Arkham Horror: Fanatikerens Natt Akt 2: Midnattsmaskene



 

Da er jeg klar til å spille videre på Arkham Horror The Card Game. Det var litt morsomt å skrive om hvordan det gikk da jeg spilte den første, av tre, delen av Night of the Zealot. Så når jeg i dag spilte igjennom del to, knipset jeg noen bilder og noterte litt hva som skjedde.

Jeg spiller som bibliotekaren Daisy Walker (jeg liker bøker), og det var bare så vidt jeg overlevde det første spillet. Det var en nervepirrende opplevelse. Dere kan lese hvordan det gikk her.

Har nå brukt erfaringspoengene mine til å forbedre kortstokken litt. Jeg oppgraderte forstørrelsesglasset mitt og kjøpte et leksikon. Har også fått Lita Chantler i kortstokken. Jeg håper jeg trekker henne tidlig, for hun gir bonus til styrke, og Daisy trenger virkelig hjelp med styrken sin dersom hun må slåss.

Vel, da er det bare å kaste seg i det :)

 

Massiv spoilervarsel

 

Hvis du ikke har spilt Arkham Horror The Card Game før, så vil det her røpes en del av tingene som skjer. Det vil selvsagt være litt forskjellig hver gang man spiller, avhengig av hvilke kort man trekker og hvilken karakter man spiller som. Men det er en del tvister og hendelser som alltid skjer, og det er jo mest morsomt når man ikke vet om dem på forhånd. Les videre på eget ansvar :)

 

Fanatikerens Natt (Night of The Zealot)

 

Akt 2: Midnattsmaskene (The Midnight Masks)

 

Etter de katastrofale hendelsene hjemme hos meg, har jeg nå fått roet ned nervene mine litt med en god kopp te. Lita Chantler, den rødhårede dama som hadde brutt seg inn i stua mi for å utføre et magisk ritual, har fortalt meg en utrolig historie.

«De skapningene som angrep hjemmet ditt kalles ghouler», forteller hun. «De er ondsinnede skapninger som vanligvis bor i krypter, huler og tunneller under Arkham. Disse skapningene spiser menneskelik. Og de betjenes av en mørk kult her i Arkham. En kult som tilber den eldgamle mesteren til ghoulene. Denne kulten har drept uskyldige mennesker og foret likene deres til ghoulene. Ved å stagge den monstrøse sulten deres slik har de så langt klart å vedlikeholde en mørk balanse. Helt til nå. Et av reirene deres, hvor likene ble lagret, ble nylig ødelagt. Siden da har ghoulene vært mer aktive enn normalt. Jeg har sporet bevegelsene deres og har gjort mitt beste for å hindre dem i å gå amok i bygatene. Men jeg tror det er noe verre som foregår. Kulten planlegger noe mørkere enn noe vi har sett hittil. Jeg har sett indikasjoner på at planen deres vil tre i kraft allerede i kveld. Hva som skjer da, har jeg ingen anelse om.»

«Mange av kultistene vil se ut som helt normale folk, til tross for de fæle handlingene deres. Når kulten møtes, tar de på seg hodeskallemasker med hodeskaller av diverse dyr. Dette for å beskytte identitetene deres. Disse maskene er også symboler for død og forråtnelse. Vi må finne disse kultistene, avmaske dem, avsløre planen deres og stoppe dem. Vi har bare noen få timer på oss. Vi må finne så mange kultistene som mulig før midnatt.»



 

Da er det ingen tid å miste. Jeg må lete igjennom Arkham by og finne disse gærningene med dyrehodeskaller på hodet. Så, den enorme oppryddingen som trengs hjemme hos meg må vente til en annen gang.

Jeg tenker at det kan være lurt å skaffe litt hjelp, så jeg ringer til Dr. Milan Christopher, entomologiprofessoren ved universitetet. Han spiller Dungeons&Dragons, så jeg regner med han er villig til å bli med på eventyr.



 

Tar også med meg et leksikon. Kunnskap er makt, og jeg vil nok trenge all den makten jeg kan få i kveld.



 

Selv om jeg slo Ghoul-presten i første akt, så var det tydeligvis litt ond magi igjen i huset mitt, for plutselig kom det ut skikkelig kuldegufs (Crypt chill - å nei!). Stakkars doktor Milan sank sammen og hele kroppen hans ble dekket av rim. Jeg tok forsiktig på ham og han var helt stivfrossen. Nå angrer jeg skikkelig på at jeg ba ham om hjelp. :-(

Men jeg har ikke tid til å sørge over entomologiprofessoren. Jeg vandrer bort til sørsiden av byen for å se om det er noen kultister der.



 

Jeg stopper utenfor et georgiansk herskapshus. Dette er bygget til det historiske samfunn, viden kjent for sitt private bibliotek. Skulle ønske jeg hadde lov til å utforske biblioteket deres, da det nok finnes mange saftige hemmeligheter i den lokalhistoriske samlingen deres.

Jeg får plutselig følelsen av å bli iakttatt. I regnet bak meg skimter jeg en skyggeaktig figur, og kjenner hjertet hamre i halsen (Hunting Shadow - Nei, nei, nei! Uflaks igjen. Nå mistet jeg et spor)

Jeg går så bort til sykehuset.



 

St. Mary´s Hospital er det eneste sykehuset i Arkham. De har åpent hele døgnet og med alt som har foregått i byen er staben ganske så stresset, særlig Doktor Mortimore og Sykesøster Sharon som har nattevakten.

Etter et raskt søk etter mulige spor, drar jeg videre til universitetet.



 

Miskatonic Universitet, hvor jeg også jobber, er et av de mest prestisjefulle universitetene i nordøstre USA. Universitetsbiblioteket er viden kjent for sin samling av okkulte bøker, og ledes av min sjef, den eminente Doktor Henry Armitage.

Akkurat nå er det helt øde her, naturlig nok siden det er midt på natten. Dessverre er dørene låst, så jeg kan ikke lete etter flere spor her (trakk Locked Door, kjedelig, men heldigvis ikke det verste som kunne ha skjedd)

Spørsmålet er da, skal jeg prøve å komme meg gjennom døren og finne flere spor, eller bare gå videre?

Jeg har dårlig tid (har tre doom-tolkens og er allerede halvveis gjennom agenda 1), så jeg går til nordsiden av byen. Det er forretningsdistriktet hvor man finner kontorer og fabrikker, og byens togstasjon.



 

Og her finner jeg min første kultist: Victoria Deveraux. Eieren av antikvitetsbutikken Curiosity Shoppe, Olivier Thomas, tipset meg om at hun hadde vist stor interesse i en hodeskallemaske han hadde i butikken. Og når jeg konfronterte henne, så viste det seg at hun var medlem av den gærne kulten.

Hun angriper meg, og selv med silkehansker på, klarer hun å klore meg i ansiktet.

I stedet for å kjempe, så velger jeg å snakke med henne. Prøver å få henne til å finne fornuften sin. «Victoria, er du klar over hva du driver med. Jeg vet hvor glad du er i å samle antikviteter. Hvis kulten klarer å gjennomføre planen sin, så vil hele byen ødelegges. Og da vil det ikke lenger være mulig å kjøpe antikviteter!»

