Edderkoppen: Zombie-dronningens terror



Richard Wentworth er en dekorert krigsveteran og sønn av en rik industrialist. Om natten er han The Spider og går etter de kriminelle som politiet ikke klarer å ta. Der Spider-Man er en hyggelig gutt som surrer skurker inn i sitt nett, er The Spider mer som The Punisher. Han plaffer dem ned. Uten nåde.

Terror of the Zombie Queen fra Dynamite Entertainment samler de seks første bladene i tegneserien som relanserer The Spider. Slik jeg forstår det var han en av de gamle pulp-heltene, i samme kategori som Doc Savage og The Shadow.

Det er David Liss som har skrevet historien og Colton Worley som har laget de aldeles nydelige tegningene.



Alt er skikkelig mørkt og dystert. Tegneserien har en skikkelig god stemning.

Skurken i denne fortellingen er den egyptiske Anput.



Hun slipper løs en kjemisk gass som forvandler folk til zombier. Og ikke nok med det, hun vet hvem The Spider er og har ingen kvaler med å gå etter de som han bryr seg om.

Jeg likte denne tegneserien kjempegodt. Den har den mørke noir-følelsen, den har en mørk helt, en skikkelig spennende historie og ikke minst: zombier! Dette er en crazy pulp-historie av den gode gamle sorten. Kjempebra.

Samlingen inneholder:

The Spider nummer 1.





The Spider nummer 2.






The Spider nummer 3.





The Spider nummer 4.




The Spider nummer 5.




The Spider nummer 6.




#tegneserie #dynamite #spider #zombie #Egypt #noir #action #gass

Tales to Astonish nummer 22 og andre tegneserier



Tales to Astonish nummer 22 ble utgitt i august 1961 og inneholder tre historier:

  1. Jeg våget å kjempe mot den kravlende skapningen
    1. En ung mann melder seg frivillig til å teste ut en ny superdrill. Han driller seg ned i jorden og finner et fredelig steinaldersamfunn som trues av en diger og farlig øgleskapning.
  2. Hjelp!
    1. En skrivemaskin skriver ikke det man prøver å skrive på den. I stedet kommer det frem ordet hjelp og en adresse...
  3. For hvem trommen trommer
    1. En mann ønsker å bli en bedre trommeslaget, så han går til ei sigøynerdame og ber henne bruke magi for å gjøre ham til verdens beste trommeslager.

 

Amazing Adventures nummer 4 ble utgitt i september 1961 og inneholder tre historier:

  1. Robot X
    1. En vitenskapsmann bygger en supersmart og supersterk robot, men en avismann starter en hatbevegelse mot roboter...
  2. Hvem eller hva er skopusseren?
    1. En slesk og ond forretningsmann får sen en skopuss fra en gammel skopusser...
  3. Dr. Droom: Hva lurer inni?
    1. Et romskip lander på Jorden, og Dr. Droom skal undersøke om romvesnene er vennlige eller ikke...



Journey Into Mystery nummer 71 (ikke på Marvel Unlimited).



Kathy nummer 12 (ikke på MU).



Life With Millie nummer 12 (ikke på MU).



Patsy Walker nummer 96 (ikke på MU).



Kid Colt Outlaw nummer 100 (ikke på MU).



Linda Carter, Student Nurse nummer 1 (ikke på MU) er et nytt blad som lanseres.



Millie the Model nummer 104 (ikke på MU).



Strange Tales nummer 88 (ikke på MU).

 

Tales of Suspense nummer 21 ble utgitt i september 1961 og inneholder tre historier:

  1. Klagg
    1. Et romvesen ved navn Klagg lander på jorden, og når han oppdager at mennesker fortsatt driver med krig, så går han til angrep, for slike barbarisk skapninger kan ikke få lov til å true freden der ute i galaksen. En ganske så merksnodig ting: romskipet hans, rom reiser gjennom verdensrommet, bruker vind til propulsjon. Vind!
  2. Hvem sitt ansikt er i speilet?
    1. En mann skal til å barbere seg, men det er ansiktet til en annen mann han ser i speilet. Ja, i alle speil...
  3. Mannen fra i morgen
    1. En oppfinner lager en tidsmaskin og reiser til romertiden. Han håper at han skal bli kronet til hersker. Men når han skal vise frem oppfinnelsene fra fremtiden, så er det ingen strøm til tv-en, ingen kanaler til reiseradioen og ingen måte å fremkalle bildene fra kameraet hans. Gjenfortelling av en tidligere historie fra Tales of Suspense nummer 2.

 

Tales to Astonish nummer 23 ble utgitt i september 1961 og inneholder tre historier:

  1. Moomba
    1. En omskrevet og litt lengre versjon av en historie fra Tales to Astonish nummer 6. Et romvesen av tre har lurt troppene sine i menneskers tusen hjem ved å få de til å se ut som utskjærte statuer fra diverse jungelstammer.
  2. Robot-hateren
    1. En omskrevet versjon av en historie fra Tales of Suspense nummer 3. En mann som hater roboter skifter mening etter at en robot ofret seg selv for å redde sønnen hans.
  3. Stemmen fra ingensteds
    1. En mann i et romskip lander på en asteroide for å gjøre noen reparasjoner da han hører en stemme som ber ham om hjelp. Han skjønner ikke at det er asteroiden selv som er levende.

 

Amazing Adventures nummer 5 ble utgitt i oktober 1961 og inneholder tre historier:

  1. Monsteroso
    1. En King Kont-lignende historie. Rykter om et krasjet romskip i Afrika får en sirkuseier til å dra dit. Der finner han liket av den gigantiske Monsteroso. Han tar den med hjem til USA og selger ham til et museum. Men Monsteroso var ikke død. Han våkner og alle blir livredde. Politiet går til angrep med tåregass og maskingevær. Og alle føler seg ganske så dumme når foreldrene til babyen Monsteroso kommer for å hente ham.
  2. The Watchers
    1. En mann har en teori om at det finnes romvesener som lever i skjul iblant oss. Disse gir små dytt her og der for å skape vitenskapelig fremgang.
  3. The Joker
    1. En mann ved navn Horace er fæl til gjøre rampestreker. En dag bestemmer vennene hans seg for å ta igjen. De tenker å lure ham til å tro at han blir kidnappet av marsboere...



Gunsmoke Western nummer 66 (ikke hos MU).



Journey Into Mystery nummer 72 (ikke hos MU).



Love Romances nummer 95 (ikke hos MU).



Teen-Age Romance nummer 83 (ikke hos MU).



Patsy and Hedy nummer 78 (ikke hos MU).

 

Rawhide Kid nummer 24 ble utgitt i oktober 1961.

Bladet inneholder flere eventyr med Skinnjakke Billy (som Rawhide Kid het på norsk i Ranchserien). En skurk som ligner ham, slår ham ned og tar klærne hans. Dermed er det Skinnjakke Billy som får skylden for bankran og andre uhumskheter som skurken finner på mens han er utkledd. I tillegg får vi dilledings-ran og skytekonkurranser. Masse snop for westernfans.



Strange Tales nummer 89 (ikke på MU).

 

Tales of Suspense nummer 22 ble utgitt i oktober 1961.

En kortvokst vitenskapsmann blir stadig vekk mobbet av alle som er større og sterkere enn ham, også de andre vitenskapsmennene. En dag bruker han en ny atom-maskin og ender opp som det enorme monsteret Bruttu.

 

Tales to Astonish nummer 24 ble utgitt i oktober 1961.

I dette bladet får vi vite sannheten om den avskyelige snømannen. Han er i realiteten en øglemann fra jordens indre som har kledd seg i pels for å tåle den kalde temperaturen.



Amazing Adventures nummer 6 ble utgitt i november 1961. Fra og med neste nummer skifter dette bladet navn.

Hovedhistorien her handler om Sserpo. For hundre år siden jobbet en vitenskapsmann med et vokseserum, men da han ikke fikk det til kastet han serumet på sjøen. Så, hundre år senere, svømmer en liten øgle bort og spiser serumet. Den vokser og vokser og vokser.... Den blir så diger at atomvåpen ikke skader den. Like før den blir så stor at vekten dens vil forskyve banen til jordkloden, redder innbyggerne på planeten Jupiter oss. De kaster en diger fiskekrok gjennom verdensrommet og fisker opp Sserpo til sin planet.

Det er også en historie om Doctor Droom, som må etterforske en rekke husnappinger. Hus forsvinnre uforklarlig fra sine tomter. Dr. Droom sporer opp en vitenskapsmann, som egentlig er et romvesen i forkledning.

Dr. Droom dukker opp neste gang i Incredible Hulk nummer 210 (april 1977), men da har han skiftet navn til Dr. Druid. Senere gjenopptrykkinger av disse Dr. Droom-historiene har også endret navnet hans til Dr. Druid.



Journey Into Mystery nummer 73 (ikke hos MU).



Kathy nummer 13 (ikke hos MU).



Life With Millie nummer 13 (ikke hos MU).



Patsy Walker nummer 97 (ikke hos MU).

 

Og da har jeg kommet til en skikkelig milepæl i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier. Dette har jeg ventet på helt siden jeg startet med denne gale reisen, og som du sikker skjønner har jeg blitt litt utålmodig på å komme dit. Jeg har fortsatt lest alle bladene som er tilgjengelig på Marvel Unlimited, men har ikke skrevet så mye om dem.

Nå er prologen ferdig. Følg med i morgen, for da begynner det :-D

 

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster #western

Arven etter Svartskjegg



Jeg kjøpte denne på impuls på grunn av omslaget. Jeg burde være såpass erfaren nå at jeg burde vite at man aldri skal dømme en bok utifra omslaget.

Kjente ikke til Bluewater Comics eller folkene som har laget denne tegneserien om datteren til den berømte sjørøveren Blackbeard fra før av.

På omslaget ser jo Hanna riktig så lekker ut, og jeg tenkte at dette måtte være en skikkelig flott tegneserie når de tegnet så realistisk. Nei. Tegningene inni er så karikerte at alle, også de sexy sjørøverdamene, så stygge ut.





Ganske stor forskjell i forhold til omslaget, ikke sant? Det å skape forventninger om noe og så ikke levere ødelegger inntrykket mye mer enn om de hadde hatt et omslag som ikke var like pent, men representativt for innholdet.

Historien er heller ikke så veldig spennende. Den første historien handler om Hanna som leter etter sin far, Blackbeard, og samtidig prøver ei heks å ta henne ved hjelp av zombier. En rotete historie som jeg ikke helt klarte å finne mening i.

Den neste historien var faktisk spennende. Hanna og mannskapet prøver å stjele en skatt fra en havgud, mens en sinna rivaliserende kaptein er etter henne for å ta hevn for tidligere svik. Denne hadde mye bedre tegninger, men den ble ikke avsluttet. Den stoppet der det var som mest spennende. Og så starter en ny historie,  også med fæle tegninger, men den rekker så vidt å starte før den plutselig og uforklarlig stopper. Den neste og siste historien mikser Hanna med en annen helt(?) som heter Pistolfist. Tegningene er bittelitt bedre, men hele figuren Hanna virker omskrevet. Faren hennes er igjen i live og mannskapet hun hadde tidligere virker ikke som de eksisterer.

Nei, denne tegneseriesamlingen er bare rot og tull. Se heller Pirates of the Caribbean i stedet.

#tegneserie #sjørøver #blackbeard #zombie

Kolossen lever igjen



Det var tilbake i Tales of Suspense nummer 14 at vi for første gang møtte Colossus. Og nå i Tales of Suspense nummer 20 er han tilbake igjen.

Sist gang var det et kommunistland som bygde en enorm statue for å vise hvor store de var. Et krabbelignende romvesen tok over kontrollen og skapte masse styr og ødeleggelser før det ble hentet av kompisene sine.

Nå har det skjedd et maktskifte på planeten Cancrius III hvor krabberomvesnene bor. De nye herskerne er erobringskåte og når de hører om Jorden sender de agenter for å forberede invasjonen. Nok en gang tar de besittelse i den gigantiske statuen, som kommunistene holder på å sende til USA for å vise demokratene hvor store de er.

Og igjen blir det masse styr, frykt og ødeleggelser når statuen våkner til live.




Helten denne gangen heter Bob O'Bryan og han jobber med å bygge kulisser i filmbransjen. Han er storforelsket i skuespillerinnen Diane Cummings (nei, det er ikke den typen filmer). Men hun ønsker djerve og modige menn, ikke en stakkarslig slask som bare bygger ting.

Når så kolossen nærmer seg, får Bob en ide om hvordan han kan stoppe den (litt merkelig at han vet så mye om krabberomvesnene og hvordan de fungerer egentlig). Han bygger en enda større koloss av pappmasje, men med sin kulissbyggeekspertise så får han den til å se veldig realistisk ut.

Når kolossen møter den enda større kolossen, hopper romvesnene ut og går inn i den nye, større kolossen. Da sprenger Bob dynamitten han hadde gjemt inni den. Kolossen er en statue igjen, romvesnene er døde og invasjonen er avbrutt. Og Diane Cummings holder på å .... Oi, det holdt jeg på å skrive noe skikkelig grovt. Sorry.

Diane ser at det faktisk kan være kult å bygge ting, dropper den kjekke skuespilleren Grant Marshall og kaster seg omkring Bob. Så Bob er også veldig glad. Happy ending. ;)

Historien er skrevet av Stan Lee. Det er Jack Kirby som har tegnet. Dick Ayers har tusjet. Stan Goldberg har fargelagt. Og Artie Simek er snakkeboblekongen.

Kolossen møter vi også igjen, men ikke før i Astonishing Tales i desember 1973. Jeg lurer på om jeg faktisk klarer å komme så langt i min gjennomgang av Marvel-tegneserier. Jo, jeg skal gjøre det :)

Bladet har også to korte historier til:



Paul Reinman har tegnet historien om gyngehesten. En fattig asiatisk gutt som er lam i beina skriver til nødhjelpen at mest i verden ønsker han seg en gyngehest. Han får tilsendt en, men faren hans er meget arg for at gutten ikke spurte etter noe nyttig. Noe mat eller klær for eksempel.

Så en dag kommer det et jordskjelv. Gutten er jo lam og kan ikke løpe ut av huset (foreldrene er på besøk hos naboen), men han sitter på gyngehesten som sklir ham ut av huset like før det kollapser. Leker som elskes kommer i live hvis de trengs er moralen. De hadde Toy Story på sekstitallet også ;)



Steve Ditko har tegnet den neste historien.

En bombelignende og tikkende sak faller ned fra himmelen. Alle blir vettskremte. Byen evakueres og militæret forventer en enorm eksplosjon. Tiden går og ingenting skjer, før plutselig så fyker "bomben" opp i himmelen igjen.

Den suser gjennom verdensrommet til en paradisplanet. Skapningene der er skuffet over at de ikke fant noe liv på Jorden, og sender dingsen videre til neste planet. Hvis noen hadde lagt en hånd på "bomben" så ville de biologiske sensorene ha fått den til å åpne seg og lære bort fantastisk teknologi som kunne ha skapt et paradis på jord.

Det slår meg at de som møtte den gutten med klokka der borte i USA for en stund tilbake, burde ha lest denne. Det sier ikke bang alt som tikker.

Det var i alle fall historiene i Tales of Suspense nummre 20. Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen er Tales to Astonish nummer 22. Skal skrive litt om det om ikke så alt for lenge.

 

#marvel #tegneserie #sciencefiction #colossus

Skinnjakke Billy kan ikke gjemme seg



Rawhide Kid nummer 23 ble utgitt i august 1961.

Stan Lee har skrevet manus. Jack Kirby har tegnet. Dick Ayers har tusjet. Stan Goldberg har fargelagt. Artie Simek har skrevet bokstavene i snakkeboblene.

Den første historien i bladet er et gjenopptrykk av en historie som var med i blad nummer 17. Den forteller om hvordan Rawhide Kid, eller Skinnjakke Billy som han heter på norsk, ble til.

I den andre historien må Skinnjakke Billy tøyle temperamentet.



Det er ingen som vet at han er desperadoen Skinnjakke Billy, så når bølla Luke Stokes plager ham, må han bare ta det hvis han vil bli værende i byen. Han blir slått og skubbet nedi søla, hånet som feiging og ydmyket. Men Billy tar ikke igjen, for da vil alle skjønne hvem han er og han blir nødt til å forlate byen før han blir arrestert. Lukes søster synes synd på Billy, og det får bare Luke til å bli enda verre, for han liker ikke at "feiginger" sniffer borti søstera hans.



Så kommer den beryktede revolvermannen Montana Joe til byen. Montana vil ta med Lukes søster på date, noe hun slettes ikke har lyst til. Men den brautende Luke blir meget spak når han skjønner at det er den berømte Montana Joe som plager søsteren.

Dermed må Skinnjakke Billy steppe inn. Han vinner lett duellen mot Montana Joe, og nå skjønner alle hvem han er. Men før han forlater byen, blir det litt skikkelig grisebanking for Luke.

Så rir Skinnjakke Billy bort, ensom og alene, mens tilbake står Lukes søster og lengter etter ham. For det er jo ingenting som er mer pirrende enn å se sin egen bror bli banket opp.

Bladets siste historie er tegnet av Paul Reinman.



Dette er en kort historie om en mann som blir tvunget med i en kriminell gjeng, for så å sørge for at skurkene blir fakket når de gjør et brekk.

Rawhide Kid nummer 23 var ikke så veldig spennende.

Det neste bladet som Marvel utgir er Strange Tales nummer 87.



Så kommer Tales of Suspense nummer 20. Hva slags monsterhistorie vi får der, får dere høre om etter at jeg har fått lest bladet.

 

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly 

Fanget i fortiden



Amazing Adventures nummer 3 kom ut i august 1961.

Som alltid er det Stan Lee som står for manus. Jack Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har mekket snakkebobler.

Hovedhistorien denne gangen syntes jeg var ganske dårlig. Den gir rett og slett ingen mening. Alt er bare tilfeldigheter.

Paul Harper leverer inn en skoleoppgave der han skriver at både fortiden og fremtiden eksisterer som parallelle dimensjoner slik at man kan reise i tid ved å steppe mellom dem.



Læreren liker ikke ideen hans.

I full furtemodus tar Paul med seg dama på biltur og kjører på en vei han aldri har kjørt før. Der er det en grønn tåke, og når de går igjennom den har de havnet i fortiden. Der ser de fugler som forklarer synet av flyvende tallerkener. De ser apemenn som forklarer synet av den avskyelige snømannen. Og de møter neandtertaler, dinosaurser og en cro magnon som de skjønner er det fordi han sier navnet hans er Cro.

Alt for tilfeldig at de plutselig havnet i denne tåken etter at læreren har sagt at dette er umulig, og alt for mange historiske unøyaktigheter.

De to korte historiene i bladet er til en forandring mye bedre.



Steve Ditko har tegnet den tøffe fortellingen om en teddybjørn. En teddybjørn som forsvarer sin eier mot fjelløver.



Jack Kirby har tegnet historien om Doktor Droom. En magiker ved navn Zemu blir svært så populær fordi ingen klarer å skjønne triksene hans. Så går Zemu inn i politikken (muligens for FRP). Hans politiske konkurrent leier inn Doctor Droom for å undersøke, for han tror Zemu vil være en fæl mann å ha som guvernør.

Doctor Droom sniker seg inn i Zemus hjem og ser:



Ja, sånn kan det gå når man ser litt nærmere på politikere. Droom og skurken fra Saturn braker sammen og det er vel lett å skjønne hvem som blir seierherren. Den amerikanske politikken holdes fortsatt fri for romvesener.

Det var historiene i Amazing Adventures nummer 3.

Det neste bladet som utgis er Patsy and Hedy nummer 77.



Så blir det western med Rawhide Kid nummer 23. Jeg skal lese bladet, og vil fortelle dere hva Skinnjakke Billy holder på med denne gangen. Forhåpentligvis er det ikke flere totem-monstre.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #tidsreise #teddybjørn #droom #magi

The Television Killers

Året er 1939 og Billie Holiday leier inn Justice Inc. til å hjelpe henne. Hun skal synge på tv, men har mottatt dødstrusler fra rasister som ikke vil se mørkhudede på sin tv-skjerm. TV er fortsatt ganske nytt, og det finnes ikke mer enn 200 apparater i byen, men det er likevel nok til at enkelte blir ganske så sinna.

Det er også andre som blir sinna. Og kannibalistiske. Helt ordinære mennesker blir plutselig helt gale, morderiske og bitende. Og alle har sett på tv like før.



Og hva er det som gjør dette? Jo, et reklamestunt med subliminale beskjeder i tv-sendingen, utført av Wham Potted Meat.

Richard Henry Benson og hans team i Justice Inc. har masse å bryne seg på i The Avenger Special (desember 2014) fra Dynamite Entertainment.

Jeg kjente ikke til The Avenger (Benson) fra før av, men han virker som en spennende figur. Bakgrunnen hans er ganske tragisk. Om bord på et fly ble kona og datteren drept av skurker. De kastet faktisk familien ut av flyet. Hendelsen gjorde at både hud og hår ble kritthvitt på Benson. Nervene i ansiktet hans døde, så han kan omforme ansiktet sitt til å se ut som hvem som helst, noe han flittig utnytter seg av under sine oppdrag.

Ser at det finnes en egen tegneserie om Justice Inc. som er teamet Benson har satt sammen. Tror jammen jeg skal få tak i den serien etter hvert. Den er faktisk helt fersk av året og er ikke ferdig enda heller. Denne fortellingen om dem var i alle fall ganske spennende. Og det slår meg at denne tegneserien muligens var ment å introdusere helten The Avenger.

Det er Mark Rahner som har skrevet historien og Edu Menna som har tegnet. Jeg liker tegnestilen til Menna veldig godt. Den er skarp og realistisk.

Så vil du ha en tegneserie som er krim/action med et snev av superhelt så kan jeg godt anbefale denne.



#tegneserie #dynamite #avenger #Benson #billieholiday #tv #robot

Trull



Tales to Astonish nummer 21 ble utgitt i juli 1961.

Hovedhistorien er skrevet av Stan Lee. Det er Jack Kirby som har tegnet, Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har skrevet i snakkeboblene.

Historien starter med at et romskip krasjlander i jungelen.



Piloten dør, men han dør egentlig ikke. Essensen hans flyter ut som en liten sky og leter etter en ny kropp som den kan ta over.

Så hopper vi til USA, og ingeniøren Phil. Hans store bruprosjekt ender katastrofalt når broen han har bygget kollapser, minutter før den tas i bruk. Karrieren hans er over, og kjæresten Gloria forlater ham for en annen.

Phil ender opp med å designe en ny gravemaskin som skal til Afrika for å brukes i konstruksjonen av en ny landsby der. Til alt uhell, er Gloria og hennes nye kjæreste også på vei til det samme prosjektet.



For ei fæl dame!

Og Bart, hennes nye mann, er ikke mer enn en stor bølle. Under jobbingen skal han til å denge en elefant med kjetting for å tvinge den til å jobb, men Phil stepper i mellom.



For ei fæl dame! Er det noen som fortjener melksopp i rævva så er det henne.

Men eventyret har bare så vidt begynt. Romvesenet Trull har oppdaget denne lille gjengen. Og finner seg en ny kropp.



Jepp, den velger seg gravemaskinen som sin nye kropp. Og med den skal han erobre hele Jorden.



For det er jo bare å true med å slippe en stein oppå folk, og så vil de ble hans glade slaver. Det er jo ikke slik at de bare kan løpe vekk fra gravemaskinen? For i jungelen finnes det nok ikke bakker eller elver der en gravemaskin ikke kommer seg frem.

Alt håp ser ut til å være over for verden. Vi er alle i ferd med å bli slaver til en gravemaskin. Men til alt hell har elefanter god hukommelse.



Elefanten husker at Phil var snill med den, så når gravemaskinen truer Phil, blir gravemaskinen most av en elefant.

Gloria har nå skiftet mening. Når gravemaskinen holdt på å kjøre over henne, var det ikke Bart, men Phil, som reddet henne. Så nå er Phil den tøffe og hun dumper Bart og vil ha Phil tilbake igjen.



Bra for deg Phil. Dump den megga!

Selv om dette var en tullete historie, så har den i det minste en tilfredsstillende slutt.

Dette bladet har også to korte historier til å servere:



Steve Ditko har tegnet denne lille merkelige historien som er bare tull.

En kinosal ser på en monsterfilm, men så kommer monsteret ut av lerretet. Men det er egentlig en kinosal som ser på en kinosal som ser en monsterfilm der monsteret kommer ut av lerretet. Og så kommer monsteret ut av lerretet igjen. Men det historien egentlig handler om er en kinosal som ser på en kinosal som ser på en kinosal... Jeg orker ikke skrive mer om denne.



Til slutt har Don Heck tegnet en liten fortelling om en tannlege. Hans nye og litt merkelige pasient har merkelige tenner, så han skjønner at dette er en spion fra Mars. Hvorfor i all verden en spion fra en annen planet er så dum at han går til en tannlege som garantert vil se at han ikke er menneske forstår jeg rett og slett ikke. Enda mindre når det viser seg at marsboeren er en robot. Hva i all verden skal en robot med en tannlege???

Tvisten er at tannlegen selv er en robot fra Venus, og ikke vil at marsboerne skal klare å ta over Jorden før de gjør det. Hva er det med den lille planeten vår som gjør at både marsboere, venusianere, gravemaskiner og planter (fra bladet i går) hele tiden vil erobre Jorden?

