Leviathan av Jack Campbell



 

Når vi nå har komme til den fjortende boken i Lost Fleet serien (bok fem i Beyond the Frontier), så kan man jo lure litt på om Jack Campbell fortsatt beholder magien. Leviathan er ikke ny og overraskende. Den bringer det samme som alle de foregående bøkene: en militær science fiction med strategisk romkrig. Jeg liker slikt jeg. Og Campbell har jo blitt en dreven forfatter. Han har nok finslipt fremgangsmåten og "formelen" sin skikkelig gjennom årene, for Leviathan er en bra bok. Selv om den ikke bringer noe nytt.

Som alltid er det "Black Jack" Geary som må redde alliansen og de billionene med folk som bor i den. Denne gangen er det bare ikke syndikatet eller slemme romvesener som er fienden. Denne gangen er det kunstig intelligens. Førerløse skip som alliansen selv bygde for å forsvare seg i den hundreårige krigen (som Geary vant i løpet av de seks første bøkene). Disse skipene har nå gått amok og angriper alt og alle. Ikke bra.

Jeg har skrevet det i tidligere anmeldelser også. Campbell har en veldig realistisk fremgangsmåte når det gjelder romkrig. Det er ikke hesblesende dogfights som i Star Wars eller Star Trek. Det er mer som sjakk grunnet de enorme avstandene i verdensrommet. Eksempel: Jeg setter kursen mot den planeten. Det vil ta seks timer før fienden ser at jeg gjør det, og enda seks timer før jeg ser reaksjonen til fienden. Dermed må man hele tiden tenke flere steg fremover og samtidig kjenne på usikkerheten og kjempe mot trangen til å endre på planen hele tiden.

Jeg liker virkelig denne typen bøker. Bøker der en heroisk kaptein (nå admiral) må kjempe mot overmakten og idiotiske overordnede som tenker mer på seg selv en folket de skal tjene. Bortsett fra bøkene om Honor Harrington tror jeg at Campbell sin Lost Fleet serie er favoritten min i denne sjangeren. Jo, Starfist-serien er også veldig bra, men den er en litt annen type militær sci-fi. I stedet for å følge en romskipskaptein så følger jo den en gruppe marinesoldater.

I alle fall så anbefaler jeg virkelig Leviathan. Den kan sikkert leses som en enkeltstående bok, men du går glipp av veldig mye spenning hvis du ikke starter med Dauntless og leser hele bokserien.

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #scifi #jackcampbell #lostfleet #leviathan #romkrig #militærsciencefiction

Sinister Six



 

Det neste bladet jeg har lest i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier er Amazing Spider-Man Annual nummer 1 fra 1964. Stan Lee har skrevet historien og Steve Ditko har tegnet den. Jeg hører at dette bladet har æren av å være det eneste tegneseriebladet hvor alle Marvel-heltene (som har sine egne blader) er med. Det er jo ikke helt sant, for jeg kunne ikke se Daredevil. Hulken manglet også, men han hadde ikke noe eget blad på dette tidspunktet. Siterer Thing fra Fantastic Four: "This town's crawling with super-heroes! Pretty soon you'll need a program to tell one from the other!" Sanne ord, Ben. Og dette er bare begynnelsen. Marvel-universet i dag er ufattelig komplisert, med flere parallelle univers til og med. Det er skrevet masse bøker/oppslagsverk for å holde styr på alt.

Den egentlige grunnen til at alle heltene dukker opp her er jo selvsagt å reklamere og få folk til å kjøpe deres tegneserieblader også, men det har også en annen funksjon: det viser at alle tegneseriene foregår i samme univers. Det føles naturlig at Thor flyr forbi mens Spider-Man henger fra en lyktestolpe, eller at Giant-Man og Wasp fanger noen tyver mens Peter Parker rusler forbi. Det at Doctor Strange rusler forbi i sin spøkelsesform var litt rart, men han heter jo "doktor rar" da. Alle heltene operer jo i samme verden så det er helt naturlig at de møtes her og der. Det var jo dette som var genistreken til Stan Lee. Marvel var først ute til å putte alle seriene sine i samme univers og la dem påvirke hverandre. I dag er jo det vanlig, men dette var helt nytt i begynnelsen av 60-tallet.

Hva handler så dette stjernespekkede bladet om?

Jo, Doctor Octopus rømmer fra fengselet og han har en plan for å ta Spider-Man en gang for alle. Han kontakter Electro, Sandman, Vulture, Mysterio og Kraven. Sammen danner de superskurkteamet Sinister Six. Doc Ock sin fantastiske plan er å la dem alle kjempe mot Spider-Man etter tur. Da vil hver kamp svekke ham helt til en av dem klarer å vinne. Genial plan, ikke sant. Mye bedre enn å angripe ham samlet og koordinert.

Peter Parker er litt deppa for tiden, og mister plutselig kreftene sine. Jeg tror det var psykologisk, for når han virkelig trengte dem, så var de plutselig tilbake igjen. Tante May er bekymret for nevøen sin, og drar for å snakke med kjæresten Betty Brant. Ved to anledninger tidligere har jo Spider-Man reddet Betty Brant, så Sinister Six tenker at ved å kidnappe henne kan de tvinge Spider-Man til å kjempe mot dem. Siden tante May er sammen med Betty, kidnapper de den gamle damen også.

Og her virker tante May overraskende senil. Her blir hun holdt fanget av den beryktede (og mangearmede) Doctor Octopus. Og hun bare babler i vei om hvilken høflig og distingvert mann han er. Også er han jo lege til og med. For en flott mann! Gamla er jo helt senilkonfus!

Sinister Six kontakter J. Jonah Jameson i Daily Bugle og forteller at de har kidnappet sekretæren hans og at han må kontakte Spider-Man. Peter Parker er der, så Spider-Man er allerede informert men det vet ikke Jameson. Det skal han ha, Jameson. Han prøver virkelig å få gitt beskjed til Spider-Man. Han ringer Fantastic Four, som igjen sjekker med både Avengers og X-Men. Jameson prøver til og med å snakke med en edderkopp i vinduskarmen (i tilfelle Spider-Man kan snakke med edderkopper slik Ant-Man kan snakke med maur). Ikke verst av en mann som visstnok skal hate Spider-Man.

Det er en ting som forundrer meg litt. Spider-Man blir oppsøkt av Human Torch som tilbyr seg å hjelpe ham. Men han takker nei, for dette er hans kamp. Hallo! Du må kjempe mot seks superskurker. Seks mot en. Og så takker du nei når en annen superhelt tilbyr seg å hjelpe. De har jo både kjæresten og tanten, som oppdro ham som en mor. Han burde jo ta i mot all den hjelpen han kan få. Tåpelig tenåringsbravado det der.

Rent bortsett fra det så er dette en skikkelig spennende historie. Spider-Man kjemper mot skurkene en etter en og Steve Ditko er virkelig suveren med tegningene sine. Dette er den beste Spider-Man historien hittil. Kjempebra!

Det går selvsagt bra til slutt. Men selv etter at hun er blitt reddet så vet fortsatt ikke tante May at hun har vært i fare. Hun har jo bare besøkt den hyggelige legen. Virker på meg som om gamlemor er klar for gamlehjemmet.

Den neste utgivelsen er Marvel Tales Annual nummer 1.



 

Det bladet gjenopptrykker de første historiene om alle heltene. Historiene som forklarer hvem de er og hvordan det ble til. Kan tenke meg at det var for å hekte inn nye lesere som kanskje vegrer seg litt for å hoppe inn i en pågående historie. Jeg har lest alle disse tidligere, og det er ikke så lenge siden at jeg trenger å lese dem igjen.

Jeg går da bare videre til neste blad, som er Fantastic Four og et gjensyn med Doctor Doom. Det tror jeg blir spennende. Dere skal selvsagt få høre hva som skjer etter at jeg har fått lest det :)

#marvel #tegneserie #spiderman #sinistersix #peterparker #doctoroctopus #Sandman #electro #vulture #mysterio #kraven #jjonahjameson #bettybrant #auntmay #humantorch #fantasticfour #avengers #xmen #doctorstrange #thing

Hawkeye



 

Tales of Suspense nummer 57 kom ut i september 1964. Som alltid er det skrevet av Stan Lee, og det er Don Heck som har tegnet.

Bladet starter med noen romantiske floker. Happy Hogan er forelsket i sekretæren Pepper Potts, men hun har bare øyne for rikingen Tony Stark. Happy ber Iron Man (som han ikke vet er Tony Stark) om å legge inn ett godt ord for ham hos Pepper. Han har nemlig tenkt å be henne ut på en date. Tony er også hypp på rødtoppen, men med sine hjerteproblemer og sine superheltaktiviteter, tør han ikke bli innblandet med noen. Derfor tenker han, som Tony Stark, å legge inn ett godt ord for Happy. Men rikingen klumser det til og Pepper tror at Tony ber henne ut på en date.

Det føles veldig såpeserieaktig dette her, men det blir bedre.

Happy er ikke happy, mens Tony blir nødt til å ta med Pepper på date. Han tar henne med på tivoli. Der er det en bueskytter ved navn Clint Barton som viser sine kunster. Men når en av karusellene bryter sammen, må Tony lure seg bort for å bli Iron Man. Publikum heier mens Iron Man redder folkene som er i fare. Bueskytteren syder av misunnelse. Han er jo kjempeflink med buen sin, men ingen jubler for ham.

Dermed bestemmer han seg for å vise Iron Man. Han lager seg et fargerikt kostyme og drar ut for å fakke noen skurker. Han kaller seg Hawkeye. Det går ikke helt som planlagt. Ved en misforståelse tror politiet at det er Hawkeye som er raneren, og plutselig er han betraktet som en skurk. Han flykter fra politiet og blir reddet av en mystisk kvinne i en bil.

Det er Black Widow, den vakre russiske spioninnen. Hawkeye blir øyeblikkelig betatt.

Black Widow skrur på sjarmen og overtaler Hawkeye til å angripe Iron Man. Hun har et laboratorium hvor Hawkeye kan lage noen skikkelige snasne piler.

De av dere som bare kjenner Hawkeye gjennom Avengers-filmene er sikkert overrasket over at han startet sin karriere som en skurk. Jeg tror de fleste har vært både skurker og helter i løpet av Marvel-universets veldig lange historie.

Hawkeye angripe Iron Man, og det blir en skikkelig kamp. Med sine rustpiler klarer Hawkeye faktisk å ødelegge deler av drakten til Iron Man. Tony ser seg nødt til å flykte og få tak i en reserverustning. Det gjør han og kampen er i gang igjen.

De havner helt nede på havna. Hawkeye later som om han er bevisstløs. Iron Man tror han har vunnet og slapper av. Da slår Hawkeye til med sitt supervåpen: en eksplosiv pil. Men det går ikke helt som planlagt. Pilen setter Iron Man litt ut av spill, men den rikosjerer også og skader Black Widow som satt i en bil like i nærheten. Hawkeye glemmer hele kampen og styrter for å hjelpe sin kjære Natasha. Han tar den bevisstløse Black Widow i en båt og stikker av.

Iron Man mister dem i tåken.

Jeg likte denne. Jeg hadde hørt en gang at Hawkeye startet ut som en skurk, men det er likevel litt spesielt å lese om hans aller første historie. For en utvikling han har hatt fra å være en misunnelig bueskytter til den store helten i Avengers. Blir spennende å følge ham, og resten av Marvel-heltene, fremover. Jeg tror han dukker opp i nummer 60 neste gang, og det er jo ikke så alt for lenge til.

Ser på listen min at det er Spider-Man som står for tur i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneseriene. Det blir moro. Spider-Man historiene er alltid bra. Dere skal selvsagt få høre hva den handler om også :)

 

#marvel #tegneserie #ironman #tonystark #happyhogan #pepperpotts #hawkeye #clintbarton #blackwidow

Monster Hunter Nemesis



 

Monster Hunter Nemesis er den femte boken i Larry Correias serie om monsterjegerne. Denne er litt annerledes. Alle de andre bøkene har handlet om folkene i det private monsterjegerselskapet Monster Hunters International, men denne gangen handler det om Agent Franks. Den skumle mannen fra myndighetenes Monster Control Bureau.

Franks har en hemmelighet. Og det er en stor en. