Wright (Jaqueline Hill) kommer løpende da det hører bråket. Ian våkner igjen, men er fortsatt litt omtåket. Ikke rart siden han labber rundt, barføtt, i en slåbrok hele episoden.

Doktoren er overbevist om at Ian og Barbara har sabotert skipet. Han er skikkelig stygg og truer med å kaste dem ut.

Men så lyser fault locatoren opp, og doktoren skjønner at her er det noe alvorlig galt. Noe så alvorlig at Ian og Barbara ikke kunne ha gjort det. Nå må de alle samarbeide for å overleve.



Hele skipet rister og kontrollkonsollen lyser opp. Det er like før skipet disintegrerer. Doktoren regner ut at de har ti minutter igjen å leve hvis de ikke finner løsningen.



De tar seg da en liten pause og lar dette synke inn, før Susan friker ut og de alle finner ut at de må kanskje begynne å gjøre noe. Barbara spekulerer i at skipet selv kanskje gir dem hint om hva som foregår. Doktoren fnyser først av dette, men kanskje er det noe i det.

En magnetisk kraft prøver å trekke energien i tardis ut. For å få til det må den minst være like kraftig som et solsystem. Doktoren er en smart gammel gamling, og skjønner snart at de har rotet seg inn i et solsystem som fortsatt er i begynnelsen, da molekylene begynner å samle seg i den lange, lange prosessen til å bli fast materiale og etter hvert en sol og planeter.



Doktoren har en sjarmerende monolog hvor han forklarer hvordan et solsystem blir til. Den gamle grinebiteren minnet plutselig litt om Knut Jørgen Røed Ødegaard.

Etter litt samarbeid og detektivlek, så finner de ut at problemet ligger i denne knappen:



Den er kilt fast og er permanent nedtrykket. Doktoren tar den av, fikler litt med fjæren og så er alt i orden igjen. Og for å være helt sikker på at alle fikk med seg hvor enkelt problemet egentlig var, så forklarer doktoren hele sekvensen igjen ved hjelp av knappen på en lommelykt til storøyde Susan.

Disse to episodene er kanskje et vendepunkt i doktorens liv. I begynnelsen var han en sur gammel gubbe som ikke likte sine passasjerer. Nå når han måtte samarbeide med dem, fant han ut at de ikke var så ille allikevel. Kanskje er det her han først ble glad i menneskene og det var denne hendelsen som fikk ham til å komme tilbake til jorden igjen og igjen for å redde menneskeheten fra slemme romvesener. Som fikk ham til å bli den helten vi kjenner fra tv-skjermene i dag. Jeg liker å tro det i alle fall.

Doktoren snakker ut med Ian og kommer med en skikkelig unnskyldning til Barbara og sier hun er verdifull. Det er godt å se dem alle bli venner og det føles nesten litt som om at det er nå eventyret faktisk begynner.

De lander på en jordlignende planet hvor det er snø ute. Juhuu! Snøballkrig!

Utenfor finner Susan et digert fotavtrykk som må være laget av en kjempe. Farene er visst ikke helt over enda...

#doctorwho #hartnell #tv #tardis #sciencefiction

DW 12: På kanten til ødeleggelse

The Edge of Destruction gikk første gang på BBC lørdag 8. februar i 1964. Den (og den neste) er litt spesielle. Serien fikk først bare ok av BBC til å lage 13 episoder, men de hadde brukt opp nesten alle pengene på de første 11. For de neste episodene var det ikke råd til å lage flere kulisser eller leie inn gjesteskuespillere. Så dermed måtte de bruke det de hadde. Innsiden av Tardis, hvor denne og neste episode foregår, var jo det dyreste settet som ble lagd, og det minst brukte hittil.

OBS! Spoilervarsel


På slutten av forrige episode forlot våre helter planeten Skaro, men noe galt skjedde med skipet og alle svimte av.



Sakte kvikner de til, først Barbara (Jaqueline Hill), så Susan (Carole Ann Ford) og Ian (William Russell). Alle er skikkelig groggy og sliter litt med hukommelsen.



Doktoren (William Hartnell) har slått seg i hodet og trenger bandasje.



Snart griper paranoiaen fatt og de krangler så busta fyker. Hva har skjedd? Har noen sabotert skipet? Har noen eller noe kommet seg inn? Døra var jo oppe.



Og Susan blir virkelig skummel med den saksen.

Forvirret og mistenksomme prøver de å finne ut hva som har skjedd. Doktoren og Ian sjekker faultlocator og finner ut at alt fungerer som det skal. De slår på kameraskjermen for å se om det er noe feil utvendig, men alt de får der er fotografier fra tidligere reiser.

Det er mye prating i denne episoden, og krangling, men det er en herlig skummel og mistenksom undertone til det hele. Stemninga er helt nervepirrende, og man mistenker alle etter tur for å være besatt av et eller annet uhyggelig vesen.



Doktoren tilbyr til slutt alle noe å drikke og mener de bør alle sove litt. Jeg mistenker med en gang at den slu gamlingen har puttet noe i drikken, og blir enda mer sikker da han sniker seg bort til kontrollene når alle de andre har sovnet. Helt til noen tar kvelertak på ham (hikst!), og da vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tro. Fortsettelse følger...

#doctorwho #tardis #hartnell #sciencefiction #tv

DW 11: Redningen

Har nå kommet til den siste episoden på dvd-en The Daleks. The Rescue gikk for første gang på tv lørdag 1. februar i 1954, og viser avslutningen på den 7-episoder lange historien satt på planeten Skaro.



OBS! Spoilervarsel



På slutten av forrige episode holdt det på å gå riktig så galt for naturfaglærer Ian Chesterton (William Russel). Antodus (Marcus Hammond) henger utfor stupet og holder på å dra med seg Ian i fallet. Ganatus (Philip Bond) prøver så godt han kan å dra dem opp, men de er for tunge. Antodus kutter tauet over seg, dermed redder han Ian, men falles selv ned til døden.



I mellomtiden er doktoren (William Hartnell) og barnebarnet Susan (Carole Ann Ford) fanget hos de slemme dalekene. De får vite at dalekene har tenkt å sende ut radioaktiv gass for å drepe alt liv bortsett fra dem selv. Au da.



Tilbake i hulene sitter Ian, Ganatus, Kristas (Jonathan Crane) og historielærerinne Barbara (Jaqueline Hill) og fortviler. Veien foran har rast sammen og lyset deres holder på å gå ut. Men vent litt, når det blir mørkt, er det litt lys allikevel. De finner snart hvor det kommer fra og ser veien inn til dalekbyen. Woohoo!



De sniker seg gjennom korridorene på jakt etter kontrollrommet. Samtidig angriper Alydon (John Lee) og de andre thalene byen. Snart møtes Ian og Antodus, og jeg begynner å lure på hvorfor de måtte ta den farefulle ferden gjennom sumpene og hulene, hvor to thaler mistet livet. Kunne de ikke alle bare ha ventet i leiren og så angrepet samtidig?

Nuvel. Dalekene skal til å sende ut radioaktiviteten, men de må telle ned fra hundre før de trykker på knappen. Hvorfor vet jeg ikke. Vi må bare akseptere at romvesener ikke tenker på samme måte som oss. Dette gir thalene tid til å angripe.



Vi får nå en heftig slagscene hvor thalene og dalekene slåss. Jeg er litt usikker på hva som egentlig skjer. De hopper oppå dalekene, skubber dem rundt og velter dem, men plutselig så mister dalekene all kraft. Regner med at noen kom borti noe viktig.



En av dalekene bønnfaller doktoren om å ikke la dem dø ut, men doktoren har ingen inklinasjon om det. Han var visst litt bad boy når han var gammel den doktoren.



Seiern er vår! Seiern er vår! Vi har vunni, seiern er vår!!

Med dalekene ute av dansen, har nå thalene en mulighet til å bygge opp planeten igjen, hvis de da klarer å finne ut av alle maskinene til dalekene. Doktoren blir bedt om å bli for å hjelpe dem, men hans fremtid ligger i stjernene. Susan får en fin jakke av Dyoni (Virginia Wetherell) og Barbara gir Ganatus en smask for å være sikker på at han kommer til å huske henne. Og jeg syntes jeg så Ian bli omsvermet av vakre thal-piker i bakgrunnen mens doktoren og Alydon snakket.

Etter å ha tatt farvel, drar de tidsreisende videre. Men noe skjer med tardis. Det kommer et smell og alle faller om. Å nei!

Har dalekene tuklet med fluid linken? Har doktoren gyldig sertifikat? Hva skjer nå?

#doctorwho #dalek #tardis #sciencefiction #tv

DW 10: Prøvelsen

Lørdag 25. januar 1964 ble alle britiske barn vettskremte av den tiende episoden av Doctor Who. Episoden som nesten kan kalles den første huleutforskerskrekkfilmen.

OBS! Spoilervarsel

Forrige episode sluttet med at en uheldig thal ble spist av et sumpmonster.



Jeg var litt skuffet over at vi ikke fikk se monsteret, men på den tiden var Doctor Who en helt ny serie med et knapt budsjett. De måtte tenke på kostnadene og som oftest var det billigere å bare vise effekten av monstrene, ikke monstrene selv.

Ian (William Russel), Barbara (Jaqueline Hill) og deres thalske kompanjonger begynner å utforske hulene for å finne en vei inn i dalekbyen. Barbara benytter sjansen til litt flørting med kjekkasen Ganatus (Philip Bond), men holder på å ta livet av ham da hun slurver med taudisiplinen. Kvinnfolk asså!



På den andre siden av dalekbyen prøver doktoren (William Hartnell) og barnebarnet hans Susan (Carole Ann Ford) å distrahere dalekene med litt sabotasje. Dalekene har kameraer over alt, og doktoren, med sitt overlegne intellekt, kommer opp med en genial plan for å forstyrre televisjonsbølgene deres: Magiske speil!



Fantastisk!

Med kameraene forstyrret drar doktoren og Susan lenger inn i byen. Der kortslutter doktoren et strømpanel med Susans nøkkel og stokken sin. Det var morsomt å se på. Doktoren frydet seg som en liten unge som hadde kommet unna med verdens største pek. Dessverre brukte han for mye tid på å godte seg, så Dalekene tar dem til fange.



Tilbake i hulen er det veldig dramatisk. De klatrer og kravler, og noen ganger river de av biter av fjellet (pappmasje muligens), men det får vi bare late som vi ikke så. Broren til Ganatus, Antodus (Marcus Hammond), får det roligste anfallet av klaustrofobi jeg noen gang har sett. Han skriker ikke. Han raver ikke rundt i panikk. Nei, han spør broren sin spakt om å få dra tilbake. Men før Antodus får sjansen til å feige ut, raser hulen sammen bak dem. Nå er det bare en vei: videre.

Til slutt får vi en svært så nervepirrende sekvens der de må hoppe over et dypt hull for å komme videre.



Ian skal være helt, og hopper først, deretter tar han imot de andre og sender dem rundt kanten. Til slutt er det bare Antodus igjen, og selvsagt klabber han til det og faller nedi. Ian, som er bundet fast til ham, tviholder i steinveggen, men dras sakte nedover han også.

Ai, ai, ai! Er dette slutten for vår tapre naturfaglærer? Og hvordan vil det gå med Susan og gamlingen som nok en gang er fanget av de slemme dalekene?

#doctorwho #sciencefiction #hartnell #tv #dalek #hule

Musikeren i Bremen

Denne novellen, med tittelen The Musician of Bremen, GA, var litt treg i starten, men ble ikke så ille til slutt. Peter Crowther gir oss her en tragisk jazz-krim-historie som involverer en musikk-konkurranse i Bremen i Georgia USA, en veldig talentfull trompetist som kommer fra fattige kår og en tulling med gitar som vil rane en bank men går for et forsikringsselskap i stedet. Tullingen har en tullete venn som spiller trommer, og pianisten i kvartetten er fortelleren. Sing us a song, you're the pianoman.

Jeg leser sjelden slike historier hvor vi har en mer realistisk slutt hvor ting faktisk ikke går bra. Synes de er litt deprimerende. Men jeg må innrømme at denne var bra skrevet. Begynnelsen var litt kjedelig, for det begynner med Cal som kommer fra fattige kår men blir en veldig talentfull trompetist. Det er veldig jazz over det hele og jeg er ikke noen stor fan av jazz. (Selv om jeg likte første sesong av Treme)

Peter Crowther synes jeg skriver ganske finurlig. Man vet aldri helt hva man får og han skifter som oftest retning midt i novellen også.

Denne novellen ble forresten først trykket i novellesamlingen Once Upon a Crime i 1998. Temaet for den samlingen var krimhistorier inspirert av brødrene Grimm.



#novelle #petercrowther #jazz

Kråkeprinsen

Nok en gang har jeg havnet i Warhammer-universet. Denne gangen med en historie fra The Horus Heresy, tidsepoken hvor keiserens favorittsønn Horus gjør opprør og starter en galaktisk borgerkrig uten like. Prince of Crows er skrevet av Aaron Dembski-Bowden. Aaron synes jeg er en av de bedre forfatterne i dette universet. Tror faktisk at jeg har likt alle bøkene jeg har lest av ham hittil, mens mange av de andre forfatterne har hatt litt varierende kvalitet.

I denne boken følger vi Jago Sevatarion, også kjent som Kråkeprinsen. Primarken Konrad Curze er hardt såret, så Jago tar over kommandoen for nattherrene (Night Lords Space Marines - Den syvende legionen av Legiones Astartes).  Night Lords er en av gruppene som gikk på Horus sin side i opprøret (altså en av de slemme). Dette er på slutten av det som kalles The Thramas Crusade, et slag jeg ikke kjenner til, men som jeg får et inntrykk av at jeg burde. Nattherrene er på randen av utslettelse i kampen mot de mørke englene (Dark Angels Space Marines - Den første legionen av Legiones Astartes) og Jago må komme med en dristig plan for at de skal kunne overleve. Dark Angels er forresten på keiserens side, så de regnes som snille.