 

Det var i alle fall historiene i Tales to Astonish nummer 21. Jeg fortsetter bare videre med de påfølgende utgivelsene fra Marvel:

Gunsmoke Western nummer 65.



Journey Into Mystery nummer 70.



Love Romances nummer 94.



Teen-Age Romance nummer 82.



Da er vi kommet frem til august 1961 og Amazing Adventures nummer 3. Denne serien er tilgjengelig på Marvel Unlimited, så dere får høre om det nå jeg har fått lest det.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #gravemaskin #robot

The Hellfire Club



The Hellfire Club er den andre samleboken av tegneserien Kato Origins, som forteller om opplevelsene til den originale Kato under den andre verdenskrigen. Kato er kung fu ekspert og assistenten til Green Hornet. Disse to later som de er kriminelle konkurrenter for å få satt skurker i fengsel, noe de er ganske så gode til.

Skrevet av Jai Nitz og tegnet av Colton Worley, denne er mye mørkere enn den forrige boken i denne serien.

Det starter med en kort historie hvor Katos lidenskap for jazz får seg en liten trøkk når han oppdager at hans favorittartister langer dop når de ikke holder konserter.

Så kommer historien om The Hellfire Club. En klubb hvor de obskønt rike kan leve ut sine mest perverse fantasier. Alt fra spanking og bdsm helt til nekrofili foregår bak klubbens lukkede dører. Når rykter om krigsprofittering går om medlemmene, blir Kato sendt inn undercover (pun intended) for å finne ut hva som foregår inne på klubben. Ting blir vanskeliggjort ytterligere når klubbens butler blir myrdet og Kato, i forkledning som prinsen av Siam, må løse mysteriet.

En ting som overrasket meg litt var at lederen for den Norske Kongelige Ballett var medlem av denne klubben. Timor Larson og hans elskerinne, den russiske ballettdanserinnen Rachel, var litt kinky av seg. (jeg syntes også det var rart at hun hadde et tysk-klingende navn, men alle sier at hun er russisk)




Kato, som de tror er kongelig, blir også ganske populær blant damene, inklusive Larsons elskerinne. Stakkars Kato, som må gjennom det meste i pliktens tjeneste.

Til slutt blir det selvsagt avslørt at Kato ikke er den han hevder å være, for avisene er plutselig fulle av historier om den ekte prinsen av Siam. Han er nemlig i Canada på elgjakt.



Til tross for litt humor og kinky saker, så er denne tegneserien veldig mørk, og absolutt ikke noe for barn. Og den har en ganske så brutal slutt. Er du derimot på utkikk etter en skikkelig mørk krim-historie så finner du virkelig det i denne her. Jeg tror heller ikke det er så veldig nødvendig å vite så mye om hvem Green Hornet og Kato er for å lese denne heller.

Boken samler:

Kato Origins nummer 6.




Kato Origins nummer 7.




Kato Origins nummer 8.




Kato Origins nummer 9.




Kato Origins nummer 10.




Kato Origins nummer 11.




#tegneserie #dynamite #kato #greenhornet #hellfireclub #mord #krim #butler

Den grønne tingen



Tales of Suspense nummer 19 ble utgitt i juli 1961.

Stan Lee har skrevet manus. Hovedhistorien er tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek har skrevet i snakkeboblene.

I hovedhistorien møter vi en gal botaniker. Han er overbevist om at planter er intelligente og har laget et serum som skal øke intelligensen deres. Han drar bort til en øde øy hvor den mest avanserte planten, ignatius rex (ikke et ekte plantenavn), skal vokse.

Men han finner ikke denne planten. Så han gir opp og sprøyter serumet sitt inn i noe ugress.



Ugresset blir ikke bare smart, men vokser seg enormt også. Og det vil ta over verden. Sukk.

La meg nå late som jeg er en plante. Jeg bor på en liten øy, men vet ikke om det. Jeg får vann og står i god jord, vokser meg stor og sender mine frø med vinden slik jeg skal gjøre. Alt er bra og jeg er fornøyd med min tilværelse. Så kommer en tulling og gir meg en sprøyte. Jeg blir stor, og får evnen til å bevege meg. Jeg oppdager at det er mye mer ved verden enn jeg hadde trodd. Hva vil jeg så gjøre med min nye viten om verden? Vil jeg erobre den og bli en tyrannisk og grønn despot? Nei, jeg vil reise for å se hva som finnes der ute. Kanskje en gang, langt inne i fremtiden, når jeg har blitt kjent med verden og har sett det meste av den, vil jeg tenke på at dette her kan jeg administrere mye bedre enn disse politiker-skapningene. Men det er ikke min første tanke når jeg oppdager at det finnes mer i livet enn enga jeg vokste opp i.

Vil din første tanke ved å oppdage en ny verden være å erobre den? Tenkte meg det ja. Og om det skulle være det, søk hjelp.

Hvis vi plutselig en dag oppdager en beboelig planet med liv på den andre siden av månen, vil vi da sende invasjonsstyrker med en gang? Eller vil vi bare dra for å se hva som er der og bli kjent med folkene først?

Men tilbake til tegneserien jeg egentlig skulle skrive om.



Botanikeren klare ikke å bekjempte ugress-skapningen, men han klarer heldigvis å senke båten sin slik at ugresset ikke kommer seg til noe bebygget land. Personlig tror jeg ikke det hadde vært så veldig farlig. En flammekaster hadde gjort susen. Og om ugresset rakk å så frø, så er det jo bare å informere befolkningen om faren og bevæpne dem med ugressmiddel og slikt for å fjerne alle spirer.

Til slutt finner botanikeren litt ignatius rex (som ser ut som rødt ugress i mine øyne). Han putter serum i planten og også den blir diger og smart. Men fordi den er rød (tror Uncle Sam misset denne i det anti-kommunistiske Amerika på 60-tallet) er planten snill. Den nedkjemper ugresset og botanikeren ødelegger serumet sitt og alle notatene sine om det.

Bladet har også to korte historier til:



Er ikke helt sikker på hvordan han fikk det til, men en skurk på flukt fra loven gjemmer seg som redaktør for en liten lokalavis. Før datamaskinene kom til verden, så fantes det noe som het typografer. Disse satte bokstavene på blekkpressen slik at når den ble dekket av blekk og trykket ned på papir, kom avisens forside på trykk. Typografen på denne avisen hadde for uvane å skrive overskriftene feil. Men hver eneste gang gikk spådommene til typografen i oppfyllelse. Skurken prøvde å tvinge typografen til å gjøre ham rik, men dagen etterpå sto det at avisens redaktør kom til å bli utsatt for en ulykke. Livredd løp skurken og meldte seg til politiet.

Ikke så veldig spennende denne egentlig. Den var forresten tegnet av Steve Ditko.



Den siste historien, tegnet av Don Heck, kunne ha vært en Fantomet-historie. En skurk hører om en rik innfødt stamme som samler gull fordi guden deres ønsker dette. Skurken lager seg et kostyme og poserer som guden for å få utlevert alt gullet. Men ting går litt skeis når romvesenet Maaboo (guden) selv dukker opp og vil ha gullet sitt.

Det var historiene i Tales of Suspense nummer 19.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel er Tales to Astonish nummer 21. Mer om dette etter at jeg har fått lest det.

#marvel #tegneserie #ugress #botanikk #sciencefiction

Blood & Judgement



Dynamite ga ut denne samleboken i april 2012. Den samler en historie som ble utgitt over fire blader av DC Comics på åttitallet. Howard Chaykin har både skrevet tegnet denne historien.

Og selv om det er masser av blodig action, så klarte jeg bare ikke å like denne. Dynamite sin egen serie om The Shadow er tusen ganger bedre.

Først er det tegningene. Jeg liker bare ikke stilen til Chaykin. Den passer rett og slett ikke for meg. Og fargene skurrer. De er alt for skarpe og lystige. Dette er The Shadow, en mørk og dyster figur. Han passer rett og slett ikke i en historie som har så lyse og skarpe farger at den kunne ha vært en Archie-fortelling. En blodig sådan, vel å merke.

Historien er forvirrende. Det starte med at masse gamle mennesker blir skutt og drept. Det tar meg lang tid, faktisk helt mot slutten av blad to, før jeg faktisk klarte å forstå hva som egentlig foregikk og hva alt handlet om.

Vi er i 80-tallet. Margo Lane og alle de andre som The Shadow kjente i 30- og 40-tallet er nå gamle. Men The Shadow selv ser like ung ut når han kommer tilbake til USA fra Asia hvor han har oppholdt seg de siste tiårene. En gammel fiende ønsker å tvinge Skyggen til å hjelpe ham med å bli ung igjen. Og for å få det dreper han de gamle følgesvennene til The Shadow.

Dette kunne ha vært en spennende fortelling, men jeg klarte rett og slett ikke å like den. Både på grunn av tegningene og starten på historien. Hadde de bare begynt med å forklare hva som foregikk, hadde jeg sluppet å hele tiden sitte og lure på alt. Hvem er det der? Hvorfor ble han drept? Får jeg forklaring nå? Nei, der er en ny ukjent person. Han blir også drept. Hvorfor. Og hvem er så denne gamlingen?

Nei, les heller Dynamite sin egen serie om The Shadow. Mye bedre.








#tegneserie #theshadow #dc #dynamite #chaykin

Manoo



Har nå kommet frem til juli 1961 og Amazing Adventures nummer 2. Som alltid er det Stan Lee som står for manus, Jack Kirby som tegner, Dick Ayers som tusjer, Stan Goldberg som fargelegger og Artie Simek som bokstaverer. (hva er egentlig det norske ordet for letterer?)

I hovedhistorien i bladet møter vi unge Billy, en skoleflink gutt som er fattig og mobbes av sine rike medelever.



Dessverre får ikke mobberne hverken grusomme sykdommer eller blir utsatt for grotesk vold. De slipper unna denne gangen.

I stedet er det stakkars Billy som får problemer. En dag, på vei hjem fra skolen, kommer han over et krasjet romskip. Et døende romvesen forteller ham at en intergalaktisk forbryter ved navn Manoo gjemmer seg på Jorden, og at Billy må ta seg av ham. Politiet kan ikke varsles (?) for det vil Manoo forvente. I stedet får Billy en strålepistol og beskjed om å skyte alle han ser som ikke har noen skygge.



Til slutt finner Billy Manoo, men han er en snill gutt og klarer ikke å skyte noen i kaldt blod. Så hva skjer da? Er Manoo en skummel forbryter? Eller er det noe annet som foregår? Jeg syntes i alle fall det var ekstremt merkelig at en guttunge bare får overlevert en strålepistol med beskjed om å skyte noen.

Jeg hadde rett. Det er Manoo som er politimann og romvesenet som lot som det var døende som var forbrytere. Billy ender opp med en belønning og blir nå rik nok til å ta hevn over mobberne sine. Nei, han leier ikke noen til å knuse kneskålene deres. I stedet sørger han for at de ikke får gå på skolen de har lyst til. En ganske så tam hevn, spør du meg.

Vi får også en historie om Dr. Droom, som ble introdusert i forrige Amazing Adventures.



Dr. Droom blir leid inn for å finne et savnet cruiseskip. Han tar på seg dykkerdrakt og tar en liten svømmetur. Det er fiskemenn fra Atlantis (annerledes fiskemenn enn de som Namor leder) som har fanget skipet for å studere mennesker og forberede en invasjon.

Dr. Droom redder dem og bruker sine mystiske krefter til å få dem til å glemme alt de har sett. For i sin store visdom mener Droom at all skipsfart vil stagnere om folk fikk vite at det fantes fiskemenn. Personlig tror jeg at de militære styrkene til USA ville ha teppebombet havbunnen, men så er jeg litt pessimistisk av meg av og til.



Til slutt har Steve Ditko tegnet en historie om Rocky. Og da snakker vi ikke om Stallone. Rocky jobber på en bilvask, og han svindler til seg masse penger ved å late som om han blir overkjørt. Så en dag gjør han dette med en fancy bil og får bilen som erstatning. Han setter seg glisende inni, men dette er en fangebil fra fengselet på Mars, og den låser dørene og kjører hjem. Karma vinner igjen :-)

Det var Amazing Adventures nummer 2.

Her kommer de påfølgende utgivelsene til Marvel:

Journey Into Mystery nummer 69.



Kathy nummer 11.



Life With Millie nummer 11.



Patsy Walker nummer 95.



Kid Colt Outlaw nummer 99.



Millie the Model nummer 103.



Strange Tales nummer 86.



Og da er neste blad Tales of Suspense nummer 19. Hva slags monsterhistorie vi får der, får dere høre om etter at jeg har fått lest bladet.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #atlantis

Ming og Mulan



Kato nummer 10 (januar 2011) er den siste delen av Living in America.

Etter å ha hamlet opp med yakuzaen, tror Mulan Kato nå at ting er rolig slik at hun kan fokusere på Black Hornet (som hun møter igjen i Green Hornet-serien). Hun møter også en ny venn på markedet, den hyggelige Ming. Det hun ikke vet er at Ming er tidligere leiemorder, dama som lærte opp tenåringsninjaene som Kato møtte tidligere, og som lurte henne til å angripe yakuza-sjefen Takeshi.

Heldigvis er Mulan ei ganske så smart dame, og hun skjønner etter hvert at alt ikke er helt som det skal med Ming. Men hvem vil vinne når de to ryker i tottene på hverandre?

Skrevet av Ande Parks og tegnet av Diego Bernard, dette er en spennende avslutning på denne delen av Kato-serien. Det er noe hypnotiserende og fengende med å se veldreide damer slåss. Og Bernard er skikkelig god til å tegne damer også.

Det er fortsatt litt igjen av denne serien, men jeg har ikke de siste bladene. Regner med jeg skal skaffe dem etter hvert slik at jeg har alle historiene helt frem til Mulan møter Green Hornet i hans tegneserie.

Det ble også laget to omslagsbilder til dette bladet:

Ale Garza



Carlos Rafael



#dynamite #tegneserie #kato #mulan #yakuza #ninja #blackhornet

X, tingen som levde



God morgen.

Jeg har nå lest igjennom Tales to Astonish nummer 20, som ble utgitt i juni 1961.

Hovedhistorien denne gangen er litt annerledes. Jeg har på følelsen av at Stan Lee hadde det litt gøy når han skrev denne. Jack Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har skrevet inn alle bokstavene.

I denne monsterhistorien handler det om forfatteren Charles Bentley.



Han skriver monsterhistorier til blader som Tales of Astonish, eller Tales of Suspense;-) Etter å ha skrevet og fått publisert et forrykende eventyr om et sjømonster, blir han kontaktet av marinen.



De har en del krasse spørsmål til ham, for historien hans er helt identisk med en hendelse marinen hadde met en diger sjøorm. Etter masse forklaringer ender de opp med å gå med på at det hele er et merkelig sammentreff. Så Charles fortsetter som før, og skriver en ny fortelling om et tohodet flyvende monster. Dette var også populært blant leserne.



Denne gangen er det flyvåpenet som har krasse spørsmål til forfatteren. For de har møtt et slikt monster og har holdt dette hemmelig for allmenheten. Charles selv begynner å lure, men til slutt blir begge parter enige om at dette var et helt bisart sammentreff.

Så Charles fortsetter som før og skriver monsterhistorier. Denne gangen overgår han seg selv og skriver en skikkelig rysare om et monster han kaller X, som kommer fra en annen dimensjon. Og i denne fortellingen lar han ikke menneskene overvinne monsteret, for han planlegger en fortsettelseshistorie i neste blad.

Men også X blir plutselig virkelig.



Landet er i panikk, og USAs væpnede styrker er helt hjelpeløse mot skapningen. Selv ikke deres mektigste våpen klarer å ta ham. Charles skjønner nå at dette er fordi han ikke har skrevet hvordan monsteret kan drepes. Han skjønner nå at det ikke har vært tilfeldigheter på gang, men at skrivemaskinen hans er magisk og har brakt kreasjonene hans til live.

Her må det drastiske verk til for å stoppe denne monstrøse skapningen før han tar livet av flere mennesker.




Med en gang skrivemaskinen treffer bakken og knuses, forsvinner monsteret. En lettet verden og en lettere traumatisert forfatter står igjen.

Jeg likte denne. Syntes den var ganske morsom. :-)

Det er også en kort historie til, tegnet av Steve Ditko.



En rik gærning ser teknologien bli bedre og bedre, men skjønner etter hvert at når ting virkelig blir bra, vil han være for gammel til å nyte det. Slik jeg ser for meg at det kommer til å bli når vi endelig får til å lage et holodeck slik som i Star Trek. Jeg vil ha det nå, mens jeg er ung nok til dra på fantastiske eventyr der.

Rikingen bruker alle sine penger på å lage en tidsmaskin som kan sende ham 40 år inn i fremtiden. Maskinen blir bygget og rikingen drar i vei. Han ankommer fremtiden, og har rett: teknologien har blitt vidunderlig. Men han er selv også blitt 40 år eldre, for det går ikke an å reise frem i tiden uten at man selv eldes også. Ja ja, sånn kan det gå.

Men jeg mener det altså. Hvis det er en av dere som leser bloggen min som jobber med utvikling av teknologi som til slutt vil ende opp med et holodeck: skynd deg!

 

Det var altså Tales to Astonish nummer 20.

Det neste bladet som Marvel utgir er Amazing Adventures 2. Dere skal få høre mer om det litt senere.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #forfatter #monster #tidsreise

Kraa den umenneskelige



Tales of Suspense nummer 18 ble utgitt i juni 1961. Og monsterhistorien denne gangen er en av de bedre.

En geografilærer overhører elevene sine le av ham. De skjønner ikke hvorfor de skal høre på ham når han aldri har vært noe sted. Så han drar til Afrika for å besøke Wabuzi-stammen, som nylig har begynt å lage merkelige utskjæringer av en grotesk figur.

I Afrika sliter han med å finne en guide, for det er tabu å besøke Wabuzi-land. Til slutt kommer han seg frem til landsbyen og møter wabuziene og guden deres Kraa.



Kraa er først veldig fiendtlig innstilt, men geografilæreren klarer etter hvert å bli venn med ham, og får høre hans historie. Kraa var en gang en vanlig innfødt, men han ble utsatt for stråling da kommunister eksperimenterte med atomvåpen i jungelen. Han muterte til skapningen Kraa, og siden han nå var så stor og sterk ble han tilbedt som en gud av de innfødte.

Geografilæreren prøver å få ham til å bli med til sivilisasjonen hvor legene kanskje kan kurere ham, men slik gikk det ikke. En gigantisk pytonslange angriper geografilæreren og Kraa ender opp med å dø mens han forsvarer ham.

Denne tragiske jungelfortellingen var skrevet av Stan Lee, tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek har tegnet inn bokstavene.

Bladet inneholder også to små historier til.



Don Heck har tegnet fortellingen om Mr. P. Mr. P er superpopulær blant kidza. Han blir tilbedt som om han var Justin Bieber, og ikke bare av fjortisjentene. Selv om dette er 1961, så regner jeg med at det må være noe magisk bak dette. For Mr. P. er jo en creepy dude med solbriller og skjegg. Han spiller jo klarinett!

Og ja, det er noe magisk bak. Hvis du lurer på hvem denne Mr. P er for noen, så tenk deg litt om. Finnes det noen i eventyrene og sagnene du har hørt som kan trollbinde folk og fe med et blåseinstrument? Det har du nok :)



Steve Ditko har tegnet den neste historien, som også har vært utgitt på norsk, da i Fantometbladet i 1985.

En gruveformann får en dag en robot på laget sitt. Sjefen vil at han skal ta roboten ned i gruvene og teste den. Formannen er livredd for jobben sin, så det første han gjør er å sabotere roboten. Like etterpå går det et ras og formannen blir fanget i en liten luftlomme sammen med roboten. Over radioen forteller sjefen at det var akkurat slike situasjoner roboten ble laget for. Det var bare å trykke på den røde knappen, så ville roboten grave dem ut i god tid før luften tok slutt. Men så var det jo den sabotasjen da.

Hele denne fadesen kunne jo vært unngått hvis ikke gruvesjefen hadde vært slik en kødd. Han kunne jo sagt med en gang at robotene var kun ment som ekstra sikkerhet i tilfelle ras. Hadde formannen bare blitt betrygget om at ingen jobber var i fare, ville han ha overlevd.

Tsk tsk. Sjefer asså!

Det neste bladet som Marvel utgir er Tales to Astonish nummer 20. Dere skal få høre om det når jeg har fått lest det.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #jungel #robot #klarinett

Boksalg

Har du hørt om The Philip K. Dick Award? Det er en litteraturpris som gis til årets beste papreback-roman (i USA) innenfor science fiction og fantasy-sjangeren. I og med at den kun gis til bøker som kommer i paperback i stedet for hardperm, så går den ikke til de store og populære forfatterne, men heller til mindre og ukjente navn (som kanskje blir store etter hvert). Prisen gis ut årlig, helt siden 1983 da Philip K. Dick døde.

Storybundle har nå et boksalg basert på denne prisen. Det er et betal-så-mye-du-vil salg som inneholder kun vinnere og finalister til PKD-prisen. Og da regner jeg med at dette er bøker av god kvalitet. Det er seks bøker du får, 11 hvis du betaler over 15 dollar, og når du bestemmer selv hvor mye du vil betale (minimum 5 dollar), så er jo det ikke så verst. Du kan også velge og gi deler av overskuddet til veldedighet. Det går da til SFWA (Science Fiction Writers of America) en forening som jobber for forfatter-rettigheter.

Selv om jeg egentlig har mer enn nok bøker i skal-lese-haugen så har jeg kjøpt denne. Bøkene ser jo veldig interessante ut, og så er de jo i min favoritt-sjanger også.



Aestival Tide av Elisabeth Hand er den andre boken i en postapokalyptisk trilogi om overlevende i en kuppelby, som opprinnelig skulle være et paradis men som gikk i feil retning.

Life av Gwyneth Jones er en fortelling om feminisme og mot. Regner med det er noe sci-fi eller overnaturlige elementer også siden den er med her.

The Cipher av Kathe Koja er en grøsser som handler om et mystisk hull i et lagerrom. Grøssere er gøy.

Points of Departure av Pat Murphy er en novellesamling med mye forskjellig. Blant annet om romvesener som besøker Maya-indianerne og ei jente som får minnene sine transplantert i en ape. Mye forskjeller her virker det som.

Dark Seeker av K. W. Jeter handler om en mann som kommer ut av fengsel, sterkt medisinert, og får høre at sønnen hans er medlem av den samme morderiske kulten søm førte til at han selv havnet i buret. Jeter er den eneste av disse forfatterne jeg har lest noe av fra før av (En Star Trek: Deep Space Nine bok og Bounty Hunter trilogien fra Star Wars, den med Boba Fett). Han er ganske bra.

Summer of Love av Lisa Mason handler om hippier som må redde verden fra demoner. Høres interessant ut.

Frontera av Lewis Shiner. Den handler om en ekspedisjon som blir sendt til en Mars-koloni for å lete etter overlevende. Denne kan være bra.

Acts of Conscience av William Barton handler om en romskip-mekaniker som stikker av med en prototype av et lynraskt romskip. Denne virker også veldig interessant.

Maximum Ice av Kay Kenyon handler om et romskip som kommer tilbake til jorden etter en 250 år lang reise og oppdager at jorden er på randen av utryddelse.

Knight Moves av Walter Jon Williams er satt 800 år etter at mennesker oppdaget romfart. Jorden er nærmest forlatt og ligger i ruiner. Så oppdages det for første gang intelligent liv i rommet, og mye endrer seg. Selveste George R. R. Martin sir dette er en "engrossing and evocative read" så da regner jeg med at denne komme til å være skikkelig bra.

Reclamation av Sarah Zettel handler om en telekinetisk handelsmann som reiser rundt i verdensrommet i en fjern fremtid hvor mennesker ikke lenger husker hvilken planet de kom fra.

 

Jeg har ikke lest noen av disse (enda). Salget er åpent i 22 dager til, så det er muligheter om noen av dere synes dette høres spennende ut.

Er det noen som har lest noen av disse bøkene så gjerne legg igjen en kommentar så jeg vet om jeg bør flytte noen av disse lenger frem i skal-lese-haugen min. Gjerne si ifra hvis du ender opp med å kjøpe disse også :) Vil gjerne høre hva dere syns.

 

#bok #salg #storybundle

Skinnjakke Billy og Totemen



I juni 1961 ble Rawhide Kid nummer 22 utgitt. Jeg liker det at de har en lang og sammenhengende historie i bladet, men er ikke så begeistret for innholdet. I den perioden jeg holder på med nå er det veldig mange blader med monsterhistorier. Rawhide Kid er jo en western og gir etterlengtet variasjon mellom monster-historie.

Denne utgaven av Rawhide Kid inneholder... en monsterhistorie.

Skrevet av Stan Lee, tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek har fått æren av å skrive selve bokstavene.

Skinnjakke Billy, som Rawhide Kid het da han ble oversatt til norsk i Ranchserien, tar seg jobb i en sølvgruve. Men før guttungen så mye som får løfte på en spade, dukker monsteret opp. De har gravd for dypt og sluppet løs en legendarisk skapning, kalt the Totem, som ønsker... ja hva tror du? Å erobre menneskeheten.

Jeg gremmes.

En vandrende trefigur, uten noen som helst superkrefter, ønsker å erobre hele jorden. Riktignok blir han ikke særlig skadet av kuler fra revolverne til Skinnjakke Billy, men de er jo i en gruve for svarte svingende. En dynamittkubbe og hele denne toskete farsen er over.

Ble litt skuffet over dette bladet.

Det er forresten en kort historie til, tegnet av Don Heck. Den handler om en gammel sheriff som er i en revolverduell og overlever fordi kula til motstanderen treffer sheriffstjerna.

Nei, nå lengter jeg skikkelig etter superheltbladene. De er teite de også, men som oftest teite på en måte som gir mening.

Det neste bladet som Marvel utgir er Strange Tales nummer 85, hvor monsteret ikke heter Totem, men Gargantus.



Det neste bladet da er Tales of Suspense nummer 18. Nok et monsterblad, men jeg skal lese det. Når jeg først har kommet så langt med å lese igjennom alle bladene som ligger på Marvel Unlimited, så skal jeg jammen fortsette med det også.

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly #totem #sølvgruve

Ei japansk dame med kul hatt



I forrige nummer ble Mulan lurt til å tro at det var yakuza-bossen Takeshi som var ute etter henne. Nå går hun til angrep på hovedkvarteret hans.

Men det ingen vet er at det er en annen som har orkestrert det hele. En annen som vil ta både Mulan og Takeshi av dage...

Kato nummer 9 (desember 2010) er proppfullt av action og slutter med en oi! Skrevet av Ande Parks og tegnet av Diego Bernard er dette en spennende tegneserie satt i Green Hornet-universet. Gleder meg til å se hvordan dette ender.

Det ble forresten laget to omslagsbilder til dette bladet.

Ale Garza



Carlos Rafael



Jeg foretrekker Rafael sin tegning. Den andre blir litt for tam og kjedelig. Hva mener du?

 

#dynamite #tegneserie #kato #mulan #yakuza

Amazing Adventures



I juni 1961 ga Marvel ut et nytt blad: Amazing Adventures. Dette er akkurat den samme typen blad som de andre monsterbladene fra denne tiden: Journey Into Mystery, Strange Tales, Tales of Suspense og Tales to Astonish. Men dette bladet, etter noen navnebytter underveis, ender opp med å presentere en av de mest kjente Marvel-heltene. Du har kanskje hørt om ham? Spider-Man!

Men foreløpig er dette et standard monster-blad.

Den første historien er skrevet av Stan Lee, tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek står for snakkeboblene.



Monsteret denne gangen heter Torr. Og som vanlig er han fra en annen planet, ønsker å erobre jorden, og besitter enorme mentale krefter. Men Torr gjør en fatal feil. For å se litt nærmere på det jordiske samfunnet bytter han kropp med en gammel astronom. Og en menneskekropp er jo mye mer skrøpelig en den digre skrotten til romvesenmonsteret Torr.

Fortellingen var grei nok den.



Steve Ditko har tegnet den neste historien. Banditten Pierre La Roc gjemmer seg for politiet i et voks-museum. Men voksfigurene våkner til live og skremmer ham til å overgi seg til politiet.



Den neste historien (Jack Kirby og Steve Ditko) er litt mer interessant. Her får vi høre om hvordan doktor Droom får sine magiske krefter (han reiser til Himalaya for å kurere en lama og må gjennom flere prøvelser). Dr. Droom skal visstnok bli en gjenganger. Jeg har ikke hørt om ham tidligere, ei heller Dr. Druid (som jeg hører han etter hvert skifter navn til), men blir spennende å se hva de gjør med denne karen. Det slår meg som at han er en slags prototype på Dr. Strange.

Det neste bladet som Marvel utgir er Patsy and Hedy nummer 76.



Den neste utgivelsen da er westernbladet Rawhide Kid. Skal skrive litt mer om det i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster

Drømmer



Sikkerhetsvaktene til yakuzaen er noen skikkelig årvåkne gutter.

I Kato nummer 8 (november 2010) sender yakuzabossen Takeshi folk etter Mulan, for hun kan jo ikke ustraffet komme unna det faktum at hun grisebanket tenåringsninjaene hans.

Det er tydeligvis også en del frynsegoder med å være yakuza-boss.



Men også mye fare. I forrige nummer prøvde Takeshi å drepe damen som trente ninjaene hans. Hun overlevde og hun har mentale krefter som hun bruker på Mulan. Dermed plages Mulan av grusomme mareritt om drapet på sin mor, helt til hun mentalt overkommer inntrengingen, og det er her at telepat-damen har vært lur. Hun planter ideen om at det er Takeshi som hadde gjort dette mot Mulan. Og dermed får nå yakuza-bossen den topptrente kung-fu damen Mulan Kato på nakken.

Dette er en spennende tegneserie skrevet av Ande Parks og tegnet av Diego Bernard. Og Diego, han ser ut til å like å tegne damer ;)

Det ble også laget to omslagsbilder til dette bladet:

Carlos Rafael



Ale Garza



Denne gangen foretrekker jeg Rafael sin tegning. Jeg synes at ansiktet til Mulan blir litt for rart i forhold til kroppen i Garza sin tegning.

Hva mener du?

 

#dynamite #tegneserie #mulan #kato #yakuza #drøm #mareritt

Rommbu



Da er det tid for nok et monsterblad. Jeg er fortsatt i mai 1961 og det er Tales to Astonish nummer 19 jeg nå har lest.

Stan Lee har skrevet manus, Jack Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har skrevet bokstavene.

En rømt fange, som også er geolog, gjemmer seg inne i et romskip som nettopp har landet. Eieren av romskipet er Rommbu.



Rommbu forteller folk at han er forløperen til en invasjonsflåte. Han viser frem sine mektige våpen og råder menneskene til å overgi seg når flåten ankommer.



Når så rømlingen blir funnet inni romskipet blir Rommbu først sint, men når han skjønner at fyren er en skurk, regner han med at fyren ikke er så glad i sine medmennesker. Rommbu ber rømlingen om hjelp, for han må lande skipet og lade opp motorene, og da helst et sted hvor han ikke blir forstyrret.

Rømlingen, som jo er geolog, titter på kartet og anbefaler en øde øy. Rommbu lander der og tror at alt er i orden, men så bryter vulkanene ut. Både skipet, Rommbu og rømlingen dør i lavaeksplosjonen. For selv den nedrigste skurk vil heller dø enn å forråde menneskeheten til romvesener.

Det er også to korte historier til i dette bladet.



Don Heck har tegnet en liten fortelling om gangstere som får tak i en voodoo-dukke. Denne var faktisk ganske så morsom, og hadde en snedig tvist på slutten.



Steve Ditko har tegnet den siste fortellingen, hvor en brutal jeger, som liker å putte mus i labyrinter, selv blir fanget av jegere fra verdensrommet og puttet i en labyrint til deres underholdning. Karma slår til igjen.

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 19.

Jeg synes monstrene begynner å bli mer og mer like. I hvert fall i utseende, men det kan kanskje skyldes at jeg er litt lei av dem. Men jeg skal pløye igjennom og komme meg frem til superheltbladene som jeg skimter på horisonten. Her er i alle fall de påfølgende utgivelsene:

Gunsmoke Western nummer 64.



Journey Into Mystery nummer 68.



Love Romances nummer 93.



Teen-Age Romances nummer 81.



Da har jeg kommet frem til juni 1961 (det går da fremover). Den neste utgivelsen er litt spennende: et helt nytt blad. Et ganske historisk et sådan. Hva det er, skal dere få vite i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster #voodoo

Jack Vance: Sail 25



Sail 25 av Jack Vance het opprinnelig Gateway to Strangeness og ble først utgitt i bladet Amazing Stories i august 1962.

Åtter romkadetter skal trene under den beryktede Henry Belt. Det går skandaløse historier om ham. At han drikker, at han er grusomt brutal, at kadetter dør under treningen. Men saken er den at omtrent alle topplederne inennfor romfart har blitt trent av Henry Belt. Han er en legende og et mareritt.

De skal på en reise med Sail 25, et gammelt romskip hvis eneste motor er et solseil. Meningen er at de skal dra til Mars og tilbake igjen. Detter krever ekstremt nøyaktige navigasjonsberegninger, noe som vanskeliggjøres av alt det gamle utstyret på skipet. Og det som kan se ut som sabotasje fra Henry Belt sin side.

Dette var spennende lesning, og jeg ble sittende igjen og lure litt på om denne Henry Belt er en genial instruktør eller en ufyselig slabbedask som ikke bryr seg om han overlever eller ikke. Selv om fokuset ofte var på kadettene og deres opplevelse av reisen, så var det alltid Henry Belts deltakelse som var mest interessant. Kadettene var bare kadetter, men han føltes som en hovedperson. Dette var hans trettende reise med kadetter. Jeg klarer ikke å la være å lure på hva han må ha opplevd for å bli slik.

Så vil du ha en skikkelig science fiction fortelling som gir deg noe å tenke på, så anbefaler jeg gjerne denne. Jeg kjente ikke til Jack Vance før jeg tilfeldigvis plukket opp The Jack Vance Treasury som jeg nå leser på. Så langt har jeg ikke kommet over noen dårlige noveller. Skjønner godt at han regnes som en av de store innenfor sci-fi sjangeren.

 

#novelle #sciencefiction #solseil #jackvance

Mulan på treningsstudio



Mulan er i Amerika for å finne ut hva Black Hornet holder på med, men samtidig er hun ei ung dame. Hun møter en kjekkas på treningsstudioet, blir med ham på en fest og kaster ham ut av et vindu når han blir klåfingret. De vanlige tenåringsstrekene.

Samtidig foregår det ting hos rekkene i yakuzaen. Det blir følger av at Mulan banket opp de tenåringsninjaene i forrige nummer. Følger som sikkert kommer til å skape hodebry for henne etter hvert.

Kato nummer 7 (oktober 2010) er den andre delen av Living in America. Denne tegneserien forteller om hvordan Mulan kom til USA og frem til hun blir sjåføren til Green Hornet i hans tegneserie som går parallelt med denne. En spennende historie skrevet av Ande Parks og nydelige tegninger av Diego Bernard.

Det ble laget to omslagsillustrasjoner til dette nummeret:

Ale Garza:



Carlos Rafael:



Jeg liker tegningen til Garza best, selv om Mulan på langt nær er så sårbar som hun virker der.

Hvilken foretrekker du?

#dynamite #tegneserie #kato #mulan

Googam, sønn av Goom



Tales of Suspense nummer 17 ble utgitt i mai 1961 og her får vi fortsettelsen på historien om Goom fra nummer 15.

Husker du Goom? Skapningen fra den skjulte planeten som ville erobre Jorden, helt til astronom/psykologen Mark Langley sendte en melding til politiet på Gooms hjemplanet. Det ingen visste var at Goom hadde tatt med seg sønnen sin. Og sønnen hans, Googam, har siden da levd i skjul i en hule like ved hjemmet til Langley-familien. Helt til Billy Langley, sønnen til Mark, bestemmer seg for å utforske hulene.



Googam tar hele familien som gisler og tvinger dem til å hold seg hjemme mens han stadig vokser seg større og sterkere. Om ikke så alt for lenge vil han være like mektig som faren sin, og da vil han ta kontrollen over hele Jorden. Man skulle jo tro at dette ville bli oppdaget på et vis. En hel familie som plutselig aldri viser seg lenger. Den fjortenårige sønnen som slutter å gå på skolen.



Sara Perkwhistle, den nysgjerrige nabokjerringa blir skremt vekk, men hun tilkaller ikke hverken politi eller nasjonalgarden.



De prøver å lure en lapp til postbudet, som også blir skremt vekk. Postmannen prøver i det minste å fortelle folk om dette og skaffe hjelp, men det er ingen som vil tro ham. Husker ikke folk hvor redde de var da Goom herjet? De vet jo at monstre eksisterer!



Heldigvis har lille Billy litt vett i skolten. Han utfordrer Googam til en liten lek med sisten og lurer Googam borti feltet med kvikksand som er like ved huset deres. Og derfor lærer alle barn å leke sisten. For det er viktig trening om vi noen gang skulle møte monstre fra det ytre rom igjen ;)

Det blir hintet om at Googam kanskje kommer tilbake en gang, og det gjør han, men ikke før i en tegneserie i 2005. Det er ganske lenge til. Hvis jeg holder ut så lenge og fortsetter med en tegneserie om dagen, vil jeg nok være ganske grå i skjegget den dagen jeg kommer dit.

Stan Lee har skrevet historien. Som vanlig er det Jack Kirby som har tegnet, Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har laget bokstavene.

Det er også to korte historier til med i bladet.



En skurk hører at Mister Jones har noe verdifullt i sitt locker (låseskap). Men når han tvinger Jones til å ta ham med dit, viser det seg at mannen er Davey Jones og han tar ham med til Davey Jones' Locker (uttrykk for å drukne/dratt ned til havets bunn). Tegnet av Don Heck.



Steve Ditko har tegnet den siste fortellingen. Kommunister har erobret et asiatisk land (muligens Tibet) og tyranniserer lokalbefolkning. De blir fortalt om et romskip som har landet oppe på en fjelltopp og sender sine styrker dit. De klatrer helt oppe på toppen men finner ikke noe romskip. Så rister fjellet og fjelltoppen stiger til værs. Det var selve fjelltoppen som var romskipet. Hvilken skjebne som ventet kommunist-soldatene kan man jo tenke seg.

Det var historiene i Tales of Suspense nummer 17.

Det neste bladet som Marvel utgir er Tales to Astonish nummer 19. Skal skrive litt om det i morgen.

#marvel #tegneserie #monster #sciencefiction #googam #goom

Skyggen spesial



The Shadow Special (desember 2012) starter med at Lamont Cranston og Margo Lane er ute på shopping. Da dukker plutselig opp en mann som Lamont kjenner igjen. En lite hyggelig mann som Lamont ble kjent med da han het Kent Allard og var en skikkelig fæl fyr under den 1. verdenskrig. Lamont klarer heller ikke å lese sin tidligere venn med skyggekreftene sine, noe som han aldri har opplevd før.

Nølende begynner Lamont å gjenopprette kontakten med sin gamle venn for å finne ut nøyaktig hva det er som foregår. Og det viser seg snart at det er en gruppe krigsveteraner som har solgt sjelen sin til en vulkangud. Og Skyggen må møte både piggtråd, sennepsgass og bajonetter for å stoppe dem.

Omslaget er forresten tegnet av Alex Ross.

Dette spesialbladet av The Shadow har en veldig spennende historie (skrevet av Scott Beatty), men jeg er ikke så veldig fornøyd med tegningene (Ronan Cliquet). Jeg ble så godt vant med de nydelige tegningene til Aaron Campbell i hovedserien om The Shadow at det merkes så mye bedre når en annen tegner med (i mine øyne) litt lavere kvalitet gjør serien. Lamont ser så annerledes og merkelig ut. Tegningene er rett og slett ikke like skarpe og rå slik som Campbell gjorde dem.

Men til tross for det så er historien veldig bra, og gir en god innsikt i fortiden til Skyggen. Jeg er glad for at jeg leste den.



#dynamite #tegneserie #theshadow #krigsveteran #vulkangud

Gorgilla slår til igjen



Gorgilla er tilbake. Ifølge Marvel ble leserne så imponert over denne skapningen at det stormet inn brev med krav om å lese mer om ham. Så da lagde de mer. I Tales to Astonish nummer 18, som kom ut i april 1961, er Gorgilla tilbake. Sist så vi ham i nummer 12 (oktober 1960).

Forrige gang var det forskere på leting etter The Missing Link som fant ham i Borneo. Der så vi ham kjempe mot en tyrannosaurus rex.

Møtet med forskerne fikk Gorgilla til å ønske mer menneskelig kontakt. Så han forlater hjemmet sitt, sniker seg ned til havna i Borneo og blir blindpassasjer på et skip på vei til USA. Men når skipet ankommer havna i Amerika, får ikke Gorgilla den velkomsten han håpet på.



Livredde for den monstrøse skapningen skyter folk på ham. Selv om skuddene ikke skader ham, så gjør de vondt. Gorgilla rømmer og gjemmer seg i bygatene. Forskerne som møtte Gorgilla sist ser alt dette på tv og prøver å fortelle politiet at Gorgilla er snill, men får ikke gehør.



Etter å ha skapt kaos under en baseballkamp blir Gorgilla på ny jaget vekk. Denne gangen går han under jorden, i kloakken. Der støter han på fremmede spioner som har tenkt å sprenge gaten akkurat når en afrikansk statsminister kjører forbi. Gorgilla jager vekk spionene og løper etter lederen deres.

Lederen (uvisst hvorfor) synes det er en god ide å gjemme seg på toppen av Frihetsgudinnen. Gorgilla følger etter. Og når folk ser den digre Gorgilla klatre oppetter Frihetsgudinnen tyr de nok en gang til våpen. For de vet ikke at Gorgilla bare prøver å hjelpe ved å fange en spionsjef.

Et bazooka-skudd i ryggen og Gorgilla faller ned til sin død. Etterpå finner folk spionen i neven hans, og senere finner de bomben under veien. Da skjønner alle at Gorgilla var snill. Og alle blir lei seg og kikker molefonkne mot den blodrøde solnedgangen.

Denne King Kong-aktige fortellingen med en ganske så trist slutt, var skrevet av Stan Lee. Det var Jack Kirby som tegnet, Dick Ayers som tusjet, Stan Goldberg som fargela og Artie Simek som skrev bokstavene.

Det er også to korte historier til i dette bladet.



Steve Ditko har tegnet en kort liten historie om den digre skapningen Monsteroso, som løfter opp øyer og knuser fjell med bare nevene. Men det gjør han faktisk ikke, for han er bare av mikroskopisk størrelse. Denne type fortelling har blitt gjort flere ganger og begynner å føles litt gammel nå.



Til slutt er det enda en historie tegnet av Steve Ditko. En robot går bananas og vil ødelegge et fyrtårn for å få et cruiseskip til å grunnstøtte. Den gamle fyrvokteren prøver å hindre roboten, men ender opp med å bli fanget inni fyrtårnet uten mat og drikke mens roboten venter utenfor på ham. Etter noen dager tvinger sulten og tørsten den gamle fyrvokteren til å åpne døra, men det er ingen fare. For roboten har stått stille alle disse dagene, midt i sjøsprøyten fra det salte havet. Og har rustet fast.

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 18. Jeg går bare videre og lister opp de påfølgende utgivelsene fra Marvel:

Journey Into Mystery nummer 67.



Kathy nummer 10.



Life With Millie nummer 10.



Patsy Walker nummer 94.



Two Gun Kid nummer 59.



Kid Colt Outlaw nummer 98.



Millie the Model nummer 102.



Strange Tales nummer 84 (er dette prototypen på den Magneto vi kjenner så godt i dag?)



Da er neste blad Tales of Suspense nummer 17. Mer om dette i morgen.

#marvel #tegneserie #gorgilla #monster #robot #sciencefiction

Dragens barn



Lamont Cranston, The Shadow, plages med grusomme mareritt. Hver gang han sover får han syner om en stor ondskap som er på vei.

Og snart kommer presten Pritchard til byen. Med seg har han noen foreldreløse barn som han har hentet fra den fjerne østen. Barn som har lilla, glødende, øyne og hypnotiserende krefter.

The Shadow: Annual (september 2012) er skikkelig bra. Den har den samme skumle følelsen som Children of the Corn. Små barn kan virkelig være skremmende. Dette er rett og slett en liten skrekkfilm i tegneserieformat.

Historien er skrevet av Tom Sniegoski og det er Dennis Calero som har tegnet. Omslaget er tegnet av den talentfulle Alex Ross.



#dynamite #tegneserie #theshadow #drage

Metallo



Jeg lurer litt på om denne Metallo var en primitiv forløper til Iron Man. Han virker litt sånn.

Har nå lest igjennom Tales of Suspense nummer 16, som ble utgitt i april 1961.

Den første historien er skrevet av Stan Lee. Det er Jack Kirby som har tegnet, Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har tegnet inn bokstavene.

Mike Fallon er på flukt fra loven. Det blir aldri forklart helt hvordan, men han lurer seg inn på et topphemmelig forskningslaboratorium og blir ansatt som testpilot for en diger blydrakt som skal være immun mot atomvåpen.

Drakten testes i vann



og i lufta.



Alle er mektig imponert over at drakten og mannen inni overlever atombombene.

Personlig er jeg mye mer imponert over helikopteret. Drakten henger jo i kjetting fra et helikopter når de sprenger atombomben. Ikke bare er helikopteret og piloten like hele, men rett ved siden av en atomeksplosjon så klarer helikopteret ikke bare å holde seg i luften, men også ubevegelig i luften. Jeg er mye mer imponert over det helikopteret der.

Mike Fallon skjønner snart at han er i besittelse av en veldig mektig drakt. Så han stjeler den og går på ranstokt. Han vurderer til og med å frigjøre alle fangene i Alcatraz og danne en hær av dem for å ta over hele landet.

Men så blir han syk. Og den eneste kuren er radioaktiv stråling. Så nå må han velge, bli inni drakten og dø, eller steppe ut av drakten, bli kurert og leve resten av livet sitt i fengsel.

Det er også to korte historier til i bladet:



Don Heck har tegnet en historie om mareritt. Hvis du vil ha en god og forvirrende historie om drømmer så se heller filmen Inception. Denne tegneserien var ikke noe særlig.



Paul Reinman har tegnet en historie om en morder på flukt fra Interpol. Han tvinger en gammel sigøyner til å bruke sine magiske hender for å gi ham et nytt ansikt, men idioten spesifiserte ikke hvilket ansikt. Karma vinner.

Det har vært flere lignende historier tidligere, så dette var mer som en gammel og kjedelig gjenfortelling.

Det var historiene i Tales of Suspense nummer 16. I morgen tar jeg for meg det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel: Tales to Astonish nummer 18.

#marvel #tegneserie #sciencefiction

Virtual Reality



Leste i går at Morpheus har nå skiftet navn til Playstation VR. Helt greit det, selv om vi ikke lenger kan ha det gøy med Matrix-vitser.

Har tenkt litt på VR og om dette vil slå an eller ikke.

Jeg hadde det veldig gøy med Nintendo Wi. En stund. Så havnet den i kjelleren hvor den fortsatt ligger og støver ned. Jeg hadde det veldig gøy med kinect. En stund. Nå ligger den i en skuff og er ikke koblet til. Jeg er sikker på at jeg kommer til å ha det veldig gøy med det VR-headsettet jeg eventuelt kommer til å skaffe meg når de er i salg. Jeg er sikker på at det kommer til å var en stund. Og så er jeg litt bekymret for at den kommer til å bli lagt i boden og vil støve ned der.

Det jeg vil ha er et holodeck (sånn fra Star Trek). Virtual reality er ikke helt det. Men det er en mellomting. Det som bekymrer meg litt er at det er bare spill det fokuseres på. Er sikker på at det finnes folk som ser på andre bruksområder også, men jeg hører ikke så mye om det. Det er spill i VR jeg leser om på nettet. Og som jeg ser det snakkes om. Masse diskusjoner om oppløsning og framerate.

Begrensningen i VR-hjelmer er at du kan ikke bevege deg fritt rundt i spillet uten en kontroll i hånda. Og det ødelegger realismen. Derfor kommer nok de fleste spillene til å være av det slaget der du sitter i en cockpit eller kontrollrom av noe slag, kan se deg rundt og få doningen du sitter i til å bevege seg, skyte etc. Og det kommer til å bli kjempegøy. Men hvis det er kun slike spill som blir utviklet til VR så tror jeg at hjelmene kommer til å ende opp som wi-en min og som kinect-sensoren.

Hvis VR skal bli en varende kommersiell suksess (noe den må hvis jeg til slutt skal få mitt holodeck) så må det mer enn spill til. VR-hjelmene må utvikles og programmeres slik at allmenheten, også de som ikke spiller, kommer til å kjøpe den.

Ting jeg ser for meg at burde lages:

Til bedriftsmarkedet så er møtevirksomhet helt klart det store. I jobben min er jeg daglig meg på videomøter med folk fra andre deler av landet. Selv om jeg ser på en stor og fin skjerm, så blir folkene på den andre siden veldig små, særlig hvis det er mange deltager og særlig hvis det også skal vises en presentasjon. Hvis alle hadde en VR-hjelm så kunne vi ta den på og se avataren (den kan ligne på originalen eller ikke) til alle de andre møtedeltagerne sitte ved samme bord som meg. Egentlig kan jeg sitte på arbeidsplassen min, eller i godstolen hjemme hvis jeg har hjemmekontor, men programvaren i VR-programmet skaper et konferansebord og plasserer alle deltagerne rundt. Hjelmen avleser ansiktet til den som har den på seg og viser detaljerte ansiktsuttrykk på avatarene.  Dermed er det mye lettere å snakke med deltakerne, og man ser reaksjonene deres på forslagene mine. Presentasjonen som skal vises kan da enten vises på en stor skjerm på veggen i det digitale rommet vi sitter i. Eller midt på konferansebordet. Mulighetene er mange.

Kan du se det for deg? Ikke bare er dette mye bedre enn dagens videokonferanse, men det kan godt hende det blir billigere også. Hvis VR-hjelmer masseproduseres så vil de raskt falle i pris. Videokonferanseutstyr, særlig den sikre typen som brukes i staten, er ganske dyrt.

