Forjill-Um-Uthrux

Beyond the Sea Gate of the Scholar-Pirates of Sarsköe av Garth Nix ble først trykt i novellesamlingen Fast Ships, Black Sails publisert av Night Shade Books i 2008, men jeg har lest den i Sir Hereward and Mister Fitz: Three Adventures.



Sir Hereward, ridder, artillerist og fekter, og hans partner Mister Fitz, en magisk dukke, slår seg sammen med den kvinnelige sjørøverkapteinen Romola Fury. Hun er litt av en dame. Og kannibal også, forresten. Hereward og Fitz er Agents of the Council of the Treaty for the Safety of the World og har som jobb å drepe slemme guder. De er på jakt etter Forjill-Um-Uthrux som befinner seg på Skarsöe og de trenger litt hjelp til å komme seg dit.

Dette er et litt annerledes sjørøvereventyr, men det er også nettopp derfor det er så morsomt. Historien er satt i en litt småsprø verden som jeg har lyst til å lese mer om. Her er det sjørøvere som slåss med monstersjøstjerner. Hva mer kan man ønske seg? Har du sansen for sjørøvere og det litt makabre så er denne historien definitivt noe for deg. Garth Nix forbinder jeg med barne- og ungdomsbøker, men denne er skrevet for voksne. Men det er samtidig noe ungdommelig over det hele, særlig oppfinnsomheten når det kommer til navn.

#novelle #garthnix #pirat #sjørøver #fantasy

 

Blodenglenes bibliotekar vs genstjelerne

Besøker Warhammer-universet igjen med novellen Sanguis Irae av Gav Thorpe. Latin er ikke et språk jeg behersker så veldig godt, men tror tittelen betyr "blodvrede" eller noe lignende. Denne novellen omhandler Librarian Calistarius fra Blood Angels Space Marines, som border en Space hulk, et forlatt romskip som driver rundt i rommet. Der må han og hans terminatorer (har ikke noe med filmene å gjøre, her har de navn etter terminator-rustningen som de har på seg) kjempe mot genestealers og deres leder som innehar mektige psykiske krefter. De finner forresten en overlevende fra et tidligere bordingsforsøk og Calistarius leser minnene hans også slik at vi blir forvirret med to separate kamper samtidig.

Hvis du lurer på hva en bibliotekar gjør i denne sammenhengen så kan jeg forklare. I Warhammer-universet har ikke bibliotekarer så mye med bøker å gjøre. Det er en kriger-tittel for de som besitter psykiske krefter. De har riktignok også som plikt å ta vare på historien til sin Chapter av Adeptus Astartes (avdeling av Space Marines) og skrive ned spesielt heltemodige ting som gjøres for ettertiden.

Kan ikke si at novellen imponerte meg så mye. Det er kriging, men det ble rett og slett kjedelig. Holdt nesten på å sovne midt, men må innrømme at den ble lest sent på sengen. Problemet med mange warhammer-noveller er at man får vite hvem som er med og så kaster man seg inn i krigingen. De tar seg ikke tid til å la leseren bli litt kjent med hovedpersonene først. Og er det litt likegyldig for leseren om hovedpersonen overlever eller ikke. Dette kan ha noe med at det forventes at leseren kjenner til disse folkene fra warhammer-spillet, men det gjør ikke jeg. Må konkludere at denne er mest for Warhammer-fansen og kanskje spesielt de som holder med blodenglene.



#novelle #warhammer #bloodangel #terminator

Episode 1: The Man Trap

Den første episoden av Star Trek kom på amerikansk tv i september 1966. The Man Trap var egentlig den sjette episoden som ble filmet, men de valgte å sende den først.

OBS: Denne bloggposten inneholder spoilere for de som ikke har sett episoden. Les videre på eget ansvar.

Romskipet Enterprise drar til planeten M-113 for å gjennomføre en legesjekk av arkeologen Robert Crater og hans kone Nancy. Kulissene bærer preg av å ha blitt laget på 60-tallet, men når historien er god så gjør ikke det så mye.



Hvorfor en arkeologisk ekspedisjon bare består av et middelaldrende ektepar er det best å ikke spekulere så mye i. Kaptein Kirk og skipslege McCoy drar ned til planeten sammen med mannskapsmedlemmet Darnell. McCoy, eller Bones som han kalles (slemt gjort av Temperence Brennan å stjele kallenavnet hans, synes du ikke?) har en fortid med Nancy. De var kjærester en gang for lenge siden. Det viser seg snart at her er det noe merkelig, for både Bones, Kirk og Darnell ser forskjellige kvinner når de ser på henne.

Det tar ikke lang tid før stakkars Darnell blir funnet død med snodige merker i ansiktet. Legesjekken blir avbrutt og de drar tilbake til skipet for å undersøke. Det viser seg at noe eller noen har sugd ut alt saltet i Darnells kropp. En ny ekspedisjon sendes ned, men igjen dør et besetningsmedlem. Vi får bekreftet at Nancy er en hamskifter for hun tar formen til Green og blir med opp på skipet. Der virrer hun rundt som en pervo stalker, før hun til slutt kler seg ut som doctor McCoy.

Samtidig prøver Kirk og Spock å fange arkeologen for å finne ut hva som foregår.



Vi får etter hvert vite at Nancy er død, og at en skapning som er den siste av sitt slag (lik bøffelen eller duene) kler seg ut som henne. Den vakre skapningen må ha salt for å overleve.



Det blir jo litt bruduljer på slutten. Salt legges ut som åte rundt omkring på romskipet. Spock blir banket opp av Nancy (jeg trodde vulcanere skulle være tøffe). Kirk liker ikke å bli tatt på av hårete armer (ingen av de andre skrek som ham). Til syvende og sist må doktor McCoy ta den tøffe oppgaven å kjempe mot en skapning som ser ut som ungdomskjæresten hans.

Episoden har et litt rolig tempo, men den blir aldri kjedelig. Det var litt creepy når saltmonsteret gikk rundt på Enterprise i forkledning. Det var litt rart at Uhura tilsynelatende ikke visste at vulcaneren Spock ikke viser følelser, men det måtte jo til for å fortelle seerne det. Jeg likte episoden. Den hadde sine småfeil og effektene var ikke all verden, men den hadde en god historie og et godt monster, og fortalte historien ganske bra.