Det er ganske tydelig at nattherrene og Jago ikke er mors beste barn, men det er allikevel spennende å lese om hvordan det går med dem. Vi får også vite litt om bakgrunnshistorien til Konrad Curze (også kjent som the Night Haunter), noe som er veldig interessant hvis man er stor Warhammer-fan.

Selv om dette er en helt fin actionhistorie, så er den nok mest for folk som allerede kjenner til Warhammer-universet og hva Horus Heresy går ut på. Hvis ikke kan det nok være litt forvirrende da man ikke helt skjønner hvorfor alle slåss.



#warhammer #sciencefiction #bok #horusheresy

DW 9: Ekspedisjonen

Lørdag 18. januar i 1964 fikk alle som bodde i Britannia gleden av å se den niende episoden av Doctor Who.

OBS! Spoilervarsel



På slutten av forrige episode fant vi ut at doktoren (William Hartnell) og de andre ikke kunne dra videre alikevel, for Ian (William Russel) hadde mistet fluid linken i dalekbyen. Riktignok har de slått seg sammen med thalene (som kriget med dalekene for 500 år siden) men de har alle blitt fredselskende hippier. Noe angrep på dalekbyen kommer ikke på tale. Susan (Carole Ann Ford) klatrer litt i trærne mens de voksne diskuterer hva de skal gjøre videre.

Samtidig har dalekene problemer. Antistrålingsmedisinen de har fått tak i gjør dem syke. Det viser seg at de har blitt kondisjonert til å trenge radioaktiv stråling for å overleve. De bekymrer seg litt over at bakgrunnsstrålingen har gått ned i det siste, men finner snart en løsning. Det er jo bare å bruke en ny nøytronbombe.



Tilbake i leiren prøver Ian å overtale thalene til å hjelpe dem. Dette gjør han ved å provosere dem, først ved å true med å gi dalekene de historiske arkivene deres, for så å true med å gi ungjenta Diony (Virginia Wetherell) til dalekene slik at de kan eksperimentere på henne. Det får lederen Alydon (John Lee) til å se rødt. Ian får seg en velfortjent karamell på tygga, og thalene skjønner at de ikke er fullstendige pasifister allikevel.



Ian og Barbara (Jaqueline Hill) drar sammen med en liten gruppe thaler for å snike seg inn bakveien til dalekbyen, mens doktoren og Susan venter i leiren. Planen er å angripe på to fronter. Men for å komme seg til bakveien, må de gjennom skumle sumper hvor fæle muterte skapninger lever.



Snart kommer de fram til fjellene og finner rørledninger som bringer vann fra sjøen og inn i dalekbyen. Der burde de kunne finne en inngang.



Men helt på slutten av episoden, hører vi skriket fra thalen som gikk ned til vannet for å fylle flaskene. Hva har hendt? Fortsettelse følger...

#doctorwho #dalek #tv #sciencefiction #hartnell

Eventyr i Uganda

Dr. Spruce Books, forlaget som skal gi ut seriebøker som menn også kan lese, har nå endelig kommet med sin tredje serie: Ildahl-serien av Eirik Ildahl.


Første bok har tittelen Simons Eksesser. Vi følger den norske forfatteren Eirik Ildahl idet han får lyst på en pause fra velstandslivet her i Norge. Han reiser til Kampala for å besøke kompisen Simon. Det blir sightseeing og nyting av lokale prostituerte, før Simon blander ham inn i smugling av bloddiamanter. Snart er han på vei til Gabon med falskt navn og diamanter verdt 70 millioner. Det virker ikke som dømmekraften til denne forfatteren er særlig god, men spennende lesning blir det i alle fall av det.

Jeg synes Ildahl skriver ganske bra, og han får det til å føles som en beretning om noe han faktisk har gjort (noe jeg tviler sterkt på). Han klarer også å få frem spenningen og farefølelsen ved å være i Afrika med noe som kan få ham drept i sin besittelse.

Historien er ganske kort, litt over førti sider på min iPad, så den leses lett i en økt. Selvsagt slutter den spennende så man gleder seg til neste bok som kommer ut om en uke.

Boken, eller det er kanskje mer riktig å si novellen, er tilgjengelig på iBooks og kindle. Den er vel verdt en titt, kanskje blir du hektet du også ;-)



#novelle #drspruce #drsprucebooks #ildahl #afrika #Uganda #Kampala #Gabon #diamanter

Syndens krig

Jeg har tidligere ofte sagt at Richard A. Knaak er knakende god, men det kan jeg dessverre ikke si når det gjelder denne trilogien. Det har vært et slit å komme seg igjennom den. Nå har jeg endelig blitt ferdig med den siste boken: The Veiled Prophet. De to første heter Birthright og Scales of the Serpent. Bøkene har vært flylektyre, men det gikk tregt da jeg som oftest bare sovnet. Ellers har jeg tvunget meg til å lese et kapittel nå og da for å bli ferdig. Jeg er litt sta, når jeg først begynner på en bok skal jeg lese den ferdig.

Ok, da. De er ikke så ille. I korte glimt blir de litt interessante og et par kapitler gikk lett unna, men så ble de kjedelige igjen. Når helten begynner med superkrefter, så blir det jo litt kjedelig da mye av spenningen forsvinner. Historien klarte bare ikke å fenge meg, og da blir det slitsom lesing. Jeg har lest en del bøker av Knaak tidligere og har likt de fleste, men her får jeg følelsen av at han kun skriver for lønnslippen og ikke fordi han liker historien.

Disse tre bøkene omhandler Syndens Krig, som er en del av bakgrunnshistorien til Diablo-spillene. Vi følger Uldyssian Ul-Diomed, hans bror Mendeln, og vennene Serenthia og Achillios mens de oppnår store krefter og slåss mot kirker, trollmenn, engler og demoner. Hvis du har spilt spillene så vet du litt om hva dette handler om.

Min konklusjon er at Diablo er best som spill. Med mindre du er blodfan tror jeg ikke denne trilogien vil appellere.



#bok #diablo #fantasy

DW 8: Bakholdet

Har nå kommet til den åttende episoden av Doctor Who. Den gikk på BBC lørdag 11. januar i 1964.

OBS! Spoilervarsel



Forrige episode sluttet med at våre helter overmannet en av dalekene og naturfaglærer Ian Chesterton (William Russel) sitter inni en dalekmaskin og later som han frakter doktoren (William Hartnell), Susan (Carole Ann Ford) og Barbara (Jaqueline Hill) til forhør. Det går ikke så veldig glatt, da en vakt stusser over at han ikke har hørt noe om at fangene skal forhøres.

Våre tidsreisende helter låser seg inne i et rom utenfor heisen. Doktoren virker som en surrete gammel gubbe, men han var smart nok til å skjønne hvordan dørmekanismen fungerer. Dalekene begynner å skjære seg igjennom døren og Ian sitter fast inni dalekmaskinen. Ian er en heroisk naturfaglærer, og ber de andre om å dra opp i heisen uten ham. Susan og Barbara protesterer vilt (men ikke doktoren la jeg merke til) en stund før de går inn i fremtidens tregeste heis.



De sender heisen ned til Ian, som i aller siste liten klarer å komme seg løs og ta heisen opp. Dalekene har det ikke så alt for travelt med å trykke på stopp-knappen, så Ian kommer seg opp til etasjen med de andre også. Der er det heldigvis en strategisk plassert steindings, eller muligens en skulptur, som de hiver ned heissjakten så dalekene ikke kan følge etter dem.

Men det er mer dramatikk i vente. I forrige episode lurte dalekene Susan til å skrive et brev til thalene (krigerne som dalekene var i krig med for 500 år siden, og som nå har mutert til fredselskende hippie-folk). Thalene har ankommet byen i den tro at dalekene skal gi dem mat.



Jeg synes nå maten lignet litt på doruller jeg da, men hver sin smak.

Ian vil nok en gang leke helt, og drar for å advare dem. Men i stedet for å rope ut felle med en gang, står han bare der som en idiot mens thalenes leder, Temmosus (Alan Wheatley), holder en fredstale. Hippie-sjefen blir skutt, men Ians noe sene advarsel gir de andre thalene tid til å stikke av.



Tilbake i leiren har Ian tydeligvis fått litt macho man-feber, for han prøver å overtale thalene til å slåss med dalekene. Både han og Barbara sliter litt med å forstå at thalene kan være pasifister.

Doktoren, den gamle grisen, tar seg en prat med en søt, ung thal-pike. Hun forteller ham at de er på planeten Skaro, og viser ham noen gamle stjernekart de har tatt vare på. Med dem kan han regne ut hvor de er og navigere med Tardis.



Nå har doktoren utforsket byen og til og med fått flørtet med en ungpike, så da er han klar til å dra. Han har tydeligvis enda ikke fått trangen til å blande seg opp i alt. Han overtaler de andre til å la hippiene og krigermaskinene ordne opp seg i mellom, og skal til å gå inn i Tardis da Ian kommer med en innrømmelse:

Han hadde tatt med seg fluid linken (dingsen som doktoren lot som var skadet og trengte påfyll av kvikksølv i episode 5). Og nå har dalekene den. De kan ikke dra videre!

Ooops!

#doctorwho #tardis #dalek #hartnell #tv

Boxing Day

Boxing Day er en hyggelig liten novelle av Peter Crowther. Den ble opprinnelig trykket i novellesamlingen Cat Crimes for the Holidays i 1997.



I denne historien møter vi gangsteren Frankie, som driver med dopsmugling til England (fra USA). En av hans undersåtter fant på den gode ideen å operere inn en pose narko i en katt (den heter Boston forresten). Men de tenkte ikke på karantenetiden for dyr. Katten må sitte tre måneder i karantene, og det liker ikke sjefen til Frankie. Så han må dra til London og få tak i narkotikaen på ett eller annet vis.

I begynnelsen så virker dette litt som en gangsterkomedie. Føltes nesten litt Lillyhammer-aktig, men så snur den seg og blir til en søt historie om en hardbarket gangster som mykner av en katt.

Peter Crowther har en interessant skrivestil hvor han starter med en historie og plutselig snur den til noe helt annet enn hva man forventer. I alle fall har alle historiene jeg har lest av ham hittil gjort det. Jeg liker det. Det er så spennende for man vet aldri helt hva som skjer.

#novelle #petercrowther #katt #gangster

DW 7: Flukten

Den syvende episoden av Doctor Who heter The Escape og gikk på BBC lørdag 4. januar 1964, klokka 17.15 (britisk tid)

OBS! Spoilervarsel



Forrige episode sluttet med at Susan (Carole Ann Ford) gikk ut i jungelen for å bringe medisin til sine syke medreisene som er fanget av dalekene. Utenfor møter hun Alydon (John Lee) med sin snedige kappe. Selvsagt blir Susan vettskremt, men Alydon sier han ikke er farlig. Det var han som skremte henne i skogen for to episoder siden, og det var han som la igjen medisinen til dem for å motvirke den radioaktive strålingen. Alydon er en av thalene, som tydeligvis ikke er mutanter allikevel. Stammen hans er på leting etter mat, da en lang tørke har ødelagt åkrene deres. Han visste ikke engang at dalekene hadde overlevd krigen de hadde for flere hundre år siden. Han gir Susan mer medisin slik at det skal være nok til både dalekene og vennene hennes, og ber henne snakke med dalekene om en mulig allianse mellom dem og thalene. Fnisende glad over å bli tiltalt av en så kjekk mann, går hun selvsagt med på det.



Tilbake i byen, oppdager dalekene at hun har to porsjoner med medisin, men lar henne få beholde en. Mens doktoren (William Hartnell), Ian (William Russel) og Barbara (Jaqueline Hill) får medisin, forteller Susan om thalene og deres problemer. Dalekene hører alt dette via sitt overvåkningskamera og legger en plan for hvordan de skal utrydde thalene en gang for alle.



De henter Susan fra fengselet, og later som de har tenkt å hjelpe thalene. De dikterer et brev som hun skal skrive til dem. Det slår meg at eventuelle språkproblemer er noe skaperne av serien har valgt å ignorere, for alle snakker og leser engelsk. Senere kommer det en forklaring på dette, at Tardis oversetter for dem.

Susan oppdager kameraet på skjermene deres, og skjønner at dalekene ikke har helt rent mel i posen, men de har allerede brevet og henger det opp ved utkanten av byen.



Thalene, ledet av Temmosus (Alan Wheatley), slår leir like ved Tardis og håper på fred og mat fra dalekene. Ganatus (Philip Bond) er en vettug kar og er svært mistenksom, mens den vakre Dyoni (Virginia Wetherell) er sjalu fordi Alydon kalte henne en vakker pike. Der er det dramatikk i vente altså.

En speider kommer tilbake med brevet, og thalene jubler. De er blitt lovet mat og skal hente den neste dag. Au da. De er helt uvitende om at dalekene fortsatt har tenkt å avslutte krigen de hadde for 500 år siden.



Tilbake i cellen, har Susan hvisket til dem hva de har funnet ut. De har en heftig liksomkrangel, som ender opp med at de ødelegger kameraet. Nå kan de endelig snakke sammen uten å bli overhørt. Doktoren spekulerer litt, og viser sin slu brillians. Han kommer fram til at dalekene henter energi fra metallgulvet. De har funnet en måte å bruke statisk elektrisitet som drivstoff. Susan har fått med seg kappen til Alydon, og en plan tar form.

