Okja



 

I kveld har jeg sett filmen Okja, som nettopp har blitt tilgjengelig på Netflix.

Okja er en film jeg har gledet meg til å se helt siden jeg først hørte om den. Den er laget av den koreanske regissøren Bong Joon Ho, som også står bak Gwoemul fra 2006. Gwoemul burde dere virkelig se. Den beste kaiju-filmen jeg noen gang har sett, og kanskje den beste koreanske filmen jeg har sett også (Busanhaeng er også veldig bra, men i en litt annen sjanger). Bong Joon Ho står også bak Snowpiercer (med Chris Evans, John Hurt, Ed Harris og Tilda Swinton) som er en annerledes og spennende fremtidsdystopi.

Med den bagasjen så er det klart at man blir spent på de nye filmene til Bong Joon Ho, men traileren til Okja viste også at denne er spesiell. Man får først inntrykk av at dette er en glad og barnevennlig film om ei jente og hennes elskede kjæledyr. Det er det, men det er selvsagt ikke alt.

AjCebKn4iic


Okja er en supergris, genetisk modifisert og laget av Mirando-selskapet. Den noe snodige lederen for selskapet (Tilda Swinton) gjør stort nummer av at de nye supergrisene deres er økologiske, naturvennlige og blir behandlet kjempebra (små hvite løgner er ok i business, vet du). Som et publisitetsstunt så sendte de ut en gris hver til lokale småbønder i alle de 26 landene hvor Mirando har forretninger. Ti år senere skal den beste supergrisen kåres, og de nye matvarene basert på dette grisekjøttet skal lanseres.

Dette vet ikke 14 år gamle Mija (An Seo Hyun) noe om. Siden hun var fire så har hun vokst opp med bestevennen sin, supergrisen Okja. Den første halvtimen av filmen er dedikert til å vise oss hvor glade de to er i hverandre, og å gjøre oss glade i dem. Og det funker. Så når det plutselig blir på tide å sende Okja til USA og det som venter der, så ble i alle fall jeg like sint og lei meg som det Mija ble.

Til tross for at du kanskje har sett pene bilder av en lykkelig Mija og en nydelig CGI-animert Okja i reklamen for denne filmen, så er det ikke noen barnefilm. Mirando-selskapet har skumle planer for Okja, så det blir ikke lett for Mija å redde vennen sin. Og vanskeligere blir det når en gruppe dyrerettsforkjempere også blander seg inn (blant annet Paul Dano, Lily Collins og selveste Steven Yuen fra The Walking Dead).

Andre skuespillere å merke seg er selvsagt Giancarlo Esposito (dere husker vel Gustavo Fring fra Breaking Bad og for tiden i Better Call Saul?). Og så er det Jake Gyllenhaal. Ja, hva skal man si om ham? Han spiller jo vanligvis kjekkas og ungpikeidol. Her spiller han en alkoholisk gærning med bart. Han er helt kokkelimonke faktisk. Og mange av anmeldelsene jeg har lest er svært negative til hans overspilling. Personlig synes jeg ikke det ødela filmen, men han var litt for ekstrem til tider.

En annen ting som mange reagerer på er jo selvsagt synet på kjøttproduksjon. Ser masse usaklige kommentarer til trailerene og anmeldelsene rundt dette. Det meste av folk som ikke har sett filmen engang, og som bare vil være med på "krigen" mellom kjøttetere og vegetarianere. Ja, filmen viser ikke kjøttproduksjon fra sin beste side, men den gjør også litt narr av vegetarianerne. Det er for eksempel en av dyreforkjemperne som på idiotisk vis sulter seg selv for ha minst mulig påvirkning på naturen. Se filmen før dere uttaler dere folkens. Ellers blir det bare for dumt.

Jeg ble ikke vegetarianer av å se denne filmen. Men jeg ville nølt med å spise supergris, om noe slikt dyr faktisk hadde eksistert i virkeligheten. Særlig etter den scenen der på slutten. Hvis du har sett filmen så vet du hvilken. Når alle ulte der.... det var sterkt.

 

OBS! Advarsel! Det er fare for å få rusk i øyet under denne filmen.

 

Okja er en film du burde seg. Den har action og drama. Det er en historie om ei ung jente og hennes kjærlighet til dyrevennen sin, men den er forfriskende annerledes og mye mer voksen enn det slike filmer vanligvis er. Tidvis er filmen varm og fin, andre ganger hektisk og spennende. Noen ganger gjør den deg glad, andre ganger sint eller trist. Noen ganger får du WTF-øyeblikk (Jake Gyllenhaal sin karakter).

Jeg anbefaler deg virkelig å se den.

#film #netflix #okja

 

Den store dyrehagen i Kina



 

Matthew Reilly er en av mine favorittforfattere. Hans bøker er perfekt når du vil ha noe lettlest og actionfylt og ikke minst underholdende.

The Great Zoo of China er litt annerledes enn de fleste av bøkene hans. Vanligvis er de over-toppen-actionfilmer (i bokform da) som kan sammenlignes med f.eks. The Expendables. Denne boken derimot, kan mer sammenlignes med Sharknado. Boken har over-toppen-action, men det er også en monsterfortelling.