«Å giid! Det tenkte jeg ikke på,» hviner Victoria. «Jeg sier opp medlemskapet mitt med en gang»

Woohoo! En kultist uskadeliggjort! :)

Men, å nei! (En Akolytt spawner på sørsiden og har en doom token. Når da Mythos Phase kommer går agendaen videre!)

Kulten likte tydeligvis ikke at Victoria deserterte, for nå kommer det en Maskert gærning etter meg!



 

Heldigvis har jeg leksikonet mitt med meg, noe som gir meg litt mer styrke. Får håpe det er nok.

Jeg bruker leksikonet som en klubbe og denger ham i hodet. Med et forbauset grynt tar han et steg bakover. Han hadde nok ikke forventet at en blond bibliotekar kunne være en actionhelt! Jeg prøver igjen, men denne gangen dukker han unna. Det gjør han også med det neste slaget, denne gangen med en hånlig latter. Ikke bra!

Nå er det hans tur, Han svinger kniven og jeg får et dypt, blødende kutt på den ene skulderen.

Okay, nå er jeg i trøbbel.

(Jeg har en kniv på hånden som jeg kan spille, men selv med den så vil jeg ikke klare å drepe denne karen denne runden. Og jeg tåler ikke flere slag av ham. Jeg har også Medical Texts på hånden, den kan jeg legge ut og bruke til å helbrede meg selv slik at jeg overlever en runde til. Men da uten å kunne gi fyren noe skade. Eller jeg kan prøve å rømme, og håpe at jeg finner noe som kan redde meg. Kan også avslutte akten, men det er fortsatt seks runder igjen, hvis jeg er heldig, før jeg makser ut på doom tokens)

«He who runs away, lives to fight another day!» Jeg prøver å rømme (agility skill check).

Yess! Det fungerte. Jeg har to actions igjen, så jeg flytter to lokasjoner (fiender kan bare flytte en av gangen hvis jeg har tolket reglene riktig). Jeg passerer banken i sentrum og ender opp i den østre delen av byen.



 

Den maskerte kultistene flytter seg bort til banken. (Har nå tre doom-tokens, åtte så er det game over)

Og tror dere ikke at det dukket opp nok et monster!!



 

Det der føltes urettferdig. Jeg prøver å komme meg unna igjen. Ah, det gikk akkurat, takket være leksikonet.

(Nå leste jeg forresten igjennom reglene for evasion igjen, og ser nå at egentlig skulle det ha gått en runde før Masked Hunter kunne bevege seg igjen. Når man evader så blir monsteret exhausted. Exhaustion blir annullert i upkeep-fasen, som kommer etter fiendefasen. I stedet for å gå tilbake så lar jeg bare Masked Hunter bli værende i banken i en runde nå. Han titter litt på pengene eller noe. Jeg trenger visst all den hjelpen jeg kan få.)

Ok, jeg har to actions igjen. Jeg har ikke nok ressurser til å bruke Medical Texts, så jeg kaller i stedet etter en forskningsbibliotekar (Easttown gjør allierte billigere å legge ut). Så her kommer Albert, tvillingbroren til Alfred som dessverre mistet hodet i første akt. Tror ikke jeg skal Albert om det før vi er trygge.



 

Tar også sporet som er i easttown, rømmer videre neste runde.

OK, da beundrer den maskerte jegeren banken og flytter ikke (som beskrevet ovenfor), mens Nightgaunt-skapningen er for utslitt til å gjøre noe. (Jeg trakk en Crypt Chill igjen, men fikk en +1 chaos token, så det gikk heldigvis bra denne gangen).

Det første jeg gjør er å rope etter Hildur, søsteren til Olga som også døde i første akt. Hun vet heldigvis ikke det og går med på å hjelpe meg. (Jeg trenger all den kanonføden jeg kan finne!)



 

Jeg løper bort til kirkegården, for der er det sikkert tryggere. Klarer heldigvis å slå willpower-testen. (Ellers hadde jeg havnet i Rivertown, hvor den maskerte jegeren kunne ha tatt meg. Jeg vet ikke om det er riktig men har ikke latt det være mulig å gå på skrå, bare opp eller ned). Jeg bruker også sporene jeg har samlet til å avsløre nok en kultist. Jeg glemte forresten å si tidligere at jeg vet at Ruth Turner, som jobber på likhuset, er en kultist. Nevnte det ikke for hun er på sykehuset og jeg må dit for å håndtere henne. Nå vet jeg også at Peter Warren, professoren av okkulte studier, også er en kultist. Jeg må bort til universitetet for å håndtere ham.



 

OK. Den Maskerte jegeren er fortsatt etter meg og drar til Østbyen. Nightgaunt-skapningen kommer også til kirkegården og angriper. Den river armen av stakkars Hildur (déjà vu!) og slår henne ihjel med den.

(Jeg er usikker på hva som skjer med doom-token som er på Arcane Initiate når hun dør, men velger å tolke det som om den forsvinner. Jeg trenger all den hjelpen jeg kan få).

Nok en gang klarer jeg å stikke av fra Nightgaunt-skapningen. Jeg plukker med meg et spor og løper til elven.

Den Maskerte jegeren går til kirkegården.

Jeg tar sporet som ligger ved elven og drar til universitetet hvor jeg møter Peter Warren. Jeg bruker sporene mine og prøver å snakke ham til fornuft.

«Professor Warren. Vet du ikke at hele byen kommer til å bli ødelagt om kulten vinner? Også biblioteket! Tenk på alle bøkene som kommer til å bli ødelagt!»

«Nei!! Ikke bøkene!» Jamrer professor Warren. «Du har rett. Jeg slutter med en gang. Vi kan ikke la noe skje med de verdifulle bøkene!»

Ja!! Enda en kultist beseiret. Jeg klarer da heldigvis å gjøre noe :)

Både Jegeren og Nightgaunt-skapningen drar til elven. De jakter fortsatt på meg.

OK, nå er det såpass mange doom-tokens at dette er de siste spillerunden.

Jeg klarer ikke å vinne det her. Jeg må bare innse det. Det eneste jeg kan prøve å gjøre er å dra til sykehuset og prøve å evade Ruth Turner for å beseire henne. Alt annet vil enten få meg drept eller ikke føre til noe som helst. Da har jeg i det minste muligheten til å få et victory point til.

Første forsøk går så skeis at det dukker opp enda en doom token. Andre, og siste forsøk går bra, selv med en -1 chaos token. (Mind Over Matter-kortet er fantastisk).

Jegeren og monsteret kommer nærmere, men det gjør ikke noe lenger, for nå er det så mange doom-tokens at spillet er over.

 

Kirkeklokkene slår tolv slag som runger gjennom byen. Det er midnatt og jeg har ikke lenger tid til å lete etter flere kultister. Jeg blir nødt til å handle etter den lille informasjonen jeg har klart å finne. Jeg håper bare at det er nok?

 

Slutt på akt 2.