Når en dalek kommer for å gi dem mat, sniker naturfaglærer Ian det ødelagte kameraet i dørkarmen, slik at celledøren ikke lukker seg. Historielærerinne Barbara, har lagd litt søle av skitt fra Susans sko og drikkevannet deres. Når daleken buser inn for å se hva som har skjedd med døren, klasker hun søla på "øyestilken" dens, mens Ian og doktoren kaster seg over den. Ian får en sugekopp i trynet, men de klarer å rulle daleken oppå kappen og dermed bryte kontakten med gulvet. Maskinen dør.

Man kan jo spørre seg om hvor sannsynlig er det at maskinen vil stoppe med en gang den mister kontakten med gulvet, men noen ganger er det best å ikke tenke for hardt. Bare lat som om denne uheldige dalekene hadde et flatt batteri.

Ian åpner toppen på daleken og titter nedi. Gentleman som han er, gir han øyeblikkelig Susan og Barbara om å holde utkikk ute i gangen. Han og doktoren pakker hva det nå er nedi der i kappen (merkelig nok livner ikke daleken til når den nok en gang har kontakt med metallgulvet. Noen ganger er det best å ikke tenke så hardt på detaljene.). Deretter slenger de skapningen inni maskinen i et hjørne. Ian klatrer oppi maskinen. Ian får plass, selv om han er mye større enn hva det nå var de tok ut av maskinen. Pussig det der.

Med Ian inni dalekmaskinen, later de som om han transportere de andre til forhør. Flukten er i gang...

#doctorwho #tardis #dalek #sciencefiction #tv

Dei Gratia

Neste novelle av Peter Crowther er en litt snodig en. Den heter Dei Gratia, som er latin og betyr Guds nåde. Historien ble først utgitt i novellesamlingen The Conspiracy Files i 1998.



Premisset for historien er at folk lever for lenge. Med dagens medisinske kunnskaper lever folk lengre, og staten har rett og slett ikke råd til å ha så mange gamlinger på pensjon lenger. Så svaret er å slutte å behandle syke og skadde. Bare la dem dø. Og dette blir også støttet av en engel som har kommet for å fortelle at vi holder på folk for lenge. Det er ikke nok trafikk over til den andre siden.

Sprøtt, men det er jo et lite poeng her også.

Det har jo vært så mye i media om eldrebølgen som straks er over oss, og det er jo riktig at jo lenger folk lever, jo flere pensjonister blir det. Og kostnadene blir enorme til slutt. Men det er jo ingen tvil om at det må finnes mye bedre løsninger enn å bare slutte å gi medisinsk behandling til syke for å holde folketallet nede. Så barbariske kan vi ikke være.

En løsning kan kanskje være å øke pensjonsalderen, men det forutsetter jo at medisinsk behandling gjør at folk også er friske og, om ikke unge, så fysisk i stand til å arbeide lenger.

Hva fremtiden bringer aner jeg ikke, men en ting er sikkert: Neste gang en politiker syter over kostnadene ved eldrebølgen, håper jeg for guds skyld at ingen tipser vedkommende om denne novellen.

#novelle #engel #petercrowther

DW 6: De overlevende

Den syvende episoden av Doctor Who gikk på britisk tv lørdag 28. desember i 1963, klokka 17.15. Men den ble filmet i november, faktisk samme dag som mordet på president Kennedy. Skuespillerne og produksjonsstaben fikk nyheten rett før de skulle filme. De hadde et veldig stramt tidsskjema, så de bare stålsatte seg mot sjokket, filmet episoden og så dro de øyeblikkelig hver til sitt. Det var en av de få gangene staben ikke tok seg en "after studio" drink i baren etter filmingen.

OBS Spoilervarsel!



Forrige episode sluttet jo svært så dramatisk med Barbara (Jaqueline Hill) trengt opp mot en vegg, og et eller annet med en sugekopp kom mot henne. Men vi får ikke vite hva som skjedde med Barbara med en gang. Nei, vi ser heller hva den gamle doktoren (William Hartnell), Susan (Carole Ann Ford) og Ian Chesterton (William Russel) holder på med. De leter etter Barbara, naturlig nok.

De vandrer rundt, og finner til slutt et laboratorium. Et laboratorium med såpass avansert utstyr at de forstår at de som bodde i denne byen var veldig intelligente. Nå er jo det som de syntes var avansert på 60-tallet og de vi synes er avansert i dag bittelitt forskjell, så her må man bare være med og ikke tenke for mye.




Blant alt det flotte utstyret finner de en geiger-teller, og doktoren skjønner nå hvorfor de føler seg så dårlig. De har blitt syke av radioaktivitet! Det forklarer også den merkelige jungelen, og doktoren spekulerer i om det kan ha vært en nøytron-bombe som kan ha gjort dette. Han forteller de andre at de må skynde seg tilbake til Tardis for å reise et sted hvor de kan kureres. Doktoren blir nå nødt til å innrømme at han bare lot som om tidsmaskinen ikke fungerte så han kunne få lov til å utforske byen. Ian blir veldig overrasket og sint over dette, noe som er litt rart for det virket som om han forstod at doktoren løy i forrige episode. Uansett, doktoren, som jo er en skikkelig real og snill fyr, vil dra med en gang, men Ian forlanger at de finner Barbara først.

Og når de kommer ut av laboratoriet får vi endelig se de første virkelige monstrene i Doctor Whos historie:



Dalek!

Jeg så en dokumentar hvor skaperen av dalekene ble intervjuet. Cusick tror jeg han het. Jeg syntes litt synd på ham. En gammel mann som fant opp en av de mest ikoniske figurene i britisk tv-historie. Figurene som BBC nok har kjent en abnorm mengde penger på. Og han har ikke fått et rødt øre (eller penny siden dette er England) i royalties. Det må være bra bittert.

Men historien om hvordan dalekene ble til er litt morsom. Cusick fortalte at han hadde fått i oppdrag å lage disse monstrene. Han satt i kantina og funderte på hvordan de skulle se ut, og så falt blikket hans på pepperbøssen som stod på bordet, og slik ble tv-historiens mest gjenkjennbare skurker skapt.

Kanskje jeg skal fortelle hva som skjer videre i episoden også?

Vel, dalekene (selv om vi ikke vet navnet deres enda) truer doktoren, Ian og Susan og forlanger at de følger etter. Ian er litt dum og prøver å rømme, så de skyter ham. Zap!



Ian er nå lam i beina. Dalekene forteller at det er midlertidig. De er ikke så slemme som de kommer til å bli enda. Doktoren og Susan må bære Ian til fangehullet, hvor de blir gjenforent med Barbara igjen.

Nå overhører vi dalekene snakke litt med hverandre med sine distinkte og monotone stemmer. De tror at doktorene og de andre er Thaler, mutanter som bor i jungelen og overlever der selv om den er full av radioaktiv stråling. Thalene har et stoff som motvirker radioaktivitet og det er noe dalekene veldig gjerne vil ha. De bringer doktoren ut til forhør.



Dalekene forteller at for fem hundre år siden var de i krig med thalene, som de delte planeten med. Thalene ble nesten utryddet av nøytronbomben, men en gruppe mutanter har overlevd i jungelen, og dalekene vil ha medisinen som gjør dette mulig.

Doktoren forklarer at de er reisende, men at de fant en boks med reagensrør i jungelen. Kanskje det er medisinen dalekene er ute etter, og som doktoren og de andre trenger for å overleve strålingen. Det blir avtalt at en av dem drar tilbake til Tardis for å hente medisinen, mens de andre blir holdt som gisler. Dalekene har selvsagt ikke tenkt å la fangene få bruke medisinen etterpå. Slemme, slemme daleker.

Når doktoren forteller de andre om dette er det Susan som må dra. Faktisk hører vi her tydelig at Hartnell roter med replikkene. Han sier "anti-radiation gloves.... drugs!" når han forteller om avtalen. Doktoren er for dårlig til å dra, og svimer faktisk av etter hvert. Det er jo litt rart for doktoren er jo en Time Lord og de tåler en støyt, men vi har ikke blitt fortalt dette enda, så han vet det vel heller ikke selv enda. Barbara er for svimmel, og Ian kunne ha blitt æresmedlem i The Ministry of Silly Walks når han prøver å bruke beina sine, som fortsatt er påvirket av paralysestrålen til dalekene.

Susan løper vettskremt gjennom jungelen og til Tardis. Selv om livet til de andre er i fare og hun ikke har noen tid å miste, tar hun seg tid til å gi boksen med medisinene en lang, lang klem. Til slutt, når vi nesten tror at hun ikke tør, drar hun ut i den skumle jungelen igjen. Fortsettes i neste episode...

#doctorwho #tardis #tv #sciencefiction #hartnell #dalek

Det er farlig i den østre bukta

Da har jeg endelig fått tatt meg tid til å høre sjette episode av zombieoverlevelseshørespillet We're Alive. Det vil si at husarbeidet hadde hopet seg opp såpass at jeg ikke kunne utsette det lenger. Denne episoden har tittelen The Remains of Eastern Bay.

Burt, Saul og Lizzy er fortsatt ute for å finne forsyninger da de møter to personer fra en annen gruppe overlevende. Og disse to er ikke helt gode. Det viser seg at den andre gruppen stort sett består av tidligere fanger fra det lokale fengselet. Burt er jo en tøffing, så de to stikker av, men det er helt tydelig at det kommer til å bli bråk med den andre gruppen på et senere tidspunkt.

Denne serien minner en god del om The Walking Dead. Jeg synes det bare blir mer og mer tydelig. Ikke at det er noe i veien med det. Walking Dead er jo kjempebra.

Liker du Walking Dead så vil du garantert like denne også. Det går mye ut på det samme, bortsett fra at lederen her er soldat og ikke sheriff.



#radioteater #zombie

DW 5: Den døde planeten

The Dead Planet er den femte episoden av Doctor Who, og er begynnelsen på en historie som gikk over sju episoder. Historien som de fleste, inklusive meg, mener at er grunnen til at Doctor Who ble slik en suksess. Er fortsatt en suksess. Historien hvor doktorens største fiende dukket opp for første gang. Den gikk på BBC lørdag 21. desember i 1963 kl. 17.15.

OBS! Spoilervarsel.



Vi starter der forrige episode sluttet. Den gretne gamle doktoren (William Hartnell), barnebarnet Susan (Carole Ann Ford), den kidnappede naturfaglæreren Ian Chesterton (William Russel) og den kidnappede historielærerinnen Barbara (Jaqueline Hill) rømte fra de sinte huleboerne, kastet seg inn i tidsmaskinen Tardis og suste ivei. Nå aner de ikke hvor de er, og de ser ikke at radioaktivitetsmåleren viser fare. Og det er nok grunnen til at Barbara får hodepine halvveis inne i episoden.

For å finne ut hvor de er, drar de ut i jungelen for å utforske.



Her kommer en nydelig sekvens med ren utforskning. De ser seg rundt i den merkelige skogen som er full av sand og aske. Trærne og plantene er fargeløse og har konsistens som smuldrende stein. En petrified forest. Hva heter det på norsk? Forsteinet skog, eller finnes det noe annet uttrykk. Er petrifert et norsk ord? Stavekontrollen vil gjøre det om til perifert, så det er nok ikke et ord nei.

Susan blir særdeles begeistret over å finne en pen blomst. Kvinnfolk asså! Dessverre så knuser Ian den når Barbara hyler om et eller annet lengre borte. Det var sikkert stygt av meg å le der, men jeg klarte ikke å la være.

Og hva var det Susan hylte om?



Jo et dødt dyr. Et dødt dyr laget av metall. Naturfaglærer Ian mener det er umulig men doktoren ler av ham. Tror han virkelig at levende ting kun må bestå av blod og bein? Når doktoren forklarer hvordan dyret fungerer med magnetisme, virker det litt som om Hartnell roter litt med replikken men så redder seg inn igjen.

På den tiden var det ikke mulig å lage outtakes og blooper-reel. De øvde inn hele episoden, med kameraforflytninger og alt. Det var en hel vitenskap bak det å plassere strømledningene til kameraene slik at ingen snublet i dem når de måtte flyttes på. Og når den skulle spilles inn ble alt gjort i en tagning, uten pause lik et teaterstykke. De hadde rett og slett ikke råd til å bruke mer film. Hvis noen sa feil, eller hadde et uhell, så ble det slik i episoden som ble sendt på tv. William Hartnell ble etter hvert beryktet for å rote til replikkene sine. Senere utover i serien, så kunne han si helt feil ting (eller glemme hva han skulle gjøre), og de andre skuespillerne måtte være snartenkte og improvisere et eller annet som fikk ham på rett spor igjen.

Men det var en liten digresjon. Etter å ha tittet litt på metall-dyret, så finner de utkanten av jungelen og ser en by.



Wow, spennende.

Doktoren ivrer etter å utforske (som enhver normal person ville ha gjort), men Ian (og Barbara) har nå innsett at de ikke er på jorden lenger, og insisterer på å bli sendt hjem til England i sin egen tid. For noen tørrpinner. Før krangelen utarter seg, ser de at det mørkner og finner ut at de må dra tilbake til Tardis først allikevel.

På vei tilbake ser Susan en blomst til og roter seg bort fra de andre. Sukk, slike surrete kvinnfolk kan man da ikke ta med til fremmede planeter. Hun blir selvsagt skremt, og skumlere blir det når noen beføler henne i skogen. Ja, vi ser en hånd. Altså, han befølte ikke "skogen" hennes (dette var jo et barneprogram. Her kan man ikke tenke koffert!), han tok henne på skulderen. Hun hyler og løper vekk, og må få litt trøst av Ian. Den gamle gubben av en doktor tror henne selvsagt ikke så der er det ikke noe trøst å finne.