I skoleverket kan dette brukes på samme måte. Tenk at du er på en skole i en liten plass. Mattelæreren blir syk, og det er rett og slett ikke noen som kan steppe inn, for dette er en liten skole med få ansatte. I stedet for å sende elevene hjem kan skolen ha en samarbeidsavtale med en større skole. Elevene sitter på pultene sine med sine VR-hjelmer. Læreren på den andre skolen (kan være hvor som helst i verden) tar på seg sin hjelm i et tomt klasserom. Programvaren kobler sammen klasserommene. Læreren ser avatarene til elevene i sitt klasserom og elvene ser læreren i sitt klasserom. Og undervisningen kan begynne. Det å få gjesteforelesere på høyskoler og universiteter vil bli my billigere, for man trenger ikke å fly inn foreleseren. Han/hun bare logger seg på gjennom internett med sin VR-hjelm og foreleser. Samme kan bedrifter gjøre. F.eks. kan Ron Kaufman holde et foredrag for meg og mine kolleger her i Bodø mens han selv er i Singapore.

Ville ikke dette vært fantastisk?

På privaten så er jo film og tv store greier. Netflix eller HBO eller en annen strømmetjeneste burde gå inn her.

Netflix kommer snart med sin første spillefilm Beast of No Nation. Jeg vil se den. Men det hadde vært gøy om jeg fikk sett den sammen med en kamerat som bor f.eks. i Namsos. Hvis vi skal se filmen i lag må en av oss enten kjøpe en dyr flybillett eller jeg kan ta toget til Grong (6 og en halv time) og så bussen (45 minutter) til Namsos.

Men enn om Netflix hadde en VR-kino. Jeg og kameraten tar på oss hver vår VR-hjelm. Vi sitter i sofaen/godstolen med en bolle snacks og brus. Hjelmen skaper en enorm kinosal med IMAX-skjerm eller bedre, der jeg og kameraten sitter ved siden av hverandre. Vi kan snakke som om vi sitter der. Hjelmen leser også ansiktsuttrykkene slik at vi kan se reaksjonene til hverandre. Sensorer som registrerer håndbevegelser er ikke nødvendig, men kan jo være kult å hytte med neven til skjermen eller ta bølgen eller noe. Ende bedre hadde det vært om Netflix også satte inn avatarene til andre som også ser samme film samtidig, slik at man får den kino-stemningen. Eller fylte kinoen med kunstige kinogjengere. Da snakker vi virkelig kino-opplevelse i stua.

Jeg digger Doctor Who, men kjenner ingen andre her i Bodø som også liker det. Tenk hvor herlig det hadde vært å avtalt med en online fanklubb og tatt en Doctor Who-maraton med en diger kinosal full av whovians. Rett fra sofaen hjemme i stua. Det hadde vært fantastisk.

Det finnes selvsagt også mange andre bruksområder, og sikkert enda flere enn det jeg kommer på.

Kjøreopplæring kan gjøres i VR til man blir flink nok til å gjøre det ordentlig. Folk som ikke har råd til å reise på ferie, kan få en VR-opplevelse for en billigere penge. Jeg kan sitte ved kjøkkenbordet mitt en morgen og spise mitt tørre knekkebrød. Men jeg tar på meg VR-hjelmen og i stedet for å se ut av vinduet på en trist snøstorm, så får jeg opplevelsen av å sitte på en utekafe i Paris en vakker solskinnsad. Tørre knekkebrød smaker sikkert bedre i Paris.

Virtual Reality kan bli en kortvarig farsott i spillverdenen. Eller den kan bli en integral del av samfunnet og endre måten vi lever på drastisk. Den blir det utviklerne vil den skal bli. Jeg håper de tør å satse på andre ting enn spill og kortvarig profitt. For det neste steget i utviklingen etter VR er holodeck. Og jeg vil ha et holodeck.

 

#blogg #fremtid #teknologi #vr #virtualreality #playstation #netflix #film #jobb #skole

The Green Hornet stings



Da var det endelig tid for det store oppgjøret. Gregor Kaast og gangsterne hans på den ene siden. Luke (Green Hornet) sammen med både gamle og nye Kato på den andre. En skikkelig eksplosiv avslutning på denne tegneserien. Jeg likte den.

The Green Hornet Strikes nummer 10 (mai 2011) er skrevet av Brett Matthews og tegnet av Ariel Padilla.



Dette er det aller siste bladet i denne serien. Historien blir avsluttet men det er masse rom for flere eventyr for fremtidens Green Hornet og Kato. Jeg vet ikke hvorfor de ikke lagde flere. Kanskje var salget ikke bra nok, eller de var redde for å oversvømme markedet siden de allerede hadde den andre Green Hornet-serien. Det var i alle fall gøy så lenge det varte.

#dynamite #tegneserie #greenhornet #kato

Skinnjakke Billy i Sundown City



Starter dagen med litt western-tegneserie. Har nå kommet frem til april 1961 i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier. Blant april-utgivelsene er det tre blader som det er mulig å lese hos Marvel Unlimited. Det første er Rawhide Kid nummer 21. Eller Skinnjakke Billy som han het da han ble oversatt til norsk i bladet Ranchserien.

Billy er i Sundown City og blir arrestert av Marshall Ben Carson. På vei til fengselet klarer Billy å rømme, men i bruduljene faller marshallen av hesten og brekker beinet. Skurken Grizzly Younger og banden hans kommer over marshallen og tar ham til fange. Siden Sundown City ikke lenger har noen fungerende lovmann, tar bandittene over makten i byen.

Billy hører om dette og drar også tilbake. Etter et basketak med Younger-gjengen får Billy tilbud om å bli med i banden. Takker han nei blir det nakkeskudd. Men for å bevise at han er "all in" må Billy skyte marshalen. Vil Billy ta steget og bli full desperado?

Det er Stan Lee som har skrevet denne fortellingen. Jack Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har tegnet inn alle bokstavene i snakkeboblene.

Det er også en liten historie til i bladet, tegnet av Don Heck. Den er også ganske bra, selv om den er kort. En skurkeaktig rancher skyter en inntrenger og får høre at broren til inntrengeren er en beryktet revolvermann. Redd for at broren skal ta hevn, leier han inn en revolvermann selv. Men det han ikke vet er at det faktisk er broren han har leid inn.

Jeg liker denne western-serien. Men jeg må også innrømme at det kan ha noe med at det er så deilig med litt variasjon fra monsterbladene som er de eneste andre bladene som ligger tilgjengelig på Marvel Unlimited. Jeg må også innrømme at monsterbladene har begynt å bli bedre etter at de begynte å lage lengre historier. Men det er ikke så lenge igjen nå til superhelt-æraen begynner, og da blir det mye mer spennende variasjon.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel (faktisk samme dag som dette) er Strange Tales nummer 83, som handler om monsteret Grogg.



I morgen skal jeg skrive kort om Tales of Suspense nummer 16, det neste bladet som utgis.

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly #marshal

Ny drakt



I det niende og nest siste nummeret av The Green Hornet Strikes (april 2011) får Luke sin nye Green Hornet drakt, og det er endelig på tide å konfrontere gangsteren Gregor Kaast en gang for alle.

En spennende tegneserie, og gamle Kato sørger for litt humor. Gleder meg til å lese slutten på denne sagaen.

Historien er skrevet av Brett Matthews og Ariel Padilla står for tegningene.



#dynamite #tegneserie #greenhornet #kato

Vandoom



Akkurat slik Frankenstein er navnet på mannen som lagde monsteret, ikke monsteret selv, så er Vandoom navnet på voksmakeren som lagde monsteret.

Jeg har lest igjennom Tales to Astonish nummer 17, som ble utgitt i mars 1961.

Vi befinner oss i en liten landsby i Transylvania, hvor et voksmuseum sliter med økonomien. Ingen kommer for å se voksmonstrene deres lenger. Dermed bestemmer Vandoom seg for å lage et helt nytt monster av voks. Han lager en gigantisk skapning, så stor at hodet stikker opp av taket på museet. Innbyggerne i byen er overtroiske og misliker dette sterkt.

Deres bange anelser blir bekreftet for i en storm blir hodet til voksmonsteret truffet av lynet. I virkeligheten ville nok det ha gjort store skader på voksen, trolig smeltet den til det ugjenkjennelige, men dette er en tegneserie. Monsteret våkner til live.





Monsteret gjør ingen skade, men innbyggerne samler sammen høygaflene og faklene sine og går til angrep. Dette ligner så langt veldig på historien om Frankenstein, men det kommer en litt annen vri på denne fortellingen:



Jepp, et romskip lander i byen. Marsboerne har tenkt å invadere Transilvania, for der er beboerne så primitive at det burde være enkelt. Så kan de bruke Transilvania som base og ta resten av Jorden derifra.

Men så møter det monsteret. Selv om det har blitt hundset og jaget av de rabiate landsbyboerne, så vil monsteret redde menneskeheten. En brutal kamp følger, hvor marsboerne blir jaget bort og monsteret blir dødelig såret.

Landsbyboerne skjønner hvilke slemme jævler de har vært og angrer veldig. Slik de burde. Til minne om hendelsen lages det en ny voksstatue og museet blir besøkt av turister fra fjern og nær. Det kan se ut til at alle vil leve lykkelige alle sine dager, men voksmaker Vandoom blir veldig bekymret hver gang det er en tordenstorm. For tenk om den nye statuen også våkner til live. Vil den også være vennlig?

En litt klisje historie, men jeg syntes den var underholdende. Stan Lee har skrevet manus, Jack Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har skrevet bokstavene.

Bladet inneholder også to korte historier til, men de er ikke like spennende.



Steve Ditko har tegnet en kort fortelling om en gammel mann som jakter på en magisk krystall som gir fire ønsker. Ønsker som selvsagt ikke går helt som planlagt.



Don Heck har tegnet en kort fortelling om en mann som fnyser av alle advarsler og går inn i et rom som er hjemsøkt. Og må ta de konsekvensene som kommer.

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 17. Her er de påfølgende Marvel-utgivelsene frem til neste blad som det er mulig å lese på Marvel Unlimited:

Two-Gun Kid nummer 58.



Gunsmoke Western nummer 63.



Journey Into Mystery nummer 66 (det er ikke den Hulk som vi kjenner så godt).



Love Romances nummer 92.



Teen-Age Romance nummer 80.



My Girl Pearl nummer 11, det aller siste bladet i denne serien.



Patsy and Hedy nummer 75.



Da er det neste bladet Rawhide Kid nummer 21. Skal skrive litt mer om det i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster

Life in Plastic, It's Fantastic



Oppdaget nylig at den første serien av Doctor Who (altså den nye) hadde fått utgivelse på blu ray. Siden jeg har litt trangt om plassen i film-hyllene mine, kjøpte jeg den og kan da pensjonere de fire dvd-ene jeg har fra før av.



Jeg får nå både litt bedre plass i film-hyllen og Doctor Who i bedre kvalitet. Ja, jeg kan se Doctor Who på Netflix, men hva om jeg får lyst til å se den og nettet er nede? DVD-ene kommer jeg vel enten til å gi bort til søsteren min, eller muligens donere til biblioteket.

Og jeg har nå en perfekt unnskyldning til å se den første serien igjen. Må jo sjekke at alle episodene er der ;)

Jeg må innrømme at jeg har ikke alltid vært en fan av Doctor Who. Jeg har vage minner om at jeg så en science fiction serie på BBC på kabel-tv da jeg var ung. Husker en diger, glisende mann (Tom Baker tror jeg), romvesener, strålepistoler og damer i trange sølvskimrende klær. Men jeg hadde ikke fått med meg begynnelsen, så da ble det ikke så interessant.

Det var først når serien ble relansert og Christopher Eccleston hadde rollen at jeg virkelig oppdaget Doctor Who og bel storfan. Har siden sett en del av originalserien (William Hartnell) siden også. Har jo skrevet referat av dem her på bloggen tidligere. Eccleston var den første Doktoren jeg ble kjent med. Tennant er min favoritt, men Capaldi, som nå har tatt over, er veldig god han også. Folk som har fulgt med fra begynnelsen av sverger til Tom Baker (må få sett de og finne ut om alle har rett).

Men nå ser jeg Eccleston sine episoder igjen. Og det er fantastisk.

Er akkurat ferdig med den første episoden, Rose. En skikkelig bra start på serien. Vi blir kjent med den skjønne Rose Tyler (Billie Piper) og Doktoren. Vi møter også moren til Rose, Jackie Tyler (Camille Coduri, som jeg husker godt fra filmen King Ralph) og kjæresten til Rose, Mickey Smith (Noel Clarke).

Har du ikke sett Doctor Who, så må du gjøre det nå. Det er rett og slett tragisk at du har gått glipp av så mye fantastisk tv. Har du sett Doctor Who så vet du hva jeg snakker om. Serien er både skummel og morsom, sprø og smart, dramatisk og tullete. Serien er rett og slett herlig. Alle Doktorene er egentlig fantastiske, hver på sin måte. Eccleston er ikke noe unntak. Bare nyt dette klippet fra youtube av det første møtet mellom Rose og Doktoren:

Og Doktorens kjempemorsomme første møte med Jackie:


Jeg fant ikke noe klipp på nettet, men scenen der Mickey blir spist av en søppelbøtte er også skikkelig morsom.


Og her er klippet av episodens slutt, hvor Rose får tilbud om å bli med Doktoren. En gal mann med en blå boks ber deg bli med på en reise i både tid og rom. Hva ville du gjort? Jeg hadde sluppet alt og hivd meg med uten å nøle.


Det er rart å tenke på at det er 10 år siden jeg så denne episoden for første gang. Utrolig hvor tiden går, og utrolig hvor mange minner som popper opp når man ser igjen en film eller tv-episode som virkelig satte preg.


Ville bare dele disse minnene med dere før jeg går videre til neste episode, The End of the World.

 

#doctorwho #rose #rosetyler #Jackie #jackietyler #Mickey #mickeysmith #eccleston #christophereccleston #billiepiper #sciencefiction #tv #plastikk #auton #nestene #tardis

Gregory Kaast



Gangstersjefen Gregory Kaast gjør alt han kan for å få has på den nye Green Hornet. Og med sitt mobiltelefonselskap har han farlig mange fordeler.

Samtidig får Luke all sannheten om sin far og arven sin, mens gamle Kato introduserer Luke til den nye Kato.

Oppgjørets time nærmer seg nå, og det er jammen ganske så spennende.

Brett Matthews har skrevet denne historien om fremtidens Green Hornet og Ariel Padilla har tegnet The Green Hornet Strikes nummer 8 (mars 2011).



#dynamite #tegneserie #greenhornet #kato

Goom



Astronom og psykolog, er ikke det en litt merkelig kombinasjon av karrierevalg? Det er i alle fall det Mark Langley var. Og han hadde kommet frem med noen teorier som fikk vitenskapsfolk til å humre muntert i skjegget. Man mente at det fantes skjulte planeter i vårt eget solsystem.

Såret av all humringen, bestemte han seg for å bevise sin teori. Han dro til Jordas mest avanserte radioteleskop og titte på himmelen.



Det gikk fort. Han gikk straks i gang med å sende meldinger til planeten i håp om at det skulle være liv der. Han fikk ikke noe svar, men han ble hørt. Og vi fikk besøk.



Goom, en skapning som må ha hatt flere diagnoser, ankommer Jorden. Goom skryter uhemmet av hvor stor og fantastisk han er. Viser frem at han kan fly og har masse tekniske vidundere. Og han brøler ut at han nå skal erobre Jorden. Bare det er jo galskap. Hvem i all verden vil herske over hele Jorden? Tenk hvor mye jobb det er å styre alt? Nei, jeg hadde nøyd meg med en by, men Goom er klin kokkelimonke.



Goom holder kona til Mark som gissel og tvinger ham til å lure Jordens generaler og vitenskapsmenn til å komme til ham. Og så begynner han igjen å vise seg frem. Han har heller ingen klær på seg, så ekshibisjonismen hans forundrer meg ikke. Han viser at han har en maskin som kan gjøre folk yngre (noe som egentlig burde være gledelig, men alle blir redde), og bruker sine mentale krefter til å få en hel by til å sveve.

Ja storkarene ser ingen annen utvei enn å kapitulere og la Goom bli hersker over Jorden. Det slår meg at hverken russerne eller den amerikanske presidenten ble spurt i denne sammenhengen. De ville garantert ha prøvd koffertene sine på Goom først.

Mens alle furter og prøver å tenke ut en lur måte å ta Goom på, så drar Mark tilbake til observatoriet og begynner å sende flere signaler til planeten som Goom kom ifra. Men ikke alle synes at det er en god ide.



Ikke lenge etterpå kommer det flere romskip med flere av Gooms rase. Disse viser seg å være politi, for Goom er et utskudd og en kriminell på deres verden. Folkene på Planet X er vennlige og fredsomme skapninger, med unntak av Goom (som kanskje ble mistet og landet på hodet da han var en baby?).

Og hvordan visste så Mark at dette kom til å bli resultatet av meldingene hans?



For noe naivt vrøvl. Han har tydeligvis ikke sett filmen Mars Attacks.

 

Dette var hovedhistorien i Tales of Suspense nummer 15, som ble utgitt i mars 1961. Stan Lee har skrevet historien, Javk Kirby har tegnet, Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har laget alle bokstavene.

Dette er ikke et siste vi ser av Goom. Han dukker opp i igjen i et Hulk-blad i 1979, og så igjen i Monsters on the Prowl og Nick Furys Howling Commandos i 2005.

Det er to korte historier til i bladet, men disse er ikke særlig gode.



Steve Ditko har tegnet en liten fortelling om en mann som besøker et hjemsøkt hus.



Don Heck har tegnet en liten jungelfortelling om en slu medisinmann som er i ferd med å miste makten når et merkelig idol av guden Moombo dukker opp i landsbyen.

I morgen skal jeg ta for meg det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel. Da er det Tales to Astonish nummer 17 som står for tur.

 

#marvel #tegneserie #sciencefiction #goom

Jaqueline Druga: Sleepers 3



Den tredje boken i Sleepers-serien til Jaqueline Druga har like høyt tempo og masser med dramatikk akkurat slik som i de første to. Men jeg syntes ikke den var like bra. Alt styret met de tidsreisende og doktrinene som skriver om en Messias som skal redde alle sammen er litt forstyrrende. Det blir litt mye på en gang. Det er jo mer enn nok å fokusere på overlevelse i en verden full av zombie-aktige sleepers. Og så har du tidsreising og muligheten det gir for å bringe tilbake noen som egentlig døde i forrige bok. Og så alle spekulasjonene om hvem som er denne messias, den som skal kunne kurere viruset som skaper sleepers. Er det presten Michael? Er det babyen Phoenix? Eller er det døv-blind-stumme Keller? Kanskje er det noen helt andre?

Serien er spennende nok, og jeg fant masse underholdning i å lese den, men den mangler det lille ekstra i å bli helt topp. Språket er veldig enkelt, så man trenger ikke å være en ekspert i engelsk for å kunne lese denne. Språkmessig minner den meg om en ungdomsbok, dog med atskillig blodigere handling.

Liker du zombie-fortellinger så vil du nok like denne. Den er ikke på høyde med Walking Dead, men det er det jo få som er :-)

#bok #bokanmeldelse #druga #zombie #skrekk

Green Hornets arv



I Green Hornet Strikes nummer 7 (februar 2011) får både vi og Luke svar på hva som skjedde med Green Hornet, og hvem som virkelig er den neste. Men det er mulig han gjør noe skikkelig dumt nå, med mindre Kato og hans nye padawan rekker å stoppe ham.

Denne serien er sannelig ikke verst. Og det virker som vi snart har kommet full sirkel til det blad nummer 1 åpnet med. Lurer på hvordan det hele ender.

Historien er skrevet av Brett Matthews og det er Ariel Padilla som har tegnet historien. Det er også Ariel som selv har tegnet omslaget.



#dynamite #tegneserie #greenhornet #kato

Thorr



Jeg hadde håpet at Marvel skulle fortsette med lange historier, slik som i bladet jeg skrev om i går, men de holder visst fortsatt fast med antologi-tanken enda. Tales to Astonish nummer 16 ble utgitt i februar 1961 og inneholder 4 korte historier. Ingen av de er spesielt bra.



I den første historien er vi på en øy som ligner veldig på Påskeøya, men som ikke er Påskeøya. Det var jo en historie for en tid tilbake (husker ikke helt hvilket blad) som var nesten identisk med denne bortsett fra at da var den satt på Påskeøya.

På en øy med masse steinhoder, våkner ett av dem til live og viser seg å være et digert romvesen som skal ta over jorden. En smart og heroisk fyr lurer dem og starter en vulkan med dynamitt og stopper invasjonen.



I den andre historien møter vi en bankfunksjonær med ei syk kone. Han vurderer å stjele penger fra banken. En dag gjør han det, og under flukten fra politiet roter han seg inn på et testområde for atombomber. Han blir radioaktiv og alt levende han tar på dør. Når så politiet prøver å ta ham hopper han utfor et stup for ikke å skade dem.

Men ingenting av dette skjedde. Det var bare bankens nye sikkerhetsvakt som hadde hypnotisert ham til å tro alt dette. Bare for å teste om han var ærlig. Hvorfor denne drømmen skulle stoppe ham fra å ville stjele penger aner jeg ikke. Han er jo nå advart om å ikke rømme den veien. Denne historien er egentlig bare tull.



Så møter vi en slem bokser som liker å banke opp folk. Han drømmer om å komme inn i tungvektskampene men er ikke tung nok. Så han bryter seg inn i et laboratorium og stjeler vektøkende piller. Men idioten styrter hele pilleboksen i stedet for å ta en som det står. Dermed blir han så tung at han faller gjennom jorden og ned til en underjordisk verden hvor digre og bøllete Mole Men bruker ham som punching bag.



Den siste historien er heller ikke noe særlig. Den handler om en forvirret fyr som løper skremt nedover gaten, helt til han kommer på at han hører jo hjemme inne i et maleri.

Sukk.

Det var historiene i Tales of Astonish nummer 16. Og jeg må innrømme at jeg er litt skuffet. Det forrige bladet jeg leste (Tales of Suspense) hadde jo funnet vinnerformelen med en lang historie som gikk over hele (nesten) bladet. Disse korte historiene er jeg lei av, og det er sjelden at de blir særlig bra.

Heldigvis er det ikke så lenge til superheltseriene begynner og ting blir mer spennende. Jeg skynder meg bare videre og lister opp de påfølgende utgivelsene fra Marvel:

Teen-Age Romance nummer 79.



Journey Into Mystery nummer 65.



Kathy nummer 9.



Kid Colt Outlaw nummer 97.



Life With Millie nummer 9.



Millie the Model nummer 101.



Patsy Walker nummer 93.



Strange Tales nummer 82.



Det neste bladet er da Tales of Suspense nummer 15, som ligger tilgjengelig på Marvel Unlimited slik at jeg kan lese det. Krysser fingrene for at det har en lang historie slik som i nummer 14. Dere skal få høre hvordan det gikk i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster

Cabrini-Green



The Green Hornet Strikes nummer 6 (januar 2011) fortsetter historien i framtidsverdenen. Kato fortsetter opplæringen av sin erstatter og Luke finner en hemmelig melding i avisen som leder ham til Cabrini-Green, hvor han vil finne sannheten om Green Hornet.

Eva møter gangsteren Kaast og må gi fra seg mobilen sin, noe som virker litt skummelt. Sakte men sikkert ser man sammenhengen mellom alle personene som har blitt introdusert til nå.

Jeg synes denne tegneserien var litt traurig i begynnelsen, men den blir bedre etter en stund. Ikke fullt så bra som hovedserien om Green Hornet, men definitivt lesbar.

Det er Brett Matthews som har skrevet historien og Ariel Padilla som har tegnet den. Omslaget er laget av Erica Awano.



 

Tales of the Jedi



Tales of the Jedi er en lydbok satt i Star Wars-universet. Og for Star Wars fans er dette kjempegøy. Musikken til John Williams bringer film-følelsen med en gang. Og lyden av lyssablene gir deg lyst til å løpe ut og fekte med pinner (ikke spør den 80-årige naboen om å bli med).

Et lite minus er stemmene og oppførselen til de unge jediene. De skryter og truer og blåser seg opp. De høres ut overivrige tenåringer i en 80-tallsfilm. Det er ikke mye rolig og kontrollert jedi over dem. Det er det derimot hos jedimestrene som trener dem. De lever farlig nært The Dark Side, spør du meg, men det kan jo bortforklares med at denne historien er satt omtrent fire tusen år før Luke Skywalker ble født. Treningsprotokollene var vel ikke helt perfeksjonert enda.

Historien handler i hovedsak om planeten Onderon i Japrael-systemet, hvor følgere av den onde Sith-mesteren (og tidligere jediridder) Freedon Nadd må bekjempes. Heltene som sendes for å håndtere situasjonen er blant annet Ulic Qel-Droma, og etter hvert Nomi Sunrider.

Skal ikke røpe så mye av handlingen, men det er masser med action, eksplosjoner, laser skudd og ikke minst lyssabler. Kjempegøy for Star Wars-fans. Denne lydboken, eller rettere sagt radioteateret, er basert på tegneserien fra Dark Horse Comics med samme navn og er skrevet av Tom Veitch.

Det er ingen kjente stemmeskuespillere med her (i hvert fall ikke for meg) men de aller fleste gjorde en kjempebra jobb.