Kina har bygget en enorm ny dyrehage i hemmelighet, og nå inviterer de noen spesielle gjester til å få en omvisning og skape blest om parken. Herpetologieksperten CJ og hennes bror, krigsfotografen Hamish, er utsendingene til National Geographic. I samme turgruppe som dem er det blant annet USAs ambassadør i Kina og representanter for New York Times.

Jeg anser ikke den neste paragrafen som en spoiler, da du skjønner hva overraskelsen er bare ved å se på bokomslaget.

Våre helter blir overveldet og sjokkerte når de får se at dyrene i denne dyrehagen er: Drager! Ekte og levende drager. Det er til og med en vitenskapelig forklaring for hvordan dette er mulig (skal ikke gå inn på den). Og kineserne gliser bredt og sier at ja, de har sett filmen Jurassic Park, men ta det med ro. De har tatt alle forhåndsregler og sikkerhetsforanstaltninger så det er ingenting som kan gå galt...

Yeah, right!

Kjør på med en Jurassic Park film (med drager i stedet) skrevet i Matthew Reilly sin stil. Det blir action, blod, gørr og masse spising. Omvisningsprogrammet er inkludert lunsj ;)

Det er ikke til å komme bort i fra at dette er basert på Jurrasic Park. Reilly sier selv i et intervju bak i boken at Jurassic Park (av Michael Crichton) er hans favorittbok. Og det er tydelig.

Men det er moro lesning. Det er det. Hvis du vil ha en dyp og rik historie så blir du nok skuffet, men hvis du bare vil ha det gøy og lese om drager og halsbrekkende (oversettelse: urealistiske) stunts og en helt crazy historie, så er denne boken helt perfekt.

Jeg har sett en del veldig dårlige anmeldelser av denne boken på Goodreads. Det de sier er rett. Karakterene er flate og det er urealistisk. Men det er jo hele poenget. Dette er den typen bok du leser for å få et avbrekk mellom de dype bøkene. Dette er boken du leser for å ha litt barnslig moro.

Men alt jeg har skrevet her er egentlig unødvendig. Det er nok å si at denne boken har drager, så vil de kule folka hvine i fryd og kaste seg over den. Og de kjedelige folka vil rynke på nesen og heller lese bruksanvisningen til mikrobølgeovnen. Vær heller kul som meg og les denne :)

#bok #bokanmeldelse #matthewreilly #drager #drage #kina

Glow



 

Glow er en ny originalserie fra Netflix. Laget av de samme folkene som lagde Orange Is The New Black, så det er jo ganske lovende. Jeg har vært litt nysgjerrig på denne helt siden jeg først hørte om den. Serien er satt på 80-tallet og følger kvinnelige wrestlere.

Wrestling er ikke noe vi er så veldig godt kjent med her i Norge. Jeg husker fra min ungdom at TV3 sendte et amerikansk wrestling-program en gang i tiden. Det var jo ganske gøy, men tydeligvis var det ikke alle som syntes det, for programmet forsvant etter hvert.

Serien handler om oppstarten. Den noe fallerte regissøren Sam Sylvia (Marc Maron) har fått penger fra wrestlingentusiast og rikmannssønnen Bash (Chris Lowell fra blant annet Private Practise og Veronica Mars) til å lage et tv-program om kvinnelige wrestlere. GLOW står for Gorgeous Ladies of Wrestling (Nydelige damer fra wrestling). 

Så det starter med en audition og så begynner treningen og kampen om å lage en pilot til tv-showet. Blant de kvinnelige wrestlerne er det mange spennende damer, eller karakterer kan man vel si. Det er masse intriger, drama og bakgrunnshistorier å ta for seg av. Dessverre er det ikke alle som får like mye fokus som de egentlig fortjener. Det er jo litt som med starten på OITNB også. Der synes jeg de senere sesongen er mye bedre, da de fokuserer mye mer på de som bare var bikarakterer i begynnelsen og mindre på Piper.

I Glow er det to venninnene, som etter første episode blir forhenværende venninner etter en episode jeg ikke vil røpe, som er i fokus. Det er skuespillerinnen som er på desperat jakt etter arbeid, Ruth (Alison Brie) og såpeoperastjernen som ble husmor, Debbie (Betty Gilpin fra blant annet Nurse Jackie).

Dramaet mellom de to tok litt for mye plass til tider. Synes jeg i alle fall. Carmen Wade (Britney Young), Cherry Bang (Sydelle Noel) og Justine (Britt Baron) hadde riktignok litt karakterfremdrift. Andre igjen, forble mysterier eller karikaturer. Eksempelvis Sheila (Gayle Rankin), den skjønne Jenny (Ellen Wong) og Arthie (Sunita Mani). Siden dette var mer en dramakomedie enn et wrestlingprogram, så kunne jeg ønske at de andre jentene, som jeg syntes var mer interessante enn de to hovedpersonene, fikk litt mer handling og utvikling.

For det er det dette er. En dramakomedie, slik som OITNB. Bare at her er vi ikke i et kvinnefengsel med dusjing og fengselsintriger. Her er vi i et litt sjåvinistisk 80-tall med wrestlingtrening og intriger.