Dramatis personae:

Kaptein James Tiberius Kirk spilles av William Shatner. Shatner er jo mest kjent for å spille Kirk, men han har skrevet bøker og hatt mange andre roller opp i gjennom årene. Jeg ble faktisk først kjent med ham i serien T.J. Hooker.



Mr. Spock spilles av Leonard Nimoy. Han er også mest kjent for sin ikoniske rollefigur Spock, men har hatt andre roller opp i gjennom årene. Sist jeg så ham var i tv-serien Fringe. Her viser han frem fremtidens lekre headset:



Dr. Leonard Horatio "Bones" McCoy spilles av DeForest Kelley. Han hadde en del filmroller før Star Trek, men siden da har han stort sett bare spilt dr. McCoy.



Lt. Nyota Uhura spilles av Nichelle Nichols. Hennes rollefigur her er den første gangen på amerikansk tv at en mørkhudet dame ikke spilte en stereotype. Hun var også den første afroamerikanske til å få en stjerne på Hollywoods Walk of Fame. Senerie i serien kysser hun og Kirk, og det første kysset mellom svart og hvit på tv skapte litt furore. Det var en god del rasisme på den tiden, og da hun fant ut at tv-studioet holdt igjen fan-brevene hennes ville hun slutte, men selveste Martin Luther King overbeviste henne om å fortsette, for rollen hennes var så viktig. Etter Star Trek har hun blant annet jobbet for NASA, men har også hatt noen tv-roller. Sist jeg så henne var i Heroes.



Løytnant Hikaru Sulu spilles av George Takei. Som de andre hovedrolleinnehaverne er han mest kjent for sin rolle som Sulu, men han har også hatt andre roller. Sist jeg så ham var i Heroes. Ellers har han stått frem som homofil og vist en god del samfunnsengasjement. Han har til og med fått medalje av keiser Akihito for sin innsats i å forbedre forholdet mellom Japan og USA. Og han liker jogging og har løpt en del maraton.



Yeoman Janice Rand spilles av Grace Lee Whitney. Hun var ikke så lenge med i Star Trek, men hun huskes godt av fansen. Jeg mener å ha hørt at det var noe bråk i kulissene bak serien og at det endte med at Grace måtte slutte og Majel Barrett (som senere ble gift med serieskaper Gene Roddenberry) fikk være med som Nurse Chapel i stedet. Jeg mener å ha sett en dokumentar en gang om dette, men tør ikke si det helt sikkert. Skal gjøre litt research på dette senere. Uansett, så er det tydelig at Janice Rand var godt likt av mannskapet:



Professor Robert Crater spilles av Alfred Ryder. Han har vært med i noen westernfilmer og hatt mange gjesteroller i forskjellige tv-serier.



Nancy Crater spilles av Jeanne Bal. Hun hadde noen gjesteroller i tv-serier på 60-tallet, men ellers har jeg ikke funnet ut noe om henne.



Damen fra Wrigley's Pleasure Planet spilles av Francine Pyne. Det er slik saltmonsteret viser seg for Darnell før det tar livet av ham. Francine er episodens babe og jeg har ikke klart å finne ut noe om henne.



Darnell spilles av Michael Zaslow. Han er mest kjent for å spille skurk i såpeserien Guiding Light. Darnell dør tidlig i episoden og virker på meg som en suspekt fyr siden han frekventerer Wrigley's Pleasure Planet. Jeg trodde folk i Starfleet var litt mer profesjonelle.



Green spilles av Bruce Watson. Watson har hatt noen få gjesteroller i diverse tv-serier, men ellers er det ikke så mye å finne om ham. Green er også en stakkar som blir drept tidlig. Deretter tar saltmonsteret utseendet hans for å komme seg om bord på Enterprise. Der virker Green som en veldig creepy stalker med en sær salt-fetisj.



Til slutt en musikalsk gjennomgang av episoden for de som ikke orker å se hele:

PS: Ingen rødskjorter ble skadet under innspillingen av denne episoden ;-)

#startrek #tv #sciencefiction #kirk #spock #mccoy #bones #sulu #uhura #saltmonster #roddenberry

Skrekkfilmskrekk

Rotet litt nedi min evigvoksende skal-lese-haug og fant Slackt av Darren Shan. Det er den trede boken i Demonata-serien, som er en skrekkserie om demoner rettet mot unge lesere. Det er en god stund siden jeg leste Lord Loss og Demontyven (de første to bøkene i serien) så jeg fant ut at det var på tide å fortsette før jeg glemte dem helt.




Onkel Dervish blir kontaktet av den berømte filmregissøren David A. Haym med tilbud om å være spesialrådgiver for skrekkfilmen Slackt som handler om demoner. Dervish takker ja og tar med seg Grubbs Grady og Bill-I. Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at demonene i filmen er ekte og at Lord Loss er innblandet.

Det tok meg litt tid før jeg kom meg inn i boken. Muligens kan det ha noe med at det er lenge siden jeg leste de foregående bøkene. Det kom seg etter hvert og særlig slutten var ganske spennende. Boken er jo skrevet for yngre lesere, så språket er veldig enkelt. Det går raskt å lese boken, og den har høyt tempo i handlingen. En spennende bok, også for voksne som er unge til sinns :-)

Dette er jo en skrekk-bok, så det er en del blod og gørr, men det presenteres ikke på en så alt for skummel måte slik at ungene kan lese det uten å få mareritt resten av livet.

Jeg føler meg litt gammel av å si dette, men dagens unge er utrolige heldige som har så mange spennende barne- og ungdomsbøker å velge mellom. Jeg hadde bare Hardy-guttene og min søsters Nancy Drew. Vel, jeg lærte da ganske tidlig å lese engelsk så det ble da folk av meg også til slutt ;-)

#bok #bokanmeldelse #darrenshan #demonata #grøsser

Pilotepisoden: The Cage

Jeg starter mitt Star Trek eventyr med den siste plata i sesong 3, hvor pilotepisoden "The Cage" ligger. Gene Roddenberry (geniet bak Star Trek) forteller litt før selve episoden starter. Interessant å høre at det var western-tider og at han hadde lovet tv-studioet en rom-western der revolverne var byttet ut med strålepistoler og indianerne med romvesner. Men Roddenberry lagde i stedet en smart science fiction i stedet. Han sjokkerte med å ha en dame som nestkommanderende (fy da) og han nektet å kun bruke hvite skuespillere (jeg la ikke merke til andre enn hvite i pilotepisoden, men alle vet jo at Uhura er med fra episode 1). TV-studioet avviste pilotepisoden. Dette var ikke det de ville ha, og dessuten var det alt for kontroversielt. Heldigvis fikk Roddenberry aller nådigst lage en episode til, men da måtte det bli et action-eventyr. Ellers!