  • David Scott Gordon - Ulic Qel-Droma
  • Skip Lackey - Cay Qel-Droma
  • Mark Feuerstein - Tott Doneeta
  • Melanie Mitchell - Nomi Sunrider
  • Larry Keith - Arca Jeth, Ommin
  • Paul Condylis - Thon
  • Thom Christopher -Freedon Nadd
  • Michael Louden - Oss Wilum
  • Christopher Sena - Andur Sunrider, Satal Keto
  • Aden Gillet - Oron Kira
  • Peter Newman - Novar
  • Chris Phillips - A-3DO, Gudb
  • Tony Sperry - Quanto, Rek
  • Ben Lipitz - Nikto
  • Bud Thorpe - Bogga, Warb Null
  • John Randolph Jones - Gobee
  • Allison Dougherty - Galia
  • Garet Scott - Aleema Keto
  • Kim Brown - Vima Sunrider
  • Teri Keane - Amanoa
  • Jay Gregory - Ood Bnar
  • Barbara Gilbert - Computer
  • Peter Larkin - Narrator

 

#radioteater #lydbok #starwars #oldrepublic #jedi #lyssabel #sith #freedonnadd #ulicqeldroma #nomisunrider

Colossus

Det var en gang, for lenge lenge siden... Vel, kanskje det er nok med en lenge i dette tilfellet. Det var en gang, i februar 1961, to brødre som levde i et kommunistland bak jernteppet.

Den ene het Ivan. Han hadde en lang skurkebart, skinnlue og jobbet i sikkerhetspolitiet.

Den andre het Boris, en piperøykende skulptør med demokratiske tendenser.



Dette var som sagt et kommunistland og demokratiske tendenser var ganske så ille. De hadde ikke funnet opp noen vaksine for den sykdommen enda, så de var veldig redde for at den ville spre seg. Men siden de var brødre, prøvde Ivan å hjelpe broren sin.

Landet trengte et symbol. Et symbol på hvor svær og storslagen kommunismen var. Så Boris fikk i oppdrag å lage en storslagen statue av den beste granitt. Og den måtte være skikkelig bra. For hvis ikke, ble det enten forvisning til Sibir eller nakkeskudd. Avhengig av hvilket humør Ivan var i den dagen.

Så Boris skaffet seg en enorm blokk med granitt og begynte å skulpturere. Og det var ikke nok med hammer og meisel (skulle nesten til å skrive sigd der). Nei, til dette prosjektet måtte han bruke et trykkluftbor..

Og etter utallige timer med tungt arbeid, var statuen klar.



Da var det bare å vente på broder Ivan. Og håpe at han ble fornøyd med statuen.

Men Ivan var ikke den første til å komme til Boris sitt verksted. Like utenfor krasjlandet det en flyvende tallerken. Boris løp ut for å se hva alt det bråket var, og der fikk han se:



Oooh! Et krabberomvesen. Kult!

Gjennom telepati forklarte krabbevesenet situasjonen for Boris. Krabben hadde krasjlandet og ventet nå på å bli reddet. Men for å passe på at han var trygg frem til da, trengte han en beskyttende kropp. Og hva er vel ikke mer beskyttende enn en gigantisk statue i granitt?

Krabben smelter sammen med statuen og den våkner til live.

Nå kan du se for deg en Michael Bay-film for resten av denne historien.

Når Ivan kommer og ser at statuen er i live tilkaller han straks en brigade kommunistsoldater for å ta den.

De er ikke nok.

Ivan tilkaller så atomubåter for å ta den.



De er ikke nok.

Ivan tilkaller så bombefly for å ta den.



De er ikke nok.

Ivan vet ikke sin arme råd, og prøver å få Boris til å fortelle hva han har gjort med statuen. Kanskje er det noe som kan reverseres? Men Boris sitt sinn er helt forkvaklet av sine demokratiske tendenser. Han sier som så at statuen er besatt av en ånd som vil ha slutt på tyranniet i landet.

Det liker ikke Ivan å høre.



Boris blir bundet fast i området der statuen holder til. For Ivan mener at når Boris ikke vil fortelle hvordan "maskineriet" i statuen fungerer, får de dele skjebne. Ivan sender så et fly med en atombombe for å få slutt på dette en gang for alle.

Men krabben i statuen er telepatisk, og får med seg hvilken fare som skjuler seg i dette siste bombefly. Den griper tak i flyet og kaster det opp og ut av atmosfæren, hvor bomben detoneres uten å skade noen.

Boris klarer å komme seg løs fra tauene sine. Hvordan vet jeg ikke, men kan tenke meg at det er mye glass og skarpe kanter i ruinene etter statuens herjinger. Boris kravler rundt på leting etter en utvei da...



En ny flyvende tallerken lander. Nå har endelig kompisen til krabbevesenet kommet. Kompisen er også et krabbevesen, i tilfelle du lurer på det. Krabben forlater statuen, som da blir en helt normal, dog litt abnormt diger, statue igjen. Krabben drar sin kos med den flyvende tallerkenen og Boris sitter lamslått og lettet tilbake.

Men hans forkvaklede sinn med de demokratiske tendensene ser fortsatt en måte å utnytte dette på. Han annonserer for alle som vil høre at statuen kommer til å komme til live igjen og knuse dem alle dersom de ikke avskaffer kommunismen og omfavner demokratiet. Ivan mener dette er den mest absurde form for galskap han noensinne har hørt, men hans nevrotiske overordnede overstyrer ham.

Dermed gikk landet over til demokratisk styre og de levde alle lykkelige i alle sine dager. Hvis man skal tro på eventyr.



Dette var historien i Tales of Suspense nummer 14. Det siste bladet jeg har lest i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier.



Dette er første gangen (i hvert fall blant de bladene jeg har kunnet lese) der de har laget en kjempelang historie. Og de spør leserne om de foretrekker en lang i stedet for flere korte. Jeg regner med de fikk horder med brev som ville ha lange historier. For denne fortellingen om Colossus er hundre ganger bedre enn de dølle og korte historiene som bladene har hatt frem til nå. Fortsetter de med historier av slikt kaliber, så blir det ikke så kjedelig å komme seg gjennom 61-årgangen frem til Fantastic Four 4 begynner.

Denne tegneserien var skrevet av Stan Lee, tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek har sirlig tegnet inn alle bokstavene i snakkeboblene.

Det var forresten en kort liten historie til i bladet, men den er nesten ikke verdt å nevne. En kjedelig historie om en magiker, tegnet av Steve Ditko.



Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen er Tales to Astonish nummer 16. Jeg håper virkelig at de der også har begynt med lange historier. Skal lese det og fortelle dere om det i morgen.

 

#marvel #tegneserie #statue #colossus #jernteppe #skulptør #kommunisme #demokrati #sciencefiction #krabbe #romvesen #alien #flyvendetallerken

Seppuku



Det er noen som virkelig liker jobben sin.

The Shadow nummer 6 (september 2012) avslutter The Fire of Creation.

Noen blir lurt til å utføre seppuku. Vi får vite om de magiske steinene faktisk er uran eller ikke. Og skjebnen til den ufyselige Kondo blir avslørt. Jeg synes Lamont er litt vel hard mot Finnegan, men det kan hende Finnegan trengte å høre den harde sannheten også.

Historien blir avsluttet, men man sitter likevel igjen med følelsen av at Skyggen har mange flere eventyr i vente. Noe som stemmer.

Det er ikke noe å si på tegningene til Aaron Campbell. De er nydelige. Og Garth Ennis har selvsagt skrevet en fantastisk historie og har gjort en utmerket jobb med å presentere The Shadow for en ny generasjon.

Liker du mørke og overnaturlige historier så anbefaler jeg virkelig denne serien. Dyanmite har skutt gull igjen.

Det ble laget fire omslagsillustrasjoner til denne tegneserien.

Alex Ross:



Francesco Francavilla:



Howard Chaykin:



John Cassaday:



Nok en gang liker jeg Alex Ross sin tegning bedre. Det er utrolig hvordan han klarer å fange stemningen til The Shadow i en tegning.

Hvilken liker du best?

 

#dynamite #tegneserie #garthennis #theshadow

Skinnjakke Billy versus Blackjack Bordon



Kom, samle dere rundt meg nå folkens. Jeg skal nå fortelle dere en historie om Skinnjakke Billy, desperadoen som skyter revolvere ut av hendene på folk.



Det hele startet da Billy hadde et oppgjør med Harper-gjengen. Disse var noen ubetydelige lovløse av et eller annet slag. Deres eneste fortrinn var visst at det var mange av dem. Men Billy plaffet lett alle våpnene ut av hendene på dem og jagde dem på flukt. Men blant tilskuerne var det en mann ved navn Blackjack Borden. Hans sjel var svart som et ess i spar og han likte ikke det han så. Likte ikke det i det hele tatt. Med lynraske Billy i området ville det ikke bli lett for Blackjack å utfolde sine kriminelle tendenser.

Men Blackjack var slu.



Han fikk en compadre til å utgi seg for å være en US Marshal. Billy ble så tilbudt en benådning hvis han la vekk revolverne for godt. Selv så god en pistolero Billy var, så var det veldig slitsomt å konstant være på flukt fra loven. Å hele tiden bli jagd ut av byen fordi sheriffen kjente ham igjen fra ettersøkt-plakatene. Så selv om han følte seg naken uten revolverne sine, så gikk Billy med på avtalen. En benådning var jo skikkelig flott, syntes han.

Og da, når Skinnjakke Billy hadde gjort seg selv tannløs, gikk Blackjack Borden til verks.



Først yppet han seg mot Billy og ydmyket ham for å sette seg selv i respekt hos lokalbefolkningen. For en mann som klarer å sette den beryktede Skinnjakke Billy på plass, han måtte jo være skikkelig badass.

Deretter ble Blackjack Borden den fryktede storkaren i byen. Hadde han lyst på penger gikk han og ranet banken. Han var slem og ufyselig mot alle han møtte og ingen turte å motsi ham.

Tung til sinns forlot Billy byen og dro videre til neste by, for han klarte ikke å være der lenger og se på at Blackjack terroriserte alle sammen. Men i nabobyen møtte Billy en gammel kjenning.



Denne fulle og ubarberte slasken var jo US Marshallen som ga ham benådning. Hva var dette for noe? Var han undercover for å fakke meksikanske dopsmuglere?

Nei, han var jo ikke noen US Marshall. Han var bare en slask som Blackjack hadde leid til å lure Billy. For en frekkas! Nå var Billy skikkelig sinna. Han dro sporenstreks tilbake for å konfrontere Blackjack. Med våpen i hånd denne gangen.



Pang, pang, biff, boff, paff, whump! (vel, dette ble ikke så tøft uten alle tegningne, sorry).

Skinnjakke Billy ga Blackjack Borden det han fortjente: Ei kule i armen slik at han aldri kunne holde en pistol lenger (og litt pryl). Og legenden om Skinnjakke Billy bare vokste, mens Blackjack Borden gikk inn i glemselen som en fallert forbryter.

 

Dette var hovedhistorien i Rawhide Kid nummer 20 (februar 1961), som er neste blad i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier. Jeg eksperimenterer litt med hvordan jeg vil skrive om tegneseriene fremover. Hva syns du?



Prøver å finne en metode som både er gøy for meg å skrive, og morsom for deg å lese :)

Forresten, hvis du lurer på hvorfor jeg skriver Skinnjakke Billy og ikke Rawhide Kid, så er det fordi serien om Rawhide Kid ble oversatt til norsk (da med navnet Skinnjakke Billy) og publisert i Ranchserien.

Historien er skrevet av Stan Lee, tegnet av Jack Kirby, tusjet av Dick Ayers, fargelagt av Stan Goldberg og Artie Simek har skrevet i alle snakkeboblene.

Det er også to historier til i bladet, men de er korte og ikke like spennende. Det er:

Denne handler om en blind revolvermann. Og så er det:



I denne lar Skinnjakke Billy seg bli banket opp av en eldre mann for å forhindre at sønnen hans skulle rømme hjemmefra og bli en revolvermann.

Etter Rawhide Kid nummer 20, så ble Strange Tales nummer 81 utgitt.



Et blad som passer for folk som er redde for fugleskremsel ;)

Det neste bladet som da utgis er Tales of Suspense nummer 14. Det får dere høre litt mer om i morgen.

 

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly #blackjack #usmarshal #benådning

John Scalzi: A Muse of Fire



A Muse of Fire av John Scalzi er en kort liten novelle som mikser litt fantasy, grøss og science fiction.

Ben Patton er en meget smart mann, en ingeniør som jobber med plasma. Men han er kanskje litt gal også. For helt siden han var liten har han sett sin muse, Hestia, i åpen ild. Han er den eneste som ser henne, og folk synes han er ganske så rar som hele tiden har et stearinlys, eller tenner lighteren sin, slik at han kan se Hestia hele tiden.

Er hun virkelig? Eller er hun bare et symptom på mentale problemer?

Ben tror at hun er i helvete og han prøver gjennom plasmaforskningen sin å åpne en portal så han kan slippe henne fri. Om dette er sant eller bare galskap fra hans side, skal jeg ikke røpe, annet enn at eksperimentet hans til slutt får et litt annet resultat enn forventet.

Nok en liten litteraturperle fra John Scalzi. Jeg likte denne veldig godt. Litt i korteste laget, men veldig lettlest og spennende.

#novelle #scalzi #johnscalzi #muse #ild #helvete #plasma

Buffalo Wong



Det er bare tre overlevende fra skipet som prøvde å stoppe Kondo og Buffalo Wong. Men en av dem er Lamont Cranston, også kjent som The Shadow. Og det er mer enn nok.

Cranston og Co følger etter til fots og kommer til Wongs rike, hvor Buffalo Wong skal selge magiske steiner til japanerne. Jeg blir mer og mer sikker på at det er uran det er snakk om, for det skal bruke det til å lage et veldig våpen.

The Shadow nummer 5 (august 2012) er skikkelig tøft. For Skyggen er skikkelig badass. Tegningene til Aaron Campbell er som alltid helt nydelige, og Garth Ennis vever en voldelig og spennende historie. Det er bare ett blad igjen nå av The Fire of Creation. Jeg regner med det blir masse skyting i avslutningen også. Blir spennende.

Det ble laget fire omslagsillustrasjoner til dette bladet:

Alex Ross:



Francesco Francavilla:



Howard Chaykin:



John Cassaday:



Nok en gang synes jeg Alex Ross sin tegning er best. Han er skikkelig god til å tegne. Han er helt i en klasse for seg selv.

Hva synes du?

 

#dynamite #tegneserie #theshadow #garthennis

Blippen



Jeg er fortsatt i januar 1961 og det neste Marvel-bladet jeg har lest er Tales to Astonish nummer 15. Omslaget er tegnet av Jack Kirby.

Akkurat nå føler jeg meg ganske lei av disse Tales-bladene. Det er vanskelig å finne noe særlig inspirasjon til å skrive spennende ting om det. Men jeg skal prøve å kort oppsummere hva de fire historiene i bladet handler om:



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

En radaroperatør ser et merkelig blipp på radaren sin. Det viser seg å være et elektrisk romvesen som må lade opp litt før det drar videre, noe som dessverre medfører at alle i området blir strømløse en periode. Romvesenet er snilt og vennlig, men redde og dumme mennesker skyter på det, så det blir et basketak før romvesenet drar sin vei igjen. Med inntrykket av at mennesker er barbariske vesener.

En snodig ting, når strømmen går, så løper folk rundt i skogen med gevær og har med seg en diger dynamo. Noen som kan forklare hvorfor det skulle hjelpe?



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

En jeger finner den beryktede elefantkirkegården og tror han skal bli rik på elfenben. Men han får ingen elfenben for marsboerne vil ha alt for seg selv. Et litt kult konsept at elefantene ble plassert på jorden av marsboere slik at de skulle produsere elfenben for dem.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

En mann får hjelp av ei heks til å gjøre seg usynlig. Men problemet er at når han blir usynlig, blir resten av verden også usynlig for ham, så han finner ikke knappen på maskineriet som kan gjøre ham synlig igjen.

Nei, en sånn usynlighet vil ikke jeg ha noe av. All moroa er jo borte når man ikke kan snike seg inn i jentegarderoben :-p



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Paul Reinman
  • Inks:Paul Reinman
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

En skurk søker tilflukt i en egyptisk grav, til tross for advarsler om forbannelser. Etterpå får han fetter Anton-flaks og lever livets glade dager. Men i virkeligheten ligger han delirisk på et sykehus i Egypt.

Du har sikkert sett en eller annen tv-serie der de gjør noe som dette i en episode. Får oss til å tro at hovedpersonen er sinnssyk og har drømt opp alt som har skjedd i den fantastiske serien. Buffy er et perfekt eksempel på det. En kjempebra tv-serie, men jeg kan ikke fordra den sanatorium-episoden hvor de prøvde å få det til at ingenting av det vi hadde sett så langt var falskt.

Men da er det ikke flere tegneserier som kan leses på Marvel Unlimited fra januar 1961. Som alltid lister jeg bare opp de påfølgende utgivelsene frem til neste blad jeg klarer å lese:

Two-Gun Kid nummer 57.



Gunsmoke Western nummer 62.



Journey Into Mystery nummer 64.



Love Romances nummer 91.



My Girl Pearl nummer 10.



Patsy and Hedy nummer 74.



Da er neste blad ut Rawhide Kid nummer 20. Skal bli gøy å lese litt western igjen. Dere skal få et lite referat av den i morgen.

#marvel #tegneserie #monster #sciencefiction

Hvem er Skyggen?



Japanerne spekulerer i hvem The Shadow er, og vi får et lite glimt av hvor han muligens kommer fra.

Samtidig er Lamont Cranston og de andre på Yangtze-elva og i ferd med å ta igjen skipet til japanerne ledet av Buffalo Wong og Taro Kondo, noe som får eksplosive følger.

The Shadow nummer 4 (juli 2012) er en spennende tegneserie. Aaron Campbell sine tegninger er helt nydelige og selve historien er både spennende og blodig takket være Garth Ennis sitt manus.

Denne tegneserien fra Dynamite Entertainment anbefaler jeg virkelig til alle som liker mørke og action-fylte tegneserier. Gleder meg virkelig til å se hva som skjer når Skyggen endelig møter Taro og Wong.

Det ble laget fire omslagsbilder til dette bladet.

Alex Ross:



John Cassaday:



Howard Chaykin:



Sean Chen:



Denne gangen foretrekker jeg Chen sin tegning fremfor de andre. Måten Ross deler opp omslaget på appellerer ikke helt til min smak.

Hvilken tegning foretrekker du?

 

#dynamite #tegneserie #garthennis #theshadow

Rocket Raccoon og Groot stjeler galaksen



En ny lydbok er ferdighørt i løpet av mine daglige spaserturer til og fra jobb. Denne gangen er the Guardians of the Galaxy: Rocket Raccoon and Groot - Steal The Galaxy! av Dan Abnett jeg har kost meg med.

Det er Graphic Audio som har laget radioteater av denne tegneserien. Jeg har ikke lest tegneserien den er basert på men hvis jeg sammenligner med Guardians of the Galaxy-filmen, så er dette nesten like bra. Riktignok tok det en stund før jeg kom over at det ikke var Vin Diesel som sa I Am Groot, men det er jo bare en bagatell.

Graphic Audio har jo som mantra: A Movie in Your Mind. Og det har de virkelig klart her. Spesialeffektene er nydelige. Skuddene fra alskens strålevåpen og eksplosjoner høres ut som de kommer fra en film. Det er stemningsfull musikk og til og med prating og ståk i bakgrunnen dersom vi var i en bar. De har lagt ned imponerende mye arbeid i dette. Alle stemmene har også forskjellige skuespillere. Jeg teller 32 stk oppført på hjemmesidene til Graphic Audio. De har ikke skrevet hvem som var stemmen til hvem, men jeg var fornøyd med dem alle så det er ok.

Selve historien er en gøyal røverhistorie i fra verdensrommet. Rocket Raccoon og Groot ender opp med å måtte beskytte en rigeliansk opptaker-robot som inneholder informasjon som veldig mange enten vil ha, eller vil ødelegge. Den store slemmen er megakorporasjonen Timely Inc. (en liten nerdgasme for tegneserienerder der, Timely Comics var navnet Marvel hadde i riktig gamle dager). De har en skummel plan som omtrent vil gjøre dem til guder. Og det er ikke alle som er helt skikket til en slik vokasjon.

Vi møter mange raser og skapninger som er kjent fra Marvel-universet. Mer enn de fra filmene. Det er også en person til fra Guardians of the Galaxy-filmen som dukker opp og blir med på eventyr. Hvem det er lar jeg bli en overraskelse.

Det er masser med humor og masser med action i dette filmatiske hørespillet. Hvis jeg sier at Rocket Racoon får tak i en "unfeasably large gun" så gir det kanskje en pekepinn. Dette er ren moro. Lydbøkene til Graphic Audio holder veldig høy kvalitet, og denne er ikke noe unntak.

Likte du Guardians of the Galaxy og har lyst på mer, så finnes det mer. Bare stikk innom graphicaudio.net (tror den finnes på cd også, du kan Google om du vil) og sjekk i Marvel-kategorien.

 

#radioteater #sciencefiction #marvel #Groot #rocketraccoon #guardiansofthegalaxy #kree #novacorps #timelyinc #robot #action

Elektro



Tales of Suspense nummer 13 ble utgitt i januar 1961 og inneholder fire historier. Omslaget er tegnet av Jack Kirby.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Lenge før Arnold og Skynet var det likevel historier om farene ved kunstig intelligens. En vitenskapsmann bygger en datamaskin som blir intelligent (dog jeg vil si at intelligensen dens er ganske så diskutabel). Ved hjelp av to blinkende lamper hypnotiserer den vitenskapsmannen til å bygge en diger robot-kropp. Når så kroppen er ferdig, får Elektro bananas. Han brøler ut hvor sterk og mektig han er og går ut og knuser alt han ser.

Vitenskapsmannen kommer seg så ut av hypnosen og tar affære. Bak en liten dør i hælen til roboten ligger transistoren som gir den strøm. Alt vitenskapsmannen trenger å gjøre er å åpne døren mens roboten står med ryggen til og ta strømmen på den.

Dette var en ganske tåpelig historie.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den neste historien syntes jeg var ganske fin. En forfatter, som også sliter med et dårlig ben, flytter til et slott i Transylvania for å skrive på bok. En dag er beinet hans riktig ille, så han drar til byen for å kjøpe medisin.

Mens han er borte dukker en "demon" opp utenfor slottet. Landsbyboerne blir redde og med sine fakler og høygafler jager de demonen ned i slottets fangehull. Foreløpig trygge, spekulerer de nå i hvordan de kan drepe demonen. Da kommer forfatteren hjem igjen. Han tror ikke på demoner og kaller landsbyboerne for overtroiske idioter og husjer dem vekk.

Han drar ned i fangehullet og finner demonen. Selv om den ser skummel ut, så virker den faktisk bare redd.

Forfatteren tar den i hånden og leier den ut til skogen igjen. Da kommer et romskip ned med "demonens" foreldre som blir glade for at han er i god behold. Pappa romvesen skyter en stråle på beinet til forfatteren, som plutselig blir helt friskt.

Moralen er klar: Det er mye bedre å være snill og grei, enn å hive seg inn i en brølende mobb med fakler og høygafler.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Paul Reinman
  • Inks:Paul Reinman
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

I et asiatisk navn er herskeren redd for vold og sykdom. Han får forskerne sine til å lage en beholder som kan holde ham i suspended animation i en million år. For da har sikkert menneskeheten utryddet alle sykdommer og har blitt skikkelig fredelig. Men det er dyrt å bygge maskinen, så han må stadig heve skattene til folket sitt og ender opp som litt av en tyrann.

Når så maskinen er ferdig setter han seg ivrig inn i den. En million år senere våkner han og får sin straff. Menneskeheten forlot Jorden for lenge siden. Nå er det en ny rase mennesker som holder på å oppstå, men de er fortsatt på huleboerstadiet. Så den tidligere herskeren må leve sine siste dager i en tid der vold og sykdommer er dagligdags.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Bladets siste historie er ganske så dum. Romvesener (som ser mer ut som huleboere spør du meg) vil invadere Jorden og sender et skip med en svær bombe. Men når de lander finner de ingen folk og i raseri detonerer de bomben sin. Da oppdager en liten gutt at ping pong ballen hans eksploderer. Romvesnene var faktisk bittesmå.

Jeg kan akseptere at romvesener kan være bittesmå, men er de så avanserte at de kan bygge romskip så klarer de å se hvor stor Jorden er i forhold til seg selv. Nei, denne er bare tullball.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel er Tales to Astonish nummer 15. Skal lese igjennom det og skrive litt om det i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster #robot

Jeff VanderMeer: Annihilation


 

Hvis jeg skal beskrive denne boken med ett ord, så tror jeg det må bli: snodig.

Annihilation er den første boken i Southern Reach-trilogien til Jeff VanderMeer. Du kan nesten kalle dette for en litt annerledes versjon av Lost.

Det finnes et sted som kalles Area X. Et merkelig sted som er separert fra resten av Jorden av en barriere. Det er ikke enkelt å komme inn, og det er heller ikke enkelt å komme ut igjen. På dette stedet finner man vill natur og merkelige skapninger. Flere ekspedisjoner har blitt sendt inn for å utforske dette stedet. Noen ble gale og drepte hverandre. Noen ble aldri sett igjen. Andre kom tilbake med hukommelsestap og døde av kreft like etterpå.

Boken handler om den tolvte ekspedisjonen. Fire damer, en psykolog, en biolog, en landmåler og en antropolog, går inn i Area X. Det skulle også være med en lingvist, men hun forsvant på vei gjennom barrieren.

