Kofferten er pakket



 

Da er kofferten pakket og jeg er klar for årets ferietur. Eller, nesten ferdigpakket. Må putte inn tannkremen i morgen tidlig. Har også lastet inn 670 bøker på kindlen min. Tror dere det blir nok?

I morgen drar jeg til Oslo, og søndag morgen så bærer det videre til Spania. Har aldri vært der før, så det blir spennende. Har nemlig meldt meg på en vandretur i Sierra Nevada.

Vi skal først til et sted som heter Capileira. Der blir basen og så skal vi vandre rundt i fjellene og besøke de omkringliggende landsbyene. Dag 3 blir nok tøffest, da skal vi innom 7 landsbyer og det er estimert 6 timer til gåing.

Er ganske spent på hvordan dette vil gå. Det å gå i fjell og terreng er jo hyggelig, men det ryktes jo at Spania kan være ganske varmt. Kan bli litt tøft å gå i fjellet i 30 grader. Forhåpentligvis er det litt kjøligere i høyden.

Turen blir avsluttet med to dager i Granada. Gleder meg til å besøke Alhambra :)

Tviler på at det blir noe særlig blogging på turen. Har bare med meg mobilen, og det er litt tungvint å skrive bare på den. Men jeg blir nok å legge ut noen bilder på instagram i løpet av turen. Og når jeg er hjemme igjen, så skal dere selvsagt få en liten rapport om hvordan det gikk :)

 

En bro av fugler



 

Bridge of Birds av Barry Hughart er en historie om det gamle Kina som aldri var. Den var litt treg i starten, men når boken var ferdig så følte jeg at jeg hadde lest en fantastisk fabel.

Omslagsbildet over her er forresten fra samleutgaven til Subterranean Press som inneholder hele trilogien om Mester Li og Okse Nummer Ti. Den har jeg dessverre ikke; jeg leste Bridge of Birds (den første boken) på min trofaste kindle. Skulle gjerne ha hatt den i samlingen min.

Handlingen er satt i et litt alternativt Kina i år 640. Det hele begynner med et medisinsk mysterium. Alle barna i landsbyen blir plutselig syke og faller i koma. Dette sammenfaller med en sabotasje av silkeavlingen deres. Number Ten Ox (han er storvokst og tiende sønn i familien, derav navnet) blir sendt til Peking for å finne en vismann som kan hjelpe barna. Den eneste vismannen som Number Ten Ox har råd til er Master Li, som stolt proklamerer at han har en liten feil i sin karakter.

Selv om Master Li virker å være en alkoholisert svindler, så er han en smarting med hjerte av gull i bunn, og når han først tar på seg oppdraget så går han virkelig inn for å redde barna. Det eneste som kan vekke dem til live igjen er en magisk ginseng-rot. Så Number Ten Ox (som aldri har forlatt landsbyen før) blir med nittiårige Master Li ut på eventyr i et Kina som føles som et farlig og fantastisk eventyrland. Det er spøkelser, skurker, rikdom, magi og guder man kan finne der.

I begynnelsen så føltes boken litt tung, det må jeg innrømme. Den har en litt annerledes fortellerstil enn jeg var vant med og forfatteren hadde en tendens til å plutselig skulle fortelle små historier som tilsynelatende ikke var relevante for dette eventyret (men det viste seg at de faktisk var det etter hvert!). Siden dette er Kina så var språket når folk snakket med hverandre ganske formelt til tider. Dette, pluss litt kulturkrasj med de asiatiske skikkene som alle fulgte i boken, gjorde at det tok meg litt tid å komme inn i historien. Men det kan også ha noe med at jeg satt på et fly da jeg begynte med boken. Kanskje hadde jeg blitt oppslukt med en gang om jeg hadde sittet i godstolen hjemme og vært mer konsentrert.

Men når jeg først fikk taket på historien og begynte å leve meg inn i denne kinesiske verdenen, gikk resten veldig fort. Bokne ble jo kjempebra! De to heltene rotet seg bort i de utroligste ting, og alt fortelles med herlig humoristisk glimt i øyet. Et lite sitat for å illustrere:

His hands shot out, a blade glinted, blood spurted and he calmly dropped the thug's earring into his pocket, along with the ear that was attached to it. "My surname is Li and my personal name is Kao, and there is a slight flaw in my character," he said with a polite bow. "This is my esteemed client, Number Ten Ox, who is about to strike you over the head with a blunt object."

I wasn't quite sure what a blunt object was, but I was spared the embarrassment of asking when the thug sat down at a table and began to cry.

Det er ikke sånn ha-ha-humor i boken. Humoren er mer subtil og diskre, noe som gjør at du sjelden ler høyt, men at du hele tiden har det kjempegøy mens du leser. Denne boken ga meg en skikkelig god leseropplevelse. Tvisten som kom på slutten var jo helt wow! Jeg er egentlig ganske overrasket over at jeg ikke har hørt om denne tidligere. Boken ble jo tross alt utgitt i 1984 første gang. De aller fleste anmeldelsene jeg har sett har vært strålende fornøyd.

Barry Hughart har faktisk bare skrevet tre bøker. Ifølge wikipedia så hadde han planer om å lage syv om radarparet Master Li og Number Ten Ox, men etter krangling med forlaget sitt så sluttet han å skrive etter den tredje boken. Det var virkelig synd. Jeg skulle gjerne ha lest masse eventyr med den verdensvant Master Li og den naive og godtroende Number Ten Ox. Heldigvis er det to bøker til, og jeg gleder meg til å ta fatt på The Story of Stone.

Bridge of Birds er en fantastisk bok, som jeg så absolutt anbefaler. Les den.

#bok #bokanmeldelse #kina #bridgeofbirds #barryhughart

Zack the Zombie Exterminator



 

Denne tegneserien syntes jeg var ganske morsom. Ikke bare en zombie-fortelling, men også en parodi på reality tv. Jeg fikk denne som en digital bonus da jeg støttet en Lady Death-tegneserie på kickstarter for en tid tilbake. Den har ligget på harddisken frem til i dag, da jeg fant ut at jeg skulle se hva dette var for noe.

Zack og Zane er to "hillbilly" brødre som finner ut at de er gode til å drepe zombier. De får en kompis til å filme dem i aksjon og starter en youtube-serie. Snart får de kontrakt med et tv-selskap og de blir reality-stjerner. Eller Zack da, som får navnet sitt på serien og blir hovedpersonen. Mens de i starten er mest opptatt av å lage show og ha det gøy, så må de etter hvert innse at det finnes større farer enn bare zombier også.

Tegneserien er skrevet av Mike Maclean og Brian Pulido (kanskje mest kjent som mannen bak tegneserien Lady Death). Djibril Morissette-Phan har tegnet og Ceci de la Cruz har fargelagt.

Tegningene er ganske gode. Det er masse blod og gørr, så dette er ikke noen barnetegneserie, men det burde man da også skjønne av tittelen. Historien er full av humor, og Zack har nesten like mange one-linere som Arnold Schwarzenegger.

Denne tegneserien er moro. Liker du zombie-historier, fine tegninger og synes det er ok å harselere litt med reality-showene som er over alt for tiden, så les denne.



 

#tegneserie #pulido #zombie #zackthezombieexterminator #realitytv

Bronsemannen Doc Savage



 

Doc Savage er et navn jeg har hørt om mange ganger, men jeg har aldri lest verken bøker eller tegneserier om ham. Han er en helt fra pulp-æraen på 30-tallet, og var visst, slik jeg har forstått det, ganske så populær i sin tid. Er nok derfor jeg har hørt navnet nevnt i mange amerikanske filmer, serier, bøker og tegneserier.

Tegneserieselskapet Dynamite prøvde å modernisere helten ganske nylig. Jeg har nå lest den første omnibus-utgaven som kom ut tidlig i 2015. Den samler de åtte første tegneseriebladene i den nye serien om Doc Savage, skrevet av Chris Roberson. Det starter i 1933 og for hvert blad så hopper vi noen år fremover i tid, helt til vi kommer til nåtiden.

Hvem er så Doc Savage? Han er supersmart, supersterk, superrik og blir aldri gammel da han fant opp et anti-aldringsserum (som dessverre ble ødelagt etter at han rakk å teste det på seg selv). Dan samler "agenter" i firmaet sitt og disse sender han ut for å stoppe skurker og katastrofer. Han er et slags verdenspoliti, og verden lar ham få lov til å være det.

Han er perfekt, for god til å være sann. Han taper aldri. Og er gørr kjedelig å lese om.