Og så, kveldsmat. Doktoren viser fram sin matlagingsmaskin som lager små rektangulære matblokker. De kan programmeres til å smake nesten hva som helst. Ian vil ha egg og bacon (kjedelig!! Han kan velge hva som helst og vil ha egg og bacon!?), og oppdager til sin forbløffelse at ett bitt smaker egg, mens neste smaker bacon. Fremtiden er spennende.



Med mat i magen, begynner Ian å spørre ut doktoren om hvordan Tardis fungerer, og maser mer og mer om at han vil sendes hjem. Den gamle stabeisen holder på sitt. Han har tenkt å utforske byen, men blir nedstemt av alle de andre. Til slutt gir han seg og begynner å trykke på kontrollene for å dra til jorden. Men doktoren er en slu, gammel jævel. I et ubevoktet øyeblikk saboterer han tidsmaskinen.

Oops, her er det noe feil. Å nei, og nei. Denne greia her har skrudd seg løs. Men ikke få panikk. Det er lett å fikse, vi må bare fylle på med kvikksølv, bortsett fra at vi ikke har noe kvikksølv. Hvor kan vi finne det da? Åh! Vi kan jo utforske byen!



Ian skjønner tegninga, men han er både britisk og lærer så han gir seg. Det faller ham ikke inn å filleriste gamlingen til han reparer maskinen. Men så hadde det ikke blitt noe spennende serie av det heller.

Utenfor Tardis finner de en liten metalldings og skjønner at det faktisk har vært noen der allikevel. Redd for at den kan eksplodere, pirker Ian borti den med en pinne. Akkurat slik Steve Irwin gjorde med livsfarlige slanger og krokodiller. Skumle og potensielt farlige ting bør man alltid pirke på med en pinne. Det viser seg at det ikke er noe farlig, men en boks med reagensrør full av en eller annen væske. De slenger den inn i tidsmaskinen til senere og drar for å utforske byen.

De virrer rundt i uendelige korridorer (eller går langs vegger med malerier av uendelige korridorer for å være helt presis). Til slutt deler de seg, og Barbara roter seg selvsagt bort. Kvinnfolk asså!

Barbara finner noe som skremmer henne. Egentlig skulle vi få se monsteret her, men de rakk ikke å gjøre ferdig kostymet tidsnok, så de tok en POV-vinkel fra monsterets synspunkt. Forresten så skulle egentlig Ridley Scott være designer for settet og monstrene, men de valgte til slutt Ray Cusick i stedet. Episoden slutter med denne hylende Barbara:



Gisp! Hva slags monstrositet skjuler seg bak sugekoppen. Er det en slem rørlegger? Eller noe enda verre? Blir historielæreren historie? Følg med i neste uke.

Jeg kan tenke meg at det ble en stressende jul det året, da sikkert samtlige britiske barn slet med mareritt om sugekopper, mens de lengtet desperat etter å få vite hva som skjedde.

#doctorwho #tardis #sciencefiction #hartnell

Gamle nydelige byrder

Neste novelle fra samlingen Jewels in the Dust av Peter Crowther har tittelen Old Delicious Burdens. Tittelen er hentet fra et dikt av Walt Whitman. Novellen ble første gang utgitt i samlingen A Dangerous Magic i 1999.



Denne gangen starter det med litt skrekk, før det går over i noe annet.

Geoff og kona har hatt en skikkelig krangel, som førte til at de sover på gjesterommet. De våkner midt på natten av noen lyder. Noen er inne i huset!

Crowther skriver veldig bra, og man føler skrekken til Geoff og kona når de innser at noen er i huset deres. Jeg fikk nesten den samme følelsen som da jeg så Paranormal Activity for første gang. Men så, når de oppdager spøkelsene, skifter stemningen brått og man skjønner at denne historien handler egentlig om parforhold og det skumle ved forandring.

Denne novellen endte slett ikke som jeg forventet ut i fra hvordan den begynte. Det overrasker meg litt at jeg ikke er skuffet. Jeg liker som oftest bare historier med enkel handling, eller historier som filosoferer over noe eller spekulerer om hva hvis?. Historier med masse symbolikk og følelser er som oftest kjedelige, men Crowther får det til.

#novelle #petercrowther #spøkelse

Episode 5: The Enemy Within

Da var det tid for litt Star Trek igjen. I den femte episoden, som gikk på NBC (tror jeg) 6. oktober i 1966, må kaptein Kirk møte sin indre fiende. Akkurat som tittelen sier.

Denne bloggposten inneholder trolig spoilere for de som ikke har sett episoden. Les videre på eget ansvar.


I denne episoden utforsker de planeten Alpha 177. Når kaptein Kirk blir beamet opp til skipet, blir han splittet opp i en snill Kirk og en slem Kirk. Snille Kirk blir pysete og vegrer seg for å ta beslutninger. Slemme Kirk super i seg brandy og prøver å voldta Janice Rand.

Samtidig er flere mannskapsmedlemmer strandet på planeten og i ferd med å fryse i hjel, men de kan ikke bli beamet opp før Scotty har fått dreisen på transportøren igjen.

Denne episoden er litt psykologisk. Det filosoferes en god del om at en god kaptein må ha en snill og en slem side som samarbeider for å kunne kommandere skikkelig. Men det blir ikke for mye filosofering, det er fortsatt nok action og spenning til å holde på interessen gjennom hele episoden.

Selvsagt går det jo bra til slutt, og vi ender opp med bare en kaptein Kirk igjen.

Dramatis personae:

Geological Technician Fisher spilles av Edward Madden, som etter det jeg har klart å finne ut kun har hatt noen små gjesteroller i Star Trek. Han er klumsen som ramler og slår seg nede på planeten. Han er dekket av gult støv, som er en slags magnetisk stein. Og det er denne gule guffa som ødelegger transporteren og skaper alt kaoset. Godt jobba Fisher. Men han får jo sin straff, da slemme Kirk grisebanker ham senere i episoden.



Captain James Tiberius Kirk spilles av William Shatner.

Slemme Kirk spilles overraskende nok av William Shatner han også. Han drikker seg full, prøver å tvinge seg på Janice Rand. Rett og slett en villmann og bølle.

Spock spilles av Leonard Nimoy. Det er han som først fremmer teorien om at Kirk trener sin slemme side for å kunne være kaptein. Forresten så stod det i manuset at Spock skulle slå ned slemme Krik med et karateslag. Leonard Nimoy mente at dette ikke passet til en pasifist og logisk person som Spock. Dermed ble "the Vulcan neck pinch" født. Det ble jo brukt i en tidligere episode også, men det skyldes at de første episodene ble sendt i en annen rekkefølge enn slik de ble filmet. Spock overrasket meg veldig på slutten da han kom med en slesk kommentar om at den andre Kirk hadde noen interessante kvaliteter til Janice Rand, som jo ble forsøkt voldtatt. Fy Spock! Slem Vulcan!



Dr. Leonard Horatio "Bones" McCoy spilles av DeForest Kelley. Den gode doktoren blir frastjålet sin saurian brandy av slemme Kirk. Egentlig burde han vel allerede da ha fått Kirk innlagt på sykestuen og fått Spock til å ta over kommandoen (noe skipsdoktorer har myndighet til å gjøre), men da hadde jo episoden blitt ganske kort.



Lt. Cmdr. Montgomery "Scotty" Scott spilles av James Doohan. Han tilbringer episoden med å finne ut av hva som feiler transporteren. Her oppdager han hva som skjedde under den første kampen mellom snille og slemme Kirk. Hverken Kirk eller Spock gadd å si ifra om at de hadde ødelagt viktige komponenter. For noen slasker!



Lt. Hikaru Sulu spilles av George Takei. Han tilbringer episoden fanget på planeten og i ferd med å fryse i hjel. Han ser seg nødt til å skyte laserstråler (ja ja, jeg vet det egentlig heter faser) på steiner for å varme dem opp slik at de overlever litt lenger. Jeg syntes forresten at de som bar bårene med de nesten ihjelfrossede mennene på slutten tok seg veldig god tid.

Yeoman Janice Rand spilles av Grace Lee Whitney. Jeg har fortsatt ikke helt funnet ut hva hennes rolle er på skipet, annet enn å komme med mat, rapporter og ellers se pen ut. Hennes rolle i denne episoden er å bli forsøkt voldtatt av slemme Kirk. Hun klorer ham i ansiktet og slipper kun unna fordi Fisher kommer forbi og blir banket opp. Når hun gråtende fortalte alt til Spock, McCoy og snille Kirk så virket det ikke så veldig overbevisende. Med Kirk i rommet (hun visste jo ikke at det fantes to) burde hun vel ha reagert litt annerledes.




En søt liten bissevov med horn. Denne stakkaren ble også splittet i en slem og en snill hund. De eksperimerte med ham for å se om de hadde klart å fikse transportøren. Det gikk ikke så bra med hunden. Slemme, slemme romfolk.



Technician Wilson spilles av Garland Wilson. Han har kun hatt små gjesteroller i Star Trek og Bewitched. Wilson assisterer Scotty på transportøren, og han er også stakkaren som blir frastjålet faseren (rompistolen) sin av slemme Kirk.



Til slutt litt musikk:


#startrek #kirk #spock #McCoy #Scotty #tv #sciencefiction

Etikk og kreft

Det syvende bindet av Give My Regards to Black Jack av Shuho Sato fortsetter med samme tema som den forrige boken. Handlingen sentrerer seg rundt den 43-årige damen med kreft i bukspyttkjertelen på stadium 4. Hun tror selv at hun blir bedre for ingen vil fortelle henne det.

Det er veldig mye diskusjoner rundt det etiske med å fortelle eller ikke fortelle pasienten at hun skal dø. Legene som bestemmer mener at det er bedre at hun lever sine siste dager i glad uvitenhet, mens Shoji mener at hun burde få vite. Selv mannen hennes vet og later som ingenting.

Det andre dilemmaet er kreftmedisin. Medisiner som ikke er godkjent av Japan skal helst ikke brukes, selv om disse brukes med stor suksess over hele verden. Og i hvert fall skal man ikke bruke eksperimentelle medisiner som kan hjelpe. Her vil Shoji også prøve ut en ny medisin som vil la henne leve mye lenger enn to måneder, men alle leger sier nei. Det sjokkerer meg litt. Selv om vi får en sterk bakgrunnshistorie hvor legene prøvde dette med dårlig resultat, så synes jeg ikke den var grunn nok. Det virker som om legene har gitt helt opp. Hvis kreften ikke kan opereres bort, eller den svake, men godkjente medisinen ikke virker, så lar de pasienten dø uten flere forsøk. Tanken er at det er bedre å dø fort enn å risikere å leve lenge med bivirkninger fra medisinen.

Jeg håper virkelig jeg aldri kommer til en slik lege noen gang. Grøss og gru!

Forhåpentligvis er alt dette fiktivt og ikke en faktisk beskrivelse av forholdene i japansk medisin. For hvis det er: stakkars folk.



Denne boken kommer forresten med advarselen: Warning may contain nudity and graphic images. På en side kikker dama på seg selv i speilet (naken) og er sjokkert over at hun ser ut som en gammel dame. Dere er herved advart.

#manga #lege #japan #kreft #medisin

Gravity

Har hatt en travel start på lørdagen. Sto tidlig opp. Gikk til Rema (5 min til fots) for å kjøpe en 6-pakning med Cola Zero (var på tilbud). Bar den tilbake. Jo lengre man bærer en slik, jo tyngre blir den. Pussig det der. Pakket så ryggsekken med noen gamle Xbox og playstation-spill. Gikk ned til kjøpesenteret (halvtime å gå) i plaskregn. Fikk tak i noe stæsj på gamestop. Med innbytte kostet det meg 9 kroner for et PS4-spill (Metro Redux) og tre blu-ray med anime. Fornøyd med det. Handlet litt på Obs, fikk akkurat plass til alt i ryggsekken. De hadde forreste Olaf Sands rifla potetflak. Det har jeg ikke sett på lenge. :-) Gikk så hjem med stappfull ryggsekk (fortsatt plaskregn og fortsatt en halvtime å gå). Kom på at jeg jeg hadde glemt å kjøpe teip, så måtte ta en omvei til biltema (legg til nok en 5 minutter gange). Vel hjemme så kom jeg på at jeg enda ikke hadde postet min fars bursdagsgave. Ut igjen, og heldigvis hadde regnet stoppet. Gikk til Bunnpris hvor de har post i butikk (10 minutter å gå en vei). Lærte at porto er veldig dyrt og gikk hjem igjen.

Noen ganger er det litt slitsomt å ikke ha bil.

Og hjemme ventet oppvasken...

Men det ble da til slutt litt tid til å slappe av også. Dagens film fant jeg på netflix: Gravity.




Egentlig er det litt rart at jeg ikke har sett Gravity tidligere, for jeg er jo vanligvis veldig rask til å se alt som har med romfart å gjøre. Av en eller annen grunn hadde jeg en formening om at den er dårlig. Usikker på hvorfor. Har i alle fall fått anbefalt den mange ganger.

Hovedrollen innehas av Sandra Bullock. Hun har jo vært med i noen bra filmer tidligere (Demoliton Man, The Net og de to Speed-filmene). Den andre hovedrollen har George Clooney, fløtepusen som spilte broren til Tarantino i From Dusk till Dawn. Han var også med i Return of the Killer Tomatoes. Batman var han også en gang, men det trenger vi ikke snakke så mye om.