Disse fire leter rundt, tar prøver og skriver alt ned i journaler.

Det er en litt uhyggelig stemning hele veien, og alt er så mystisk og uforklarlig. Det er en tunell, men de tenker på den som et omvendt tårn, der en merkelig skapningen skriver merkelige ord på veggene. Det er et fyrtårn hvor det finnes journaler fra de tidligere ekspedisjonene. Flere journaler enn det elleve ekspedisjoner skulle tilsi.

Southern Reach, de som administrerer forskningen på Area X, forteller visst ikke hele sannheten. Og hva sannheten er, aner jeg ikke. Area X er et digert mysterium. Og det er frustrerende hvordan boken gir små hint som egentlig ikke gir noen svar, og små glimt av ting som bare skaper enda flere spørsmål. Jeg tenker igjen på da jeg så tv-serien Lost for første gang. Og etter hver episode hadde jeg fortsatt ingen peiling på hva øya var for noe. Slik er det her.

Annihilation har ikke så mye action. Det er mest observasjoner og spekulasjoner med litt skummel historiefremgang her og der. Stemning og mystikk er stikkordene. Jeg har nesten på følelsen av at den neste boken ikke vil gi svar på alle de tingene jeg lurer på. Noen bøker har hele tiden den betryggende følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Denne boken gir meg en synkende følelse om at det ikke gjør det.

Dette er en litt annerledes bok. Kanskje ikke for alle, men dette er den typen bok som huskes lenge etter at den er lest. Prøv, hvis du våger.

 

#bok #bokanmeldelse #southernreach #fantasy #vandermeer #jeffvandermeer

Magiske steiner



Jeg storkoser meg fortsatt med tegneserien om Skyggen. Det blir mer og mer klart hva som foregår. En illeluktende mann ved navn Wong har fått tak i noen magiske stener som han selger til høystbydende. Amerikanere, Briter, Russere, Tyskere og Japanere er med i budrunden, og prøver å fjerne konkurrentene på samme tid. Midte oppe i alt dette er Lamar Cranston, som vi jo kjenner som The Shadow. Dette er jo kjempespennende.

The Shadow nummer 3 (juni 2012) er nydelig tegnet av Aaron Cambell og det er den legendariske Garth Ennis som har skrevet historien.

Ennis er så god at han til og med lurer inn litt lærdom også: man bør vaske seg i ny og ne ;)



Snikmordere, internasjonale intriger i førkrigstiden og mystiske krefter. Her er det masse spennende. Jeg trodde først at de magiske stenene kunne være uran, men med tanke på hvilken tegneserie dette er, så kan det jo faktisk være magiske steiner. Gleder meg til å lese videre for å finne ut.

Det ble laget fire omslagsbilder til dette bladet:

Alex Ross:



John Cassaday:



Howard Chaykin:



Stephen Segovia:



Her synes jeg det er veldig vanskelig å velge mellom Segovia og Ross, men til syvende og sist tror jeg at det nok en gang er Alex Ross sin forside jeg liker best.

Hva synes du?

 

#dynamite #tegneserie #theshadow #shadow #garthennis

Millie the Model



Ja det var en overraskelse.

Millie the Model er et blad som har vært med veldig lenge, og det eneste nummeret som ligger tilgjengelig på Marvel Unlimited er jubileumsnummeret nummer 100. Og nå har jeg kommet til januar 1961 da det ble utgitt.

For å være helt ærlig har jeg ikke hatt særlig høye tanker om dette bladet. Har sett for meg at det er ganske så jentete og tullete. Så, da er spørsmålet: Har jeg rett om The Blonde Bombshell?










Det aller første jeg legger merke til er at mote er visst alfa og omega her. Hver eneste gang en av jentene har en ny kjole på seg, så står det en kommentar om hvem av leserne som har designet klesplagget.

Det andre jeg legger merke til er at jeg har så absolutt rett. Dette bladet er ikke noe for meg. Takk og pris for at denne tegneserien ikke ligger tilgjengelig på Marvel Unlimited. Hadde jeg måttet lide meg igjennom 100 nummer av dette (egentlig blir det 143 til slutt, pluss en masse spin-off serier) så hadde jeg garantert gitt opp målet om å gå kronologisk gjennom alle Marvel-tegneserier og lese igjennom alle som det er mulig å lese på MU.

Dette bladet er teit bimbofisering på høyt nivå. Det er slik jeg ser for meg at en episode av Top Model må være. Frekke og utidige kvinnfolk som rakker ned på hverandre, mens hele livet deres ser ut til å være definert av hvor vakre de er. Og mennene er ikke bedre de heller. Alle sammen sikler som noen gamle griser ved første blikk og blir helt tullete. Det er forresten Stan Goldberg som har tegnet alle historiene i bladet. Stakkars mann.

Nei, verden er ikke lenger det den en gang var. Og takk og pris for det. Et slikt tegneserieblad tviler jeg sterkt på at hadde hatt noe publikum i dag. Med mindre det var som en parodi.

Millie og Chili og Clicker og hele den gjengen der får bare leve i fred i sin bimboverden. Jeg går videre på min reise gjennom Marvel-tegneserier, glad og lykkelig over at jeg ikke trenger å lese flere av disse.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen er Patsy Walker nummer 92. Og jeg er rimelig sikker på at dette bladet er av samme ulla som Millie.



Så kommer Strange Tales nummer 80.



Og da er neste blad Tales to Astonish nummer 15. Jeg er riktignok litt lei av disse monster/sci-fi bladene, men jammen skal det bli godt å rense hjernen litt med en monsterhistorie nå. Skal fortelle dere hva bladet handler om i morgen.

#marvel #tegneserie #Millie #milliethemodel #bimbo #klær #mote

Slovenly Slattern



Skyggen og hans kjæreste er på en flyreise til Hong Kong, men det blir ingen enkel reise, for flyet er fullt av tyske mordere som er ute etter dem.

The Shadow nummer 2 (mai 2012) er av topp kvalitet, noe som ikke er så rart. Det er jo selveste Garth Ennis som står for manuset. Og da vet man jo at det blir blodig action.



Det er Aaron Campbell som står for tegningene.

Det er fortsatt litt tidlig i serien til at jeg har helt oversikt over hva som foregår, men det er jammen gøy å finne det ut. Etter det som skjedde på havna i forrige nummer har The Shadow nå fått seg noen flere fiender. Fiender som både vil ta hevn og vil sikre seg at han ikke blander seg borti hva de holder på med.

Men med en fyr som The Shadow, så er jeg rimelig sikker på at det er helt feil måte å få ham til å ligge unna på. Gleder meg til å lese videre. Denne serien er skikkelig bra.

Også denne gangen ble det laget flere omslagsbilder:

Alex Ross:



Ryan Sook:



Jae Lee:



Francesco Francavilla:



Howard Chaykin:



John Cassaday:



Også denne gangen synes jeg Alex Ross sin tegning er best. Det er imponerende hvordan han klarer å få frem hvor rå og brutal The Shadow er mot fiendene sine.

Hvilken tegning liker du best?

#dynamite #tegneserie #shadow #theshadow #garthennis

Deadbeat



Har sett igjennom den første sesongen av komiserien Deadbeat, som ligger tilgjengelig på Viaplay.

Premisset er ganske spennende: en humorversjon av Ghost Whisperer. Dessverre svarer den ikke helt til forventningene. Det er en humorversjon av Ghost Whisperer, men den prøver for hardt å være morsom, så det blir ikke så morsomt.

Tyler Labine, som jeg syntes var kjempebra i serien Reaper og filmen Tucker & Dale vs Evil, spiller mediumet Kevin Pacalioglu. Han ser spøkelser og hjelper dem med sine unfinished business slik at de kan gå videre til den andre siden. Men han går så langt i å være patetisk og dum at det ødelegger litt for meg. Han er en slask, bruker masse dop, og er korka dum. Hadde de tonet det litt ned kunne dette ha vært morsomt. I stedet ble jeg sittende å bare være flau på hans vegne. Hans kompis og narkolanger, Roofie (Brandon T. Jackson) er ikke stort bedre.

Et lyspunkt er det berømte mediumet Chamomile White (Cat Deeley) og hennes assistens Sue (Lucy DeVito). Chamomile er berømt og har skrevet masse bøker, men hun er en svindler og bare later som hun ser spøkelser. Og hun liker svært dårlig at Kevin kan få noe som helst oppmerksomhet. Hun er skikkelig fæl mot ham, og alle som står i sin vei. Hun er den i serien man elsker å hate.

Spøkelsene som hjelpes i løpet av serien er originale og har sprø ønsker som må oppfylles. Og Kevin går med på alt, om det er å la noen bruke kroppen hans til å ha sex med ei gammel dame, delta i spisekonkurranse, eller samle sammen masse kroppsdeler for å kaste dem på sjøen. Og det er svært lite protester. Han bare går med på det med sløvt blikk og et flir som om han er dopet. Han klarer rett og slett ikke å skape troverdighet for hverken situasjonene han havner i, eller i sine egne reaksjoner til dem.

Jeg må innrømme at serien tar seg opp litt mot slutten, da særlig de to siste episodene (Ray Wise, djevelen fra Reaper har gjesterolle). Men det var et par ganger jeg vurderte å gi opp serien.

Sesong 2 ligger også på Viaplay. Det er godt mulig jeg ser den også, men det er mye annet jeg heller vil se på tv.

Trailer:

Krang



Det kan virke som de har begynt å hørt på meg. Eller rettere sagt, de begynte å høre på noen som var like smarte som meg i 1960 :-p

Tales to Astonish nummer 14 ble utgitt i desember 1960 og de prøver nå med en lang monsterhistorie og to korte historier. Sakte men sikkert bygger de seg opp til å ha en historie per blad. Fremgang! Historiene blir alltid mye bedre når de får den plassen og det sideantallet de trenger. Omslaget er forresten tegnet av Jack Kirby.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

En amerikansk vitenskapsmann synes at maskiner er litt for kostbare og dyre. Han foreslår å lage et serum som får insekter til å vokse. Da kan man ha digre vannbiller til å dra skip med. Fluer kan bli de nye flyene. Mark og åmer kan brukes i konstruksjonsarbeid. Hvordan man skal trene opp insektene til alt dette er ikke så nøye. De detaljene kan man bekymre seg for etter at insektene har blitt store.

Så professoren drar til et fjernt slott for å jobbe i fred og ro med serumet sitt.

Etter en masse forskning kommer eureka-øyeblikket. Og proffen må sove litt. Ludwig, assistenten hans, forstår at proffen ikke kommer til å dele noe av pengene han kommer til å tjene på dette med ham, og bestemmer seg for å stjele serumet. Men først må det testes.



Og det var kanskje ikke så lurt. En dråpe hadde vært nok til testen.

Snart har de en gigantisk maur som løper rundt og lager kaos.



Den digre mauren har også fått større hjerne og da også intelligens. Den kaller seg Krang og vil ha hemmeligheten bak serumet slik at han kan få andre insekter til å vokse slik at de kan ta over hele jorden.

Au, da! Hvordan stopper man en gigantisk maur?

Med en gigantisk maursluker! Logisk :-)

Men denne gangen var proffen lur, for han trikset til serumet slik at det sluttet å virke etter en time. Dermed rakk den enorme maurslukeren akkurat å spise Krang før den krympet til normal størrelse igjen.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Dette var en morsom historie, men for meg vil det alltid bare være en Krang. Og det er han fra Teenage Mutant Ninja Turtles:



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den andre historien i bladet er en avart av en type historie som er gjort tidligere. En antikvitetshandler bygger seg en tidsmaskin. Han drar tilbake til 1700 tallet for å stjele masse antikviteter (de er jo egentlig ikke antikviteter da, de vil jo se helt nye ut, men men). Problemet er bare at det ikke finnes noe elektrisitet på den tiden, så han kan ikke dra hjem igjen. Oops.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Den siste historien i bladet likte jeg også. Mars og Venus er i krig, så når marsboerne hører rykter om en amerikansk forsker som har lagd et våpen mektigere enn atombomben, sender de sin beste agent for å få tak i hemmeligheten bak våpenet.

Men det hele var en felle. Det var ikke noe våpen, og den gamle forskeren var i realiteten en spion fra Venus hvis oppdrag var å fange en marsboer.

Ah, intergalaktiske spionintriger er gøy :-)

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 14.

Nå er 60-årgangen over og jeg begynner med bladene i 61-årgangen. Nå er det like før. I november 61 kommer Fantastic Four nummer 1 og det er da det virkelig begynner. Det er fortsatt en del sci-fi/monster-blader igjen før jeg kommer dit, men når de nå begynner å lage lengre historier vil de forhåpentligvis bli mye bedre, og det er også litt variasjon med westernbladet Rewhide Kid.

Det neste bladet jeg kan lese på Marvel Unlimited er også litt annerledes. Men først, her er de påfølgende utgivelsene. Må jo få med alle.

Teen-Age Romance nummer 78.



Journey Into Mystery nummer 63.



Kathy nummer 8.



Kid Colt Outlaw nummer 96.



Life With Millie nummer 8. Tidligere kjent som A Date With Millie.



Og da har vi kommet til det første bladet som kan leses i januar 1961. Det er et blad som har vært med veldig lenge, men som ikke er tilgjengelig på Marvel Unlimited. Dette er det eneste nummeret som kan leses, og det er i en sjanger jeg ikke er så begeistret for. Hva det er? Du får vente til i morgen...

#marvel #tegneserie #maur #sciencefiction #monster #tidsreise #krang

Skyggen



Mitt første møte med The Shadow var i filmen med samme navn. Den kom ut i 1994 og filmen om helten med de mystiske kreftene hadde mange store skuespillere: Alec Baldwin, Penelope Ann Miller, Peter Boyle, Tim Curry, Ian McKellen og James Hong. Jeg har fortsatt filmen på dvd.


Har du ikke sett den så anbefaler jeg at du tar en titt. Den er bra.

Dynamite gjenintroduserer The Shadow gjennom tegneserier. The Shadow nummer 1 ble utgitt i april 2012. Aaron Campbell er tegneren og skribenten er ingen ringere enn den legendariske Garth Ennis, en av mine absolutte favoritter blant de som skriver tegneserier.

Og når Ennis er med, så blir det blodig action.



Hvem er så denne Shadow? Han er en mann som i det fjerne østen fikk mektige krefter. Jeg er ikke helt sikker på om filmen og tegneserien er helt lik når det kommer til hva han kan. Har bare lest det første nummeret så langt. Men han kan noen ganger se hvor og når noen kommer til å dø. Han kan bevege seg raskt og usett rundt som en skygge. Og pistolene hans sier pang :)

Etter å ha lest det første bladet virker tegneserien veldig interessant. Det ser ut til at Skyggen blir innblandet i noe kompliserte spiongreier som involverer Japan. Året er 1938 og det er jo ikke så lenge til krigen. Jeg tror denne serien blir bra. Har ennå til gode å lese en dårlig serie som Ennis har skrevet. Og The Shadow er jo en mørk figur som jeg tror passer utmerket til Ennis sin skrivestil. Gleder meg til å lese videre på denne tegneserien.

Og Dynamite satset skikkelig på denne serien også. Det ble laget mange omslagsbilder:

Alex Ross:



Jae Lee:



Francesco Francavilla:



Howard Chaykin:



Howard Chaykin enda en gang:



John Cassaday:



Det er mange fine tegninger her, men jeg synes Alex Ross sin passer best. Bare se på øynene der. Han virker mye skumlere og tøffere på den tegningen enn alle de andre hvor han står i tøffe positurer eller skyter med pistolene sine.

Hvilken tegning liker du best?

 

#dynamite #tegneserie #theshadow #garthennis

John Scalzi: To Sue the World



To Sue the World er en kort liten sketsj fra verdenen i Redshirts-boken til John Scalzi. Leste igjennom den i dag.

Har du noen gang sett Star Trek så er denne hysterisk morsom. Den handler om en advokat som vil saksøke Universal Union for de ekstremt dårlige og ikke minst farlige arbeidsforholdene på unionens romskip.

Og vil du virkelig ha deg en god latter, så kan du se Scalzi selv fremføre sketsjen med ingen ringere enn Wil Wheaton.


Når de kom til den biten om trettenåringen som fløy et romskip holdt jeg på å le meg i hjel. Herlig.

De sier at en god latter forlenger livet. Nå kommer jeg virkelig til å bli gammel ;)

 

#sketsj #scalzi #johnscalzi #wilwheaton #redshirts #sciencefiction #humor

Skinnjakke Billy i Trigger Gap



Rawhide Kid nummer 19 ble utgitt i desember 1960. Og litt senere ble historiene om ham oversatt til norsk og utgitt i Ranchserien, så det er mulig du har hørt om ham. På norsk heter han Skinnjakke Billy. Og det er jo litt rart siden det egentlige navnet hans er Johnny.

Omslaget, og alle historiene om Rawhide Kid, er regnet av Jack Kirby. Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har skrevet i snakkeboblene. Unntaket er historien The Rip Snorter som ble tegnet av Paul Reinman. Alle historiene er skrevet av Stan Lee.

Og her får dere et referat fra tegneserien:



Etter en lang dag ute på prærien er det godt å slappe av inne på en saloon. Nei, ikke sitt der. Du må alltid velge deg et bord i et hjørne hvor du kan holde et øye med døren. Du vet jo aldri hvem som kan vandre inn. Bli med til hjørnebordet her, og hør litt på Stan med sine historier.

Unge Skinnjakke Billy hadde ikke enda lært at man alltid skal sette seg i et hjørne da han var i saloonen i byen Trigger Gap. Midt inne i rommet slik vekker han jo oppmerksomhet. Og tiltrekker seg bøller. Ja, Billy vil bare slappe av, men det er ikke enkelt når Big Bill Corbett begynner å plage ham. Men en ting har Billy lært, og det er at hvis han viser hvor rask han er med skyteren ,vil alle skjønne at han er Skinnjakke Billy og han må rømme byen.

Så Billy svelger sinnet og lar seg herse med av Big Bill. Voksent av ham.

Men når så Big Bill begynner å plage ei dame utenfor saloonen, da har Skinnjakke Billy fått nok. En jomfru i nød må forsvares og Billy denger bøllen med bare nevene.

Damen het Susan.



Ja, hva kan man si?


Det går som det går når unge folk møtes. De blir forelsket. Men Billy vet at han er en ettersøkt forbryter og at det ikke an vare. Og når Susans far kommer hjem, skjønner han at det er på tide å stikke. Særlig siden faren hennes er sheriffen.

Men det var ikke så enkelt å forlate byen, for på samme tid ankom den beryktede Garson-banden for å rane banken. Det blir kaos og skyting i gatene, og Susan, sheriffens datter, blir kidnappet og holdt som gissel. Hva skal Skinnjakke Billy gjøre nå?



Jo, han skal redde jomfruen i nød selvfølgelig.

Beskutt av både sheriffen og hans menn, og bandittene, klarer Billy til slutt å trenge seg inn i banken. Det blir det et skikkelig basketak, for Billy er tom for ammunisjon og blir nødt til å kaste revolverne på skurkene. Deretter er det pugilismens dans som gjelder. Og slik Billy sparker og slår kan det nesten virke som han har lært ett og annet om kung fu også.

Bandittene blir beseiret og Susan er reddet, men Billy tar et tungt valg. For at Susan ikke skal lengte etter ham, men klare å komme seg videre og finne lykke i livet, så sier Billy at han bare lot som han likte henne for å komme nær sheriffen. Og at den eneste grunnen til at han banket bandittene, var at han ville ha pengene selv.

Og så tar han ransbyttet og stikker fra byen.

Senere, i all hemmelighet, leverer han tilbake pengene til sheriffen. I sjokk lover sheriffen å aldri fortelle Susan at han ga tilbake pengene. Sheriffen skulle heller si at han nesten fakket Billy og klarte å få igjen ransbyttet.

Deretter rir Billy alene og dameløs inn i solnedgangen.



Oi, se der! En grønnskolling bestiller et glass melk i baren. Kom, vi setter oss under bordet til slagsmålet er over. Så kan Stan fortelle nok en historie i mens.

Det var en gang to venner. Joe var en skikkelig rip snorter. Det vil si en hoiende og skrikende villbasse som alltid skapte bråk. Chris var en grei gutt, rolig og smart og lagde aldri trøbbel. Joe vokste opp og ble en revolvermann. Han jobbet for alle som ville betale ham, men når oppdragene minket, gikk Joe over til forbrytelser og ran for å tjene penger.

Chris ble speider i hæren en stund og endte opp som indianeragent. Det var mens han etterforsket tyveri fra indianerne at han møtte sin barndomsvenn igjen. Joe hadde alltid syntes at Chris var en veik feiging og trodde han skulle bli lett match, men Chris skyter lett revolverne ut av hendene på den garvede revolvermannen og arresterer ham. For Chris er også kjent under et annet navn: Kit Carson.

Moralen er klar: Bråkmakere blir det aldri noe av.



Jeg tror barslagsmålet er over nå, vi kan sette oss opp på stolene nå. Nei, æsj! Det er en spore i suppen min. Jeg tror vi drar et annet sted, men Stan har en siste fortelling om Skinnjakke Billy.

Crow Mallon var en bølle og skikkelig svær i kjeften. Når han en dag gjenkjente Skinnjakke Billy inne i en saloon ville han skape seg et rykte. Han skrøt uhemmet av skyteferdighetene sine i håp om å skremme Billy. For å bevise hvor tøff han var, skjøt Crow stearinlys ned fra lysekronen og skjøt i stykker flasker som sto bak bardisken.

Men Billy ble ikke redd, han hadde også noen kunster å vise frem. Han skjøt mot lysekronen, men ville ikke ødelegge stearinlysene så han skjøt bare bort veken for å slukke dem. Billy syntes også det var synd å skam å ødelegge drikken i flaskene, så han skjøt vekk korkene på dem i stedet.

Da snudde han seg, klar til å duellere, men alt han så var buksebaken til Crow i det han løp for livet. Noen har det i kjeften. Det er de stille du bør passe deg for.

Da forlater vi saloonen og den ville vesten. Det er mange rare fortellinger, men ikke bare i fra vesten. Det er også de i Strange Tales nummer 79.



Og enda flere fortellinger blir det i det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen: Tales to Astonish nummer 14. Men jeg skal først få meg noe suppe uten sporer i, så hva som skjer i det bladet får dere vite i morgen.

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly #kitcarson

Stuntmann Kato



Kato og Green Hornet bryter seg inn i huset til en berømt filmprodusent. Green Hornet vet ikke hvorfor, så Kato forteller og vi får nok et flashback. Da Kato var ung hjalp smuglere ham til USA. Der levde han av å ta strøjobber helt til han møtte ei gammel skolevennine. Hun jobbet for denne filmprodusenten og fikk ordnet Kato en jobb som stuntmann.

Kato var selvsagt flink til dette, men når han til slutt oppdaget de perverse orgiene til filmprodusenten, og hvordan han behandlet damer, så var det slutt på den jobben.

Det er det som skjer i Green Hornet: Parallel Lives nummer 5 (november 2010). Historien er skrevet av Jai Nitz og det er Nigel Raynor som har tegnet den. Omslaget er tegnet av Paul Renaud.



Selv om det står "to be continued" så er dette det siste bladet i denne tegneserien. Og det passer jo egentlig ganske godt, for flashbackene om Katos oppvekst har jo nå kommet helt frem til når han ble ansatt som mekaniker hos Reid-familien.

Denne tegneserien her den offisielle forhistorien til Green Hornet filmen og foregår i en helt annen verden enn Green Hornet-serien til Dynamite. Selv om Parallell Lives er gøy, så liker jeg hovedserien bedre.

#tegneserie #dynamite #kato #greenhornet #stuntmann #film

Øyer av raseri og håp

Jeg satt til langt på natt i går for å lese ferdig denne. John Ringo er en av mine nyoppdagede favoritter. Liker du militærbøker og historier som er litt i overkant urealistiske (vi snakker om ei 13 år gammel jente som  leder marinesoldater her) så vil du simpelthen elske bøkene til Ringo. I hvert fall de i denne serien. Islands of Rage and Hope er den tredje boken i serien Black Tide Rising. Har du ikke lest de første to, så gjør det nå. Det blir sikkert noen mindre spoilere av dem her.


 

Etter zombieapokalypsen er det om lag 6000 kjente overlevende. Disse lever på båter og kjemper hardt for å redde flere. Tiden er knapp, for de som har overlevd her og der går sikkert tom for mat snart. En stor del av de overlevende er mannskapene på alle ubåtene som var i havet da viruset ble spredt. Disse er ikke immune og kan ikke slå seg sammen med de andre overlevende før vaksinen er klar. De overlevende vet hvordan de skal lage vaksine, men har ikke utstyret som trengs.

Så første steg er å frigjøre Guantanamo Bay fra zombiene og forhåpentligvis finner de det de trenger på sykehuset der.

Denne boken er som en absurd action-film, med overdådige actionscener og masser med humor. Men den tar seg også tid til å fortelle litt om hvordan militæret fungerer og hvordan soldater blir gode soldater. De få overlevende som er tidligere militærfolk (hovedsakelig amerikanske, men også folk fra andre lands væpnede styrker) prøver å trene opp de som har potensiale til å bli effektive zombie-dreper. Og ingen er mer effektiv til å drepe zombier enn den 13 år gamle jenta Faith (tenk Hit Girl fra Kick Ass filmen på steroider). Hun er en fullstendig umulighet, men jammen er hun morsom å lese om.