 

Jeg klarte ikke å vinne, men jeg overlevde i det minste. Yay!!

Jeg fikk seks erfaringspoeng (overvant tre kultister, samt poeng for kirkegården, nordsiden og universitetet).

 

Igjen tenker jeg at det nok er mye bedre hvis man er to eller flere. For man trenger en smartypants karakter (slik som Daisy) til å finne spor, og man trenger en sterking som kan slåss mot monstrene og kultistene. Muligens skulle jeg bare ha spilt med to karakterer og styrt dem begge selv.

Gleder meg til å ta fatt på tredje og siste del av denne kampanjen, men jeg rekker det sikkert ikke før til neste helg. Man må jo jobbe for å kunne få råd til spill og bøker.

Jeg håper dere syntes det var litt morsomt å lese om hvordan det gikk da jeg spilte. Ble ganske stressende på slutten der syntes jeg. Etter at Masked Hunter dukket opp så måtte jeg bare flykte og flykte hele tiden, og rakk ikke å spille noen gode kort. Hadde ikke den Nightgaunt-en dukket kunne jeg muligens ha fått lagt ut flere kort og prøvd meg på noen angrep mot jegeren. Men slik gikk det dessverre ikke. Får krysse fingrene for at det går bedre i tredje akt, men har på følelsen av at det bare vil bli vanskeligere.

Hvordan det gikk i tredje akt kan dere lese om her.

#spill #arkhamhorror #kortspill #kort #arkhamhorrorthecardgame #fantasyflightgames #lovecraft

Arkham Horror: Fanatikerens Natt Akt 1: Samlingen



 

Jeg er veldig glad i spill, både brettspill og dataspill. Dessverre så er de fleste jeg kjenner ganske kjedelige på det området, så det er ofte veldig vanskelig å finne noen å spille med. Det blir som oftest bare når jeg besøker søsteren min og samboeren hennes, eller når de kommer på besøk hos meg at jeg får spilt skikkelige brettspill.

Heldigvis kan de fleste dataspill spilles alene. Men det mange kanskje ikke vet, er at det finnes brettspill, eller i dette tilfellet kortspill, som også kan spilles alene. Jeg har kjøpt meg Arkham Horror: The Card Game, som er ment for en til to spillere. Man kan også kjøpe spillet en gang til og da kan man være 4 som spiller. Eller man kan kjøpe utvidelsespakker med flere kort, noe som også skal gjøre det mulig å være opp til fire spillere.

Så jeg har tenkt å prøve noe nytt i dag. Når jeg nå setter meg ned for å spille, så skal jeg knipse litt bilder og fortelle dere hva som skjer, og da selvsagt hvordan det foregår gjennom min fantasi. For med litt fantasi så kan nesten alle spill bli fantastiske og morsomme. Eller skumle, siden dette er basert på Lovecraft sine historier ;)

 

Massiv Spoilervarsel!

 

Hvis du ikke vil vite hva som skjer i spillet, så slutt å les nå. Spill spillet selv først, og så må du gjerne komme tilbake og se om opplevelsene våre blir like. Ting kan selvsagt gå annerledes for hver gang man spiller, avhengig av hvilke kort man trekker og hvilken karakter man spiller med, men det er noen tvister og overraskelser som alltid vil være de samme. Og hvis du vet om dem på forhånd er det ikke sikkert at det blir like morsomt. Så les videre på eget ansvar :)

 

Det er fem karakterer man kan velge mellom: FBI-agenten Roland Banks, den tidligere fengselsfuglen «Skids» O´Toole (skids - er ikke det bremsespor på engelsk?), servitrisen Agnes Baker, den foreldreløse gatejenta Wendy Adams og bibliotekaren Daisy Walker.

Siden jeg er veldig glad i lese også, så spiller jeg som Daisy. Det er sikkert bare sunt å late som om man er en dame en gang i blant, eller?

Her er da mine opplevelser mens jeg spiller det første kapitlet i Arkham Horror: The Card Game:

 

Fanatikerens natt (Night of the Zealot)

 

Akt 1: Samlingen (The Gathering)

 

Jeg er Daisy Walker, en respektert bibliotekar ved Miskatonic Universitet. Jeg har alltid ment at bøker er det viktigste her i livet. Gjennom skjønnlitteratur har jeg forsket mye på det som jeg synes er avskyelig: skrekk, vold og frykt. En dag kom jeg over en oversatt kopi av Necronomicon. Den var blasfemisk, uhellig og rett og slett for fryktelig til å være ekte. Men etter å ha studert alle de obskure og okkulte bøkene i biblioteket, visste jeg at det faktisk var mer sannhet enn fiksjon på disse boksidene. Siden da har jeg lurt på hvilke andre hemmeligheter som finnes i den låste seksjonen av biblioteket?

Gjennom studiene av det okkulte så har jeg havnet i kontakt med en gruppe som etterforsker mystiske og overnaturlige saker, og med min boklærdom ble jeg raskt et verdsatt medlem av gruppen.



 

Fredag 18. September 1925. Arkham, Massachusetts, USA. Det er slutten på en lang og abnormt varm sommer. De første hintene av høst har dukket opp, men den tunge varmen vedvarer nådeløst. Et stille og usagt raseri har tatt grep om byen. Folk har kort lunte, og bare i løpet av den siste uken har det kommet inn rapporter over voldelige slagsmål, alle startet etter små og uskyldige misforståelser eller uenigheter.

Så blir politiet kontaktet av James Hankerson. Han har funnet et partert lik i låven sin.

Å skylde på været blir for enkelt. Det er noe galt med denne byen, og det er ikke noe særlig denne sannsigeren kan gjøre for å rette det opp. Men tebladene mine indikerer at snart vil en liten gruppe etterforskere se på disse merkelige hendelsene, og prøve å hjelpe til. Jeg skal følge med på dem, men har ikke akkurat noen store forhåpninger.

(dette er introduksjonen til spillsesjonen)

 

Jeg (Daisy) og gruppen med etterforskere har i det siste sett på de mystiske hendelsene i hjembyen min, Arkham. I løpet av de siste ukene har flere innbyggere forsvunnet på mystisk vis. Og nylig ble likene deres funnet i skogen, maltraktert og halvspist. Politiet og avisene skylder på ville dyr, men jeg tror det er noe annet som foregår.

I flere dager nå har jeg undersøkt dette, samlet avisklipp og studert lokalhistoriske bøker på jakt etter en mulig forklaring. Det er nå sent på kveld og jeg sitter hjemme på leserommet mitt. Skrivebordet drukner under et sammensurium av avisartikler, politirapporter (blondiner kan lure til seg så mangt) og vitnefortellinger Døsig etter å ha lest så mye, våkner jeg plutselig til av en merkelig lyd. En lyd som kommer fra stua på den andre siden av gangen. (siden dette er fra 1925 så ville stua kanskje ha blitt kalt privaten eller noe slikt, men jeg har valgt å modernisere litt) Det høres faktisk ut som om det er noen der som messer på et ukjent språk. Og plutselig begynner jeg å legge merke til lyder under gulvet. Det høres ut som om noen driver og graver under der!