Og hva synes jeg om filmen? Jo, den var bra den. Spennende og intensiv. Realismen er jeg mindre sikker på. Vektløs tilstand så det ut til at de hadde fått til veldig bra, men sannsynligheten for at alt dette skulle gå galt på en gang er vel omtrent ikke-eksisterende. Og hvis det skulle ha skjedd så hadde de nok dødd med en gang. Men på film er jo mye lov ;-). Det var forresten en scene der litt over halvveis hvor jeg trodde de ødela filmen helt, men heldigvis bare lurte de meg. Puh. Alt i alt en veldig bra romfilm, selv om det ikke var noen romvesener å se. Kan tenke meg den hadde vært helt rå på IMAX 3D.

Men det er ett spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett alt dette: Hvor blir det av romturismen? Jeg vil også prøve!

(obs: traileren under kan inneholde spoilere)


#film #romfart #netflix

The Firebrand

The Firebrand av Nick Kyme er en novelle satt i Warhammer 40,000 universet. En gruppe aspiranter til Salamanderne (genetisk modifiserte supersoldater) er ute på trening på planeten Nocturne når de blir fanget av et vulkanutbrudd. I tillegg er det farlige dyr der, serrwyrms, som de kalles. Kaptein Ba'ken og hans to speidere må prøve å redde dem, men det ser ikke ut som det er mulig.

Denne var ikke så verst. Spennende, og fullt lesbar selv om jeg ikke kjenner så mye til Salamanderne fra før av. Grei underholdning, men ikke så mye mer enn det. Det var et "shrine" der som jeg fikk inntrykk av at var veldig betydningsfullt, men hvorfor aner jeg ikke. Det har muligens noe med noe som skjedde i en av de fire (tror det er fire nå) bøkene som er skrevet om Salamanderne. Jeg må få se til å lese noen av dem en dag.



#novelle #warhammer #salamander #blacklibrary #sciencefiction

Hundene fra Harrowmoor

Jeg fikk denne boken, Balfour and Meriwether in he Incident of the Harrowmoor Dogs, av Daniel Abraham i en forundringspakke jeg kjøpte hos Subterranean Press. Jeg hadde så vidt hørt navnet på forfatteren, men dette er første gang jeg leser noe av ham. Og det ga mersmak.



Boken er satt mot slutten av 1800-tallet, hvor Balfour og Meriwether er to fiksere som jobber for det britiske imperiet. Når en av dronningens menn, Winter, forsvinner på et oppdrag, blir de to sendt for å undersøke. Sporet leder dem til Harrowmoor. På sinnssykehuset i Harrowmoor møter de Caster. Han er låst inne der fordi han er homofil. Caster har mareritt om svarte hunder og en hule under jorden.

Det viser seg at det finnes et stort underjordisk rike med skumle skapninger. Britene har en lite kjent allianse med disse, hvor de hjelper hverandre i krig, men disse underjordiske har tydeligvis ikke noen interesse av den alliansen lenger, for de har fanget og torturert Winter. Våre to helter frigjør Caster fra asylet, og drar ut på en farlig redningsaksjon i de mørke hulene.

Jeg likte denne, den hadde en mørk og litt dyster tone, men jeg merker også et snev av Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes-bøker. Og ikke bare på grunn av tittelen heller. Sjangeren er vel den som kalles historisk fantasy, der man setter historien i fortiden og legger til fantasy-elementer. Boken var litt kort, fikk ikke vite så veldig mye om Balfour og Meriwether, bare akkurat nok til å skjønne at deres røffe ytre skjuler ganske komplekse karer. Abraham har skrevet flere bøker om disse to, og jeg kommer nok til å lese dem etter hvert.

#bok #bokanmeldelse #danielabraham #fantasy

DW 4: Ildmakeren

Da var vi kommet til fjerde og siste episode på dvd-en An Unearthly Child. Episoden The Firemaker gikk på BBC lørdag den 14. desember i 1963, klokken 17.15. Det var spennende adventstider den gangen.

OBS! Spoilervarsel



På slutten av forrige episode hadde våre helter nesten kommet seg til Tardis, men så viste det seg at Kal (Jeremy Young) og de andre huleboerne ventet på dem der. De blir tatt til fange igjen og fraktet tilbake til hulen, hvor Kal fortsatt prøver å hevde sin rett som leder. Noe som ikke er så vanskelig siden Za (Derek Newark) fortsatt er hardt skadet.

Og nå viser doktoren (William Hartnell) hvilken slu jævel han faktisk er. Han snakker rundt Kal og bruker logikk til å bevise at det faktisk var Kal som drepte den gamle dama i forrige episode. Dermed jager stammen han ut med steiner. Za kvikner til og virker plutselig helt uskadd. Har han bare latet som? Eller hadde steinalderfolkene magiske helbredelsesevner? Noen ganger er det bare best å ikke tenke for mye på detaljene. Uansett, så har visst ikke disse folkene noe begrep om konseptet takknemlighet. Za kaster doktoren og de andre tilbake inn i hodeskallegrotten.



Mens de sitter der gjør naturfaglærer Ian (William Russel) opp ild. Han har muligens vært speider. Håpet er at villmennene vil la dem gå når de endelig får denne ilden som de har maset om hele tiden. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Kal kommer tilbake for å ta hevn, og havner i et skikkelig slagsmål med Za (som er veldig sprek til å nettopp ha vært døden nær).



Det er mye veiving med steinøkser og klubber, grynting og biting og rulling rundt på jordgulvet. Det er så brutalt at historielærer Barbara (Jaqueline Hill) må snu seg bort. Dette var nok litt heftigere enn historiebøkene skulle tilsi. Za vinner til slutt og slår Kal i hjel med en stein.



Nå har Za ingen rivaler til lederposisjonen og han har ild. Da lar han vel våre helter gå? Å nei, da. De skal fortsatt være fanger, mens Za bringer ilden ut til stammen og nyter heltestatusen han nå har fått. Hva skal de nå gjøre? De kan da ikke bli sittende som fanger i en steinalderhule resten av livet. Det er faktisk Susan (Carole Ann Ford) som kommer på løsningen.



Det var litt av et smil på jenta da hun satte en hodeskalle oppå fakkelen. Barbara ser ikke like fornøyd ut. De setter opp fire slike og sniker seg vekk når huleboerne blir skremt. Dessverre så velter en av faklene og de forstår at de har blitt lurt.

Nå kommer fluktscenen med et filmtriks av ypperste klasse. Skuespillerne står og jogger på stedet, mens en eller annen heldiggris fra produksjonen dasker dem i ansiktet med greiner. Man må jo ha litt moro på jobb.



Med huleboerne hakk i hæl, kommer de seg frem til Tardis.



Doktoren tar seg ikke tid til å stille inn kontrollene, bare sender dem av sted mens de forbløffede huleboerne ser at den merkelige boksen forsvinner i løse lufta.

Ian og Barbara er litt sure for at de ikke har dratt hjem. Vet virkelig ikke doktoren hvordan han kjører denne tingen? Doktoren forsvarer seg med at det krever mye tid og innstillinger for å programmere en destinasjon. De ser på skjermen at de nå befinner seg i en merkelig skog, som kan være hvorsomhelst og nårsomhelst.

Mens alle sammen drar på badet (antar jeg, eller garderoben) for å vaske av seg steinalderskitten og skifte om, så ser vi at radioaktivitetsmåleren beveger seg bort til farenivået.

Oi oi oi! De er nok ikke trygge enda. Hvor har de rotet seg hen...?

#doctorwho #hartnell #tardis #sciencefiction #tv #steinalder

DW 3: Fryktskogen

OBS Spoilervarsel!



The Forest of Fear er den tredje episoden av Doctor Who (del tre av An Unearthly Child-sagaen) og den gikk på BBC lørdag 7. desember i 1964. Kl 17.15 for å være helt eksakt.

Vi fortsetter akkurat der den forrige episoden slapp, med våre tidsreisende innesperret i hodeskallegrotten. Med trusselen om ofring til solen neste morgen, prøver de desperat å komme seg løs. De tidsreisende er da den gretne gamle gubben med tidsmaskinen (William Hartnell), barnebarnet hans (Carole Ann Ford), naturfaglæreren (William Russel) og historielærerinnen (Jaqueline Ford). Stein og bein brukes for å file over tauene (som ser veldig moderne ut til å være fra steinalderen forresten), men til ingen nytte.



Men, heldigvis for våre helter, så er den gamle steinalderdama (Eileen Way) redd for ild. Hva skal de med det egentlig? Ild fører jo bare til trøbbel. Hun sniker seg vekk i nattens mulm og mørke for å slippe løs de fire snodige fremmede. Hun vil være helt sikker på at de ikke forteller de andre hvordan de lager ild.



Den gamle dama skjærer over tauene mot at doktoren og de andre lover å ikke dele ild med noen. Og her kunne alt ha endt lykkelig, bortsett fra at den megga Hur (Alethea Charlton) så gamledama snike seg ut. Hun vekker høvdingsønnen Za (Derek Newark). De følger etter.

Nå følger en skummel reise gjennom skogen. Naturfaglærer Ian tar ledelsen, mens doktoren furter og virker bare mer og mer grinete. Vi ser ikke så mye til helten vi kjenner så godt her. Historielærer Barbara friker ut og hyler noe skikkelig når hun snubler og lander på et dødt dyr. Kvinnfolk asså! Tror det var en form for villsvin. Hylet bringer Za og Hur, som er uheldige å går på hva det nå var som drepte villsvinet. Det naturlige ville nå ha vært å komme seg til Tardis med en gang, men nei da. Damene vil redde villmennene som hittil har truet med å drepe dem. Kvinnfolk asså!



Za er hardt såret, og selv om Hur er veldig mistenksom så klarer Ian å overtale henne til å la dem hjelpe. De henter vann og vasker sårene hans, bygger en båre og tar ham med til Tardis hvor det finnes sårrens. Dette til tross for doktorens store protester. Det var et øyeblikk der det så ut som doktoren tenkte å drepe Za med en stein da de andre ikke fulgte med. Jeg vil helst tro at det bare så ut slik. Doktoren er jo helten i serien. Er han ikke?



Mens alt dette foregår så har jegeren Kal (Jeremy Young) våknet. Han oppdager hva som har hendt og ser sjansen til å bli leder. Han dreper den gamle dama og forteller de andre at Za og Hur gjorde det mens de flyktet med de fremmede. Det er forbløffende hvor velformulert og intelligent huleboerne høres ut når de krangler og resonerer. Nesten som treåringer. Kal oppildner huleboerstammen og de drar etter. Jeg syntes forresten at to av huleboerpikene lignet veldig, om enn noe uflidd, på to skolepiker vi så på Coal Hill skolen i den første episoden.



Når så doktoren og de andre endelig ankommer Tardis, så er den bevoktet av sinte og bevæpnede steinaldermenn. Ai ai ai, dette kan da umulig gå bra?

#doctorwho #tardis #hartnell #steinalder

Etter svartedauden

Har lest andre bok i den spennende serien om Eyvind Bolt, skrevet av Willy Ustad. Den slemme biskop Armand har sendt menn for å drepe ham, og laget falske salgsbrev for å stjele arven hans. Men det er ikke bare elendighet, for han har masse damer som svermer over ham. Vel, det kan jo føre til litt trøbbel det også.



Flukten over fjellet er en skikkelig god spenningshistore. Jeg levde meg inn i den med en gang. Flyreisen til Bergen var over på null, komma niks, og boken ble ferdiglest på hotellrommet etterpå.

Jeg kommer jo fra Trøndelag, så kjenner igjen veldig mange av stedene som blir besøkt. Det er jo alltid hyggelig å lese om kjente steder. Samtidig får man et sug i magen av å lese skildringene av et skadet Norge rett etter svartedauens herjinger. Det måtte ha vært en fæl tid å leve i.

Disse bøkene er akkurat slik jeg liker dem: en spennende historie, en interessant tid, og de skaper følelser. Urettferdigheten og folk i høye posisjoner (biskopen) som misbruker dem provoserer meg. Tragediene som svartedauen skapte gjør meg trist. Oppbyggingen etterpå gir meg håp. Når Eyvind gjør dumme ting blir jeg irritert for han burde visst bedre. Og alle damene hans gjør meg både munter og litt sjalu på samme tid. En perfekt cocktail av følelsesfremkallende elementer og et lettlest og folkelig språk gjør ventetiden på neste bok til å føles veldig lang.

Denne bokserien anbefaler jeg gjerne :-)

#bok #bokanmeldelse #willyustad #Trøndelag #svartedauen #eyvindbolt

DW 2: Hodeskallegrotten

Nei, dette har ikke noe med Fantomet å gjøre. Dette er andre episode av Doctor Who.

OBS: Spoilervarsel.


Den andre episoden av Doctor Who gikk på BBC lørdag den 30. november 1963, klokka 17.30, rett etter reprisen av den første episoden. Den slemme gamlingen (William Hartnell) har tatt med seg barnebarnet Susan (Carole Ann Ford), naturfaglærer Ian Chesterton (William Russel) og historielærer Barbara Wright (Jaqueline Hill) til steinalderen.



Der er det en huleboerstamme. Den forrige lederen, som var den eneste som kunne lage ild, er nylig død. Za (Derek Newark), høvdingsønnen, vil være leder, men han sliter litt med å lage ild. Jeg måtte le litt når jeg så hvordan han prøvde å lage ilde. Han har en bunke kvister, så strør han gammel ild over (altså aske) mens han ruller et bein mellom hendene. Bare mellom hendene, ikke borti kvistene i det hele tatt. Det ser rett og slett latterlig ut.