OBS! Denne artikkelen inneholder trolig spoilere, så les på eget ansvar.

Fant en liten trailersnutt på youtube av den remasterede pilotepisoden (den jeg så). Litt pussig at selv om det meste var i farger, var det noen scener som var i svart-hvitt. Mulig fordi jeg valgte extended edition. Man må alltid velge extended edition.

Her er det ikke Kirk som er kaptein på Enterprise, men Cristopher Pike, spilt av Jeffrey Hunter. Noen har kanskje hørt navnet fra de nyeste filmene?

I The Cage får romskipet Enterprise et nødsignal fra SS Columbia som forsvant for 18 år siden. De drar selvsagt for å undersøke og møter noen overlevende. Men, det hele er en felle. De overlevende er illusjoner laget av telosianerne. De ønsker å parre den ene overlevende fra Columbia med en menneskehann for å lage en tjenerrase til seg selv. Kaptein Pike blir fanget og satt i et bur mens telosianerne bruker sine mentale illusjonskrefter på ham for å true/lure ham til å parre seg med fristerinnen Vina. Men Pike er en kaptein og motstår fristelsen. Han kjemper og klarer til slutt å overliste telosianerne. De har forresten store hoder og digre dirrende blodårer på hodene sine for å være helt sikker på at vi får med oss at de har store hjerner. Det er stort sett Pike som er i fokus. Mannskapet prøver selvsagt å redde ham, men en tøffing fra 60-tallet klarer å hamle opp med ting selv. Det viser seg at Vian egentlig er en gammel dame, det var bare illusjoner som gjorde henne vakker. Heldigvis kommer de sånn noenlunde overens med talosianerne til slutt, så Vian blir igjen der hvor hun kan late som hun er ung. Dessuten får hun en illusjon av Pike til å kose seg med. Helten får dama selv om han ikke får dama. Nice :-)

Rollegalleri:

Kaptein Christopher Pike spilles av Jeffrey Hunter. Han har vært med i en del filmer og hatt en god del mindre roller i diverse tv-serier, men kunne ikke finne noe som jeg kjente til.

Hans Number One (nestkommanderende) spilles av Majel Barrett, som er et kjent navn for Star Trek-fans. Hun kalles Star Treks førstedame, da hun etter hvert giftet seg med Gene Roddenberry og er den skuespilleren som har vært med i flest Star Trek-episoder og filmer. Hun har hatt mange roller opp gjennom årene, og var stemmen til datamaskinen på Enterprise-skipet i alle seriene.

Ellers er jo Leonard Nimoy med som Spock. Han har spisse ører, men er ikke fullt så "Vulcan" som han etter hvert blir. Bare se her hvor Spock og Pike finner noen blomster:



Leonard Nimoy er jo også legendarisk i Star Trek. Alle vet jo hvem Spock er, så skal ikke si så mye om han her, men heller vente til en episode hvor karakteren hans blir mer utviklet. Han var jo til og med med i de to nyeste filmene, så regner med de fleste vet om ham.

Dr. Phillip Boyce blir spilt av John Hoyt. Han har også vært med i mange serier, men ikke noe jeg har sett. Han har et godt forhold til kaptein Pike og de tar seg en drink i begynnelsen av episoden. På slutten kommer Pike med en liten kommentar som fikk meg til å smile: "all ship's doctors are dirty old men". Her er et bilde av dr. Boyce og Number One hvor de viser frem fremtidens solbriller:



Yeoman J.M. Colt spilles av Laurel Goodwin. Hun er ny på brua, og får Pike til å kommentere surt at han ikke er vant til å ha kvinner på kommandodekket, noe som gjør at Majel Barretts rollefigur sender ham stygge blikk, og Pike må mumle at hun teller ikke. Litt morsomt. Goodwin var forresten med i Elvis-filmen Girls Girls Girls, men ellers har hun stort sett hatt små gjesteroller i tv-serier.

Lt. Jose Tyler spilles av Peter Duryea. Han har stort sett bare hatt små gjesteroller i tv-serier. En av grunnene til at denne piloten ble forkastet av tv-studioet var at det ikke var nok action, men litt er det. Her ser du løytnant Tyler som koser seg med laserpistolen.



Til slutt må jeg nevne den sexy fristerinnen Vina, spilt av Susan Oliver. Sexy damer må jo alle tv-serier ha. Susan har hatt mange roller, men igjen ikke noe jeg har sett. En annen ting som ble påpekt av tv-studioet var at episoden var litt for usømmelig. Særlig scenen der Vian er en dansende Orion-kvinne:



En litt morsom historie om den grønne sminken: De var litt usikre på hvordan den grønne sminken ville se ut, det var jo ikke sikkert at det så like fint ut på film som det gjorde i studio. De lagde flere test-filmer med Majel Barrett sminket i forskjellige grønnfarger, og klødde seg i hodet da hun så normal ut i alle filmene som kom tilbake. De viste seg at de som lagde bilder av negativene ikke skjønte at hun skulle være grønn, så de justerte fargene for å fikse henne. Sånn er det å være først ute med en sjanger.

Jeg likte i alle fall episoden. Hvis jeg hadde vært studio-sjef på den tiden, ville jeg ha klarert serien med en gang. Selv om kulissene og effektene er veldig gammeldagse og ser litt dårlige ut, så var historien smart skrevet. Det var også morsomt å lese litt om selve episoden på nettet etterpå, finne små anekdoter fra innspillingen og se hva annet skuespillerne har holdt på med. Til neste gang: Live long and prosper

Til slutt en musikalsk gjennomgang av episoden:




#startrek #tos #tv #sciencefiction #spock #christopherpike #roddenberry #majelbarrett

Star Trek

Jeg er en veldig stor fan av Star Trek. Er ikke en helt fanatisk trekkie, men litt trekkie er jeg nok. Jeg vokste opp med Next Generation og Deep Space Nine. Fikk bare med meg begynnelsen på Voyager før jeg tok en pause (klarer ikke helt å huske hvorfor). Så når Enterprise kom, begynte jeg for alvor å følge med igjen. Men, bortsett fra noen få enkeltepisoder, så har jeg ikke sett den originale serien.