Det var en bit mot slutten der hans "Crime College" ble avslørt og havnet i avisene. Han dreper ikke skurker, men operer hjernene deres slik at de blir snille og konstruktive medlemmer av menneskerasen. Jeg håpet faktisk at dette skulle føre til noe interessant. Kanskje diskusjoner om fri vilje? Eller kanskje ville Doc Savage vise seg å være en skurk? Men neida. Det var bare en liten hikke og så var alt som før igjen. Han lanserte etter hvert sin egen mobiltelefon (The Bronze) og ble en slags Steve Jobs-aktig riking. Bortsett fra at han jaktet på skurker da.

Når det gjelder tegningene så har jeg ikke noe å klage på. De var fine de. Men historien likte jeg ikke. Helten var et kjedelig glanspapir, og når ikke skurkene var annet enn todimensjonale klisjeer som raskt ble nedkjempet, så ble dette veldig tamt.

Har lest en del anmeldelser, og de fleste sier at de gamle Doc Savage-historiene var mye bedre. Kanskje jeg skal prøve å spore opp noen av dem for å se. Denne tegneserien imponerte i hvert fall ikke.

#tegneserie #dynamite #docsavage

Mystery Weekly Magazine April og Mai 2017

Mystery Weekly Magazine er et kanadisk litteraturblad som hver måned kommer ut med masse spennende krimnoveller. Jeg har fått et abonnement av dem mot å skrive anmeldelser. Derfor har jeg litt dårlig samvittighet for at jeg av og til er litt treg med å faktisk gjøre det. Nå er vi godt i gang med mai måned og jeg har fortsatt ikke lest og anmeldt april-bladet.

Så nå tar jeg både april og mai utgavene på en gang. Samtidig tar jeg en liten test: Passer Mystery Weekly bra som lesestoff på reise? Denne uken hadde jeg nok en gang en jobbreise. IT-nettverket skulle samles i Oslo. Vanligvis så tar jeg med meg bøker som er litt kjedelige og som jeg bare vil skynde meg å bli ferdig med så jeg kan begynne å lese noe mer spennende. Det fungerer vanligvis ikke så bra, og jeg ender opp med å sovne på flyet etter ett og et halvt kapittel. Planen min denne gangen var å lese de to utgavene av Mystery Weekly jeg hadde liggende.

Så på tirsdag, rett etter jobb, spaserte jeg bort til flyplassen med ryggsekken min. Kom meg problemfritt gjennom sikkerhetskontrollen. Middagen var ikke før 8 om kvelden, så jeg kjøpte en Panini Chicken BBQ på Narvesen (den var ikke noe god) og en Pepsi Max. Satte meg ned ved gate 18 og begynte å lese.



 

Den første novellen var Who's Da Vinci av Delbert R. Gardner. Den var faktisk ikke så verst den. Fikk meg til å slutte å tenke på hvor skuffende smakløs den paninien var. Historien hadde et lite snev av det overnaturlige over seg, noe jeg liker veldig godt. Vanskelig å si så mye uten å røpe noe av handlingen, men den handler om en mann som, etter å ha laget et nytt maleri, blir oppsøkt av en litt skummel type som er veldig interessert i akkurat det maleriet...

Rakk akkurat å bli ferdig med denne da boardingen begynte. Var en av de første om bord og begynte å lese på neste novelle mens de andre bordet flyet og dultet borti meg med vesker og ryggsekker og alt mulig rart.

Den likte jeg skikkelig godt. Morsom og med en herlig tvist på slutten. Jeg så den komme, men den var utrolig gøy likevel. Det het Double-Slay og er skrevet av Joseph D'Agnese.

Jeg tok da en liten pause i lesingen for å se på flyvertinnene som gjorde sikkerhetsdemonstrasjonen sin. Jeg har sett denne så mange ganger at jeg sikkert kunne gjort den selv, men jeg leste en gang at en av de tingene som flyvertinner (og flyverter) irriterer seg mest over er folk som ikke følger med når de gjør sikkerhetsdemonstrasjonen. Så derfor følger jeg alltid med, selv om jeg kan den på rams.

Den neste novellen var Bull's Eye av Carlos Orsi. Den var ok. Jeg må innrømme at jeg ble litt trøtt mens jeg leste den. Flyet hadde akkurat tatt av og man blir jo litt døsig av motorlyden og bevegelsen til flyet. Har litt vansker med å huske detaljene fra starten av denne historien. Den var en professor som akkurat hadde fått en prestisjefull posisjon og så tok han tilsynelatende selvmord. Og så begynte etterforskningen. Men jeg husker slutten veldig godt, for avsløringen og metoden som ble brukt var veldig interessant. Tror jeg hadde likt denne mye bedre om jeg var skikkelig våken.