Jeg spretter opp og skal til å løpe bort til stua, da jeg får nok en forskrekkelse: Døra har blitt borte! Der hvor døra til gangen skal være, er det bare en vegg. Jeg er fanget!!



 

Fra bak en haug med bøker stabber en bebrillet gammel mann frem og mumler forvirret «Hva er det som skjer?». Det er Alfred, en forskningsbibliotekar som har hjulpet meg i etterforskningen. Han har en bok i hånden, og jeg snapper den fra ham. Vi har ikke tid til å lese lenger.



 

«Kom igjen, Daisy» tenker jeg. Jeg er jo en smart jente som har lest tonnevis med bøker. Dette klarer vi å finne ut av. Mens Alfred stirrer sjokkert mot der døren tidligere var, begynner jeg å føle på veggen og lete etter spor. Jeg kaster et kjapt blikk mot Necronomicon, den grusomme boken som har forfulgt meg helt siden jeg først fant den. Kan den være skyld i dette?



 

Som svar på mine tanker, begynner plutselig en blågrønn røyk å sive inn i rommet. Snart er hele rommet tåkelagt av denne svakt selvlysende og ikke minst skremmende tåken. Alfred kommer med et forskrekket rop, mens min analytisk hjerne kun konsentrerer seg om det faktum at nå har det plutselig blitt veldig vanskelig å se her inne.



 

Jeg veiver med armer og bein og klarer i et kort øyeblikk å vifte vekk litt av den klamme tåken rundt meg. Jeg skulle egentlig fortsette å studere veggen der døren brukte å være, men i et glimt mellom tåkedottene ved beina mine legger jeg merke til at kantene på det nyinnkjøpte teppet mitt (persisk selvsagt) er blitt fillete og er dekket av gjørme. Jeg får Alfred til å hjelpe meg med å skyve unna skrivebordet og stolen. Jeg river vekk teppet og der er døren. På gulvet!

Med lett skjelvende hender griper jeg tak i dørhåndtaket og vrir om. Døren svinger ned og der ned ser jeg gangen. Gangen som skal være rett ved siden av leserommet, ikke under det. WTF!!

Jeg hopper ned og lander i den møkkete gangen. Hvor har all denne skitten kommet fra? Veggene er dekket med gjørme og tregulvet mitt har forsvunnet til fordel for et jordgulv. Lukten av brent tre kiler i nesen, mens lukten av forråtnelse river, og får meg nesten til å brekke meg.



 

Jeg vil nå inn i stua og finne ut hvem som står der inne og messer, men dørkarmen er dekket av en mystisk, glødende barriere. Jeg har lest nok bøker til å vite at man bør ikke ta på slike ting. Jeg tar en neve med jord opp fra gulvet og kaster det mot barrieren. Jorden eksploderer i flammer med en gang den kommer i kontakt med gløden. Jepp, det der skal vi ikke borti.

Så hvordan skal vi komme igjennom det der? Det eneste jeg kan gjøre er å ta trappen opp til loftet, eller ned til kjelleren. Jeg bestemmer meg for å prøve kjelleren først. Til min overraskelse er trappetrinnene nedover glatte. De er dekket av et tynt lag med is.

Idet jeg kommer ned slår den bitende kulden mot meg. Hendene mine er helt blåfrosne og jeg begynner å bli nervøs for frostskader. Det er ikke kjelleren min jeg har kommet ned til. I stedet har jeg havnet i en underjordisk ishule. Jeg ser flere tunneler gå lenger inn, men vet instinktivt at jeg kommer til å fryse ihjel om jeg blir værende her nede.



 

Boken som jeg hadde snappet fra Alfred viste seg å være et medisinsk oppslagsverk. Med hakkende tenner og numne fingre blar jeg i den og leser meg frem til noen tips for å unngå frostskader. Jeg føler meg bedre med en gang. Kunnskap er makt!



 

Men lykkefølelsen forsvinner med en gang. Gulvet under meg begynner å gi etter. Gjennom sprekkene som har dukket opp kan jeg se et stort nettverk av tunneller. I disse tunnelene kan jeg skimte silhuetter av merkelige skapninger som prøver å grave seg oppover. Jeg har definitivt ikke lyst til å være her når det skjer. Å huttemegtu!!

Jeg skynder meg opp trappen med en gang. Det er ikke mer å gjøre i gangen, så jeg går videre opp til loftet. Jeg begynner nesten å angre med en gang. For hvert trinn jeg tar oppover blir lukten av råttent kjøtt sterkere og sterkere.

Når jeg til slutt kommer opp på loftet møter jeg et skrekkelig syn: Det blodige liket til et uidentifiserbart beist henger i en krok festet i taket. Blodet drypper ned i en liten tønne. Hvert drypp gir fra seg et ekkelt klask når blodet treffer den halvfulle tønnen.

Et slikt syn kan man bli gal av, men jeg har heldigvis lest masse grøsserromaner og har da en veldig sterk psyke. I motsetning til stakkars Alfred, hvis sinn er skjørt som pergament. Jeg ber ham bli igjen i trappen og tar skrekk-skaden selv. Jeg tåler ganske mye horror før jeg blir gal.



 

Der oppe finner jeg også Olga, som jeg leier ut en hybel til. Hun er en nybegynner i magi-faget og jeg hjelper henne med å bli en bedre trollkvinne. Jeg føler meg litt tryggere. Bittelitt. Nå er vi i hvert fall tre som kan hjelpe hverandre.



 

Nå som jeg har sett både loftet og kjelleren får jeg en idé. Jeg velter tønnen slik at blodet tømmes ut. Jeg tar den ned til kjelleren og fyller den med snø og is. Med hjelp fra Alfred og Olga tar jeg den opp til gangen, og kaster tønnen med sin rosa snø rett inn i barrieren.

Flammer og gnister skyter ut av den glødende barrieren idet den kortslutter og svinner bort i intet.

«Hva har du gjort?!» Skriker en rasende kvinnestemme inne fra stua. Der ser jeg en dame med en brennende fakkel i hånden. Hun stirre rasende på meg med hatefulle øyne. Jeg kjenner henne igjen. Hun er den religiøse fanatikeren Lita Chantler, en infamøs personlighet i bybildet i Arkham.

Før jeg rekker å svare så hører jeg en uhyggelig jamring bak meg. En skapning, ikledd rød kappe og med en maske laget av en hjortehodeskalle, slår seg gjennom veggen og kommer mot meg!



 

Skapningen i rødt snerrer og babler noe uforståelig i det den kaster seg fram. Stakkars Alfred er for treg. Skapningen griper tak i ham og river av ham hodet med et kaklende hyl.

Liket til stakkars Alfred råtner unaturlig fort, og hadde det ikke vært for at jeg har lest igjennom gamle anatomitekster, med detaljerte bilder, så ville jeg nok ha endt opp med en god del traumer av det synet.