Søsteren min ga meg en blu-ray boks med hele den originale serien til bursdagen min, og skammelig nok har jeg ikke hatt tid til å se skikkelig på den enda. Og det hadde jeg tenkt å endre på nå. I tillegg tenkte jeg å skrive litt om det her på bloggen slik at det ikke bare blir bøker her. Tenker å skrive kort om hver episode etter hvert som jeg ser dem. Kanskje gjør litt research på hvilke skuespillere som er med og slikt. Får se hvordan det går, om jeg blir lei etter hvert (av skrivingen altså) eller om jeg holder ut gjennom alle tre sesongene.

Er ikke helt sikker på hvordan jeg skal håndtere spoilere enda, for det kommer det helt sikkert til å bli. Enten legger jeg en advarsel øverst om at teksten inneholder spoilere, eller så finner jeg på et eller annet. Finnes sikkert noen html-koder for å legge sladd over en tekst med mulighet til å fjerne om man vil.

Uansett tror jeg dette blir gøy.



#startrek

Pralqornrah-Tanish-Kvaxixob

Sir Hereward and Mister Fitz  Go to War Again av Garth Nix ble opprinnelig utgitt i online-magasinet Jim Baen's Universe i april 2007. Nummer 6 hvis noen lurer. Jeg har lest novellen fra novellesamlingen Sir Hereward and Mister Fitz: Three Adventures.



Sir Hereward er en ridder, fekter og artillerist. Mister Fitz er en tredukke og trollmann. Man kan kalle ham en beintøff Pinocchio. De reiser rundt som leiesoldater, men er egentlig gudedrepere, eller Agents of the Council of the Treaty for the Safety of the World som det så elegant heter. Vi følger dem her på reise til byen Shûme hvor de oppdager at guden med det nydelige navnet Pralqornrah-Tanish-Kvaxixob har slått seg ned. Og han er på listen over slemminger så nå må Hereward og Fitz ut i krig igjen.

Jeg likte denne. Den var litt annerledes, bittelitt sprø i bunnen med pinocchio-trollmannen Fitz, men gir glimt av en interessant verden. Det er bare synd at den er litt i korteste laget. Vi rekker så vidt å bli kjent med Sir Hereward og Mester Fitz før det blir litt action og så er det hele over. De to er spennende figurer som tydeligvis har hatt mange opplevelser før dette. Skulle gjerne likt å lese en hel bok med dem så det blir tid til å bli skikkelig kjent med dem og verdenen de lever i. Heldigvis er det to historier til i boken.

#novelle #fantasy #garthnix

Kreftproblematikk i Japan

I den sjette boken i serien Give My Regards to Black Jack av Shuho Sato er vi fortsatt på onkologiavdelingen. Nok en gang er det sterke temaer som tas opp: problemet med medisiner som ikke er godkjente enda så pasientene får ikke gode nok medisiner. Det er også stor uenighet blant legene om pasientene skal få vite at de har kreft eller ikke. Fåtallet mener at pasientene burde få vite, slik at de kan velge muligheten til å selv betale for ikke-godkjente kreftmedisiner, som kanskje kan hjelpe dem. Andre leger igjen mener at siden de ikke kan kurere kreften allikevel, bør de skjule den. Si de har magesår eller noe, og gi dem piller som ikke hjelper stort, for så å la dem leve sine siste dager i den tro at alt blir bra.

Jeg vil at min lege sier det som det er. Heldigvis er dette i Japan, og jeg vet ikke hvor reelt alt dette er, eller om Shuho Sato forteller om slik det har vært tidligere.

Sterke saker. Ikke ofte at en manga tar opp slike tema.



Warning: may contain nudity and graphic images. Denne gangen kan jeg ikke gjøre narr av advarselen, selv om det ikke er så veldig grafisk. Det er ikke noen stor del av historien, men Saito og sykesøsteren fra intensivavdelingen for tidligfødte blir kjærester og gjør kjæresteting.

#manga #lege #sykehus #kreft

Mors Negra

Jerngrep av Willy Ustad er den første boken i sagaen om Eyvind Bolt. Eyvind er arving til Bolt-familien, en av de rikeste familiene i Norge. Året er 1349 og ryktene går om en pest som sprer seg som ild i tørt gress. Prestene kaller den mors negra, den svarte død.

Dette var en veldig bra bok. Et lettlest språk og en spennende historie hvor noe skjer nesten hele tiden. Dramatikk og død er det mye av under svartedaudens tid. Biskop Armand er den store slemmingen. Det er noe med onde menn som bruker religion til å rettferdiggjøre seg som gjør meg skikkelig arg. Ellers så har Eyvind et lite dilemma når det gjelder hans trolovede Gunnhild, og den sexy bueskytterdama han møter i fjellene.

Dette er en av de bøkene som blir slukt i et jafs, så spennende er den. Anbefales! Gleder meg til å ta fatt på den neste i serien.

 

#willyustad #eyvindbolt #historie #svartedauden #saga

Honkah-Fah-Snooei

Darkwell av Douglas Niles ble først utgitt i februar 1989 og var den syvende boken fra Forgotten Realms og den tredje i Moonshae-trilogien.

Fra omslaget:

The ultimate struggle of good and evil...

Tristan, new-crowned king of the Ffolk, and Robyn the druid must confront an evil that threatens their beloved Moonshae Isles. But they must also resolve their own relationship?and decide if they will rule as king and queen or live forever as bitter enemies.

Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at dette er den ultimate kampen mellom godt og ondt, men den handler om den onde guden Bhaal som korrupterer landet og sender monstre, udøde skapninger og fiskefolk for å drepe alle innbyggerne. Kong Tristan og hans følgesvenner drar ut for å stoppe dem.

Dette er en veldig standard fantasy-historie, og blir aldri mer enn ok. Jeg har brukt den som flyplass-lektyre over flere reiser. I perioder er den underholdende og spennende, mens andre ganger føles den litt traurig. Jeg hadde en tendens til å bli veldig søvnig når jeg leste denne, og flere ganger måtte jeg legge den vekk og i stedet ta meg en dupp på flyet. Om det var boken eller flyturen i seg selv er litt vanskelig å si, men jeg vil tro det er en blanding.

Boken vil jeg nok ikke anbefale til andre en skikkelige fantasy-entusiaster eller folk som er veldig glad i Forgotten Realms. I alle fall bør man ha lest de andre bøkene i trilogien først: Darkwalker on Moonshae og Black Wizards.



Det jeg husker aller best fra boken er en av bifigurene: det stornesede trollet med det nydelige navnet Honkah-Fah-Snooei. Håper du likte vinen Honkah :-)

#bok #bokanmeldelse #fantasy #forgottenrealms

Zombieregler

Har nå hørt igjennom fjerde kapittel av We're Alive, zombieoverlevelseshørespillet.

I Rules & Regulations har de overlevende klart å slå tilbake zombiene, og er nok en gang trygge (hah!) i boligkomplekset. Tøffingen Burt advarer de andre om at det finnes smarte zombier, gutten med glutenallergi viser sin verd og advokatdama skaper kvalm. Michael viser sin autoritet og forteller alle hvor skapet skal stå. Reglene skal følges. (My way or the zombie-infested highway). Man får en følelse av at grensen mellom en diktator og en velmenende men streng leder er tynn. Allerede nå kjenner jeg på meg at dette skjøre fellesskapet kommer til å rakne skikkelig om ikke så alt for lenge.



Akkurat som de foregående episodene, har denne en herlig og uhyggelig stemning. Man kan lukke øynene og nesten føle at man er en av de overlevende som sitter litt i bakgrunnen mens alt foregår. Sterke personligheter, godt stemmeskuespill og gode lydeffekter gjør dette til en auditær opplevelse man absolutt bør unne seg.

Episodene ligger gratis på nett, det er bare å google eller gå til werealive.com

#podcast #radioteater #zombie

Mer sykehusdrama

Den femte boken i legeserien Give My Regards to Black Jack roer litt ned i intensiteten, men det er hele tiden en uhyggelig stemning i bakgrunnen som kan gi noen og enhver sykehusangst. Særlig for japanske sykehus.

Saito er innom både pediatri og onkologi-avdelingene i denne boken. I pediatriavdelingen får han en grusom oppvekker i hvordan sykehusene prioriterer dette: Lite. Det tar lengre tid å behandle barn for de er dårlige til å fortelle hvor de har vondt, så sykehusene prioriterer heller andre avdelinger hvor profitten er bedre. Hvis barn blir syke om natten, må ambulansene bruke masse tid for å finne et sykehus hvor barneavdelingen faktisk er åpen om natten, og selv om de finner en, er sjansene store for at legen på vakt sier de ikke har plass da legen som oftest er alene og overarbeidet. Grusomt.

På onkologiavdelingene krangler legene om de skal bruke kreftmedisin eller kirurgi for å behandle. Kreftmedisin er det svært lite forskning på og det er vanskelig å få tillatelse til å bruke medisin utviklet i andre land. Samtidig er det masse etiske spørsmål om hvor mye skal de fortelle pasientene. Skal de lyve og gi pasientene falskt håp, eller si sannheten om at de mest sannsynlig vil dø snart?

Som jeg har sagt tidligere, så gir denne serien et veldig dystert og deprimerende bilde på japansk medisin. Jeg håper virkelig at det ikke er slik i virkeligheten.



Denne boken kommer forresten med en advarsel: Warning Contains Nudity and Graphic Images. Jeg saumfarte hele boken og det nærmeste jeg kunne finne, var da Saito og sykepleieren var på kino. På raden bak satt et par og klinte. Hun hadde genser så det var ikke mulig å se noe, men det var tydelig at han hadde hånden under genseren og fiflet med melonene. Fy og fy. Du er herved advart.

#manga #lege #sykehus

Zombieoverlevelseshørespill

The New Arrivals er det tredje kapittelet i zombieoverlevelseshørespillet We're Alive. Jeg hørte de første to, It Begins, og The Two Things, like før jeg startet denne bloggen. Jeg liker å høre lydbok når jeg er ute og trimmer, men da må jeg kjenne ruten så godt at jeg kan gå den på autopilot mens jeg nyter boken. Dette har jeg ikke turt her i Bodø enda, men denne helgen er jeg hjemme i Trøndelag så da blir det lydlitteratur igjen. Serien omhandler en gruppe overlevende, ledet av tre soldater under et zombieutbrudd. Dette er i form av et hørespill, hvor skuespillere fremfører handlingen med masser av lydeffekter.

I tredje episode drar Saul og Angel ut for å finne flere forsyninger. De støter på den tidligere marinejegeren Burt, som er litt av en type og en mulig favorittkarakter hvis han overlever lenge nok.

Michael er alene igjen i boligkomplekset sammen med de sivile. Flere overlevende har kommet for å finne trygghet, blant annet en ung glutenallergiker som gjør matsituasjonen vanskeligere og advokat-tanten hans som det aner meg at kommer til å bli vanskelig fremover.

Pegs har et uhell med en potteplante på balkongen og varsler dermed zombiene at det er folk i bygningen. Kvinnfolk asså! Hvordan skal dette gå?

Liker du litt grøss i hverdagen så anbefaler jeg denne serien. Hver episode er på ca 50 minutter (noen ganger er de delt i tre). De ligger gratis på nettet da den opprinnelig ble utgitt som en podcast. Ellers er det vel mulig å kjøpe dem sesongvis (12 episoder per sesong) på audible om man har lyst til det. Jeg må innrømme at jeg kjøpte første sesong på audible, og først etterpå fant jeg ut at episodene ligger gratis rundt på nettet. Håper bare at noe av pengene går til forfatteren KC Wayland. Det er bare å Google (eller binge om du er skikkelig freaky) eller gå til werealive.com for å finne serien.

#podcast #radioteater #zombie

En liten statusoppdatering

Er en stund siden jeg har skrevet noe nå, og det er fordi jeg har gjort noe dumt. Jeg har begynt å spille Destiny.


Og det stjeler selvfølgelig mye av fritiden så det går litt tregt med lesingen.

Nå er jeg på reise gjennom jobben og sitter på et hotellrom i Bergen. Et lite hotellrom med dårlig bad. Slår jeg på dusjen her blir hele badegulvet dekket av vann med en gang, da det ikke er noe skikkelig skille mellom dusj og toalett. Hotell Augustin hvis noen lurer. De er trivelige i resepsjonen og hvis man liker slikt så har de byens beste vin-bar i kjelleren, men selve rommene er ikke så mye å skryte av. Skal bare være her en natt til, så overlever nok.

Etter dagens møter ble det en spasertur opp til Fløien. Fin tur og nydelig utsikt. Fire av oss gikk, mens resten av slaskene tok banen.





Denne gangen husket jeg å ta noen bilder. Dette er Bergen by fra toppen av Fløien.

Skal snart ut og spise på en brasiliansk restaurant. Det blir spennende.

I morgen blir det flere møter, før jeg drar videre til Trøndelag for å besøke familie.

 

Baby-drama

Har lest det fjerde bindet av manga-serien Give My Regards to Black Jack av Shuho Sato. Denne var litt intens for drama og tragedie-knotten var skrudd helt på maks.

Saito er fortsatt på NICU, intensivavdelingen for tidligfødte barn. Et av tvillingparet som ble født i forrige bok, viser seg å ha Downs syndrom. I tillegg har barnet en blokade i innvollene som må opereres. Uten operasjonen klarer ikke ungen å fordøye mat. Faren, som er advokat, nekter å signere operasjonspapirene og vil heller at ungen dør enn å vokse opp funksjonshemmet. Dette har selvsagt Saito problemer med å akseptere.

Det er veldig mye prating og lite handling, men allikevel er det veldig intenst. Saito, som er veldig emosjonell til å være lege, føler så intenst at dette er galt, at leseren også blir revet med. Det meste av boken er diskusjoner mellom legene, og samtaler med foreldrene for å overtale dem til å operere. Men det er så mye dramatikk at de 250 sidene ble lest på null komma niks.

Det er forresten en advarsel på boken: Warning Contains Nudity and Graphic Images. På en side var babyen naken mens legene stellet ham. Dere er herved advart.


#manga #lege #sykehus #downs #baby

Jernkrigere og imperialske knyttnever

The Crimson Fist av John French er en veldig kort bok satt i Warhammer-universet, mer spesifikt under The Horus Heresy som foregår rundt år 30,000 hvis jeg har forstått det riktig.

Denne boken er nok mest for de som kjenner til Horus Heresy og Warhammer. Den handler om slaget ved Phall. Alexis Polux leder en flåte med Imperial Fists Space Marines som blir angrepet av en flåte forræderiske Iron Warriors Space Marines, ledet av selveste Perturabo himself.

Litt av problemet med slike delte verdener, er at det er så mange forskjellige forfattere at kvaliteten blir veldig varierende. Også er det en del av forfatterne som skriver disse bøkene kun for lønnsslippen, og ikke fordi de vil fortelle historien. De får bare tildelt en historie av forlaget. Og det merkes hvis en forfatter ikke skriver noe han selv er interessert i. Om dette gjelder John French i dette tilfellet tør jeg ikke si helt sikkert, men det snilleste jeg kan si om denne er at den var tidtrøyte.

Jeg har lest boken, men klarer nesten ikke å huske hva som skjedde. Den klarte rett og slett ikke å engasjere meg. Jeg satt og tenkte på handlelisten, ting jeg må huske på jobben eller hva jeg skulle velge som neste bok. Den var rett og slett kjedelig. Den fikk tiden til å gå, om enn litt sakte. Takk og pris for at den var kort. Jeg har overraskende mange bøker i Warhammer-serien til at jeg ikke spiller spillet. Det er nok samlemanien sin skyld. Det finnes god bøker der, som Ravenor-trilogen og Dan Abnetts Brothers of the Snake, og en del andre i Horus Heresy-serien. Men det finnes også veldig dårlige bøker, og en god del som bare er ok. Det kan være et lite sjangsespill å lese en bok fra en delt serie, med mindre man har lest andre bøker (i serien) av samme forfatter og likt dem.

Jeg vil si at The Crimson Fist bare er for spesielt interesserte, eller bokhoardere som vil ha komplett samling.

Den er forresten også en del av antologien Shadows of Treachery.




#bok #bokanmeldelse #warhammer #sciencefiction #krig #horusheresy

Norsk reisning

I kveld har jeg vært på Bodø kulturhus og overvært turnepremieren på Norsk Reisning. Tjuvlåner litt fra riksteaterets hjemmeside under så dere vet hva det går ut på.

Fra viking til veiking på 120 minutter! Espen Beranek Holm, Elisabeth Moberg, Teodor Janson & Co parodierer kjente nordmenn og kaster et skråblikk på Norge.

Trailer for Norsk reisning

Alarmen går! Norge er atter i krig! Men orker vi tanken på å gjemme oss i skauen uten getboks og caffè latte ? og med skikkelig dårlig nettforbindelse? Alt håp er ute? om det ikke var for Henrik Wergeland! Som en hyperaktiv reiseleder vender vår bebrillede folkehelt tilbake fra det hinsidige for å forklare oss ? for siste gang ? hva det vil si å være en ekte nordmann. I et desperat forsøk på å redde oss, tar han oss med på en musikalsk rundreise i vår egen historie, for å lære oss hvor vi kommer fra og hvem vi egentlig er. Men er det for sent?

Norsk reisning er skrevet Kjetil Indregard, ansvarlig for humorsuksesser som Kongsvik ungdomsskole og videregående (regi) og Helt perfekt med Thomas Giertsen (manus). Komponist Atle Halstensen står bak de fleste av landets store musikaloppsetninger, blant annet premiereklare Billy Elliot. Regien er ved Kim Sørensen, som høstet strålende kritikker for sin oppsetning av Blackbird for Riksteatret. I rollene møter du Espen Beranek Holm (Hallo i uken, Løvebakken, Spamalot m.m.), Elisabeth Moberg (Kvinner på randen m.m.), Teodor Janson (skuespiller og regiansvarlig for Ylvis og Raske menn m.m.) og Monica Hjelle (sist sett på Riksteatret i Dickie Dick Dickens). Og mange, mange flere!

Dette var skikkelig gøy, så anbefaler alle som bor et sted hvor forestillingen settes opp om å ta seg en tur. En Darth Vader-parodi, tidsreisning og spøkelset til Henrik Wergeland. Bare det er jo nok til friste. I tillegg er det masse humor og sang, og parodier på kjente nordmenn fra flere tidsaldre. Var imponert over skuespillernes engasjement og komiske fremtoning.

Vil du vite hvorfor svenskekongen suger, så må du ta deg en tur på teater.

#teater #riksteateret #norsk #musikal #humor

Ingen lesing i dag

Har ikke hatt tid til å lese noe i dag, men bare så dere ikke skal tru at livet mitt bare består av bøker tenkte jeg å fortelle litt om dagens opplevelser.

I går ble jeg spurt om jeg ville være med på ribb-tur etter jobb i dag. Jeg har ikke så god peiling på nautiske uttrykk så jeg trodde vi skulle spise ribbe. Gratis mat, selvsagt blir jeg med! Tenkte det var litt rart med ribbe når det var så lenge igjen til jul, men regnet med at det var andre skikker her i det ville nord. En ribb (om jeg skriver det riktig) er faktisk en type gummibåt. Vi skulle på sjørafting. Tøft!

På jobben har vi i disse dager besøk fra Sverige og Danmark, så turen var jo egentlig beregnet på dem, men siden jeg er nyinnflyttet fikk jeg også være med. Vi dro fra hurtigbåtkaia med et selskap som heter Stella Polaris. Er du i Bodø engang vil jeg anbefale en slik tur for dette var virkelig flott. Vi kjørte båt til Saltstrømmen og nøt den fine naturen. Vi så havørn og mye annet fugleliv, fjell og hoppende fisk. Selve Saltstrømmen var også imponerende. Kraftig strøm og her og der bittesmå kharybdiser og scyllaer.

Det var deilig på fjorden, med vinden i håret og havsprut i øynene. Litt humpete og bølgete var det, men ikke så mye som jeg trodde på forhånd. Kunne godt ha vært enda litt mer bølger for min del, men jeg koste meg allikevel. Jeg skulle ha tatt masse bilder og delt, men jeg var for opptatt med å nyte turen. Er egentlig dårlig til å ta bilder når jeg er på tur.

Like ved Saltstrømmen gikk vi på land for å spise. Det er funnet noen 12000 år gammelt steinalderboliger i nærheten, så vi skulle spise på steinaldervis i en slags jordhytte. Servitrisen var kledd i skinn som en steinalderkvinne og maten var stekt ved nedgravelse sammen med rødglødende steiner. Maten var veldig god. Vi spiste reinsdyr krydret med brennesle, og soppsaus. Det var litt rart å spise når både fat og bestikk var av tre, men det gikk greit. Min pepsi max var også servert i en liten bolle laget av tynt treverk. Eller muligens en form for bark. Til dessert fikk vi en suppe laget av multer og bjørkesaft. Servert i et diger østers-skjell. Den var overraskende god, da jeg ikke er så glad i multer.



Knipset et kjapt bilde av bålet før vi dro, men som sagt, jeg er elendig til å ta bilder når jeg er på tur. Ikke så bra bilde, men tar det med så blogginnlegget ikke skal bli alt for kjedelig.

Varsleren viser ansikt

Har tilbrakt en liten stund i godstolen med andre episode av Gass. Javar Jafri fra økokrim får nå endelig møte den mystiske varsleren og det viser seg (som tittelen på serien antyder) at dette gjelder noe muffins med oljeselskaper. Samtidig som han etterforsker saken, rakner det på hjemmefronten for Javar. Vi får også vite mer om Vidar, seriens hovedskurk.

Det er ikke så mye action, men det er nok fremgang til at interessen holdes ved like, og jeg har lyst til å lese videre. Får følelsen av en kriminalhistorie hvor saken sakte avdekkes, bortsett fra at her er det ikke noe mord, men mistanke om hvitvasking av store penger.

Igjen føles det litt kort, bare 40 sider på min iPad, men prisen på bare 8 kr mer enn veier opp for det. Tror ikke jeg nevnte det da jeg skrev om første episode, men denne serien utgis som ebok og fås kjøpt på iTunes eller kindle om noen er interessert.




#novelle #serie #drsprucebooks #gass #javarjafri

En røff dude

Har nå kost meg med One Rough Man av Brad Taylor. Boken starter med følgende sitat:

"People sleep peacefully in their beds at night only because rough men stand ready to visit violence on those who would do them harm." George Orwell.

Det slår meg at det ikke er første gangen jeg har lest det sitatet. Når jeg tenker meg om, er dette faktisk flittig brukt av forfattere som tidligere har vært spesialsoldater. Er en liten interessant innsikt i soldaters psykologi der. Men dette var bare en digresjon, tilbake til boken.

Pike Logan er en skikkelig tøffing og medlem av en superhemmelig spesialstyrke (amerikansk selvsagt). Men etter at familien ble myrdet mens han var på oppdrag i Tblisi, er han nå en alkoholisert taper som bor på en falleferdig båt. Helt til han en dag møter Jennifer, og blir med henne til Guatemala for å redde onkelen hennes som er arkeolog der. De blir snart innblandet i en skummel terrorisme-sak der trusselen er en WMD (weapon of mass destruction - masseødeleggelsesvåpen) laget av Maya-indianerne. Jepp, mayaindianeren hadde masseødeleggelsesvåpen. Det er viktig å ha et åpent sinn ;-) Pike og Jennifer må da selvsagt redde verden.

Det blir forresten et lite besøk i Oslo i løpet av boken også. Det er jo litt moro for oss nordmenn å lese om.

Jeg følte litt at jeg hadde lest noe lignende tidligere, men det gjør ikke noe. Det er som en god action-film. Du vet at det blir skyting og spetakkel, og sånn omtrent hvordan det vil gå til slutt, men det er moro å se på allikevel. Har sett at Pike Logan blir sammenlignet med Bourne, Reacher og Bauer. Og ja, det er likheter for vi er i samme sjanger. Liker du disse så liker du denne. Så enkelt er det. One Rough Man er et spennende og underholdende action-eventyr.

Et lite aber må jeg komme med, og det er de første hundre sidene. Jeg slet litt med å komme meg inn i historien i begynnelsen. Vet ikke helt hva det var, men fikk bare ikke den gode action-feelingen. Kan nesten se for meg at Brad Taylor hadde skrevet ferdig alle de morsomme bitene, og så måtte tvinge seg til å skrive forhistorien. Selv om vi får vite mye nyttig de første hundre sidene, så kunne boken lett ha begynt med det første møtet mellom Pike og Jennifer. Vær litt tålmodig hvis du skal lese denne, det blir veldig bra etter hvert.