Døsigheten ga seg da jeg begynte på den neste novellen, som var Atonement av Michael Bracken (tror dette er tredje gangen han har en novelle i bladet). En litt mørk og røff novelle, satt i en liten og nedslitt restaurant. Likte denne veldig godt. Vanskelig å si noe særlig om handlingen uten å ødelegge opplevelsen, men som du sikkert skjønner av tittelen så handler det om en mann som har gjort noe galt og ønsker å gjøre litt opp for seg.

An Old Friend er den jeg kanskje husker aller best fra dette bladet. Den er skrevet av David Gibb og er litt lengre enn de andre. Den handler om en ung mann som har blitt arbeidsledig og har flyttet hjem til foreldrene. Han har ikke vært i hjembyen på en stund, men blir etter hvert kontaktet av moren til en av barndomsvennene sine. Vennen har vært forsvunnet i tre uker og moren er veldig bekymret. Siden vennen er en kjent dranker og bråkmaker er ikke politiet særlig interessert. Så da må han lete selv, besøke barer og møte interessante mennesker i letingen etter den savnede barndomsvennen. Ganske så spennende denne.

Bladets siste novelle er Pro Bono av Carl Adams. En litt mørk og mer actionfylt historie der en privatetterforsker blir kontaktet av en dame som tror at mannen hennes er utro. Og ikke nok med det, men hun tror at han kan være utro med mindreårige. Etterforskeren er en tidligere politimann som er veldig glad i ta de som misbruker mindreårige, så han tar saken gratis. Skikkelig spennende denne også.

Alt i alt så synes jeg at april-utgaven var veldig bra. Historiene hadde høy kvalitet og denne gangen likte jeg alle sammen.

Flyet hadde ikke landet enda heller, så jeg kunne likeså godt begynne å lese litt på mai-bladet også.



 

Den første historien er Mrs. Walker and the Lady in the Laundry av Katie Ginger. En skikkelig sjarmerende krimhistorie som jeg likte veldig godt. Gamle Mrs. Walker finner en død kvinne i hagen sin og den smarte gamle damen begynner å stille spørsmål og prøver å finne ut hvem som har gjort det.

Mer rakk jeg ikke før flyet landet. Da var det bare å skynde seg til hotellet og middag. Resepsjonen, baren og restauranten var alle på samme plass, så det var en merkelig og bråkete opplevelse å sjekke inn. Var på Quality Hotel ved Gardermoen og de holdt på å pusse opp så hotellet var egentlig bare en diger byggeplass.

Middagen bestod av laks med en litt uvanlig sylteagurksalat. Og til dessert var det en buffet å velge i mellom, bestående av panacotta i tre forskjellig farger. Den grønne var veldig god.

Jeg tok en novelle til på sengen før jeg sovnet. Det var In Walked a Lady av Anna Castle. Her møter vi et etterforskerpar bestående av en ung og smart student som snakker med klientene og drar ut til åstedene. Professoren han jobber for løser så mysteriet etter å ha hørt hva assistenten hans har sett og hørt. En interessant duo som jeg fikk lyst til å lese mer av.

Neste dag var det møter og gruppearbeid, før det var på tide å fly hjem igjen. Var så uheldig å havne ved siden av en meget bred mann, så var litt trangt i flysetet. Det skjer veldig ofte egentlig. Av en eller annen grunn så får jeg aldri sitte ved siden av de pene damene på flyet. Omtrent alltid havner jeg ved siden av digre menn med spisse albuer.

Heldigvis hadde jeg jo flere krimnoveller igjen så jeg kunne konsentrere meg om dem :)

Michael Mallory har skrevet The Montclair Dead-Star Comedy Revue. En ganske lang, men også underholdende historie satt til 50-tallet. Handlingen er satt rundt et komedieshow som går på tv. Showets stjerne blir funnet skutt og vi følger Buddy Barker, assistenten og sidekicken hans, mens han nøster opp i trådene og finner ut hva som hadde skjedd. Veldig bra denne.