 

Jeg er en bibliotekar, ikke en slåsskjempe! Jeg løper inn i stua, for Lita er mye mindre skremmende enn den røde skapningen, som jeg mistenker å være en slags demonisk prest. Jeg roper til henne at vi bør prøve å samarbeide. Hun kaster et kjapt blikk bort på skapningen som står ute i gangen og nikker nervøst. Vi er allierte, i hvert fall inntil vi har kommet oss unna monsteret.

Den røde monsterpresten kommer rett bak meg, og stua blir snart folksom. Skapningen tar tak i stakkars Olga, river av henne den ene armen og denger løs på henne med den til hun slutter å røre på seg. Oh, shiiiit!

Riktignok er jeg bare en bibliotekar og boknerd, men jeg har lest bøker om mye rart, deriblant kung-fu. Jeg tenker tilbake på kung-fu bøkene og diagrammene med hvordan og hvor man skal slå. En sånn smart person som meg burde da kunne klare å etterape dem.



 

Med et skingrende «Kia!!» Sparker jeg den røde presteskapningen i ballene. Med et drønnende stønn krøker den seg sammen i smerte og rygger litt bakover. Jeg prøver så å slå kneet i ansiktet på ham, men hjortehodeskallen beskytter ham mot skade.

Lita prøver å slå ham med fakkelen sin, men med et mektig bakhåndsslag, slenger han henne inn i veggen. Hun stønner og synker sammen på gulvet, fortsatt i live, men hardt skadet.

I desperasjon begynner jeg å slå mot Ghoul presten. En gang, to ganger, tre gangen i brystet. Men det er som å slå på en betongvegg. Presten bare ler, og så drar han til meg. Et sekund ser jeg bare stjerner, og kan kjenne neseblod begynne å fosse ut.

Igjen prøver jeg å slå og sparke, men presten bare hopper dansende unna. Så drar han til meg igjen med en steinhard og knokete knyttneve. Jeg spytter ut noen blodige tenner og kjenner at jeg har blitt skikkelig svimmel. Jeg begynner å tro at dette kommer til å gå skikkelig galt.

Og jeg har rett, for det knaser i treverk og et nytt beist kravler opp av bakken. Enda en ghoul, og denne slever og virker skremmende skrubbsulten!



 

Jeg sparker det nye monsteret i skrittet og det krøker seg skrikende sammen. I stedet for å bruke kneet som jeg gjorde mot presten, så sparker jeg igjen. Suksess! Hælen på skoen går rett inn i øyet på skapningen og den faller død sammen. Jeg mistet skoen, men ble kvitt monsteret

Woohoo! Hadde det bare vært så enkelt med den der presteskapningen?

Presteskapningen slår meg nok en gang. Det ringer i hodet og jeg klarer nesten ikke å stå på beina. Jeg tror ikke jeg tåler flere slag nå.

Med tåkete syn griper jeg tak i en lampe og svinger den med all min desperate kraft. Jeg treffer hjortehodeskallen med et smell som får meg til å skvette i overraskelse. Hodeskallen slår sprekker og det strømmer blod ut av dem. Presten svaier og er tydeligvis blitt skikkelig skadet. Med fornyet håp denger jeg til presten igjen. Fortsatt sløvet av det første slaget, klarer den ikke å dukke unna. Jeg treffer det venstre hornet og slår det inn i skallen på ham. Han rekker ikke engang skrike før han segner død om på gulvet, i en dam av rødt blod og rød kappe.

 

(Ah! Snakk om råflaks. For en gangs skyld var chaos-tokenene med meg og jeg trakk to +1 på rad. Hadde ikke jeg gjort det, ville jeg ha hatt en liten sjanse til å kunne flykte, og dermed få den middels dårlige slutten. Bedre enn å dø og feile fullstendig, men likevel kjipt. Det var det som hendte i treningsrunden da jeg lærte meg reglene. Jeg spilte med FBI-agent Roland Banks, og han måtte rømme uten å beseire presten)

 

Huset blir med ett stille, og jeg kikker lettet bort mot Lita Chantler som har karret seg opp på beina.

«Du ødela seglet jeg hadde satt opp for å fange ghoulene inni huset» sier hun fortvilet. «Nå er det bare en ting vi kan gjøre for å hindre dem i å gå løs på resten av byen» Hun holder fakkelen frem mot meg.

«Du har da vel ikke tenkt å brenne ned huset mitt??» Skriker jeg i fistel. Bare tanken på alle bøkene som ville ha gått tapt holder på å gjøre meg gal. «Hør hvor stille det har blitt,» sier jeg «Når den røde presten døde, så virker det som om alt stoppet opp. Vi er trygge nå» konkluderer jeg lettet.

«Din tosk!» Lita hytter med neven. «Dette er en stor feil. Du har ingen anelse om hvilken trussel som befinner seg under oss. Ingen anelse om hvilken stor fare vi befinner oss i.»

Jeg bruker en bordduk til å tørke vekk alt blodet i ansiktet mitt. Nesen har sluttet å blø, selv om den dunker fortsatt. «Jeg setter på litt te, så kan du fortelle meg alt om det,» sier jeg. Og ber en stille bønn om at jeg også kan klare å overtale henne til å hjelpe til med oppryddingen.

 

Slutt på Første akt.

 

Wow, det var intenst. Tenk at det finnes folk som mener kortspill er kjedelig. Utrolig. Jeg hadde høy puls på slutten der. Hadde virkelig lyst til å vinne når jeg først hadde bestemt meg for å skrive dette innlegget :)

Jeg har tatt med noen fortellermessige friheter og pyntet litt på beskrivelsene her og der. Jeg har heller ikke tatt med alt som foregikk. Doom-counterne har jeg ikke nevnt, jeg har bare tatt med det de forårsaket når det ble mange nok av dem. Tok heller ikke med hver gang jeg brukte en gjenstand, som eksempelvis Medical Texts. Hadde jeg ikke kunnet helbrede meg selv med ett hjerte per runde, ville jeg ha dødd. Jeg har heller ikke tatt med alle gangene jeg måtte trekke en encounter. Bare de som hadde en viss effekt, eller jeg syntes var kule nok til å nevnes. Noen ble raskt beseiret, enten ved skill-check eller counter-kort jeg hadde på hånda. Jeg har heller ikke skrevet noe om chaos-tokens som man skal trekke ved skill-checks og angrep.

Hvis man eksempelvis ser en YouTube-film hvor noen spiller rollespill, så er ikke selve terningskastingen alltid så spennende. Det er hva som skjer på grunn av terningene som er interessant.

Jeg har fulgt reglene slik jeg har forstått dem. Kun en ting er vel ikke gjort helt etter reglene. Etter å ha lest litt på dem igjen, så viser det seg at selv om jeg lot skaden fra presten gå til mine allierte (eksempelvis Research Librarian som har en i helse og en i mental styrke) så skulle den overskytende skaden ha gått videre til meg. Tror jeg. Det er mange regler å holde styr på. Man må spille dette et par ganger før de sitter helt. Hadde jeg hatt med det ville jeg nok enten ha dødd eller måttet rømme huset til slutt.