For å være helt ærlig så synes jeg det var en bra tv-serie, men jeg ble litt skuffet over at det ikke var mer wrestling og tøffe stunts. Det var egentlig det jeg forventet meg på forhånd. Men det er jo min feil, da jeg ikke fanget opp at det var OITNB-folkene som sto bak. Da hadde jeg skjønt at dette var mer drama enn action.

En annen ting er at jeg synes treningsantrekkene på 80-tallet er ganske fine. De har jo så gøye farger og er så (kremt) tettsittende.

Litt wrestling blir det jo. Spesielt i den siste episoden. Den var ganske tøff, både i action og drama. Og det er mer enn nok av løse tråder til en sesong til. Om det blir en sesong til, så kommer jeg nok til å se den. Men jeg kommer ikke til å merke av datoen og ta meg fri for bingeseeing slik jeg gjør med eksempelvis Marvel-seriene til Netflix.

GLOW er en bra dramaserie, men den var ikke fantastisk. Den er ganske morsom til tider. Høydepunktene er selve wrestlingen, som det kunne ha vært mer av. Gjerne gi den et forsøk. Episodene var ikke så lange og du merker raskt om dette er noe for deg eller ikke.

AZqDO6cTYVY


 

#tv #serie #tvserie #netflix #glow #wrestling #kvinneligwrestling

 

The Collapsing Empire



 

Det var med stor glede og spenning jeg begynte å lese på The Collapsing Empire, den nye boken til favorittforfatteren min, John Scalzi, og begynnelsen på en helt ny sci-fi verden. Denne er altså ikke del av Old Man's War-universet.

Jeg begynte på den i går, og ble ferdig sånn ca halv ett i natt. Som forventet, var den kjempebra.

Den har et veldig godt språk, som gjør at det er en fryd å lese. Den har en god og spennende historie, akkurat en sånn type romopera jeg liker. 

Vi er i en fremtid hvor menneskeheten har spredd seg i universet. Alle er underlagt keiseren, men det er et komplisert regjeringssystem med både en kirke og mektige handels-familier som styrer verden. En verden som er i ferd med å endre seg noe enormt. Den eneste måten å reise mellom planeter på (den eneste måten som ikke tar hundrevis av år) er å bruke Flow-nettverket. Det kan kanskje enklest beskrives som en slags underliggende elv som romskip kan dykke inn i og så blir de fraktet nedover strømmen til de hopper ut igjen like ved solsystemer de skal til.

Men noe er i ferd med å skje med Flow-nettverket. Noen vet og ønsker å bruke den kunnskapen til å skaffe seg mer makt, mens andre vet og ønsker å advare menneskeheten før det er for sent.

Så det Scalzi leverer i The Collapsing Empire er en skikkelig spenningshistorie med fæle skurker, digre konspirasjoner, interessante og likandes hovedpersoner (det er tre vi i hovedsak følger), humor og vendinger. Hovedpersonene er en keiserinne som må tisse hele tiden, en snill universitetsprofesser i en borgerkrig, og ei utspekulert handelsdame som banner som en sjømann.

Dette er en historie du med en gang lever deg inn i og blir engasjert i. Og du blir glad i hovedpersonene og bryr deg om hva som skjer med dem. Det er da en bok blir skikkelig bra. Jeg gleder meg til å lese neste fortsettelsen.

#bok #bokanmeldelse #scalzi #sciencefiction

Date Night on Union Station



 

Date Night on Union Station var en bok jeg plukket opp for en tid tilbake da den var gratis på kindle. Må innrømme at jeg ikke hadde noen særlig forventninger til den. Ble fortalt at det var en sci-fi komedie om dating. Ikke noe som fenget meg akkurat, men jeg kom plutselig over den i dag når jeg lette etter noe å lese. Tenkte at jeg skulle gi den et forsøk.

Ble ganske positivt overrasket.

Den ga meg en liten følelse av å komme tilbake til Deep Space Nine igjen, selv om boken ikke er tilknyttet Star Trek-universet.

Den handler om Kelly, som er konsul/ambassadør for menneskene på Union Station. Det er en romstasjon drevet av kunstig intelligens og hvor vesener fra hundrevis, kanskje tusenvis, av planeter stikker innom. Både moren og sekretæren til Kelly maser om at hun må finne seg en mann, så hun melder seg på en datingservice som styres av kunstig intelligens.

Det blir noen interessant dater gjennom boken for å si det mildt.

Historien er veldig velskrevet og skaper et interessant univers med masse interessante skapninger. Den største utfordringen er kanskje å finne kjærligheten, men det er nok av andre problemer som må overkommes i tillegg. Skal ikke gå så mye inn på dem, vil jo ikke røpe noe.

Historien har en fin og lun humor. Det er ett eller annet med kultursjokk og utfordringer mellom forskjellige kulturer som bare er skikkelig morsomt. Dette er ikke en bok du sitter og gapskratter til, men jeg tok meg i å humre muntert ganske ofte. E. M. Foner skriver veldig vittig.

Ikke vær bekymret over at dette er Date Night. Det er langt i fra noen klein romantisk komedie. Liker du sci-fi og forviklinger så prøv denne. Den er morsom :)

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #komedie #humor #emfoner #datenight #dating #romstasjon

Fire legendariske kongeriker



 

Matthew Reilly er en av mine favorittforfattere. Bøkene hans er som å lese en ekstrem action-film. Han har ville historier og enda villere stunts. Det var med stor glede jeg kastet meg over den nyeste boken hans: The Four Legendary Kingdoms. Planen var egentlig å lese noen kapitler i går kveld før jeg la meg, og så ta resten i dag. Men plutselig var klokka halv tre på natta, gitt.

Ikke første gangen det skjer med en Matthew Reilly-bok. Jeg husker en gang jeg var student og oppdaget at klokka plutselig var fem om morgenen (da leste jeg Temple). Må innrømme at jeg droppet forelesningene den dagen og sov litt i stedet. Disse bøkene burde kommet med en advarsel ;)

Jack West Jr. er en av de to store heltene som Matthew Reilly skriver om. Den andre er selvsagt Scarecrow. Første gangen vi møtte Jack West var i boken Seven Ancient Wonders, så kom The Six Sacred Stones og The Five Greatest Warriors. (tør vedde store penger på at den neste boken har Three i tittelen).

Jack West kan kanskje beskrives som en miks av Indiana Jones og James Bond, med en australsk aksent og en god dose av råskapen til Rambo. Han er en tøffing. Og gjennom de første bøkene reiste han verden rundt på leting etter gamle templer og skatter (hele tiden med nådeløse skurker i hælene) for å redde verden.

I The Four Legendary Kingdoms våkner han plutselig i en celle, for så å bli angrepet av en gærning med kniv og minotaurmaske. Han har ufrivillig blitt deltaker i noen brutale leker der 16 deltakere må kjempe mot hverandre i noen skikkelig farlige prøvelser. Mer enn det sier jeg ikke, for jeg vil ikke ødelegge noen av overraskelsene som kommer.

Det er litt mindre "superarkeologi" i denne boken enn i de foregående, i stil minner den faktisk litt mer om Scarecrow-bøkene (og litt om den første boken til Reilly, Contest). Ikke at det er noe ille. Det er en berg-og-dalbane av en leseropplevelse. Det er teit og urealistisk og over toppen, men jammen er det gøy.

Du kan sikkert lese denne boken for seg selv også, men hvorfor det? Start med Seven Ancient Wonders (noen ganger har den pussig nok tittelen Seven Deadly Wonders har jeg sett) og så har du fire fantastiske action-eventyr å kose deg med.

The Four Legendary Kingdoms setter også opp grunnlaget for hva som skjer i neste bok, og trolig de to etter det også. Forhåpentligvis må vi ikke vente 7 år på en ny Jack West bok denne gangen. Jeg gleder meg til neste bok.

#bok #bokanmeldelse #matthewreilly #jackwestjr #action

Kjøpmannen som saksøkte gud



 

I det siste så har jeg lagt merke til at det har kommet masse indiske filmer på Netflix. Det er jo kjempeflott, for indiske filmer kan være veldig bra. Jeg har sett og anmeldt noen av dem her på bloggen tidligere. I dag så jeg en film fra 2012 som heter OMG Oh My God!

Den er morsom :)

Paresh Rawal spiller den smarte kjøpmannen Kanji Lalji Mehta. Han har en liten butikk hvor han selger religiøse figurer. Han er selv en ateist, men smart nok til å fortelle gode historier for å få en kjempegod pris for gudebildene han selger. Men så en dag skjer katastrofen: Et jordskjelv ødelegger butikken hans. Forsikringsselskapet dekker ikke tapet, for jordskjelv er en "act of god".

Så Kanji tenker seg litt om mens kreditorene hyler. Den eneste løsningen er å gå til retten og kreve erstatning fra gud.

Og det er ikke de religiøse lederne noe særlig begeistret for.

Det som følger er en humoristisk rettssak hvor den rappkjeftede Kanji går til angrep på de religiøse lederne og deres business. Noe som viser seg å være ganske så farlig. Det er jo snakk om penger dette her. Jo mere penger noen har, jo mindre villige er de til å gi de fra seg. Dette er en historie om en mann mot overmakten. Men også, tro det eller ei, så er det en fin film om tro.

Og hvem er den mystiske mannen på motorsykkel? (spilt av Akshay Kumar)

Jeg fant en trailer på youtube. Den er dessverre ikke tekstet, så jeg vet ikke hvor mye dere vil forstå av den. Men legger den ved likevel.

8nUwpoTrWFk


Dette var en fin og lun komedie. Det var ikke noe særlig action å skryte av, annet enn en heftig motorsykkeltur i mørket, men den holder på interessen hele veien med sin interessante historie. Bollywood-filmer er også kjent for å ha merkelige sang og dansenummer. Det er bare en slik i denne filmen, helt i begynnelsen der det er en religiøs festival. Så om du ikke liker slikt, så er det bare en du må lide deg igjennom. Selv synes jeg det bare er gøy. En del av moroa med Bollywood-filmer.

DYtcl4H-Heo


 

Men filmen handler jo om en rettssak mot gud. Er du veldig religiøs så kan det hende du blir litt støtt, men jeg vil tro at om du likevel ser hele filmen og får med deg slutten, så vil du synes at den var fin likevel.

Det er stort sett bare action-filmer jeg har sett fra Bollywood, men denne viser at de kan lage gode filmer i andre sjangere også. Ikke at jeg tvilte på det da :) Jeg synes det er kjempeflott at Netflix har begynt å legge ut mer utenlandsk film på strømmetjenesten sin. Det finnes mange perler der ute som folk flest går glipp av fordi de bare ser engelsk film.

 

Tittel: OMG Oh My God
Regissør: Umesh Shukla
Forfatter: Bhavesh Mandalia og Umesh Shukla
Utgivelsesår: 2012
Land: India
Språk: Hindi
Basert på: Et gujaratisk skuespill som heter Kanji Virudh Kanji, også trolig inspirert av den australske filmen The Man Who Sued God fra 2001
Sett hvor: På Netflix
Konsumert under filmen: Hjemmelaget pizza og Fentimans Curiosity Cola
Fun fact: Det er allerede laget en remake av denne, Mukunda Murari kom ut i 2016. Sudeep (som var i den fantastiske Eega) er med i den. Dette er også en indisk film, men på språket kannada. Ifølge traileren til den så virker det som om den har litt mer fart i musikken:

Hadde vært gøy å se den også og finne ut av hvilken som er best :)

#film #indiskfilm #netflix #bollywood #komedie #religion #gud #krishna

Gwendy's Button Box av Stephen King



 

Må innrømme at det er en god stund siden jeg har lest noe av Stephen King nå. Jeg har ganske mange av bøkene hans, de fleste, frem til Dark Tower-serien ble ferdig. Siden da har jeg ikke lest noe særlig av ham. Jeg vet ikke helt hvorfor, for han skriver jo kjempebra.

Gwendy's Button Box er en kort liten bok som Stephen King har skrevet sammen med Richard Chizmar. Nok en gang er handlingen satt i Maine, og Mannen i Svart er involvert. Oooh ;)

12 år gamle Gwendy har blitt mobbet for å være overvektig, så hun tilbringer sommerferien med å løpe opp den lange "selvmordstrappen". En dag sitter det en mann kledd i svart på en benk ved toppen, og han vil snakke med henne. Han gir henne en boks med knapper i. En boks som hun skal beskytte. Men dette er jo The Man in Black som Stephen King-fans kjenner veldig godt.

En spake i boksen gir ut magiske sjokolader som demper sulten til Gwendy. En annen spake slipper ut verdifulle sølvmynter. Men så er det knappene da. Hvis de trykkes så kan det skje noe forferdelig. Man får raskt følelsen av at boksen er en slags dommedagsmaskin, med fristende knapper man kan trykke på. I hendene på ei 12 år gammel jente. Som har blitt mobbet for vekten sin!

Gwendy tar imot boksen, og livet hennes forandrer seg.

Boken er veldig kort, faktisk mindre enn 200 sider. Det var litt synd, for den er så velskrevet at man bare blir sugd inn i fortellingen. I ettertid så tenker jeg at det skjedde jo ikke så mye som var skikkelig spennende. Noen hendelser var det jo, men for det meste så handler den om Gwendy som vokser opp og blir eldre, og hva som skjer i livet hennes. Det er til tider en hyggelig og glad fortelling, men samtidig klarer den å ha en litt skummel undertone. For det er jo den der boksen med alle de knappene...

Stort mer om hva den handler om tør jeg ikke si, for jeg vil ikke røpe for mye. Håper jeg ikke allerede har gjort det.

Men selv om det er en annen forfatter involvert her, så er dette en Stephen King bok. Den er satt i Castle Rock slik som mange andre King-bøker er. Og skrivestilen er definitivt King sin. Er du en King-fan så vil du like denne :)

Alt i alt er Gwendy's Button Box en fin og interessant historie. Den kan ikke måle seg med King's store verk (eksempelvis The Stand og The Dark Tower-serien), men den gir en liten smak av hvordan King sine bøker er. Litt bisarre, koselige og skumle. Ofte på samme tid.

Denne anbefales :)

#bok #bokanmeldelse #stephenking #richardchizmar

 

Vandring i Sierra Nevada - en reiseberetning



 

Jeg lette en stund før jeg fant årets ferietur. Det er jo så mye å velge i, så det er ikke enkelt bestandig. Men når jeg søkte rundt på nettet kom jeg over noe som heter aktiv ferie, og det hørtes spennende ut. Jeg liker ikke å ligge på stranden. Det er ikke ferie for meg. Det er bare kjedelig. Skal man reise noe sted, så må man jo oppleve noe.

Så jeg bestilte meg en slik aktiv ferie gjennom singelreisene til et selskap som heter Carpe Diem. Vi skulle på fjellvandring i Sierra Nevada. Dette var min første tur til Spania også :)

Singelreiser er et opplegg for folk som reiser alene. Det var fem menn og 20 damer på turen. Alderen varierte fra midt i førti-årene til noen-og-sytti. Og så jeg da, som er noe yngre enn det. Så fant ikke drømmedama, men fikk en veldig fin ferie med masse naturopplevelser.