Så går vi tilbake til Tardis, hvor Ian nekter å tro at Doktoren har tatt dem med tilbake i tid. Altså inntil dørene åpnes og han får se at gatene i London er erstattet med et steinete og øde landskap. Jeg skjønner godt at Ian er såpass sjokkert at Susan må støtte ham så han ikke faller over ende. Som vitenskapsmann må det være vanskelig å godta slikt uten en skikkelig vitenskapelig forklaring. Historielærerinnen Barbara har bein i nesa og tar alt dette på strak arm. Doktoren og Susan er også litt overrasket, men det er fordi politiboksen ikke har forandret seg. Egentlig skal Tardis skifte fasong etter hvor og når de lander, men dette virker tydeligvis ikke lenger. Skaperne av serien ville opprinnelig at skipet skulle endre seg hver gang, men de hadde rett og slett ikke budsjett til å gjøre det. Og det er kanskje like greit, for politiboksen er nå blitt ikonisk.

Årometeret fungerer heller ikke, så Doktoren må ta noen prøver for å finne ut nøyaktig når de er. Samtidig utforsker de andre litt. Men så skjer noe skummelt. Jegeren Kal (Jeremy Young) ser Doktoren tenne pipa si, og siden stammen hans trenger ild, og Kal ønsker å være leder, klubber han ned gamlingen og tar ham med seg.



Doktoren våkner midt i en flokk huleboere som brøler etter ild. Det er stor rivalisering mellom Za og Kal om å bli leder. Det er nesten vittig hvordan de krangler, nesten som unger i skolegården. Bortsett fra klubbene da. Dessverre mistet Doktoren fyrstikkene da han ble klubbet ned og er ikke i stand til å lage ild til dem. De er i ferd med å slå ham i hjel når Susan, Ian og Barbara ankommer. Det blir et lite basketak, mer roping og hopping enn basking egentlig. Men her viser gamlingen at han ikke er så slem allikevel, for han redder Ian fra å bli klubbet i hjel. Za har kontroll på lederskapet inntil videre, og bestemmer at de fremmede skal kastes i hodeskallegrotten, for så å bli drept ved soloppgang. Kanskje blir solen blid og gir dem ild.

De tidsreisende blir kastet i hulen og ser med gru på hodeskallene der. Alle med merker etter steinklubber. Fortsettelse følger.

Oi, oi, oi. Hvordan skal dette gå?

#doctorwho #tardis #hartnell #tv #sciencefiction #tidsreise #huleboer #steinalder

DW 1: Et ujordisk barn

På en lørdag i 1963, den 23 november for å være helt eksakt, kl 17.15 (britisk tid) for å være enda mer eksakt, begynte et lite tv-program. Storbritannia opplevde et strømbrudd den kvelden, så "bare" litt over 4 millioner seere fikk med seg den første episoden. Heldigvis ble den sendt igjen kl. 17.05 lørdagen etter (30. november). Planen var en 25-minutters episode hver uke i et år, men programmet varte bitte litt lenger. Det ble litt over 26 år. Og etter en pause kom det tilbake igjen. Faktisk lages det fortsatt nye episoder i dag av denne fantastiske tv-serien. Ja, selvsagt er det Doctor Who!

Spoiler-varsel. Les videre på eget ansvar hvis du ikke har sett episoden.



Jeg har sett episoden en gang tidligere, men de virkelige klassikerne må man se flere ganger. Det er svart-hvitt og litt gammeldags, men veldig underholdende allikevel. Siden det har vært så gøy å holde på med Star Trek, så prøver jeg å skrible litt om Doctor Who også.

På Coal Hill-skolen møter vi naturfaglærer Ian Chesterton (bildet under) og historielærer Barbara Wright, portrettert av William Russel og Jaqueline Hill.



De er mystifisert av en av sine studenter, den 15-årige Susan Foreman (bildet under) portrettert av Carol Anne Ford. Susen er merkelig smart for sin alder, men samtidig utrolig uvitende på noen områder. Hun vet mer om vitenskap enn læreren, men kan ikke regne shilling og pund. Hun tror også at England bruker desimal-systemet (Og ganske morsomt er det at britene faktisk innførte desimal-systemet syv år senere).



Ian og Barbara bestemmer seg for å dra hjem til Susan for å undersøke litt. Hun skal bo sammen med bestefaren sin (en doktor) på 76 Totters Lane. Men når de kommer dit er det ikke noe hus der, bare en skraphaug.



De skjønner ingenting. Og blir veldig overrasket over å se en politiboks. Den burde jo stå ute på gata så politiet kan bruke den. På den tiden (før mobiltelefoner og politiradio) så brukte politiet slike bokser. Hvis en patruljemann fanget en skurk, kunne han låse banditten inne i boksen og bruke telefonen til å ringe etter assistanse. Deretter kunne politimannen bare fortsette med patruljen sin, mens skurken sitter trygt innelåst til svartemarja kommer og henter ham.



Så dukker en suspekt gammel gubbe opp (spilt av William Hartnell). Ian og Barbara blir øyeblikkelig mistenksom på denne merkelige gamlingen. De tror faktisk at han har stengt stakkars Susan inne i politiboksen for å gjøre unevnelige ting med henne. De klarer til slutt å trenge seg inn i politiboksen, og oppdager til sin store forskrekkelse at den er større inni. De er inne i TARDIS, som Susan forklarer står for Time And Relative Dimensions In Space. Tardis er et skip som kan bevege seg i både tid og rom, noe naturfaglærer Ian bastant mener er fullstendig umulig. Doktoren fremstår så slem her at man nesten kunne tro at han ville være seriens skurk. Han vil ikke slippe ut Ian og Barbara for at de kommer til å fortelle alle om dem. Han sier til Susan at de må dra videre nå, men hun liker seg så godt at hun vil bli. Det vil ikke den sure gamlisen ha noe av, så han starter like så godt maskinen og woosh, der drar de av sted. Politiboksen lander på et øde, ørkenaktig landskap hvor vi kan se skyggen av noen som ser på den. To be continued...

Oooh, skummelt. Det ble nok en lang uke å vente på ungene som så tv den lørdagskvelden i 1963.

#doctorwho #hartnell #susan #tv #bbc #sciencefiction #tardis

Lille Petter ederkopp...

Tittet litt rundt på Netflix og kom over denne fascinerende dokumentaren om skadedyrutrydning. Vi følger skadedyrbekjemper Greg Grunberg på en helt vanlig arbeidsdag, hvor han må ta seg av en edderkopp. Han ligner egentlig litt på han skuespilleren som var med i Alias og Heroes. Du vet hvem det er, han som spilte flypiloten i Lost.

Uansett, sammen med sikkerhetsvakten Lombardo Boyar risikerer han livet for å holde folk trygge fra skumle edderkopper. Og det er ikke en enkel jobb, særlig siden djevelen (han fra Reaper) dukker opp utkledd som en major fra militæret og prøver å stjele arbeidsoppgaven til Grunberg. Det er vel kanskje også mulig at det var en major som ligner litt på djevelen. Uansett så er det tydelig at militæret ikke er fornøyd med å bare drive med krig. De vil også prøve seg på skadedyrutrydningsbransjen, men har liksom ikke helt taket på det.

Jeg er glad jeg ikke bor i USA, for der har tydeligvis veldig farlige insekter å stri med. Moder Natur kan være skikkelig skummel. Heldigvis har de også staute karer som Grunberg til å passe på, men en mann er jo ikke nok. Her tror jeg Obama må ta grep og anskaffe flere profesjonelle skadedyrutryddere. Liv gikk jo tapt, blant annet de søte bikinipikene som spilte volleyball. Ja, til og med den legendariske filmprodusenten Lloyd Kaufman ble spist på joggeturen sin. Ikke bra.

Er det flere som har sett denne dokumentaren? Hva syns dere? Tankevekkende greier, ikke sant?

1kGVDxvj5mU


 

WeRW_dClNkI

#netflix #edderkopp #spider #film

Lady and the Tink

Jeg er ikke så glad i å gjøre husarbeid, utsetter det alltid så lenge jeg kan. I dag prøvde jeg en ny vri, jeg satte på et zombieoverlevelseshørespill og da ble det faktisk ikke så ille.

Femte episode av We're Alive heter Lady and the Tink. Vi følger Saul, Lizzie og Burt som har dratt ut for å finne drivstoff til generatoren. Tror jeg må si at Burt er favoritten, en tøff gammel gubbe med dyp stemme. Jeg trodde først det var Michael Ironside som var stemmen til Burt, for den ligner veldig, men det er faktisk en mann ved navn Scott Marvin som er stemmen til Burt.

De kommer over restene etter et slag, hvor det ser ut som om zombiene faktisk hadde satt en felle for de overlevende. En felle som innebar bilkjøring. Kan det virkelig finnes smarte zombier?



Mysteriet blir ikke løst denne episoden, men regner med at det kommer etter hvert. Jeg liker virkelig disse hørespillene. Herlig skummel stemning som gjør opphenging av klesvask til en lek.

#zombie #radioteater #podcast

Episode 4: The Naked Time

Denne hadde en spenstig tittel, men hvis man forventer seg nakentid, så blir man skuffet, for denne episoden gikk på amerikansk tv 29. september i 1966. Men selv om det ikke blir noe nakenhet, så er dette en veldig morsom episode. Jeg mener å ha leste et sted at George Takei syntes dette var en av de morsomste i hele serien. Det kan godt hende at han har rett i det. Vi får se.

OBS: Denne bloggposten inneholder spoilere for de som ikke har sett episoden. Les videre på eget ansvar.

Enterprise ankommer isplaneten Psi 2000 for å hente et forskningsteam der, men forskerne er alle døde under merkelige omstendigheter. Forresten, så virker de beskyttelsesdraktene de bruker ikke særlig beskyttende. De er jo ikke engang tette i halsen. Draktene var forresten laget av dusjforheng.




Og selvsagt må en dust ta av seg hansken, blir smittet og ta med seg masse trøbbel til skipet. Spock gråter, Sulu jager folk med sverd og en irsk tulling med ekstremt dårlig sangstemme tar over maskinrommet. Og alt dette mens planeten komprimerer seg og skipet er i fare. Er veldig usikker på om en planet kan komprimere seg på den måten, men noen ganger må man bare ikke tenke så hardt på detaljene.

Helten kaptein Kirk, klarer selvsagt å stå imot. Scotty kommer seg inn i maskinrommet igjen, Spock kvikner til og kommer med en magisk formel. Selv om Scotty sier at han ikke kan bryte fysikkens lover, så blir de reddet av den magiske formelen som får motoren til å implodere. Ja, implodere. Noen ganger er det best å ikke tenke så mye på detaljene. I tillegg til å redde dem fra den komprimerende planeten Psi 2000 (hvorfor var det et forskningsteam der når det var så farlig forresten?), så sender den magiske formelen dem tre dager tilbake i tid. Oi, en magisk formel som tillater tidsreiser! Jeg trodde dette skulle være science fiction, ikke fantasy. Uansett, den formelen blir sikkert nyttig å ha i fremtiden.

Dramatis personae:

Captain James Tiberius Kirk spilles av William Shatner. Han får seg en skikkelig kavring av Spock, og det er jo litt morsomt.



Spock spilles som alltid av Leonard Nimoy. Jeg tror dette er den første gangen han bruker "the Vulcan neck pinch" for å ta seg av Sulu som går rabiat på broen med et sverd. Han forteller også litt om barndommen, at hans mor er menneske og problemene med å vokse opp på en planet der følelser er "bad taste". Men husk, Spock, selv om du ikke skal vise følelser, så må du...



Dr. Leonard Horatio "Bones" McCoy spilles av DeForest Kelley. Det var virkelig godt å få ham tilbake igjen. Jeg likte ikke så godt den gamle gubben som var lege i forrige episode. McCoy er litt i bakgrunnen her, men er en av heltene. Det er han som finner ut at det er vannmolekyler fra planeten som gjør alle fulle som fy (noen ganger er det ikke så lurt å tenke for mye på detaljene). Og selvsagt finner han frem til en kur i siste liten. Litt suspekt er det dog at han må rive i stykker skjorta til Kirk for å gi ham medisin.



Lt. Hikaru Sulu spilles av George Takei. Når Sulu blir full, river han av seg skjorta og jager folk rundt med et sverd, fordi han tror han er en musketeer.



Lt. Cmdr. Montgomery "Scotty" Scott spilles av James Doohan. Stakkars Scotty får ikke bli full, han blir i stedet låst ute av maskinrommet og må drille gjennom veggen. Det er også fra denne episoden at det legendariske sitatet "I canna change the laws of physics!" kommer fra.



Lt. Nyota Uhura spilles av Nichelle Nichols. Hun blir heller ikke full i denne episoden, og får til og med fly skipet en kort stund. Når den gale Sulu stormer brua med sverd, prøver han å beskytte henne fra den slemme kardinal Richelieu (altså Kirk).



Nurse Christine Chapel spilles av Majel Barrett. Når hun blir full, forteller hun Spock at hun er forelsket i ham, noe som får ham til å gå ut i korridoren og gråte. Kanskje ikke den reaksjonen hun håpet på.



Yeoman Janice Rand, dama med den spenstige hårsveisen, spilles av Grace Lee Whitney. Hun er lite med i denne episoden, bortsett fra at hun blir serenadert av amorøs fyr (spilt av William Knight, som etter det stort sett har hatt stemmeroller i dubbede anime-serier).



Joe Tormolen spilles av Stewart Moss. Moss har stort sett bare hatt gjesteroller i diverse tv-serier, men har også vært med i noen western-filmer. Joe er idioten som, da han befant seg i beskyttelsesdrakt på et sted hvor folk hadde dødd på merkelig vis, syntes det var en god ide å ta av seg hansken, ta på ting og så klø seg på nesen. Godt tenkt, Joe. Når han blir full, tar han seppuku med noe som ser ut som en særdeles sløv smørkniv. Imponerende. Og folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker.