Men det er jo et spill. Det viktigste er at man har det gøy, ikke at alle reglene følges til punkt og prikke :)

Jeg fikk syv erfaringspoeng. Ett for kjelleren, ett for loftet, to for å ha beseiret Ghoul Priest, ett for å ikke sette fyr på huset mitt og to for å ha fullført første akt. Disse kan jeg nå bruke for å oppgradere kortstokken min. Jeg skal se litt på det etterpå, og før jeg prøver å spille igjennom andre akt.

Har hatt en kjempemorsom, og intens, spillstund. Hadde kanskje vært litt enklere om man hadde vært to, for da kunne man ha hatt en som var smart (som Daisy) til å løse gåter og finne spor, og en som var sterk og kunne slåss. Merket at det ble litt problematisk mot presten da Daisy ikke akkurat er den sterkeste. Var avhengig av å trekke +1 chaos-tokens. Og hadde jeg ikke vært så heldig å kunne spille Mind over Matter, som lot meg bruke intelligensen i stedet for styrken, så hadde jeg nok ikke vunnet. Og selv da ødela chaos-tokens for meg og jeg fikk bare inn ett treff og ikke to som jeg burde ha klart.

 

Nei, nå skal jeg slappe av litt. Kanskje ordne meg noe mat og se en film eller noe. Må hvile ut litt før jeg ser hva neste akt har å by på :)

Håper dere syntes dette var gøy å lese. Og kanskje får lyst til å spille litt spill selv også. Det finnes mye mer enn bare ludo og poker man kan spille.

Hvis du vil lese hvordan det gikk i neste spill, kan du klikke her.

#spill #kort #kortspill #arkhamhorror #arkham #lovecraft #fantasyflightgames #arkhamhorrorthecardgame #cardgame

Grunge

Det har blitt litt lite lesing i det siste. Stort sett har det gått i tegneserier eller gaming. Først med 7 Days to Die og så med Ghost Recon: Wildlands. Men begynner å få igjen leselysten igjen nå. Første bok er Grunge av John Ringo og Larry Correia.



 

Monster Hunter bøkene til Larry Correia har jeg virkelig sansen for. Herlig sprø humor, masse action og crazy historier om monstre. Masse masse monstre. John Ringo, en annen forfatter jeg liker veldig godt (Black Tide Rising serien hans anbefales) likte også tydeligvis disse bøkene. Han tok kontakt med Correia og fikk tillatelse til å skrive memoarene til en monsterjeger fra 80-tallet.

Det blir ikke helt det samme. Ringo klarer ikke å skape den samme livlige og crazy opplevelsen som Correia gjorde i sine bøker. Det er også ikke helt en sammenhengende bok her. Det er mer som en rekke løst sammensatte noveller, en i hvert kapittel. Hovedpersonen, Chad, er veldig kul. Damemagnet, supersmart, ekstraordinær lingvist, supermusiker og sverdekspert. Han er litt for kul og utrolig egentlig. Han er så tøff at man mister helt følelsen av fare, noe som trekker ned litt på leseopplevelsen.

Det det rett og slett handler om er at Chad blir medlem av Monster Hunter International, et firma som jakter på monstre. Og så får vi lese om noen av oppdragene han er med på.

Og hvorfor heter boken Grunge? Det får man ikke svaret på før i den aller siste setningen. Det er teit, men litt morsomt også.

Jeg syntes boken var litt treg i begynnelsen, men når jeg endelig klarte å slutte å tenke på hvor urealistisk god Chad var på alle områder, så kunne jeg hygge meg litt med fortellingene. Til syvende og sist er det en helt grei bok, men jeg kunne ikke la være å bli bittelitt skuffet siden jeg tidligere har lest de fantastiske bøkene til Larry Correia og forventet meg noe lignende.

Jeg vil anbefale at du starter med Monster Hunter International og leser bøkene til Larry Correia først. Hvis du virkelig liker dem, så kan du prøve deg på denne etterpå.

#bok #bokanmeldelse #monsterhunter #johnringo #larrycorreia #fantasy #action

Zygote



 

Den tredje kortfilmen fra Oats Studios ble lagt ut nå i kveld. Oats Studios er filmselskapet til regissøren Neill Blomkamp (du har vel sett District 9??), og de skal produsere eksperimentell science fiction. Og det har de jammen gjort så langt med kortfilmene Rakka og Firebase, samt en håndfull mindre filmer. Jeg likte de fire filmene med parodi på tv-shop veldig godt, men den kortfilmen hvor Sharlto Copley spilte Gud var utrolig morsom.

Jeg har gledet meg til å se Zygote og nå er den endelig her. Legger ved link til youtube.

pKWB-MVJ4sQ

Hva synes du?

Jeg synes denne er den beste av kortfilmene så langt. Minner meg om The Thing (den første filmen laget av John Carpenter selvsagt), men den har også et snev av Alien over seg. Og ja, det er Dakota Fanning som spiller hovedrollen her. Dette var bra. Gleder meg til å se hva mer Oats Studios har å komme med :)

Her er forresten link til sketsjen hvor Sharlto Copley spiller Gud også:

Q1_HfhtB5eo

Wow, for en slutt.

#film #kortfilm #zygote #sciencefiction #monster #blomkamp

Firebase



 

Firebase er den andre kortfilmen til det nye filmstudioet til regissør Neill Blomkamp, Oats Studio. De skal utgi eksperimentelle sci-fi filmer, og denne er kanskje mer eksperimentell enn den første filmen, Rakka.

Filmen er satt i Vietnam i 1970, altså under Vietnamkrigen. Den er blodig (ikke se den hvis du ikke tåler masse blod og gørr) og den er litt merkelig. Filmen ligger tilgjengelig på youtube. Jeg hare lagt ved en link her.

Tm0V24IEHao


Hva synes du?

Jeg likte den første filmen, Rakka, bedre. Den var mer i den sci-fi sjangeren jeg liker best. Denne var litt mer esoterisk, der man er litt usikker på om det handler om noe overnaturlig eller om det er aliens av noe slag. Pluss at den jo slutter før det virkelig begynner å bli interessant.

Er veldig spent på neste kortfilm, Zygote, som visstnok skal legges ut om to dager :)

#film #kortfilm #firebase #vietnam #oatsstudio #blomkamp

Rakka



 

Neill Blomkamp er en regissør jeg liker veldig godt. Han lagde jo den fabelaktige District 9. Og Elysium og Chappie. Han skulle så lage en ny Alien-film, men det er nå veldig usikkert om det blir noe av i det hele tatt.

Blomkamp har nå dannet et eget filmstudio som heter Oats Studios og de skal produsere eksperimentelle kortfilmer. Det hørtes spennende ut. Den første av dem har tittelen Rakka (japansk for De Falne eller noe slikt). Filmen er satt i Texas i år 2020 etter at jorden er invadert av romvesener. Ting ser mørkt ut og menneskeheten er på randen av utryddelse. En liten gruppe ledet av selveste Sigourney Weaver kjemper fortsatt mot romvesenen.

Kortfilmen er tilgjengelig på youtube, har lagt ved en link:

VjQ2t_yNHQs


Så, hva synes dere?

Jeg likte den, selv om jeg gjerne skulle ha sett mer. Merker at den har den samme stilen som Blomkamp brukte i District 9. Og den har den der postapokalyptiske følelsen som jeg har sansen for. Blir spennende å se hva mer Oats Studios kommer med :)

#kortfilm #blomkamp #sciencefiction #rakka

Kaptein Marvel



 

Jeg holder fortsatt på med det lille prosjektet mitt der jeg prøver å lese alle Marvel-tegneseriene i den rekkefølgen de ble utgitt. Har nå kommet til mai 1968 og der kommer det et nytt blad med en ny helt: Captain Marvel.

Helt ny er han ikke, han dukket første gang opp i Marvel Super-Heroes nummer 12 som kom ut i desember 1967. Han ble raskt populær, så bare et halvt år senere ga de ham et helt eget blad.

Så hvem er Captain Marvel? Han heter Mar-Vell og er en Kree.

Kree-rasen ble interessert i Jorda etter at Fantastic Four beseiret roboten Sentry 459, og en stund etterpå Ronan the Accuser som dro til Jorda for å se hva som skjedde med roboten. Mar-Vell blir sendt til Jorden som en spion. Han tar identiteten til den nylig avdøde vitenskapsmannen Walter Lawson og begynner å studere disse jordboerne.

Han har noen konflikter på hjemmebane. Han er forelsket i Una, sykesøsteren på romskipet som fraktet Mar-Vell til jorden. Men kapteinen på skipet, Yon-Rogg er også interessert i Una, så han prøver å sabotere oppdraget og få Mar-Vell drept.

En annen vanskelighet som Mar-Vell har, er at han ikke tåler atmosfæren på jorden. Han klarer seg en time, så må han enten ta medisin, eller ta på seg romhjelmen sin. Det gjør det jo litt vanskelig å late som om han er et menneske.

I bladet her så vekker Yon-Rogg robot 459 til live igjen. Roboten går til angrep på et atomkraftverk, og Mar-Vell må stoppe den. Han kler på seg kampdrakten sin og tar på seg hjelmen. Og blir da til superhelten Captain Marvel. Det aner meg at det blir noen vansker der. Etter det jeg kjenner til, så regnes han som en helt nå, så det blir spennende å lese om hvordan det gikk til at han gikk imot ordrene sine. Eller kanskje noe skjer så ordrene endrer seg?

Captain Marvel er en av heltene jeg vet veldig lite om. Jeg vet at i dagens tegneserier så er det Carol Danvers som er Captain Marvel. I denne tegneserien er hun en sikkerhetsoffiser som Captain Marvel må redde fra den løpske roboten. Blir spennende å finne ut hvordan det går til at hun etter hvert tar over identiteten hans.

Jeg skal lese videre. Er litt tidlig å si helt sikkert, men denne serien virker som et friskt pust jeg kommer til å sette stor pris på fremover. Den interne konflikten hans med at han er en spion sendt fra en fremmed rase, mens han samtidig er en superhelt som hjelper folk er interessant. Gleder meg til å se hvordan det vil utvikle seg.

Kommer med et nytt innlegg om Marvel-lesingen min neste gang det skjer noe nytt og spennende :)

Det var forresten Roy Thomas som skrev historien i dette bladet, og Gene Colan som sto for tegningene.

#marvel #tegneserie #captainmarvel #caroldanvers #marvell #kree

Kaptein America



 

Jeg har et "bittelite" prosjekt gående der jeg prøver å lese igjennom alle Marvel-tegneseriene i den rekkefølgen de ble utgitt. Som jeg skrev nylig her på bloggen, så har jeg kommet til april i 1968. Så det er noen tegneserier igjen før jeg klarer å ta igjen dagens utgivelser.

Som jeg skrev i innlegget om Hulken nå nettopp, så begynte Marvel nå å omorganisere litt og starte med noen nye blader. Det neste nye bladet er Captain America, som fortsetter på nummerserien til Tales of Suspense. Derfor er det første bladet i Captain America-serien nummer 100.

Cap er ikke min favoritt-helt. Ja, han er tøff og edel og historiene hans er ofte ganske gode. Men han heter jo Kaptein Amerika, og uniformen hans er jo nærmest det amerikanske flagget. Han blir litt for nasjonalistisk synes jeg. Heldigvis er nasjonalismen hans tonet ned en god del (for tiden. Den var skikkelig til stedet i bladene fra 40-tallet) så det går helt greit å lese tegneserien.

I den første episoden i sitt eget blad, vel han har jo hatt egne blader før. Men dette er hans første blad i det som kalles tegneserienes sølvalder (fra da Fantastic Four nummer 1 ble utgitt og... er litt usikker på hvor lenge sølvalderen regnes... ut 60-tallet?).

I den første historien i sitt eget blad, så er Cap og Black Panther fanget av Baron Zemo. Irma Kruhl (som egentlig er SHIELD-agenten Agent Thirteen, eller Sharon Carter, i forkledning) er blitt beordret til å henrette Cap. Det er jo en gryende romanse mellom Cap og Thirteen (Jeg tenker på House M.D. hver gang jeg skriver Thirteen) så hun har ikke så veldig lyst til det. Hun klarer å så vidt bomme slik at Zemo fortsatt stoler på henne. Og det gir henne muligheten til utføre oppdraget sitt, som er å sabotere solstrålevåpenet som Zemo har tenkt å bruke til å ødelegge USA. 

Cap og Black Panther klarer å kjempe seg fri til slutt. De klarer til å med å bekjempe Destructon, roboten til Zemo. Nå er det jo slik at Baron Zemo er død, så hvem er det som skjuler seg bak masken? Jo, det er Franz Gruber, piloten til Zemo. Han så Zemo bli drept etter kampen mot Cap i Avengers nummer 15, og bestemte seg da for å ta kostymet og bli en storskurk selv.

Mennene til Zemo blir selvsagt sinte. De skyter Franz og dreper ham. Deretter overgir de seg til Black Panther, som jo er Prins T'Challa og har sin egen politistyrke på lur.

Så det endte godt til slutt.

Historien var skrevet av Stan Lee og tegnet av Jack Kirby.

Jeg skal fortsette å lese videre på Marvel-tegneseriene. Dere skal få en oppdatering en gang iblant. Planen er å skrive en liten status hver gang et nytt blad gis ut eller det skjer noe spesielt som jeg får lyst til å dele med dere.

Inntil da, her er en liten musikkvideo jeg fant på Youtube hvor både Cap og Black Panther er med. Syntes den var litt kul. Den inneholder scener fra filmen Captain America: Civil War.

b0Qs16rtgpA


#tegneserie #marvel #captainamerica #baronzemo #blackpanther #stanlee #shield #jackkirby

Madras Cafe



 

Det er søndag og det regner ute, så jeg poppet litt popcorn og satte meg ned for å se litt film. Lette litt rundt inne på Netflix og valgte til slutt den indiske filmen Madras Cafe (fra 2013). John Abraham var med. Han husket jeg godt fra Dhoom. Og det så ut til å være en action-film om en RAW-agent (indisk etterretning).