Flyet til Malaga fra Oslo dro ganske tidlig, så jeg måtte overnatte på Gardermoen for å kunne rekke det. Sov på Radisson Blu og testet ut eUpgrade som Club Carlson hadde. Var så heldig og ble oppgradert til en junior suite :-D Det skal jeg prøve flere ganger.

Dag 1 - Ankomst Capileira

Etter en begivenhetsløs flytur så landet vi i Malaga litt etter halv fire. Så var det å finne bussen som skulle ta oss til landbyen Capileira hvor vi skulle bo. Det tok litt over to timer. Ble selvsagt en stopp på en bensinstasjon på veien så vi kunne kjøpe oss noe drikke. Tro det eller ei, men det var ganske varmt i Spania!

Vi kom oss greit frem til hotellet, Hotel Rural Finca Los Llanos, som lå øverst i landsbyen.



 

Capileira var en hyggelig liten by, men også litt merkelig. Den ligger på 1500 moh og er bygd i en bratt bakke. Altså skal du noe sted, så må du gå bratt oppover eller bratt nedover. Og veiene var en miks av betong og brostein, så de var ganske ulendte. Byen ligger såpass høyt at de får litt snø om vinteren. Det må være livsfarlig glatt på de bratte gatene der når det kommer snø og is.

Hotellet var fint det også. Ikke noe luksushotell, men det hadde helt ok standard. En liten balkong på rommet med utsikt over hustakene nedover landsbyen og et svømmebasseng med tilhørende bar.

Etter en liten hvilepause for oss selv var det tid for middag. De spiser middag veldig sent i Spania, så den ble ikke før halv ni. Vi spiste på en restaurant like ved hotellet som heter Paco y Pilar. Der fikk vi servert enorme mengder grillmat.

BUpj1p-BgKw



Vi satt ute og spiste, noe som føltes litt merkelig. Det var jo tross alt langt på kvelden, og det ble mørkt. Men likevel var det varmt nok til å sitte ute i t-skjorte. De mistet strømmen på restauranten en 4-5 ganger også. Etter at vi hadde spist, heldigvis. :)

Dag 2 - Capileira, Bubión og Pampaneira

Neste morgen hadde vi en relativt rolig start på vandringsferien. Vi skulle gå nedover til Bubión og så videre nedover til landsbyen Pampaneira for å spise lunsj der. Hvis dere ser på bildet øverst i innlegget her, så er det tatt nedenfor Capileira. Omtrent midt på og til venstre på bildet kan dere se noen bygninger. Det er Bubión. Hvis dere går litt skrått nedover mot midten av bildet, så kan dere så vidt skimte Pampaneira. Neste dag så skulle vi over fjellryggen på venstresiden og gå gjennom flere landsbyer på den andre siden der.

Det var veldig fine stier å gå på. Litt ulendt med mye løs stein, så man måtte følge litt med. Vi hadde en lokal guide (en engelskmann som bodde i området) og han fortalte at fjellene her var ganske unge, geologisk sett, og derfor var det mye løs stein. Det ble noen stopp på veien med fortellinger om det sinnrike vannsystemet og de kompliserte reglene det var for vann. Og litt om samfunnet i området selvsagt.

Gåturen var veldig fin. Det var varmt så jeg ble litt svett, men siden vi hovedsakelig gikk nedover så var det en ganske lett tur.

I landsbyene så var gatene smale og bratte. Og hver gang det kom en bil så måtte man bare klamre seg til husveggene og håpe det gikk bra. Her er et bilde fra Bubión:

BUr4Oizh4q0


 

I Pampaneira så fikk vi gå litt for oss selv frem mot lunsj. Vi ble invitert inn på en butikk for å smake litt på noen av de lokale produktene. Litt grisete å spise da alt var dynket i olivenolje. Det var diverse skinker og oster. Jeg syntes saueosten smakte bedre enn geitosten. Ellers var det ikke så veldig mye å se på i hovedgaten der. For det meste turistsjapper. Mange av damene likte å besøke en veverske. Mens vi mannfolka likte oss bedre på sjokoladefabrikken med sine smaksprøver ;)

Lunsjen var egentlig en treretters middag med salat, spanske kjøttboller og fersken til dessert.

BUrZhEWhAyN



Etter lunsj kunne vi velge om vi ville gå tilbake til Capileira eller om vi ville ta bussen. Jeg må innrømme at jeg feiget ut og tok bussen. Men jeg tenkte som så at jeg nok ville få bruk for kreftene neste dag da vi skulle på skikkelig langtur.

Etter litt hviletid på hotellet så skulle vi alle gå bort til en lokal kunstner og få en aperitiff der. Siden jeg er fornuftig og ikke drikker alkohol, så fikk jeg marokkansk te i stedet. Ikke like god som i Marokko, men bra nok. Jeg liker virkelig den teen :)

Kunstneren hadde masse fine bilder hengende frem. Det var ordentlig kunst der man kan se hva det skal forestille. Ikke sånn abstrakt tullball som ser ut som noe en fireåring har klabbet sammen. Han hadde også laget noen morsomme treskulpturer.

Så ble det middag på hotellet. Der hadde vi en veldig spennende forrett: frityrstekt aubergine i honning. Det var kjempegodt :)

BUsI5CEBJWA



Dag 3: Landsbyene i La Taha

Den tredje dagen skulle vi på skikkelig langtur, og i bratt terreng. Først gikk vi ned til Bubión, og så skulle vi opp og over den åsryggen på venstresiden på det øverste bildet. Vi gikk i ca 40 minutter i strekk, veldig bratt oppover.

Det var ganske tungt.

Vi har jo tilsvarende bratte fjellturer her i Norge, men da er ikke temperaturen godt over 20 grader. Kjente det godt i beina da vi endelig hadde nådd toppen. Det var skikkelig deilig med en liten pause da. Vi hadde da gått ca 500 høydemeter opp.

Men det var bare begynnelsen. For nå skulle vi gå gjennom de syv landsbyene i La Taha. Først Capilerilla og så helt bort til Busquistar hvor vi skulle ta buss tilbake til hotellet.

Det ble en skikkelig fin tur.

BUuNo7mBGNM



Ifølge Fitbit-klokken min så gikk vi 17 kilometer. Og det var ganske mye opp og ned i terrenget, så kjente det godt i beina etterpå. Men vi fikk se veldig mye fin natur.

Vi var egentlig veldig heldig med været. Det var ca 20 grader i skyggen. Ifølge den lokale guiden så hadde det vært atskillig varmere uken før. Merk at det er i skyggen. Hver gang vi kom opp i høyden, så var det jo veldig lite skygge. Og når vi fikk solen rett på oss, omringet av stein som også er varmet opp av solen, da ble det skikkelig varmt.

Vi spiste lunsj på veien. Jeg husker ikke så veldig mye av den lunsjen, bortsett fra at isen var himmelsk. Det er få ting som er så godt som is når man er skikkelig varm og svett.

BUt2cJVhG6k


Etter lunsj fortsatte vi vandringen mot Busquistar. Jeg må si jeg ble imponert over hvor spreke de eldste deltakerne var. Var jo flere som var over sytti. Mot slutten så måtte vi i fronten vente stadig lengre for at de bakerst skulle ta oss igjen. Det var jo en tøff tur, og noen fikk litt kneproblemer. Men det var ikke de eldste.

Vi møtte forresten også familien til den lokale guiden. Han bodde ikke så langt unna Busquistar. Datteren hans viste oss en liten foss som lå bortgjemt i skogen. Ikke så stor i forhold til de vi har i Norge, men til å være i det området så var den imponerende. Ungene hans ble med på den siste biten av turen. De løp uanstrengt opp og ned selv på de bratteste partiene. Ga meg følelsen av at jeg burde trene mer.

Til slutt så kom alle seg frem til den siste byen, og vi ble busset tilbake til hotellet. Åh, det var deilig å ta seg en dusj og så bare ligge urørlig i sengen i et par timer. Jeg kunne også lykkelig oppdage at jeg ikke hadde ett eneste gnagsår. De fjellskoene jeg kjøpte før turen var verdt pengene.

Så halv ni om kvelden var det tid for middag igjen. Da dro vi til en lokal restaurant som heter El Corral de Castaño. Der fikk vi servert en seksretters meny.

BUu2ktahSxA



Først var det skinke og ost, så couscous, salat, blodpudding, langtidsstekt lam og småkaker til dessert. Etter den tøffe fjellturen den dagen, så tror jeg nok vi alle trengte et slikt måltid :)

Dag 4 - La Cebadilla

Den neste dagen skulle vi gå bort til en forlatt landsby som heter La Cebadilla. Veien dit ser vi ikke på det øverste bildet. Fra Capileira gikk vi til høyre (utenfor det øverste bildet) og så opp og i en sirkel før vi kom ned til Capileira igjen.

Det var flere av de reisende som valgte å heller slappe av ved bassenget på hotellet den dagen. Men de fleste av oss gikk på med godt mot.

Denne turen var kortere, men den var tyngre.

Også her hadde vi et langt og veldig bratt parti. Dagen i forveien hadde det bratte partiet vært på skyggesiden av fjellet. Denne dagen var det bratte partiet midt i solsteiken. Det var varmt!

Jeg er litt strategisk av meg, så jeg passet på å gå rett bak den lokale guiden. For er man først, så får man lengst pauser ;)

Men det var tungt. Svetten regnet ned på steinene vi gikk på. Og jeg måtte bare konsentrere meg om å puste og å bevege beina. Det var forresten en hund som valgte å bli med på turen. Den fulgte bare etter oss fra Capileira. Den var bak meg og stanget meg i beine for å få meg til å gå fortere. Det var så smalt på den fjellstien at selv ikke en hund kunne klare å smette forbi.



 

Da vi endelig nådde toppen så var plutselig jeg og guiden alene. Etter et minutt kom førstemann prustende og pesende rundt hjørnet. Og så kom resten sakte men sikkert. Det var tungt.

Men etter den første oppoverbakken så ble det mye bedre. Da var det for det meste noenlunde flatt eller nedover. Det var egentlig bra at hunden ble med oss, for plutselig havnet vi midt i et område med masse kyr. Og når det står ei diger ku midt på den smale stien, så var det ikke enkelt å komme forbi. Da knurret hunden til og jagde vekk kyrne. Det gikk helt greit, helt til hunden knurret mot en kalv om den digre mammakua møet morskt og gikk mot oss. Det gikk bra, men var litt skummelt :)

La Cebadilla var en by som ble bygd da de skulle lage et kraftverk der. Den var bebodd i litt over tjue år, og så ble den forlatt når kraftverket var ferdig. Etter å ha sett på de forlatte bygningene i skogen, så gikk vi tilbake til Capileira. Etter lunsj, så tok vi bussen til Granada og sjekket inn på Hotel Hesperia midt i Granada sentrum.

På kvelden spaserte vi bort til Plaza San Nicolas og spiste tapasmiddag på et sted som heter Bar Kiki.

Dag 5 - Alhambra

Vi hadde morgenen for oss selv, så da ble det litt utforskning i Granada. De hadde smale markedsgater proppfulle av turistsjapper.



 

Jeg fant meg en t-skjorte med Don Quijote som motiv :)

Ellers gikk jeg bare rundt og så på folkelivet i Granada. Utenfor rådhuset var det en demonstrasjon mot ett eller annet. En meget høylytt demonstrasjon. Det var ikke bønder som morskt sto rundt høyballer slik det ofte er her. Nei det var roping, fløyter, megafoner og sirener som demonstrantene brukte. De bråkte noe enormt.

Ellers så var det ganske rolig. Man ble ikke antastet av selgelystne folk på markedet heller. Jeg fikk gå i fred og kikke på varene. Lunsjen måtte vi ordne selv denne dagen, så da ble det en enkel lunsj med pizza på en liten utekafe. Det var mye varmere i Granada enn det var oppe i fjellene. Vi snakker 30-31 grader i skyggen.

I totiden skulle vi alle møtes ved hotellet for å dra til Alhambra.

BUxGGGhBQ8V



Vi skulle egentlig gå, men guiden mente det var litt for varmt så vi tok en buss. Det vil si en liten minibuss med kanskje ti-tolv seter. Og inni der pakket de inn over tretti personer. Hele reisefølget vårt og lokale bussreisende. Trangt!

I Alhambra så fikk vi en to og en halv timers lang omvisning av en svenske. Det var veldig fint det, særlig med alle hagene og fontenene. Og svensken fortalte oss masse om historien til borgen. Jeg har lagt ut noen bilder derfra på instagram.

Men det var varmt. Veldig varmt, noe som ødela litt av opplevelsen. Jeg ville hele tiden videre så vi ble ferdige og jeg kunne finne noe skygge. Det var ca 38 grader kunne guiden fortelle. Vaaarmt!

Da vi endelig kom tilbake til hotellet så drakk jeg en fanta-flaske i to slurker. Da klarte jeg å besinne meg nok til å bruke fire slurker på cola-flaska.

Om kvelden så dro vi til Bar Centro, ikke langt fra hotellet, for å spise avslutningsmiddag. Den besto av salat, fisk og sjokoladeis.

BUz8B5RBYVe



Fisken var litt smakløs, syntes jeg, men isen var nydelig. Har jeg nevnt at det var varmt der? Is er veldig godt når det er varmt :)

Dag 6 - Hjemreise

Så var det på tide å dra hjem. Vi hadde tid på egenhånd om morgenen. Men siden ingenting åpnet før ti, så var det ikke så mye å se. Kvart på 11 så gikk bussen til Malaga og flyplassen.

Ikke så mye å si om hjemreisen egentlig. Kjøpte litt godis på taxfree, spiste is på Häagen Dazs og fløy hjem til Norge.

 

Det ga egentlig litt mersmak å dra på en sånn aktiv ferie. Selv om jeg skulle ha ønsket at det var med mer folk på min egen alder, så var det en kjempefin opplevelse. Fikk gå i naturen og samtidig få med seg litt kultur (Alhambra). Det er jo veldig greit med en sånn pakketur der hele opplegget er ferdig planlagt. Det er bare å møte opp og bli med. Samtidig så hadde de mer enn nok tid på egenhånd slik at det var mulig å utforske litt selv, eller bare slappe av om man ønsker det. Men så er ikke jeg så veldig glad i shopping da, så kan hende at andre ville ha ønsket enda mer tid for seg selv. Jeg vet ikke.

Det var jo ikke så lang ferietur, så kanskje jeg skal ta meg en tur til i høst. Har uansett masse ferie til gode på jobbe, så den må jeg jo ta ut uansett. Får se hva jeg finner på.

Hvis du er som meg, og ikke liker kjedelige sydenturer på stranden, så kan en sånn aktiv ferietur være noe å prøve. Ser de har både sykling og kajakk i tillegg til gå-turer, så det er mye å velge i mellom.

#ferie #Spania #sierranevada #fjelltur #fjell #Granada #Alhambra #gåtur #aktivferie #carpediem

Instagram

hits