Steve, faren til Faith, er lederen for denne gruppen og han har en plan for å ta tilbake Jorden fra zombiene. Nøyaktig hva den er holder han stort sett for seg selv, men det er mulig å ane konturene av dem. Sakte, men sikkert blir flere og flere overlevende funnet. Og alle som kan, blir satt i arbeid. Selv kjendiser og kongelige (litt humoristiske situasjoner der)

Dette er boken om hvordan menneskeheten kjemper tilbake når utslettelsen er nær.

Ringo er selv tidligere militær, og naturlig nok er det en del forherligelse av de som er medlem av diverse væpnede styrker, men det er helt ok. I denne fremtidsvisjonen er det de typene som trengs mest.

Jeg anbefaler at du starter med den første boken, Under a Graveyard Sky, og leser deg frem til denne. Disse bøkene er det jeg virkelig vil kalle pageturnere.

 

#bok #bokanmeldelse #johnringo #ringo #zombie #apokalypse

Groot



Det neste bladet jeg tar for meg i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier har en virkelig spennende forside. Handler dette om Groot? Startet de så tidlig med Guardians og the Galaxy?

Nei, men jeg kan nesten tenke med at ideen til Groot ble tatt herifra. Og det er jo ganske kult.

Bladet er Tales to Astonish nummer 13, som ble utgitt i november 1960. Omslagsbildet er tegnet av Jack Kirby. Det er Steve Ditko som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har skrevet Groot og alle de andre bokstavene.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Dette er en helt annen Groot enn den vi kjenner så godt. Du har vel sett Guardians of the Galaxy-filmen? Hvis ikke, gå og gjør det nå.


Da regner jeg med du er tilbake etter å ha sett den. Kongefilm, ikke sant? :-D

Nei, denne Groot er et slemt tremonster fra planeten X som vil kidnappe en hel by for å studere mennesker. Og det ser den ut til å klare, helt til en vitenskapsmann gir den termitter.

Jeg synes den moderne Groot er ufattelig mye bedre.


Men det er en ting jeg har lurt litt på. Hvor mye tror du Vin Diesel fikk betalt for de to replikkene sine?

En annen ting du kanskje har fundert på: Hvordan vil en rap-Battle mellom Groot og Hodor være? Her er svaret:


Nerding er gøy :-D



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den andre historien i bladet forteller oss hvor den avskyelige snømannen kommer fra. Det er ikke The Missing Link slik man kanskje tror. Nei, det er de gærningene som går opp i Himalaya-fjellene og leter etter snømannen som til slutt ender opp som hårete beist.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Den tredje historien handler om en treskjærer som ikke akkurat er den skarpeste kniven i skuffen. Selveste Napoleon Bonaparte forlanger at han lager en kvinnelig gallionsfigur til skipet hans. Mannen skjærer frem en vakker trekvinne, men forelsker seg i gallionsfiguren. Og særlig når hun våkner til live (noe som skjer kun ved midnatt når det er fullmåne) og hun er forelsket i ham, vil han ikke gi henne bort til Napoleon. Planen hans er å få ei sigøynerkvinne til å gjøre om ham selv til tre slik at skipet kan ha to gallionsfigurer. Men han svindler sigøyneren med betaling. Han blir selvsagt selv en trefigur, men sigøynerkona gjør om tredamen til kjøtt og blod samtidig slik at de ikke kan være sammen likevel.

Og det er det jeg hadde gjort. Hvis dette hadde vært meg, hadde jeg i full fart skjært ut en ny gallionsfigur til Napoleon og så brukt betalingen for den til å betale sigøynerkona til å gjøre trekvinnen til en virkelig kvinne. Men det er jo bare meg. Hans plan var sikkert god den også.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Den siste historien handler om en fyr som fikler med tv-apparatet sitt og lager en portal til en annen dimensjon. En dimensjon hvor disse lilla og hårete skapningene lever. Og forståelig nok er han litt bekymret over mengden tv-apparat om finnes her i verden.

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 13. Det mest spennende her var jo Groot. Slik jeg har forstått det så var ikke Groot opprinnelig med i Guardians of the Galaxy. Den første serien om dem altså. Han ble medlem når serien ble relansert i 2006 (tror jeg). Den neste gangen han dukker opp i Marvel-tegneseriene (etter dette) skal visstnok være i 2005 i bladet Marvel Monsters: Monsters on the Prowl. Så dukker han opp i 2006 i Nick Fury's Howling Commandoes og etter det ble han fast medlem i Guardians of the Galaxy. Det er faktisk veldig lenge til. Jeg lurer på om jeg klarer å holde ut så lenge.

Her er i alle fall de neste utgivelsene frem til neste blad som ligger tilgjengelig på Marvel Unlimited:

Two-Gun Kid nummer 56.



Gunsmoke Western nummer 61.



Journey Into Mystery nummer 62.



Kid Colt Outlaw nummer 95.



Love Romances nummer 90.



My Girl Pearl nummer 9.



Patsy and Hedy nummer 73.



Da er vi fremme ved desember 1960 og Rawhide Kid nummer 19. Skal bli gøy å lese western-eventyrene til Skinnjakke Billy. Skal gi dere et referat i morgen.

#marvel #tegneserie #Groot #sciencefiction

Kjemikeren Kato



Kato og Green Hornet raider en narkolab når de blir utsatt for et psykedelisk dop. Et dop som Kato selv faktisk hadde lagd oppskriften til. Nok en gang får vi et flashback til Katos fortid. I Shanghai jobbet han som en katekjemiker. Solgte lystpulver til gamle damer og slikt. Narkolangere ønsket å få Kato til å jobbe sammen med dem, men Kato er ingen Walter White. Han breaker ikke bad.

Så da bestemmer skurkene seg for å kidnappe Bai, jenta fra nudelsjappa som Kato er forelsket i.

Det er det som skjer i Green Hornet: Parallel Lives nummer 4 (oktober 2010). Historien er skrevet av Jai Nitz, og det er Nigel Raynor som har tegnet den. Omslaget er laget av Paul Renaud.



Denne tegneserien er den offisielle forhistorien til Green Hornet filmen, og har ingenting med Dynamite sin tegneserie om Green Hornet å gjøre. Parallel Lives er morsom, men ikke like tøff som den andre tegneserien. Akkurat slik Green Hornet filmen er morsom, men ikke helt The Dark Knight :)

#tegneserie #dynamite #kato #greenhornet #dop #kjemi #Shanghai #narko

Om å skrive



You're Not Fooling Anyone When You Take Your Laptop to the Coffee Shop av John Scalzi handler om å skrive. Vanligvis leser jeg stort sett bare fiksjon, men av og til roter jeg meg borti sakprosa også. Bare for at jeg ikke skal glemme hva det er for noe :)

Scalzi er en av mine favorittforfattere og jeg har stor sans for fyren. Leste for en tid tilbake en bok som samlet blogginnleggene hans og der var det mye spennende lesning.

Denne boken er også satt sammen av diverse blogginnlegg som Scalzi har skrevet, men alle disse handler om det å skrive. Det er masse gode råd her, både rundt det å skrive, samt hvordan bli utgitt, hvordan oppføre seg som forfatter og litt om science fiction sjangeren, som jo Scalzi skriver i. Og som ligger mitt hjerte nært.

Noe av dette er litt irrelevant for oss her i Norge da det handler om ting spesifikt for USA, men det meste er ganske universelt.

Hvis du er interessert i skriving og drømmer om å bli forfatter så gjerne les denne. Jeg har ikke lest nok bøker om skriving til å kunne si om denne er blant de beste eller verste (tvilsomt), men den er morsomt skrevet. Og når den er morsomt skrevet er det mye lettere å lese den og tilegne seg den kunnskapen den prøver å formidle. Så les den. Den er bra.

 

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse, men jeg drømmer også om å bli forfatter en gang. Det har jeg gjort helt siden sjette klasse da norsklærerinnen leste opp en av novellene mine for hele klassen. Alle lo der de skulle le og det generelle konsensus var at den var bra. Og jeg var ikke populær på skolen så da tror jeg de mente det. Novellen handlet om en Jaques Clouseau-aktig privatdetektiv i Namsos. Han hadde en bimbo sekretær i miniskjørt og bestakk politimesteren med smultringer. Han var fullstendig udugelig, men løste sakene sine med flaks. Ungdommelig moro.

Jeg er faktisk publisert. Husker ikke helt på hvilket klassetrinn jeg var, men jeg og kamerat skrev en skoleoppgave om 2. verdenskrig. Vi fant dagboken til en av de franske alpejegerne som landet i Namsos og var del av styrkene som skulle ta landet tilbake fra tyskerne (dette skjedde ikke da Namsos ble bombet sønder og sammen). Vi skrev om alpejegernes opplevelser og den skoleoppgaven ble oversatt og trykket i et fransk magasin for krigsveteraner. Dessverre ble vi ikke kreditert med navn, bare som to skoleelever fra Namsos. Og skolens fransklærer beholdt det ene eksemplaret av bladet som ble sendt til skolen. Jeg fikk kun en fotokopi av den aktuelle siden. Men jeg har altså vært på trykk ;)

Opp i gjennom årene har jeg prøvd meg på skriving. Har prøvd å skrive noveller og romaner, både på norsk og engelsk, men har aldri blitt fornøyd nok med noen av dem til å sende dem ut til noen. For to-tre år siden hadde jeg en massiv harddisk-krasj, og klarte ikke å finne cd-en med backup av alle skriveriene (den dukket ikke opp i flyttingen engang). Da mistet jeg litt gnisten og skrivegleden.

Men jeg begynte jo med denne bloggen etter at jeg flyttet til Bodø hvor jeg ikke kjente noen. Delvis i håp om å komme i kontakt med folk som har noe av de samme nerdeinteressene som meg, og delvis som skrivetrening. Det rådet som alle forfattere gir (og som Scalzi tar opp i boken sin) er at man må skrive. Skrive hver eneste dag. Hvis man skriver 250 ord om dagen har man en bok etter et år. Og det er jo egentlig ikke vanskelig. Bare frem til hit har jeg skrevet 600 ord i dette innlegget og gudene vet hvor mange ord det blir før jeg til slutt klikker publiser-knappen.

Så med bloggen følger jeg rådet. Jeg skriver hver dag. Og det fungerer. Jeg har det gøy og, stopp meg hvis jeg tar feil her, men jeg synes selv at jeg blir stadig litt bedre. Jeg har skrevet mye ræl her på bloggen, og mye mer ræl kommer det til å bli. Men av og til (synes jeg selv) får jeg til noe som er skikkelig bra. Jeg eksperimenterer en del. Prøver å skrive anmeldelser på litt forskjellige måter (kanskje mest tydelig i min daglige Marvel-tegneserie). Noen ganger er det litt tungt å skrive, må innrømme det. For eksempel kan jeg nevne noen av Dynamite-tegneseriene. I starten føler jeg at det er spennende og at jeg har mye å si for hvert blad i serien, men så etter en stund begynner jeg å slite litt med å finne på noe klokt og skrive, men tvinger frem et innlegg (ofte kanskje noe i duren at jeg har lest dette og likte det, her er omslagsbildet). Føler litt at jeg må fordi jeg har gjort det på denne måten så langt og må holde ut med ett innlegg per blad til serien er over. Det samme har skjedd med tv-serier der jeg har skrevet om hver episode, men der har jeg faktisk tatt til vettet av og til og stoppet. Regner med jeg heller kommer til å skrive en liten anmeldelse om serien/sesongen i sin helhet. Ser jo også at det er innleggene om Netflix-serier som har hatt mest lesere her på bloggen, så tror det kan være lurt å gjøre det slik.

En ting er sikkert. Jeg leser ganske mye og kommer til å skrive om bøkene og tegneseriene jeg leser her på bloggen. Men jeg skal prøve å våge og gå ut av komfortsonen og skrive om andre ting også.

Og en dag har jeg kanskje bygget opp nok selvtillit til skrivekunstene mine at jeg forsøker å skrive noe igjen. Kanskje jeg prøver å gjenskape en av de gamle prosjektene som forsvant da harddisken døde. Eller kanskje jeg prøver noe helt nytt.

Hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om her på bloggen så send en kommentar. Jeg tar utfordringer på strak arm (kom til å tenke på at det finnes mange sære folk der ute på interveven og synes det er litt skummelt å la denne paragrafen stå, men tar sjansen).

Gjerne bare legg igjen en kommentar ellers også. Enten du har spørsmål om noe jeg har skrevet eller bare vil fortelle meg om du likte innlegget eller ikke. Det er ukens høydepunkt når jeg får en kommentar, enten her på bloggen eller privat. Jeg ser jo statistikk på at det finnes folk som klikker inn på bloggen nå og da, men det å få en bekreftelse på at noen faktisk har lest noe a det jeg har skrevet er vidunderlig. Det er jo det i bunn og grunn det alle forfattere/skribenter vil: å bli lest.

Dette skulle egentlig bare være en kort anmeldelse av boken til John Scalzi, men har morfet til noe helt annet. Og det er vel egentlig greit. Jeg tror Scalzi vil forstå (om han noen gang lærer seg norsk og leser dette).

Så avslutningsvis: Les bøkene til John Scalzi, for de er bra. Les også bloggen min, for her er det mye rart å se.

Gor-Kill, den levende demonen



Ja, da var nok et monster/sci-fi blad fortært. Tales of Suspense nummer 12 ble utgitt i november 1960, og inneholder 4 historier.

Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Det er George Klein som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har malt inn alle bokstavene.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

I den første historien møter vi monsteret Gor-Kill. Han/hun/det er et gassaktig vesen som kommer fra verdensrommet. Gor-Kill lander i en demning ved Krakow og forvandler seg til et digert vannmonster som straks begynner å terrorisere byen. Det er litt morsomt at de prøver å kjempe tilbake med harpuner og gevær, men man må jo prøve, ikke sant.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den andre historien handler om en sadistisk fangevokter og fangen hans. Fangen driver med straffarbeid og graver. En dag finner han en bok som han skjuler og tar med seg til cellen sin. Den forteller om en tapt sivilisasjon som flyttet dypt under jorden. Og en dag finner fangen en av gravemaskinene deres, og griper tak i sjansen til å dra ned til den underjordiske byen.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Reed Crandall
  • Inks:Reed Crandall
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den tredje historien er litt morsom. Den handler om en science fiction-forfatter som skriver en monsterhistorie. Han fantaserer så godt om monsteret at det faktisk dukker opp i kjelleren hans.

Historien fikk meg til å tenke på denne sangen av Alice Cooper:




Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)

  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Bladets siste historie handler om en sjømann som finner en flaskepost der noen som er strandet på en øde øy ber om hjelp. Sjømannen seiler straks til øya, men når han kommer der finner han en skummel skapning. Han tror at den strandede er i fare for skapningen, men vet ikke helt hvordan han kan hjelpe. Han tør ikke gå i land. Men når et romskip kommer for å hente skapningen, skjønner han at det faktisk var den som hadde sendt flaskeposten.

Det var historiene i Tales of Suspense nummer 12. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av disse monster/sci-fi bladene, men skal holde ut. Jeg er nå på slutten av 60-tallet og det er på slutten av 61-årgangen at Fantastic Four nummer 1 kommer og det virkelig blir spennende.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen er nok et monster/sci-fi blad. Det er Tales to Astonish nummer 13. Skal skrive kort om det i morgen.

#marvel #tegneserie #demon #monster #vann #fange

Fast & Furious Kato



Det starter med en biljakt. Kato og Green Hornet er på jakt etter en juveltyv, en skikkelig femme fatale. Så forteller Kato om da han var en ung mann i Hong Kong. Hvordan han ble innblandet i illegal street racing og havnet midt i mellom to bilgale gangstere. En historie som faktisk hadde passet inn som en Fast & Furious film. En av de første da :)

Det er det Green Hornet: Parallell Lives nummer 3 (september 2010) handler om. En ganske underholdende tegneserie skrevet av Jai Nitz og tegnet av Nigel Raynor. Omslaget er laget av Paul Renard.



Jeg har vel nevnt det tidligere også, men denne tegneserien er den offisielle forhistorien til Green Hornet filmen. Dette er en helt annen verden enn den jeg leser om i Dynamites hovedserie om Green Hornet. Parallel Lives er gøy, men ikke like tøff.

#tegneserie #dynamite #kato #greenhornet #streetracing #bil #biljakt #gangster #Hongkong #juveltyv

Inspektør McLevy



I løpet av de siste dagene har jeg igjen hørt lydbok mens jeg spaserer til og fra jobb, og er nå ferdig med de to første sesongene av BBC sitt radiodrama om Inspektør McLevy. Fikk tak i det gjennom audible.com

James McLevy (1796-1875) var ifølge onkel Internett en berømt politietterforsker som håndterte over 2200 saker i løpet av sin karriere i Edinburgh. I 1933 ble han Edinburghs aller første detective (etterforsker) og var visstnok svært god til å finne frem sannheten i selv de vanskeligste saker. På sine eldre dager skrev han også krim-mysterier.

David Ashton har skrevet radiodramaet om McLevy og etter hvert bøker om ham også. De to første sesongen (og pilotepisoden) gikk første gang på radio i 2000 og 2002.

  • Pilot episode: The detective?s first adventure.
  • "For Unto Us": McLevy goes on the trail of an ingenious cat burglar.
  • "The Trophy Club": McLevy tries to solve the murder of a prostitute.
  • "The Second Shadow": The detective is distracted from his work by a woman.
  • "The Burning Question": An unsolved murder brings vigilantes onto the streets.
  • "A Good Walk Spoilt": A game of golf has desperate stakes.
  • "Wild Justice": A ghost from the past returns to haunt McLevy.
  • "The Wild Spark": A tobacco warehouse goes up in smoke.
  • "Stab in the Back": A hired killer roams Leith?s dark alleys.

 

Dette er et radiodrama, så det er lydeffekter og musikk, og alle folkene spilles av forskjellige stemmeskuespillere. Den berømte skuespilleren Brian Cox har stemmen som inspektøren. Siobhan Redmond spiller bordellmammaen Jean Brash, som McLevy har et komplisert hat/elsk forhold til, selv om han nekter for det. Michael Perceval-Maxvell har rollen som konstabel Mulholland, McLevys konstante assistent som skaper både humor og drama, blant annet når han forelsker seg i en kvinne over hans stand. David Ashton selv spiller løytnant Roach, McLevys overordnede som sikkert sliter med høyt blodtrykk etter alt stresset med å holde McLevy i ørene så han ikke fornærmer de viktige folkene. Men Roach støtter ham hvis det faktisk er bevis for at det er en av de fine herremenn eller damer som er morderen.

Jeg synes disse historiene var veldig koselige. Litt klisje, men veldig gøy. Du har den kapable etterforskeren med sin grønne assistent, sjefen som kjefter og en femme fatale som alltid er involvert i skurkestreker men som alltid slipper unna.

En liten advarsel: Historien er satt i Edinburgh, som ligger i Skottland. Aksentene er ganske tykke av og til, særlig hos de fattige i slummen, så hvis du ikke er helt stø i engelsk kan det være litt vanskelig å forstå hva alle sier.

Jeg likte denne i alle fall. Ikke så alt for komplisert, men med litt mysterie rundt hver sak. Krim som krever litt tenking men ikke så mye at det blir slitsomt i lengden. Det er humor, og litt action. Drama og gleder og sorger. Ser på nettet at det er laget hele 10 sesonger av denne serien. Skal se om jeg ikke får tak i sesong tre, for dette var gøy.

#bbc #radiodrama #krim #briancox #mclevy #Edinburgh #Skottland #mord #ran

Gorgilla fra Midnattsfjellet



God morgen.

En ny dag og en ny gammel Marvel-tegneserie. Jeg er fortsatt i oktober 1960 og har nå kommet til Tales to Astonish nummer 12. Det virker som dette bladet nå har økt frekvensen til en gang i måneden i stedet for annenhver måned slik det har vært frem til nå.

Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek er som alltid trofast når det kommer til å skrive pene bokstaver i boblene.



  • Script:Stan Lee; Larry Lieber
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Bladet starter med historien om Gorgilla.

Søken etter The Missing Link, for å bevise Darwins evolusjonsteori, bringer en gruppe forskere til Borneo. Etter at de nesten ble fanget av hodejegere, klatrer de opp på Midnattsfjellet hvor de møter Gorgilla. Halvt mann, halvt ape og diger, virker det som om han er The Missing Link. De planlegger først å fange ham, selv om de ikke helt vet hvordan, men endrer snart mening. For når de blir angrepet av en tyrannosaurus rex, kommer Gorgilla og banker opp kjempeøglen. Takknemlige for at han reddet dem, drar forskerne av sted igjen og forteller ingen om hva de fant oppe på fjellet. Vel, de må jo ha fortalt noen, for det ble jo laget en tegneserie om historien ;)



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Ray Holloway

Den neste historien er også litt morsom. En mann plages av at drømmene hans alltid går over til mareritt der en utydelig figur dukker opp. Sakte men sikkert blir figuren mer og mer tydelig for hver natt, helt til den en natt tar form av en utenomjordisk mann. Skapningen forteller at han kommer fra en annen dimensjon. En dimensjon der roboter gjør alt arbeidet og folk lever i fred og ro, og levealderen er omtrent tusen år. Skapningen tilbyr seg å bytte plass med mannen, for han har lyst til å se vår dimensjon. Mannen går med på det og de bytter sinn. Skapningen kjedet seg noe forferdelig i den andre dimensjonen, men når den våkner i mannens sted ser den at mannen sitter i dødscella i fengsel. Mannen derimot, våkner opp i paradis hvor han kan leve i nesten tusen år.

For en gangs skyld er det en kriminell som det går bra for.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Paul Reinman
  • Inks:Paul Reinman
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

I den tredje historien møter vi en vitenskapsmann som drømmer om masse penger. Han tenker å stjele hemmelige forsvarsplaner fra et skip. Og for å gjøre det bygger han en maskin som omorganiserer atomene hans slik at han kan gå på vannet.

Dette synes jeg er litt rart. Er fyren smart nok til å lage dette er han smart nok til å ta patent på det og tjene seg søkkrik. Han har ikke noe som helst behov for å stjele hemmelige planer og selge dem for 30 sølvmynter til kommunistene.

Og så er ikke jeg noen ekspert på molekyler og atomer, men slutten er også veldig usannsynlig. Om det skulle være mulig å endre atomene i kroppen (antar at forskeren gjør seg såpass lett slik at han kan gå oppå hinnen over vannet, slik som fluer), så tviler jeg sterkt på at det vil bety at man da vil synke når man går på land igjen. Det skjer her og vitenskapsmannen blir tatt når han roper om hjelp.

Nei, denne historien var alt for ulogisk for meg.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Bladets siste historie var faktisk også med i et norsk Fantomet-blad i 1985.

De forsker på romfart, og for å sjekke hvordan folk tåler isolasjonen en lang romreise medfører, sender de en astronaut opp i bane rundt jorden. Han er helt alene i en liten kule. Og de skal se hvor lenge han klarer seg før han får fnatt og trykker på jeg-vil-hjem-knappen.

Etter en stund begynner mannen å høre lyder. han får det for seg at et monster sitter utenfor kulen og prøver å komme inn. Når så monsteret begynner å rive i stykker kulen får han panikk og trykker på knappen.

Nede på Jorden sier forskerne at isolasjonen ga ham hallusinasjoner. Men så forteller en tekniker at det er merker utenpå kule. Merker som ser ut som klomerker...

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 12.

Jeg dveler ikke mer ved det og går bare videre. Her er de påfølgende utgivelsene frem til neste blad som kan leses hos Marvel Unlimited:

Teen-Age Romance nummer 77. Dette er bladet My Own Romance som har fått nytt navn.



A Date With Millie nummer 7. Fra neste nummer av skifter dette bladet navn til Life With Millie.



Journey Into Mystery nummer 61.



Kathy nummer 7.



Kid Colt Outlaw nummer 94.



Millie the Model nummer 99.



Patsy Walker nummer 91.



Strange Tales nummer 78.



Da er vi fremme ved november 1960 og Tales of Suspense nummer 12. Jeg vil skrive mer om det bladet i morgen.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster #missinglink #borneo #drøm

A Tramp and a Jap



Avslutningen på Way of the Ninja er heftig, men også trist.

I Kato Origins nummer 5 (september 2010) har Kato, med god hjelp av uteliggeren han møtte på veien, endelig kommet til en konfrontasjon med de japanske spionene. Kato må nå kjempe mot fire topptrente ninjaer. Men Kato er trent både som samurai og ninja, og er dermed ikke så lett å overvinne.

Det blir også litt tid til filosofering over krigen og hvordan japanere behandles, og om hvem som er mest edel av Japan og Amerika. Konklusjonen føles litt som propaganda, men jeg er ikke så sikker på at den tar feil. I hvert fall over hvordan Japan og USA var akkurat da.

Jai Nitz og Colton Worley har i løpet av disse fem bladene servert en ganske bra og underholdende fortelling om en japaner i USA mens landet er i krig med Japan.

Men jeg var ikke helt fornøyd med slutten. For helten, the good guy, fortjener å vinne dama til slutt. Selv om det ikke skjer i virkeligheten, så burde vi i det minste få oppleve glede i tegneserienes verden, synes du ikke?



Det ble laget to omslagsbilder til dette bladet:

Colton Worley:



Francesco Francavilla:



Her må jeg innrømme at det er veldig vanskelig å velge en favoritt blant disse to. Flippet en mynt og havnet til slutt på Francavilla. Hvilken synes du er best?