Det ble dessverre ikke helt som forventet.

Filmen er basert på virkelige hendelser, da konflikten på Sri Lanka med opprør og etnisk rensking av tamiler. Gjennom agenten Vikram Singh (John Abraham) forteller den om årene like før attentatet mot Rajiv Gandhi, tidligere statsminister. Dette er da på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Dette var ikke en film man setter seg ned for å se som underholdning, i hvert ikke for meg. Dette var mer en sånn type film som man får se i historietimen på skolen. 

Den var litt kjedelig.

Historien i seg selv er selvsagt spennende. Spioner, opprørere, attentat og skitten politikk. Men den blir fortalt på en kjedelig måte. Den hopper fremover og utelater ting. Eksempelvis blir Vikram plutselig tatt til fange. Vi får ikke se hvordan eller hva som skjedde. Han er bare plutselig en fange. Flyten i historien brytes når det gjøres slik, og det føles ikke egentlig som en sammenhengende film, men mer som som man hopper mellom kapitler i en historiebok.

Filmen viser heller ikke de spennende bitene. Og de få gangene det er skyting, så er sekvensene klippet slik at at det bare blir forvirrende. Filmen hopper lynraskt mellom kameravinklene, og i tillegg er kameraene ofte ustødige. Det viser riktignok hvor kaotisk og uoversiktlig det faktisk er i en skyteepisode, men det gjør det ikke lett å følge med på hva som skjer.

Jeg ble litt skuffet. Dette er første gangen jeg ser en indisk film som jeg ikke liker. Det er ingen sang og dansenumre i denne filmen. Den er dønn alvorlig, men på en litt kjedelig måte.

Er du veldig historieinteressert, og da særlig om problemene til tamilene på Sri Lanka, så er nok denne filmen kjempebra. For meg, så passet den ikke. Jeg unngår vanligvis filmer som er basert på virkelige hendelser, men dessverre så sa ikke beskrivelsen til Netflix at denne var det.

Trailer:

hnkKI01I0Ac


#film #indiskfilm #madrascafe #raw #srilanka #spion #agent #attentat #opprør

 

Den utrolige Hulken



 

Jeg har jo et "bittelite" prosjekt gående der jeg prøver å lese igjennom alle Marvel-tegneseriene i den rekkefølgen de ble utgitt. Dere som har fulgt med på bloggen her en stund vet at dette har gått litt i rykk og napp. Vel, nå har jeg fått lest litt videre.

Har forresten kjøpt meg en ny iPad. Den nye iPad Pro 10,5 tommer. Min gamle var ganske treg og kunne ikke en gang oppdateres med iOS 10, så det var på tide. Den nye er helt nydelig å lese tegneserier på. Skarpere bilde og det går mye raskere å laste inn tegneseriene. Den kostet en stor bit av årets feriepenger, men varer den like lenge som den forrige iPaden min så var det mer enn verdt det.

Men det var tegneserier jeg tenkte å skrive kort om i dag.

Jeg har lest ganske mange Marvel-tegneserier nå. Alle som er tilgjengelige på Marvel Unlimited fra 1939 og frem til april 1968 hvor jeg nå holder på. Det er mye igjen fortsatt, men jeg har ikke gitt opp å ta igjen :)

I 1968 så opplevde nok Marvel veldig gode salg, for de utvidet bladutgivelsene sine. Mange av heltene delte blader med andre helter, og følgelig var historiene korte da de bare fikk et halvt blad å boltre seg i. I april 68 og fremover i løpet av året fikk noen av dem egne blader i stedet, og da mye mer plass til å lage lengre og bedre historier.

Den første er Hulken, som frem til da hadde delt Tales to Astonish med Namor the Sub-Mariner. Hulken fikk også fortsette nummerserien, så The Incredible Hulk nummer 102 er det første bladet.

Må jo også nevne at Hulken faktisk hadde et eget blad tidligere også (var vel i 1962 om jeg ikke husker feil), men det ble nedlagt etter 6 utgivelser. Etter en stund kom han tilbake igjen, først som gjest/skurk i noen av de andre heltenes blader, og så etter hvert fikk han egne historier i Tales to Astonish.

Jeg liker Hulken. Det er ikke alle seriene som er like gode, i hvert fall ikke etter min smak, men Hulken er en av de bedre. Jeg har mer sansen for antihelter egentlig. Og Hulken er jo helt klart en anti-helt. Han er jo vitenskapsmannen Bruce Banner, som etter å ha blitt utsatt for gammastråling forvandler seg til en grønn, supersterk og supersint Hulk når han blir opphisset eller sint. Ja, det var litt annerledes i starten med ham, men nå er det sånn Hulken fungerer. Hulken er egentlig snill, men han har skikkelige problemer med sinnemestring, og siden han ser skummel ut så tror folk han er et monster, behandler ham deretter og gjør ham mer sint. En ond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av.

Historien i The Incredible Hulk nummer 102 er også ganske morsom. Men først litt bakgrunnshistorikk, for det geniale som Marvel gjorde mens Stan Lee skrev alle seriene, var å putte alle heltene i samme univers. Dermed var det slik at det som skjedde i ett tegneserieblad også påvirket det som skjedde i de andre.

Tordenguden Thor (en av de seriene jeg så langt ikke liker så godt) har litt problemer for tiden. Han gjorde sin far, Odin, sint. Dermed tok Odin fra ham mye av kreftene hans. Thor er fortsatt veldig sterk, men ikke lenger supersterk. Loki er jo Thors nemesis og har hele tiden ønsket å ta livet av stebroren sin. Så Loki har gitt superkrefter til en skurk som kalles Wrecker (han har et brekkjern som han knuser ting med). Og Wrecker holder på å grisebanke Thor, til Lokis store glede. Men Loki er litt bekymret for at Odin skal se at favorittsønnen er i problemer og hjelpe ham, så Loki trenger noe å distrahere ham med.

Og hva er vel en bedre distraksjon en Hulken? Loki bruker magien sin og tryller Hulken opp til Asgard, og tenker at det kommer til å bli kaos.

Det kan det nok bli, for nok en gang begynner jeg å tenke på den legendariske scenen fra Avengers-filmen:

31ZjnrHR8EA


Hahahahahahahaha. Den morsomste scenen i hele filmen.

Det går ikke helt som Loki har planlagt i tegneserien heller. Samtidig som alt dette skjer, så har Enchantress og Executioner samlet en hær av troll og planlegger å invadere Asgard. Hulken endre opp med å jage vekk hæren og Odin belønner ham ved å sende ham tilbake til jorden igjen (for Hulken var nær ved å fornærme Odin, som egentlig slår meg som alt for nærtagende).

Jeg gleder meg til å lese videre og se hvilke eventyr Hulken opplever nå som han har eget blad og historiene hans kan fortelles over dobbelt så mange sider.

Dit jeg har kommet, så er det forresten ikke lenger Stan Lee som skriver alle historiene. Denne var skrevet av Gary Friedrich og tegnet av Marie Severin.

#tegneserie #marvel #hulk #odin #asgard #loki #brucebanner

Instagram

hits