Lt. Kevin Thomas Riley spilles av Bruce Hyde, som kun har hatt noen små gjesteroller i tv-serier. Riley er en skikkelig dassrull når han er full. Han låser seg inn i maskinrommet, bryr seg ikke om at skipet er i fare, og forlanger dobbel porsjon iskrem til lunsjen. Og så synger han over intercommen til hele skipet. Synger svært, svært dårlig. Jeg kommer til å få hodepine hver gang jeg hører sangen Christine nå. Hvis det var Christine den het, litt vanskelig å få med seg.




Og som alltid avslutter vi med en musikkvideo (ikke Riley sin sang, heldigvis):


#startrek #tv #sciencefiction #kirk #spock #sulu #McCoy #uhura #Scotty #roddenberry

Unlocked

For ikke så lenge siden skrev jeg om John Scalzis nyeste bok Lock In. Nå har han utgitt en tilhørende novelle med tittelen Unlocked.



Her får vi mer bakgrunnsinformasjon om Haden-syndromet og viruset som skapte dette fremtidssamfunnet. Dette er fortalt gjennom at folk som opplevde dette forteller om hvordan det var. Jeg har lest zombie-bøker (blant annet World War Z av Max Brooks) hvor samme teknikk ble brukt, og den funker like godt her som der. Jeg synes at denne fortellerformen får det hele til å føles mer ekte, som om dette er noe som har skjedd.

Hvis du ikke har hørt om boken, så er Haden-syndromet en sykdom som gjør at man er innelåst i sin egen kropp. Samfunnet omorganiserer seg for å ta seg av de som lider av dette, og det er utviklet virtuelle verdener de kan leve i, og til og med roboter som de kan styre fra sykesengen slik at de kommer seg ut i verden.

Dette er en ganske kort bok, og jeg må innrømme at det føles litt som om forfatteren prøver å melke litt mer penger ut av oss. Det meste får man jo vite av å lese Lock In, men boken gir litt mer dybde i bakgrunnshistorien.

For å være helt ærlig tror jeg at det er best om man leser Lock In først, selv om Unlocked skal være forløperen. Det som var bra med Lock In var jo det å oppleve en ny verden. Hvis jeg var kjent med samfunnet fra før av, tror jeg ikke boken hadde vært like spennende.

Har du lest Lock In og likte den, så vil du like denne, men det er ikke nødvendig. Har du ikke lest Lock In så burde du heller gjøre det.

#sciencefiction #pandemi #virus #scalzi

Hvordan fange feer?

Den andre novellen i Peter Crowthers Jewels in the Dust heter Fairy Trap. Den ble opprinnelig trykket i novellesamlingen Fantasy Stories i 1996.



Denne historien handler også om guttene Tom og Charles (gjør alle det?). I skogen kommer de over en merkelig fyr som jakter på feer. Han forteller hvordan man kan fange feere, og siden dette høres spennende ut, hjelper de ham med å sette ut feller.

I begynnelsen er man litt usikker her, er fyren bare en skrulling, eller en fæling som lurer til seg guttene for å gjøre noe, eller jakter han faktisk på feer?

Slutten er også veldig åpen, da vi får vite at noe skjer med mannen mens guttene er hjemme og spiser lunsj, men ikke helt hva. Her kan man tolke det på mange måter, både gode og skumle. Jeg velger å tro at han fikk drømmen sin oppfylt og dro ut på en eventyrlig reise, selv om det også er lett å tenke at han bare ble drept.

Dette var en kort og fin novelle som lar leseren bestemme selv hva som skjer.



Hvis det er noen andre som har lest den, vil jeg gjerne høre hva dere tror skjedde med mannen som prøvde å fange feer.

#novelle #crowther #fantasy #fe

FRP og Donald

Det er ganske travelt på jobben for tiden, mye reising og overtid, så jeg har ikke orket å lese så mye bøker i det siste. Det har for det meste gått i tv-titting, playstation og korte noveller. Og tegneserier. Donald er jo perfekt når man vil ha noe lettlest og morsomt. Litt Donald og taxfree-geisha (sjokoladen altså) er jo skikkelig kos etter en lang dag på jobb. Jeg abonnerer på De Komplette Årgangene. Startet litt sent, så har bare kommet til del 3 av 1961-årgangen. Donald er jo tidløs, historiene fra 60-tallet er jo like gode, om ikke bedre enn dagens disney-serier.



Vanligvis er det jo tegneseriesamlere, redaktører, anmeldere, reportere eller noen som har litt tilknytning til tegneserier som skriver forordene i disse bøkene, men jeg ble litt overrasket over at det var Siv Jenson som hadde forordet i denne boken. Ikke at det er noe galt i det, hun skrev ganske bra, holdt seg for det meste unna politikk og har sansen for Magica. Det bare slo meg som et litt uvanlig valg. Kanskje har de brukt opp alle som jobber med tegneserier her i landet? Er jo tross alt over førti bøker i serien nå.

Jeg er ikke så begeistret for alle bi-seriene i disse bladene. Bongo, Fant, de fleste om ulvene og grisene, og Snipp og Snapp-historiene uten Donald kunne jeg vært foruten. Og noen av Mikke-seriene er litt kjedelige. Men Donald er konge. Og Skrue også. Særlig Carl Barks sine historier.

#tegneserie #Disney #donald

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Har i det siste brukt en god del tid på spilling. Først Destiny, og så falt jeg for fristelsen til å kjøpe Shadows of Mordor i helgen.


Og det er et skikkelig tøft spill, og det sier jeg ikke bare som Tolkien-fan. Historien i spillet er ok. Det er morsomt å se Gollum igjen og få høre om hvordan ringen ble smidd, men det er orkene som får spillet til i skinne. I hvert fall for min del.

Orkene og det helt geniale Nemesis-systemet. Spillverdenen er full av orker, men det er lederne, eller kapteinen/krigshøvdinger eller hva man skal kalle dem som skaper all moroa.

Du som spiller er udødelig, hver gang man blir drept kommer man tilbake igjen ved nærmeste tårn, men straffen er at orkene blir sterkere hver gang man dør.

Mitt første møte med Nemesis-systemet kom da jeg ved et uhell rotet meg inn i en liten dal med bueskyttere over meg. Orken som sendte pilen som drepte meg het Snagog. Han ble øyeblikkelig hyllet til helt og fikk tilnavnet the Necksnapper. Og nå da han var en orkekaptein, ble han øyeblikkelig mye sterkere, og dermed vanskeligere å slå. Selvsagt dro jeg på leting etter ham for å ta hevn, for det er jo det spillet legger opp til. Jeg døde igjen flere ganger under letingen. Andre orker ble forfremmet hver gang og Snagog the Necksnapper steg også i gradene og ble sterkere. Men jeg fikk aldri hevn. Jeg løp rundt i ødemarken i Mordor, og plutselig ser jeg Snagog bli spist av en caragor (farlige hundelignende beist som løper rundt og spiser både meg og orkene). Jeg ble faktisk litt skuffet, men det er en del av det som er så fantastisk. Ting skjer rundt omkring selv om du som spiller ikke er der.

Orkelederne husker også alle tidligere møter. Har de drept meg en gang tidligere, skryter de av det og håner meg neste gang vi møtes. Og hvis jeg klarte å skade dem, men la dem slippe unna, får de arr og brannsår og slikt. De driver også med forskjellige aktiviteter som gjør dem sterkere, og jeg har da sjansen for å stoppe dette. De kan holde en fest, jakte på caragors, duellere med hverandre og slike ting. Hvis to kapteiner slåss, så er det lureste å alltid hjelpe den svakeste til å vinne, for den sterke trenger ikke å bli sterkere.

Jeg slet veldig mye med en ork som het Skun the Trainer. Jeg tror han drepte meg en fem-seks ganger før jeg begynte å unngå ham. Og det er så man skjærer tenner i frustrasjon over hvor frekk og spydig han er hver gang vi møtes. Når kapteiner når et visst styrkenivå er de umulige å slå uten at man finner ut svakheten deres. Jeg klarte til slutt å finne ut at Skun var svak for snikangrep, så til slutt fikk jeg has på ham. Det tok tid. Jeg måtte snike meg innpå og gi et hugg, løpe for livet for så å snike meg inn igjen med et nytt hugg, og slik holdt jeg på en god stund.

Dette spillet trekker i den primitive siden av spilleren. Hevn over en ork som har ydmyket deg flere ganger er utrolig deilig.

Jeg har spilt en god del nå, og har fått taket på det meste. Det heftigste jeg har vært med på hittil var da jeg plutselig var inne i en kamp hvor hele fire kapteiner dukket opp. Det var skikkelig intenst og gøy. Er faktisk litt usikker på hvordan jeg klarte å overvinne dem alle. En kaptein alene er som oftest ikke noe problem, men de har alltid masse fotsoldater rundt seg, og da blir det raskt veldig vanskelig. Og fire stykk med hver sin hær var... wow!

I skrivende stund har jeg klart å hamle opp med nesten alle værstingene, bortsett fra en. Olrok the Troll-Hunter. En tjukk og ufyselig ork, som har drept meg så mange ganger at han til og med er sterkere enn en warchief (den høyeste graden blant lederne). Det er vel like før han blir forfremmet nå som jeg har tatt rotta på alle warchiefene. Nesten ingen av mine angrep biter på ham. Jeg har klart å finne ut svakheten hans, så ved de to siste møtene klarte jeg å jage ham på flukt, men hadde ikke nubbsjangs til å ta ham. Han er redd for ild, så trikset er å lure ham i nærheten av et bål og så få det til å eksplodere. Jeg har fortsatt en god del oppgraderinger igjen på sverdet og buen, så håpet er at jeg til slutt lærer meg et kamptriks som kan gjøre susen. Inntil da kommer jeg til å løpe som fy hvis jeg ser ham, med mindre det er et bål eller noe eksploderende i nærheten.

Olrok, bare vent. En vakker dag skal jeg ta deg!

#spill #playstation #ps4 #mordor #ork #hevn #Tolkien #sauron #gollum

Ungkaren

Har nå begynt på en ny novellesamling: Jewels in the Dust av Peter Crowther. Jeg kjenner ikke til den forfatteren. Fikk boken i en forundringspakke jeg kjøpte fra Subterranean Press. Det er en spesialutgave med et opplag på 750, hvorav alle er signert. Min er nr. 143. 143 er forresten nummeret til grunnstoffet unquadtrium som visstnok bare kan eksistere midlertidig.



Den første novellen er The Bachelor, som først ble utgitt i novellesamlingen Phantoms of the Night i 1996.



Tom går i syvende klasse og tilbringer mesteparten av tiden sin med å lese tegneserier sammen med kameraten Charles. Men så en dag besøker han den gamle ungkaren Milton. Til å begynne med syntes jeg Milton virket som en mulig fremtidsversjon av meg da han har tusenvis av bøker, men så viser det seg at han blir besøkt av spøkelser og gjenlever øyeblikk fra fortiden sin.

Denne er ikke skummel, jeg vet ikke helt hva den er. Dette er den typen novelle som norsklæreren min på videregående hadde digget. Rolig tempo og mye tung symbolikk. Jeg vil si at temaet her er nostalgi, gode minner fra en svunnen tid. Historien er litt bittersøt. Det virker som gamlingen koser seg med spøkelsene/minnene sine, men samtidig virker han veldig ensom.

Forfatteren skrev visstnok denne først da han var rundt 20 år gammel, la den i en skuff og tok den frem igjen i 1996, for så å omskrive den litt. På meg virker det litt uvanlig at en tjueåring klarer å forestille seg hvordan det er å være gammel på denne måten. Crowther virker å være en interessant fyr. Blir spennende å lese videre. Håper bare at han ikke dreper historiene med alt for mye symbolikk.

#novelle #spøkelse #nostalgi #minner #crowther

Episode 3: Where No Man Has Gone Before

Den tredje episoden av Star Trek gikk på amerikansk tv for første gang 22. september i 1966. Dette var den andre piloten som ble laget før de fikk lov til å starte for fullt med serien, men den ble sendt på tv som den tredje episoden. Dette gjør det litt rart for hverken Uhura, Dr. McCoy eller Janice Rand er med her, men de var hovedpersoner i de første to episodene. Nuvel, akkurat som med den forrige episoden om Charlie, må kaptein Kirk og mannskapet hans nok en gang kjempe mot noen med superkrefter.

OBS: Denne artikkelen inneholder spoilere for de som ikke har sett episoden. Les videre på eget ansvar.

Enterprise mottar et nødsignal og finner ferdsskriveren til SS Valiant som forsvant for to hundre år siden. De viser seg at de prøvde å forlate galaksen, men noe skjedde i energifeltet de prøvde å dra igjennom. Ifølge ferdsskriveren endte kapteinen opp med å ødelegge skipet selv.

Selvsagt kan ikke våre helter være noe dårligere, så de kjører på. Og det går galt. Flere mannskapsmedlemmer dør av et slags elektrisk støt, bortsett fra psykologen Elisabeth Dehner og Gary Mitchell, en av mannskapet og Kirks venn siden kadett-dagene. Gary får sølv-øyne og sakte får han superkrefter og skremmer mannskapet. Dr. Dehner virker noen ganger som en profesjonell karrierekvinne, mens når det kommer til Gary så virker hun som en blond bimbo når hun forsvarer ham. Men så får vi etter hvert vite at hun også var påvirket av energien og får sølv-øyne hun også.