#tegneserie #dynamite #kato #japan #ninja #samurai #usa #andreverdenskrig

Skinnjakke Billy versus Wolf Waco



Da er det tid for en ny Marvel-tegneserie, og denne gangen er det western. Det er skikkelig deilig med litt variasjon fra alle monster/sci-fi bladene som det har vært veldig mye av i det siste.

Rawhide Kid nummer 18 ble utgitt i oktober 1960. Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Det er Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek som har tegnet inn alle bokstavene. Det samme gjelder for så vidt for alle historiene i bladet, bortsett fra en. Alle historiene er også skrevet av Stan Lee.

Rawhide Kid har også blitt utgitt på norsk, da med navnet Skinnjakke Billy. Hvis du er så gammel at du leste Ranchserien da den kom ut (før min tid) så vet du sikkert dette.

Det var ganske gøy å skrive referat på den måten jeg gjorde for forrige nummer av denne tegneserien, så prøver meg igjen på det. Det er forresten en trykkleif på bildet under. Er det noen som er observante nok til å se den?



Kom her, min venn, og sett deg ned ved leirbålet. Gamle Stan skal fortelle oss noen historien fra den ville vesten. Nei nei! Ikke sitt der. Det er en kaktus. De er ikke gode å sitte på. Sett deg på denne steinen i stedet.

Skinnjakke Billy ble, som du sikkert husker fra sist, urettmessig en ettersøkt forbryter da han i ungdommelig dumskap ikke påberopte seg nødvergeparagrafen. Med en dusør på hodet er det alltid farlig å ferdes i den ville vesten. Med en gang noen kjenner deg igjen, blir revolverne trukket og skytingen er i gang. Dette opplever nå også stakkars Skinnjakke Billy. Men Billy er jo den beste skytteren i vesten. Han skyter revolverne og geværene ut av hendene på landsbyboerne og rømmer til fjells.

Billy søker ly i en hule, men hulen viser seg å være bebodd av:



Wolf Waco, lederen for den skrekkelige Waco-banden. Og Wolf er en brutal fyr som ikke liker selskap.

Etter litt overdådig fremvisning av pugilistiske ferdigheter, synes Wolfe at Billy er en grepa kar. Billy blir invitert til å bli et medlem av banden. Vel, invitert og invitert. Han får valget mellom å bli med eller et nakkeskudd.

Skinnjakke Billy blir med.

Snart drar banden ut på røvertokt. Og det er togran de begir seg ut på denne gangen. De sprenger skinnene med dynamitt og tvinger toget til å stoppe. Men når de prøver å komme seg inn i postvogna, blir jaget unna av vaktene med sine rifler.

Nå er gode råd dyre, men Wolfe Waco vet hva de skal gjøre. Det er på tide at Billy beviser sin vilje til å være med i banden. Han får en neve full av dynamitt, og beskjed om sprenge hele postvognen.



Mangt kan sies om Skinnjakke Billy, men morder har han aldri vært. Han liker ille tanken på sprenge togvaktene, som tross alt bare gjør jobbe sin. Nei, Billy velger å kaste dynamitten bak seg, mellom ham og Waco-gjengen. I ly av røyken fra eksplosjonen, løper Billy spissrotgang mellom kulene fra både toget og banden. Han hiver seg inn i en av vognen, men selv ikke der er det ro å finne. Passasjerene tror, naturlig nok, at Billy er en av røverne. De finner frem sine våpen og skal til å skyte, men har ingen sjans mot Billys overnaturlige fart.

Snart er passasjerene avvæpnet. Og snart er de bastet og bundet så de ikke skal finne på mer tull. Ja, Billy er en ekspert på knuter og taubinding. Selv ikke pervoen i Fifty Shades er i nærheten av å være så god til å binde fast folk som det Billy er.

Men faren er ikke over enda. Billy må fortsatt redde toget fra røverne. Og den eneste måten å gjøre det på er å overvinne togvaktene. Billy bryter seg inn i postvognen og skyter riflene ut av hendene på vaktene. Deretter forteller Billy at han er en av de snille gutta og gir dem våpnene tilbake. Og så forteller Billy dem om planen sin.

De setter i gang med å rygge toget, for som du husker, så var jo toglinjen sprengt i stykker foran toget. Når Wolfe Waco og banden hans ser dette, stormer de frem fra skjulet sitt. Det er sjansen Billy ventet på. Når de er i åpent lende har Billy, med sine ekstraordinære skyteferdigheter, overtaket.

Banden blir skutt i hender og skuldre og snart er det bare Billy og Wolfe igjen.

Kan du se dem for deg der de står og kjemper på klippekanten. Det er et slikt øyeblikk hvor lyn burde flerre over himmelen og storm herjer rundt dem. Men værgudene bryr seg ikke om hollywoodsk dramatikk. Himmelen er klar og blå.

Men det er likevel et mektig skue. Den digre Wolfe Waco brøler som en neandertal og plukker opp en stein, mens Skinnjakke Billy fremfører pugilismens elegante dans.

Med et siste smokk, faller Wolfe Waco utfor klippen og ned til sin fortjente død. Og Skinnjakke Billy? Han blir ikke igjen for å motta togvaktenes takk. Nei, han rir sin vei. Alene. På vei til nye eventyr.



Stan har flere fortellinger på lur, denne med hjelp av Ross Andru og Mike Esposito til å tegne. La oss hive litt mer kvist på bålet så det blir hyggeligere. Nei nei! Det der er ikke en kvist. Det er en klapperslange! Den vil ikke like å bli hivd på bålet. Du er ikke særlig vant til livet i ville vesten, er du? Vel, hør nå på gamle Stan. Kanskje du lærer noe.

Det var sent en kveld at banditter ankom byen Sagebrush i Texas. Byen har navnet sitt fra de aromatiske buskene (som f.eks. artemisia tridentata) som vokser i disse områdene. Denne planten bør du ikke spise, for den er giftig og kan skade både leveren og fordøyelsessystemet.

Bandittene planla å rane banken, men først sendte de to av medlemmene for å sette sheriffen ute av spill. De to går inn på sheriff-kontoret og finner en gammel mann der. De truer ham med våpen og sier han skal holde seg inne resten av kvelden, men gamlingen er helt rolig. Han sier det er forbudt å bære våpen i byen og ber dem levere revolverne sine til ham.

Skurkene ler og skal til å skyte gamlingen, da han raskere enn en klapperslange slår våpnene ut av hendene på dem. Deretter føyser han dem inn i fengselet.

Så går gamlingen bort til banken og arresterer de andre bankranerne. De prøver også å skyte gamlingen, men han trekker nesten like raskt som Skinnjakke Billy.

Når han så låser inne de siste bandittene, spør de forskrekket hvem han er som er så rask med gønnerne. De hadde nok valgt feil by å rane, for den gamle sheriffen var ingen ringere enn Wild Bill Hickock!



Det er tid for en fortelling til ved bålet før vi tar kvelden. Men først, det er en liten skorpion som kravler oppover støvelen din. Nei nei! Du må ikke hoppe og skrike sånn. Da kan den stikke deg. Du bare børster den forsiktig bort med hatten din. Du er jammen litt av en grønnskolling når det kommer til den ville vesten, er du ikke? Hysj nå. La Stan fortelle nok en historie om Skinnjakke Billy.

Skinnjakke Billy var lysten på litt suppe. Hvilken vites ikke. Kanskje var det tomatsuppe?

Inne på Silver Dollar Saloon i Border City sitter Billy og prøver å nyte suppen sin. Han overhøre folk snakke om den store bandidoen Skinnjakke Billy, som visstnok skal se ut både som Arnold Schwarzenegger og The Rock, med Clint Eastwoods "do you feel lucky punk" holdning. Men Skinnjakke Billy sitter jo der, og han er en spinkel liten rødhåret gutt.

Men prat er ikke farlig. Det er derimot bøllen som kommer inn. Den digre Hammer Hogen er sur fordi Billy sitter ved favorittbordet sitt. Han truer og ypper til kamp. Skryter uhemmet over at han er raskere enn Skinnjakke Billy og fikk Billy til å krype i støvet sist de møttes.

Dette liker Billy dårlig å høre, for han er en stolt mann. Det smarte ville vært å unngå en slåsskamp slik at Billy kunne få seg en fredelig natt på byens hotell, men nei da. Billy forteller at det er han som er Skinnjakke Billy og at han aldri har krøpet for noen mann. Hele saloonen ler, for Billy er jo så liten i forhold til ryktet om Billy.

Men snart viser Billy hvem han er. Han trekker lynraskt og skyter revolverne ut av hendene til Hammer Hogan. Og så banker han bøllen både gul og blå før han lar den bevisstløse bøllen ligge bevisstløs på bardisken.

Dermed må Billy rømme byen før sheriffen prøver å arrestere ham. Og historien om Skinnjakke Billy bare vokser, for ingen vil tro at en spinkel liten gutt banket opp digre Hammer Hogan. Alle som så opptrinnet pynter på sannheten, og snart er Billy både to og en halv meter høy og skyter med fire revolvere samtidig.

Men nå har bålet brent ned og det er på tide å forlate den ville vesten. For en stund, i hvert fall, frem til neste tegneserieblad om Skinnjakke Billy.

Men når vi nå legger oss ned med hodet på saltaskene, så kan det jo hende at vi får mareritt

Slike som i Strange Tales nummer 77.



Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen til Marvel er Tales to Astonish nummer 12. Og dette kan leses på Marvel Unlimited. Jeg skal gjøre det og fortelle dere om det i morgen.

#marvel #tegneserie #western #rawhidekid #skinnjakkebilly #wildbill #hickock

Tankefulle åndedrag



Thoughtful Breaths er den siste novellen i Peter Crowthers novellesamling Jewels in the Dust.

Jeg har brukt lang tid på denne boken. Selv om de fleste novellene har vært veldig gode, så har jeg ikke hatt trangen til å lese dem alle i ett strekk. Jeg har lest en novelle nå og da. Plukket en juvel fra støvet en gang iblant. Kanskje var det slik den var tiltenkt.

Men jeg angrer litt på at jeg leste denne så tett opptil leggetid. Thoughtful Breaths er en ganske trist og melankolsk fortelling om livet, døden og de som blir igjen. Den følger livet til Bozwell Mendehlson og hans familie. Fra de glade dagene til de skremmende når han får prostatakreft, og de triste dagene etter hans bortgang. Men Boz gjorde alt han kunne for å gjøre det litt bedre for kona etter hans død. Han hadde en snedig ide med postkort.

Jeg skal ikke røpe mer, men denne novellen er trist og vakker. Den satte et støkk i meg noen ganger. Mine foreldre er eldre enn Boz, og novellen fikk meg til å tenke på ting jeg ikke vil tenke på. Ikke før jeg må. Håper bare jeg ikke får triste drømmer i natt.

De fleste historiene til Crowther har et lite overnaturlig element, men ikke denne. Dette er litteratur av den typen som selv min gamle norsklærer ville ha likt. En sånn historie som jeg nesten aldri leser.

Helt på slutten der er det noe som kan tolkes litt overnaturlig, men jeg gjør ikke det. Det har sin helt naturlige forklaring og den er ikke vanskelig å skjønne. Men man kan late som, hvis man vil.

Merkelig nok ble denne novellen først utgitt i det aller første nummeret av Subterranean Magazine.



Dette er jo et blad som holder seg til fantasy, science fiction og grøss. Thoughtful Breaths passer liksom ikke helt inn.

Jeg synes den var en verdig avslutning på denne novellesamlingen. Det har vært en opplevelse. Novellesamlingen har utfordret min litteratursmak litt. For selv om det var elementer av fantasy og overnaturlige ting i noen av historiene, så er ikke dette noen fantasybok. Det er en novellesamling med dype og tankevekkende historier. Det er godt mulig jeg oppsøker andre ting Crowther har skrevet en gang.

 

#novelle #antologi #petercrowther #crowther

60 år i ei urne

Masquerade nummer 4 (mai 2009) avslutter miniserien om Diana. Og det er veldig synd, for jeg sitter igjen og har lyst til å lese mer.

Mysteriet med de forsvunne superheltene blir løst. Det er en av deres egne som står bak: The Fighting Yank. Han har fanget alle superheltene i sin urne. Til og med Masquerade blir fanget. Så, 60 år senere blir de alle sluppet ut. Hvorfor og hvordan vet jeg ikke, det hopper tegneserien over. Jeg tror det blir avslørt i Project Superpowers. Jeg må jammen se til å få lest den.



Nei, denne tegneserien handler om Dianas akklimatisering, både med de nye kreftene hun utviklet mens hun var fanget i urnen, og med det at hun har hoppet 60 år inn i fremtiden og alle hun kjenner er døde.

Synes Phil Hester har skrevet en veldig god og engasjerende historie. Tegningene til Carlos Paul er heller ikke så verst ;).

Hva som skjer videre med Masquerade og hva i all verden den greia med The Fighting Yank og urna hans var, aner jeg ikke. Men har veldig lyst til å finne det ut. Det blir mer Dynamite-serier på meg fremover også :-)

Det ble laget to omslagsbilder til dette bladet:

Alex Ross:



Carlos Paul:



Jeg synes Ross sin er best. Hva mener du?

 

#dynamite #tegneserie #masquerade #superhelt

Monstrom fra den svarte sumpen



Da var det tid for nok et monster/sci-fi blad fra Marvel. Tales to Astonish nummer 11 ble utgitt i september 1960 og inneholder 4 historier. Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Det er Dick Ayers som har tusjet, Stan Goldberg som har fargelagt og Artie Simek har laget snakkeboblene.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

En familie er på ferie i et "bayou" område. Lokalbefolkningen er ikke særlig glad i yankeer, og tror ikke far, som er forfatter, da han forteller om det digre monsteret sønnen hans fant i sumpen. Men når monsteret kommer til bye, da får pipa en annen låt.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

I den andre historien er vi i en nær fremtid, nærmere bestemt 1967 ;)

Roboter er ulovlige. En ung mann drømmer om å bli anerkjent som en helt reparer en ødelagt robot og tenker så å bli helt ved å ødelegge den. Men roboten prøvde bare å holde mannen trygg og han får dårlig samvittighet over det han har gjort.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

I den tredje historien er vi i år 2050 og tidsreiser er vanlige greier. Flokker med turister drar tilbake i tid for å se. Men en mann drømmer om å se fremtiden, noe alle forskere mener er umulig. Til tross for advarslene bygger han en maskin og tester den ut. Men mannen har lest for lite postapokalyptiske bøker, for når han ankommer 3050 tror han at han har reist tilbake i tid da Jorden var ung. Han legger ikke merke til skiltet som forteller at menneskeheten forlot Jorda i 3045 for å finne en ny planet.



  • Script:?
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Bladets siste historie ligner ekstremt mye på en fortelling jeg leste nylig i Tales of Suspense nummer 6.

En gal maskemaker lager en maske av en mann som drev med svartekunst fordi han var så stygg. Maskemakeren kommer på en flott ide. Hvis han raner noen med masken på, og så tar den av når han kommer hjem, vil han aldri bli tatt for ranet. Dette er før CSI kom på tv.

Så maskemakeren raner og løper hjem, men når han tar av seg masken, har ansiktet hans endret seg til å bli identisk med masken. Det blir nok fengsel på den karen.

Det var historiene i Tales to Astonish nummer 11. Beklager at jeg kanskje ble litt kort, men er litt trøtt i dag. Lover at jeg skal prøve å skrive bedre i morgen.

Men som alltid, så avslutter jeg med å liste opp de påfølgende tegneserieutgivelsene:

Two-Gun Kid nummer 55.



Gunsmoke Western nummer 60.



Journey Into Mystery nummer 60.



Kid Colt Outlaw nummer 93.



Love Romances nummer 89.



My Girl Pearl nummer 8.



Patsy and Hedy nummer 72.



Da er jeg kommet til oktober 1960 og Rawhide Kid nummer 18. I morgen skal dere få høre hva Skinnjakke Billy gjorde i det bladet.

 

#marvel #tegneserie #sciencefiction #monster #sump #tidsreise #maske #robot

De forsvunne heltene



I Masquerade nummer 3 (april 2009) fortsetter vi å følge Diana sin søken etter hvor det har blitt av alle superheltene. Til og med Pyroman er borte. Nå drar hun til en av de sterkeste av dem alle, The Fighting Yank, men hører så på radioen at også han er under angrep.

Samtidig får vi også høre mer om Dianas fortid, særlig om en kidnappingssak som oppstod den aller første gangen hun tok på seg en maske.

Phil Hester har skrevet en skikkelig spennende historie. Jeg likte egentlig den avsløringen helt på slutten der. For mye patriotisme kan føre til skumle ting. Tegningene til Carlos Paul og Jean Dias er også helt nydelige. Fargebruken til Debora Carita gjør hele tegneserien til et skikkelig blikkfang. Den gir en stilig etterkrigstids noir-følelse. Jeg liker virkelig denne tegneserien. Synes det er skikkelig synd at den er så kort. Det er jo bare ett nummer igjen nå.

Det ble laget to omslagsbilder til dette bladet:

Alex Ross:



Carlos Paul:



Synes begge bildene er skikkelig bra, men Carlos Paul sin synes jeg er hakket tøffere. Hva synes du?

#tegneserie #dynamite #masquerade #superhelt

In the Heart of Darkness


 

Belisarius-serien blir bare bedre og bedre. Rett og slett fantastisk.

Har nå lest ferdig den andre boken, In the Heart of Darkness, og er sugen på mer. Jeg liker David Drake og Eric Flint veldig godt hver for seg, men jammen får de til en god historie sammen også.

Boken handler om den romerske generalen Belisarius (en ekte historisk person). Belisarius blir kontaktet av en datamaskin fra fremtiden og advart om at en annen datamaskin fra fremtiden hjelper Malwa-folket til å erobre India, for så å ta over hele verden. Dette da ved å lære bort avansert våpenteknologi. Noe som betyr at allerede i år 530 begynner romerne og inderne å eksperimentere med krutt og kanoner.

Vi følger Belisarius mens han er i India på rekognosering og prøver å lære alt han kan om Romerrikets nye fiender. Samtidig er kona hans, Antonina, igjen i Konstantinopel og blir innblandet i skumle intriger ved hoffet til keiser Justinian.

Flint og Drake er mestere til å lage en spennende historie. Heltedyrkelsen av Belisarius er høy, noe som gjør at hver gang han overlister fiendene sine er det bare SÅ TØFT! Men hjelperne hans får også ofte skinne. Tenker spesielt på Antoninas møte med en gruppe snikmordere. En general som Belisarius har selvsagt ei kone som er skikkelig badass.

Det er også masse herlig humor, som føles helt naturlig, som om den bare oppstår ved tilfeldighet gjennom fortellingen. Det er da både Belisarius sine utspekulerte planer og småkjeklingen og kommentarene til cataphractene hans som står for mye av den. Og Ouzanas da. Den personlige slaven til prinsen av Axium (Etiopia) er bare helt konge :)

Men ikke tro at det bare er lek og moro. Historien er satt på 500-tallet, hvor slaveri, kvinneundertrykkelse og blodig barbari fortsatt er godt utbredt. Det er masse triste skjebner man kommer over også. Du kan sitte med en uggen følelse i magen og synes det er fælt i det ene kapittelet, og så fryde deg over at en annen urett blir hevnet i det neste igjen. Boken blir aldri kjedelig.

Jeg er også imponert over mengden research Drake og Flint må ha gjort. Nå er ikke jeg en ekspert, men for meg virker det som de har veldig god kontroll på stedsnavn og begreper som bruktes i både Konstantinopel, India og Etiopia på den tiden.

Bok tre er bestilt fra Amazon og kommer til å havne på toppen av skal-lese-haugen så snart Postman Pat leverer. Gleder meg til å finne ut hvordan det går videre. Dette er noe av det beste jeg har lest i sjangeren alternativ historie. Helt på nivå med Flints 1632.

 

#bok #bokanmeldelse #belisarius #romer #Konstantinopel #India #alternativhistorie #sciencefiction #daviddrake #ericflint

Storr, tingen som ikke kunne dø



En løgn på omslaget er som oftest ikke noe lovende tegn. I min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier har jeg nå lest Tales of Suspense nummer 11, som ble utgitt i september 1960.

Omslaget er tegnet av Jack Kirby. Dick Ayers har tusjet, Stan Goldberg har fargelagt og Artie Simek har fylt snakkeboblene med bokstaver.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Jack Kirby
  • Inks:Dick Ayers
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Bladet starter med historien om Storr, tingen som ikke kunne dø. Men den kunne dø likevel.

Vi er i Transylvania og en vitenskapsmann flytter inn i Frankensteins slott. Befolkningen i byen like ved er redde for at vitenskapsmannen skal skape nok et monster, akkurat som Frankenstein. Så de bestemmer seg for å storme slottet, fange vitenskapsmannen og kaste ham i fengsel. Men mannen holdt på med et eksperiment. Han skjøt en voksestråle på an amøbe, men siden han ikke fikk skru strålen så vokste amøben seg stor. Så større. Stå størst. Og så Storr.

Den gigantiske amøben virrer blindt rundt og lager masse ødeleggelser. Dynamitt har ingen virkning og alle roper i redsel at Storr ikke kan dø. Men vitenskapsmannen vet råd. Han smører seg inn med sukker og lokker Storr ut i kvikksand. Og dermed sank Storr og døde. Tingen som ikke kan dø er død. Og moralen er: sukker er bra for å kvitte seg med monstre.



  • Script:Stan Lee
  • Pencils:Steve Ditko
  • Inks:Steve Ditko
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den neste historien syntes jeg var litt kjedelig. Den kunne ha vært bra, hadde de bare fremstilt den på en litt mer spennende måte. En masse flyvende tallerkener ankommer Jorda. Men ingen kommer ut. Alle lurer på hvem som er inni, og blir veldig overrasket når de til slutt går inn og finner ut at tallerkenene er tomme. For det er de flyvende tallerkene selv som er marsboerne.

Denne historien er faktisk gjenbruk. Den ble brukt tidligere i Men's Adventures nummer 21 i 1953. Da tegnet av Fred Kida. Den ble også brukt i Strange Worlds numer 1 i 1958, da tegnet av Jack Kirby. Og den vil bli brukt igjen i Strange Tales nummer 101 i 1962, da vil den være tegnet av Don Heck.



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Paul Reinman
  • Inks:Paul Reinman
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den neste historien er faktisk ganske så gøy. Her har vi en fyr som kan hypnotisere folk med øynene sine. En ganske så nyttig egenskap det.

Han og noen kumpaner bryter seg inn på en kino og bytter ut filmen med en de har laget selv. En film der hypnotisøren bruker øynene sine til å få publikum til å legge fra seg alle pengene og verdisakene sine ved lerretet og gå hjem igjen uten å huske noe. Bare så synd at hypnotisøren og kompisene hans var dumme nok til å se filmen de også.

Hva ville du gjort hvis du kunne se noen i øynene og hypnotisere dem til å gjøre hva du ville?

Ville du gått bort til den heiteste dama du fant og få henne til å like deg? Få sjefen til å gi deg lønnsøkning? Alltid få butikken til å gi deg det du vil ha gratis? Dra til Nord-Korea og si til Kim at fra nå av skal han være snill og grei?



  • Script:Stan Lee (plot); Larry Lieber (script)
  • Pencils:Don Heck
  • Inks:Don Heck
  • Colors:Stan Goldberg
  • Letters:Artie Simek

Den siste historien i bladet omhandler tidsreising.

En gammel mann har oppfunnet en tidsmaskin. En skurke er på flukt fra politiet. Skurken tvinger gamlingen til å sende ham 100 år tilbake i tid så purken ikke får has på ham. Men det går ikke lang tid før han havner i trøbbel og skyter en annen fyr. Da får han øye på tatoveringen og skjønner at han nettopp har drept sin egen bestefar. Og da eksisterer han jo ikke lenger. Poff, han er borte.

Vel, det kunne ha vært verre. Han kunne ha endt opp som sin egen bestefar slik som Fry i Futurama ;)

Tidsreiser er kronglete greier, og det som fyren gjorde her mener enkelte at vil føre til et tidsparadoks som vil ødelegge hele tidskontinuiteten og dermed ødelegge hele vår eksistens. Andre (inkl. meg) mener at fyren da bare vil fortsette i en ny tidslinje der verden er bittelitt endret. Han vil ikke bli født i den tidslinjen, men vil ikke forsvinne og leve ut sine siste år der allikevel. For han ble født i en annen tidslinje, og universet beskytter seg selv fra paradokser ved å simpelthen skape en ny parallell dimensjon. Teorien er at det finnes utallige dimensjoner, eller versjoner av vår verden. Og nye skapes hele tiden. Står du i butikken og vurdere om du skal kjøpe en galia, eller en honningmelon. Hvis du velger honningmelonen, så vil det likevel opprettes et parallelt univers der du valgte galia-melonen i stedet, med de påfølgende konsekvensene det måtte kunne ha. Det vil også bli kreert et parallelt univers der en ung Pamela Anderson dukker opp og sier du må heller velge disse melonene. Men akk, det universet havner vi aldri i.

Det var historiene i Tales of Suspense nummer 11. Før du vet ordet av det, så er jeg tilbake med neste blad, som er Tales to Astonish nummer 11.

#marvel #tegneserie #sciencefiction #amøbe #tidsreise #hypnose

Instagram

hits