 

#bok #bokanmeldelse #action #terrorist #spesialstyrke #bradtaylor

Den mystiske varsleren



Siden jeg likte Piotrs Log så prøver jeg nå den andre bokserien til Dr. Spruce Books: Gass av Ulrik Imtiaz Rolfsen. Har nå lest første del (av ti) med navnet Den Mystiske Varsleren. Jeg likte denne også. Den var godt skrevet og selv om den var kort, så fikk den meg inn i historien med en gang.

De kaller dette sesong 2, da dette er oppfølgeren til en tv-serie ved navn Taxi. Har ikke sett serien, men det virker ikke som om det er noe problem.

Javar Jafri er en norsk-pakistansk advokat som nå jobber for økokrim. Han får en mystisk telefonoppringing fra "SH" som sier han har informasjon om hvitvasking av penger i stor stil. Vi møter også en litt skummel fyr som er slem med en rørlegger. Vet ikke hva han har med saken å gjøre enda, men det vil nok komme frem utover i serien.

Jeg må innrømme at dette føles litt kort. Gjennom de skarve 35 sidene får vi et lite innblikk i livet til Javar og hans arbeid i økokrim og begynnelsen på saken med varsleren "SH". Det hele er over når det begynner å bli interessant. Noe som kanskje er god business da jeg nå har veldig lyst til å lese neste episode. Hver episode koster 8 kr og det er jo ikke så veldig mye. Selv om det blir 80 for hele serien, så er jo ikke det så veldig dyrt for en bok. Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror Gass var utgitt som en samlet roman for en stund siden. Usikker på om det er en annen bok, eller om den har blitt delt opp her.

Jeg har sansen for dette seriekonseptet til Dr. Spruce. Noen ganger vil jeg kose meg med en lang bok, mens andre ganger vil jeg bare ha litt kort underholdning, og da passer jo disse perfekt.




 

#bokserie #novelle #drsprucebooks #gass

En doktor med bleie på hodet

Det er lørdag og det regner, så har slappet av med litt manga, den tredje boken i serien Give my Regards to Black Jack av Shuho Sato. Etter at han satte pasienten foran sykehuset i forrige bok, er Saito nå persona non grata på kirurgiavdelingen, så når hans tid hos internmedisin er ferdig, blir han sendt til "NICU" intensivavdelingen for tidligfødte babyer. Hans nye overlege er en pussig skrue som brukte en bleie som lue første gang vi møter ham. Saito får ansvaret for et tidligfødt tvillingpar hvis foreldre ikke vil akseptere dem.

Her er det hjerteskjærende skjebner og forfatteren peiser på med følelsesladde øyeblikk for å påvirke leserens medfølelse. Må innrømme at det virker litt. Dette føles nesten som en såpeserie nå. Lurer litt på hvordan serien vil utvikle seg videre.



En annen ting jeg har lagt merke til er at serien har en advarsel for nakenhet, men det er ikke mye nakenhet å se (bittelitt skuffa). I den første boken fikk vi et kort glimt av tisseluren til en gammel pasient som ble operert. I den andre boken så vi så vidt tissetassen til Saito da han sovnet sittende på do. I denne boken var det et kort glimt av en pupp når en moren pumpet melk til babyene. Når det på hjemmesiden til emanga står "Warning contains nudity and graphic images" så må de være ganske hårsåre for nakenhet.

#manga #lege #sykehus

Dark Norse

For noen dager siden så jeg en artikkel på dagbladet om forlaget Dr. Spruce Books. De sa de var lei av at alle bokseriene i butikkene bare var ment for damer og ville lage serialiserte bøker som også menn kunne lese. Dette syntes jeg hørtes spennende ut og jeg måtte undersøke litt. De har ikke så stort utvalg enda, men jeg prøvde en av bøkene: Dark Norse, første bok i serien Piotrs Log av forfatteren Piotr386.



Den var veldig underholdende. Lettlest, og ikke så alt for lang så jeg kunne lese hele boken uten pause.

Boken er i form av en  loggbok, skrevet av den halvt polske/halvt norske Piotr. Forlaget hinter om at historien kan være sann, men jeg må innrømme at jeg tviler litt på det.

Piotr jobber på en oljetanker ved navn Dark Norse, som de stjal utenfor Nigeria. Ledet av den mystiske nordmannen "Kaptein 12" lever de som pirater: stjeler olje fra andre skip og selger den videre. Men nå har de kanskje tatt seg vann over hodet, for det å stjele 750 000 fat råolje fra "piratkongen" Salaati var kanskje ikke så lurt.

Høyt tempo og mye action gjør dette til en veldig spennende bok. Språket er ikke helt perfekt og det er krydret med polske og engelske uttrykk, noe som fremhever at det er en halvt norsk polakk som forteller. De første sidene fikk meg nesten til å tro at dette var dumt og amatørmessig, men det tok ikke lang tid før jeg skiftet mening. Dette er ikke akkurat Shakespeare, men Shakespeare er kjedelig. Dette er moderne underholdning. Anbefales til alle som liker litt action i hverdagen :-)

Bok to finnes foreløpig bare på engelsk, men skal snart komme på norsk. Fant en youtube-teaser for den engelske utgaven:



#bok #bokanmeldelse #drsprucebooks #piotr #action #olje

Karaokeglad hjertekirurg

Har gått litt tregt med lesingen denne uken, men fikk pløyd igjennom andre bind i serien Give My Regards to Black Jack av Shuho Sato i går kveld.

Saito takler ikke den dårlige behandlingen av hans pasient: Mr. Miyamura. Med risiko for å bli kastet ut av sykehuset og bli utstøtt av det "fine" legesamfunnet, tar han kontakt med en karaokesyngende hjertekirurg for å få ham til å operere. Problemet er at Dr. Saburo Kita har lagt bort skalpellen etter å ha mistet en pasient for mye.

Jeg liker stilen i denne serien. Klare tegninger og stemningsskapende skyggelegging. Det blir aldri fjollete heller, slik mange andre mangaserier har små innslag av. Det er ikke så mye action, her går det mer på følelser. Saito sliter mye med trangen til å redde pasienten kontra det å passe inn med kollegene.

Som nevnt da jeg skrev om første bind, så gir denne serien et skremmende bilde av det japanske helsevesenet som jeg virkelig håper ikke er reelt. De store sykehusene og de etablerte legene er kun opptatt av prestisje og penger, mens heltene er de få utstøtte legene som jobber seg nesten i hjel for å redde pasientene sine.

Spennende og engasjerende er det. Jeg skal lese videre på denne.

 




#manga #lege #sykehus

Instagram

hits