Kirk og Spock innser at Gary har blitt farlig, men Kirk vil ikke drepe sin gamle venn. Derfor drar de til en automatisk gruvestasjon for å strande ham der. Hvorfor det finnes en automatisk gruvestasjon i en del av rommet som visstnok skal være uutforsket vet jeg ikke. Noen ganger bør man ikke tenke for hardt på detaljene.

Hvorfor en automatisert gruvestasjon uten mannskap har et fungerende fengsel med seng og kraftfelt vet jeg ikke. Noen ganger bør man ikke tenkte for hardt på detaljene.

Uansett, de putter Gary i fengsel, fikser skipet og gjør seg klar til å dra, men han unnslipper sammen med dr. Dehner. Kirk følger etter for å gjøre opp. Det blir litt action og slåssing. Kirk får revet i stykker skjorta si. Og ting ordner seg til slutt.

Det er en del filosofering i denne episoden, blant annet med teorien om at absolutt makt korrumperer absolutt. Skal ikke diskutere det så mye her, men jeg fikk litt inntrykk av at Gary Mitchell var en liten drittsekk. Og når en drittsekk får superkrefter blir han et super-rasshøl.

Dramatis personae:

Lt. Cmdr. Gary Mitchell spilles av Gary Lockwood. Han er stjernen i episoden. Kirks venn som får superkrefter og blir slem. Lockwood har hatt en del gjesteroller i tv-serier og vært med i en del filmer, blant annet 2001: A Space Odyssey hvor an spilte doktor Frank Poole. Under innspillingen av episoden slet Gary Lockwood litt med de sølv-linsene han måtte bruke når han ble slem. De var så ubehagelige å ha på at han forlangte å få dem tatt ut med en gang scenen var ferdigspilt. Som du ser på bildet under, brukte Gary kreftene sine til å lage en grav til kaptein Kirk da de sloss. På gravstøtten står det James R Kirk. Roddenberry tenkte opprinnelig å gi ham mellomnavnet Rice, men ombestemte seg og valgte Tiberius.



William Shatner spiller kaptein James T. Kirk, seriens helt.



Leonard Nimoy spiller som alltid Spock, den vulcanske vitenskapsoffiseren som aldri viser følelser og kun tenker logisk. Jeg forstår meg ikke helt på denne 3d-sjakken de spiller, men det slår meg som litt ulogisk at Spock ikke skulle slå Kirk. Spock forteller forresten at en av hans forfedre hadde menneskeblod, men dette er ikke helt riktig, for det var hans far Sarek som giftet seg med en menneskekvinne. Spock er faktisk halvt menneskelig. Det er mulig at han skjemmes over dette, men skam er jo en følelse, så det passer jo heller ikke så godt. Får bare ta det som det er, i begynnelsen var ikke alle fakta satt enda.



Lt. Cmdr. Montgomery "Scotty" Scott spilles av James Doohan. Dette er første gangen Scotty er med. Han gjør ikke så mye her, men han styrer transporteren som han pleier.

Lt. Hikaru Sulu spilles av George Takei. Han gjør heller ikke så mye i denne episoden, bortsett fra litt matematikk.

Dr. Piper spilles av Paul Fix. Han er skipets lege i stedet for vår vante dr. McCoy. Han har vært med i mange filmer og serier, hovedsakelig i western-sjangeren. Under ser du ham sammen med Sulu og Scotty under et stabsmøte.

Dr. Elizabeth Dehner spilles av Sally Kellerman. Hun har vært med i mange serier og filmer gjennom årene, og skal ha vært nominert for en Oscar for M*A*S*H. Dr. Dehner er visstnok bare en gjest på skipet, men hun får være med på det meste og blir hørt på. Det lønner seg visst å være pen dame. Hun er doktor i psykologi, noe som skurrer hos meg da en psykolog burde være ganske kjapp til å skjønne at Gary Mitchell er en trussel, men så var hun også påvirket av energistøtet og fikk også sølv-øyne til slutt.



Lt. Lee Kelso spilles av Paul Carr. Han er kanskje mest kjent fra Days of Our Lives og Buck Rogers in the 25th Century. Lee virker å være en likandes fyr, og var en god venn av Gray Mitchell, men det stoppet ikke Gary fra å kvele ham med en kabel.



Yeoman Smith spilles av Andrea Dromm, og etter det jeg kan se var dette hennes eneste rolle. Smith virker å kun være eyecandy på skipsbrua. Hun gjør ikke så mye, annet enn å bli holdt i hånde av Gary når det er skummelt på begynnelsen. Finnes det noe norsk ord for eyecandy? Øyegodis kanskje.




Jeg må også nevne Eddie Paskey, som har hatt veldig mange småroller i denne serien, både som stuntmann, rødskjorte og diverse vaktmenn. Han har til og med spilt hånden til Scotty noen ganger, da James Doohan mistet den ene langfingeren på D-dagen i Normandie. I denne episoden var han en stuntmann, muligens for William Shatner.

Og til slutte en musikalsk gjennomgang:

 

#startrek #tv #sciencefiction #roddenberry #kirk #spock #sulu

Episode 2: Charlie X

Den andre episoden av Star Trek gikk på amerikansk tv for første gang 15. september i 1966. Denne gangen må mannskapet på Enterprise håndtere en bortskjemt drittunge med superkrefter. Og det er jo ikke så enkelt.

OBS: Denne bloggposten inneholder spoilere for de som ikke har sett episoden. Les videre på eget ansvar.

Enterprise møter opp med fraktskipet Antares som har plukket opp 17-årige Charlie Evans. Han har bodd 14 år alene på en øde planet etter et skipskrasj. Allerede med en gang merker man at noe er galt her, men den første delen av episoden er faktisk hyggelig og morsom. Charlie vandrer rundt på skipet og lar oss få se et lite glimt av han som foregår utenfor kommandobroa blant det vanlige mannskapet. Syntes også det var veldig morsomt hvordan kaptein Kirk fikk problemer med å forklare Charlie hvorfor man ikke dasker damer på rumpa. Og på pauserommet sitter Spock og spiller et fremtidsinstrument (tror jeg) mens Uhura synger. Koselig

Men snart tar det en litt mørkere vending. Charlie er oppmerksomhetssyk og skal ha alt han peker på. Når Spock slår ham i sjakk smelter han sjakkbrikkene. Når et mannskapsmedlem ler i gymsalen, får han stakkars Sam til å forsvinne. Og han er forelsket i Rand. Snart viser han seg som en maktgal tenårig og han tar kontroll over skipet. Hvis noen ikke gjør akkurat som han vil, er de ikke snille og da straffer han dem med kreftene sine. Desperat prøver Kirk og gjengen å stoppe ham før de kommer frem til koloniplaneten hvor de skulle sette ham av.

Denne gangen kunne det virkelig ha gått galt, for det er ikke Kirk som redder dagen, men thasianerne, inkorporale romvesener som ga Charlie kreftene hans slik at han skulle overleve. De tar ham med seg så han ikke skal gjøre mer ugagn og retter opp alt det fæle han har stelt i stand.

Dramatis personae:

Stjernen i denne episoden er Charlie som spilles av Robert Walker Jr. Charlie er 17 år i episoden, men skuespilleren var 26 da den ble spilt inn. Walker har hatt mange gjesterolle i forskjellige serier opp i gjennom årene, men ikke noe jeg har sett. Under innspillingen menget han seg ikke med de andre skuespillerne, men holdt seg på rommet sitt bortsett fra når han skulle foran kamera. Dette fordi hans rollefigur skulle være rar og annerledes og da var det enklere å spille ham slik.



Kaptein James Tiberius Kirk spilles av William Shatner. Er det virkelig slik de trodde at fremtidens gymtøy ville være?



Spock spilles av Leonard Nimoy. Rollefiguren er ikke helt satt enda, for han drar på smilebåndet noen ganger mens han spiller på dette instrumentet. Er ikke helt sikker på hva det er, en slags lyre kanskje. Charlie kaller ham forresten Mr. Ears. Fy, for en frekk lømmel.



Dr. Leonard Horatio "Bones" McCoy spilles av DeForest Kelley. Han er ikke så sentral i denne episoden, men han har den første (av mange) kranglete diskusjoner med Spock. Her om de myteomspunne thasianerne faktisk finnes eller ikke. McCoy mener Spock er alt for logisk og Spock mener McCoy er alt for emosjonell. Også gjennomfører han en litt pussig helsesjekk av Charlie:



Lt. Nyota Uhura spilles av Nichelle Nichols. I denne episoden får hun blant annet vist frem sangstemmen sin. Hun serenader først Spock og så synger hun til Charlie, helt til Charlie blir lei og får henne til å miste stemmen. Fy, for en slem gutt. Jeg syntes hun sang pent, jeg. Teksten hun synger er: Oh, on the starship Enterprise, there's someone who's in Satan's guise, whose devil's ears and devil's eyes could rip your heart from you. At first his look could hypnotize and then his touch could barbarize. His alien love could victimize and rip your heart from you. And that's why female astronauts, oh very female astronauts, wait terrified and overwrought, to find what he will do. Oh fools in space, be wary, be wary, be wary. Fools in space be wary, we know not what he'll do. Now from a planet out in space, there comes a lad not commonplace. A-seeking out his first embrace. He's saving it for you. Oh Charlie's our new darling, our darling, our darling. Charlie's our new darling, we know not what he'll do. Er det bare meg, eller virker det som hun er litt interessert i vår langørede venn?



Yeoman Janice Rand spilles av Grace Lee Whitney. Hun er ganske sentral i denne episoden, da Charlie forelsker seg i henne. Her sitter hun i nattkjolen sin, like før en brunstig Charlie buser inn.

Yeoman Tina Lawton spilles av Patricia McNulty. Etter det jeg har funnet ut har hun kun hatt tre mindre roller i Star Trek. Yanice Rand introduserer henne til Charlie i håp om at han vil like en dame som er nærmere hans egen alder. Men Charlie synes Rand er penest og forvandler Tina til en firfisle. Fy, for en slem gutt.



Dette er forresten den eneste Star Trek-episoden (blant alle seriene) hvor Gene Roddenberry himself er med. Vi ser ham ikke, men han er stemmen til den forbløffede skipskokken som satte kjøttpudding i ovnen og oppdaget at det hadde forvandlet seg til ekte kalkun. Det er mange morsomme småting her hvis man følger litt med.

Ot til slutt en musikkvideo:

#startrek #tv #kirk #spock #McCoy #bones #uhura #roddenberry

Hva skal man gi i bursdagsgave til en magisk dukke?

Den siste historien i novellesamlingen om Sir Hereward og Mister Fitz heter A Suitable Present for a Sorcerous Puppet. Skrevet av Garth Nix. Den ble opprinnelig trykt i samlingen Swords and Dark Magic fra HarperCollins-forlaget.



 Sir Hereward har en skadet fot og må ta det rolig. Han tilbringer tiden med å lese en eldgammel bok, da han plutselig oppdager at Fitz har bursdag. Men hva skal han gi i gave? Hva kan en dukke med magiske krefter ønske seg? Kanskje et instrument? Det finnes et gammelt instrument på loftet der han er, får han høre. Dessverre viser det seg at både den gamle boken og instrumentet er besatt av demoniske skapninger. Stakkars Sir Hereward. Det er også en fristende prestinnelærling der, som han ikke kan røre for hun må være sølibat for guden sin. Stakkars Sir Hereward.

Syntes denne var ganske morsom, faktisk den beste av de tre historiene i denne novellesamlingen. Jeg håper Garth Nix skriver mer om dette spennende paret som jakter på slemme guder.

Bare for å skryte litt til slutt, så er boken jeg har (som du ser på bildet) en spesialutgave med et opplag på 1000 stk. Alle signert av Garth Nix. Min er nummer 611. 611 er forresten nummeret man taster i USA og Canada for å komme til kundeservice på telefoni. Altså et slags nødnummer.

Og siden dette er en blogg hovedsakelig om bøker, må jeg jo også nevne at 611 i Dewey's Decimal System henviser til kategorien medisin og helse, mer nøyaktig menneskelig anatomi, cytologi (studie av celler) og histologi (mikroskopisk anatomi).

#novelle #garthnix #fantasy #bursdag

Gladiatorkamp

Igjen har jeg rotet meg inn i Warhammer-universet, denne gangen med et mye mer positivt resultat. The Cage av Nick Kyme foregår i den futuristiske gladiatorarenaen Seven Points i underhive Molinor. Der er det en mystisk kriger som deltar fordi han vil. Han kunne overmanne alle vaktene og de andre gladiatorene uten problemer, men som bot for noe uspesifisert han har gjort, så deltar han i gladiatorkampene selv om han misliker dem. Han får muligheten til å bli en slags Spartacus, men kommer han til å gjøre det? Ære er veldig viktig for ham. Det er helt tydelig at han er en Space Marine, mest sannsynlig en Salamander utifra hvem som har skrevet det.

Dette er en kort novelle, men Kyme klarer å presse inn litt informasjon om krigeren og hva han synes om ting, før et gjengoppgjør på tribunen gir gladiatorene en mulighet til å prøve å rømme. Denne var ganske bra, og holdt på interessen hele veien igjennom. Slutten kom ikke så overraskende på meg som den kanskje var ment å gjøre, men alt i alt er dette en av de bedre Warhammer-novellene jeg har lest i det siste. Da krigeren røper navnet sitt helt til slutt, sier ikke det meg noe. Man må sikkert ha lest Salamander-bøkene til Nick Kyme for å vite hvem fyren er. Kanskje jeg skal gjøre det etter hvert.



#novelle #sciencefiction #warhammer #salamander #gladiator

Instagram

hits