1G Networks av J.A. Becker var også veldig bra. Tror jeg vil si at denne var den beste i dette bladet. Det handler om en gammel mann som prøver å få noe igjen etter å i mange år ha jobbet og slitt for et utakknemlig firma som nå er i økonomiske vansker. En spennende historie om svindel, tyveri og mord.

The Tattooed Corpse av Jude Roy var ganske ok den også. En privatdetektiv blir oppringt av en mann som sier han har mottatt en dødstrussel, og betaler ham for å finne ut hvem som har truet han. Mindre enn en time etterpå er klienten død, og han har en mystisk tatovering på ryggen. Jeg følte meg litt døsig mens jeg leste denne, så det gikk litt treigt. Jeg var jo litt sliten etter en lang dag med møter. Men historien var helt ok den altså.

Til slutt var det Little David av Charles Roland. Det var nok den historien jeg likte minst, og det er ikke bare fordi jeg var litt trøtt. Historier om forsvunnede barn har jeg aldri likt noe særlig. Med noen unntak da, som den fantastiske tv-serien Stranger Things på Netflix. Babyen David forsvinner fra sykehuset rett etter at han er født. Årene går og det er ingen spor, før en pensjonert amatørdetektiv finner et spor. Syntes denne var litt kjedelig og slutten var lite tilfredsstillende, selv om den kanskje hadde en trist realisme over seg.

Jeg rakk å bli ferdig før flyet landet i Bodø og jeg kunne rusle hjem.

Kvaliteten på historiene i disse to bladene var veldig høy, noe de bruker å være i Mystery Weekly. Det er selvsagt en og annen historie som ikke er like bra, men sånn er det alltid i novellesamlinger, selv dersom alle er skrevet av samme forfatter.

Og hva med testen min? Passer Mystery Weekly Magazine som lesestoff på flyreiser? Ja, så absolutt. Det slo meg at jeg kanskje burde lese novellesamlinger i stedet for romaner heretter. Noveller er ganske korte, og når man reiser er det alltid masse avbrudd der man må slutte å lese en stund. Etter å ha ventet på flyplasen så skal man jo plutselig borde flyet, så kommer jo en sikkerhetsdemonstrasjon etter en stund, og så kommer flyvertinnene og spør om du vil kjøpe overpriset snacks, og så skal plutselig sidemannen på do og du må reise deg for å slippe ham forbi. Sidemannen som er voksen og burde være i stand til å holde seg i de 75 minuttene flyturen varer, eller i det minste ha vett nok til å gå på toalettet på flyplassen før avreise.

Uansett. I lange romaner så tar det ofte litt tid å finne flyten i historien og kose seg med den. Og når man hele tiden blir avbrutt og må ta små pauser, så brytes den flyten og det tar litt tid å finne den igjen. Noveller er korte og raske og om du må stoppe litt midt i en så gjør ikke det noe så lenge pausen er rimelig kort. Så ja, Mystery Weekly passer veldig godt som lesestoff på reise. Og det vil jeg tro andre litteraturblader og novellesamlinger også gjør :)

Hvis du har lyst til å lese disse bladene, eller tidligere utgaver av Mystery Weekly, så kan du kjøpe dem på mysteryweekly.com, gjennom Magzter eller på Amazon (har lagt en annonselink under her som dere kan bruke).

 

#mysteryweekly #mysteryweeklymagazine #Magazine #krim #novelle #litteraturblad

Fremtidens fyrvokter



 

Hugh Howey er mest kjent for å ha skrevet Wool-trilogien (Silo på norsk), men han har selvsagt skrevet mer også :)

I dag leste jeg ferdig Beacon 23. Den er ikke helt på nivå med Wool-bøkene, men den er en skikkelig god science fiction roman.

Menneskeheten er i en brutal krig mot romvesnene Ryph. Boken handler bare litt om det egentlig. Den handler mest om en ensom fyrvokter. En krigshelt som lider av PTSD og er sendt unna veien på et "harmløst" oppdrag. Han bemanner Beacon 23, som er et slags fyrtårn i verdensrommet. Det er en bitteliten romstasjon som sender ut signaler og guider skip gjennom et asterioidebelte.

Der sitter han alene med tankene og minnene sine. En gang iblant får han snakke med noen på skipet som leverer forsyninger. Og noen ganger får han korte radiosamtaler med passerende skip.

Det er noe ganske fascinerende med slike bøker. I hvert fall synes jeg det. Bøker om folk som er alene i verdensrommet og må takle ensomheten og frykten for alt det ukjente der ute. Vanligvis handler slike bøker om den som er våken og passer på mens resten av mannskapet sover i kryogeniske tanker. Men her er fyrvokteren alene. Satt til å passe på maskineri som egentlig klarer seg selv. Bare sånn i tilfelle noe skulle skje.

Men ikke tro at dette bare handler om en ensom skrulling som vandrer rundt i undertøyet og snakker til seg selv. Neida. Ting skjer i boken, det kommer besøk til slutt og det blir både spenning og action. Kanskje et lite håp om kjærlighet etter hvert også...

Jeg likte denne veldig godt. Howey skriver veldig godt og klarte å få med glad i den ensomme fyrvokteren. Akkurat slik en god bok skal gjøre; få deg til å bli engasjert i historien og føle med protagonisten når ting skjer.

Boken ble opprinnelig utgitt digitalt som en serieroman. Derfor er den formet som en rekke selvstående "kapitler" eller historier. Disse henger selvsagt sammen og danner historien om fyrvokterens opplevelser på Beacon 23.

Trilogien om Siloen er oversatt til norsk, så noen av dere har sikkert hørt om Howey tidligere. Så vidt jeg vet finnes ikke denne på norsk enda, men kan du litt engelsk så anbefaler jeg å prøve. Språket er stort sett ganske lett, og de fleste av de mer tekniske uttrykkene er enten ganske lik de samme på norsk, eller såpass vanlige at du kjenner til dem om du har sett en episode av Star Trek.

Jeg er i alle fall veldig fornøyd med boken :)

#bok #bokanmeldelse #hughhowey #beacon23 #sciencefiction

Marvel-tegneserier 1967

Jeg har et lite prosjekt gående for tiden. Det er å lese igjennom alle Marvel-tegneseriene i den rekkefølgen de ble utgitt. Nå har jeg fått pløyd igjennom 1967-årgangen.

Det går litt i rykk og napp. Noen dager leser jeg masse tegneserier, og så kan det gå en uke eller to hvor jeg ikke leser noe. Fortsatt liker jeg Spider-Man best, med Daredevil som nummer to og delt tredjeplass mellom Fantastic Four og X-Men. Historiene om Nick Fury har tapt seg litt synes jeg. Noen ganger er de kjempebra, andre ganger litt kjedelige. Doctor Strange og Namor er fortsatt de jeg liker minst.

Dette er noen av høydepunktene fra 67-årgangen:

  • Iron Man
    • Happy Hogan holdt på å bli drept av Mandarin da han kledde på seg Iron Man-drakten for å hjelpe Tony Stark mens han var syk. Heldigvis hadde Tony en reservedrakt og klarte å redde Happy til slutt.
    • Happy og Pepper begynner så smått bli sammen. Tony er sjalu men vil ikke komme mellom dem på grunn av vennskapet (og på grunn av hjerteproblemene hans). Jeg holder egentlig med Happy her. Tony er jo billionær og kan egentlig få hvem han vil. Happy er jo bare en fattig sjåfør og fortjener å bli... happy.
  • Fantastic Four
    • Black Bolt bruker stemmen sin til å ødelegge skjoldet som holder Inhumans separat fra resten av verden.
    • Inhumans bosetter seg på en øy som Black Panther akkurat har kjøpt. Så de møter hverandre.
    • Doctor Doom stjeler kreftene til Silver Surfer, og med den kosmiske kraften er han omtrent uslåelig når han angriper Fantastic Four igjen. Det går selvsagt bra til slutt. Doom mister kreftene og Silver Surfer får dem tilbake.
    • Reed Richards bygger portalen til The Negative Zone.
    • The Mad Thinker tukler med hjernen til Thing, slik at han blir besatt av å knuse Reed Richards (dette skjedde i desemberutgaven, så gleder meg til å lese hva som skjer videre)
  • Avengers
    • Quicksilver og Scarlet Witch kommer tilbake som medlemmer av teamet.
    • Black Widow har blitt reformert og hjelper Avengers. Hawkeye, kjæresten hennes, prøver å få henne tatt opp som medlem av teamet, men Nick Fury rekrutterer henne til et hemmelig oppdrag for SHIELD i stedet. De tror da at hun er en kommunist-spion igjen.
    • Hercules blir forhekset av Enchantress. Hun lurer ham til å forlate Olympus for å angripe Thor, men de møter Avengers i stedet. Hawkeye klarer å bryte forhekselsen. Men Zeus er rasende for at Hercules dro hjemmefra og befaler at han må tilbringe et år på jorden som straff.
    • Hercules blir med i Avengers og får det gamle rommet til Thor.
    • Etter å ha trodd at Black Widow er en forræder en stund, så finner de ut at hun faktisk jobber for SHIELD og hjelper henne. Hun får tilbud om å bli med i Avengers, men velger i stedet å legge opp og bli den sivile kjæresten til Hawkeye.
    • Captain America går etter hvert lei han også, og legger fra seg masken slik at han kan starte et sivilt liv som bare Steve Rogers.
    • Magneto klarer å rømme fra romvesenet som kidnappet ham, og når han kommer tilbake prøver han å overtale Quicksilver og Scarlet Witch til å forlate Avengers og bli med i Brotherhood of Evil Mutants igjen.
  • Daredevil
    • For å beskytte identiteten sin så må Matt Murdock late som om han har en tvillingbror, Mike Murdock. Nå har stakkaren tre identiteter å sjonglere for at ikke Foggy og Karen skal skjønne at det er han som er Daredevil.
    • Han mister kreftene sine i en periode (og er da virkelig blind) mens han kjemper mot Cobra og Mister Hyde.
  • X-Men
    • Mimic mister kreftene sine og forlater teamet.
    • Vi møter den irske mutanten Banshee for første gang.
    • Professor X blir kidnappet av den mystiske organisasjonen Factor Three, og de andre X-Men må da klare seg alene frem til de redder ham.
  • Spider-Man
    • Vulture er døende i fengselet, og gir Vulture-drakten sin til sin medfange Blackie Drago. Han kaster ikke bort tiden og utfordrer straks en syk Spider-Man til kamp. Men selv om han er snørrete og forkjølet så vinner Spider-Man til slut, selv om den nye Vulture til og med slår seg sammen med Kraven.
    • Peter Parker blir romkamerat med Harry Osborn, sønnen til Norman Osborn (Green Goblin)
    • Flash Thompson verver seg til militæret.
    • Gwen og Mary Jane svermer begge for Peter, noe som egentlig er litt rart med tanke på at han er en spinkel nerd og de er to vakre damer.
    • Mary Jane synes jeg egentlig at oppfører seg veldig rart også. Knipser med fingrene og bruker masse ungdomsslang til å si sære ting. Som en parodi på en ruset hippie, bare at hun ikke er ruset. Var folk virkelig sånn i 1967?
    • Spider-Man mister hukommelsen og Doctor Octopus får ham til å tro at de er kriminelle partenere (dette skjedde i desemberutgaven, og jeg gleder meg til å lese videre)

Selvsagt skjedde det mye mer. Heltene hadde masse masse eventyr og kjempet mot masse masse superskurker. Dette er bare de få tingene jeg husker best.

En annen begivenhet er introduksjonen av Kaptein Mar-Vell, en Kree som blir sendt til jorden etter at Fantastic Four beseiret en robot romvesnene hadde stasjonert på jorden.



 

Han klarer bare å overleve i en time uten masken sin, for atmosfæren som Kree-ene lever i er annerledes enn vår. Det kan nok bli litt kinkig å beholde en hemmelig identitet med den skavanken :)

Å ja, Kree-rasen var jo de som skapte Inhumans med sine eksperimenter for tusenvis av år siden. Dette lærer vi også i løpet av denne årgangen. Hvis du har sett tv-serien Agents of SHIELD så vet du jo også dette :)

Jeg gleder meg nå til å få ta fatt på 68-årgangen. Utgivelsene har vært ganske stabile en stund nå, men i 68 så blir det noen endringer. Noen helter som har delt utgivelser mellom seg får nå egne blader. Blant annet Captein America, så det er tydelig at pensjonisttilværelsen hans blir kortvarig. Og noen helt nye blir det også. Eller helt ny og helt ny. Silver Surfer har jo vært antihelt og noen ganger skurk i Fantastic Four, men han får nå sitt eget blad. Det samme får Captain Marvel som debuterte i Marvel Superheroes nummer 12 (se omslagsbildet litt lenger opp).

#marvel #tegneserie

Instagram

hits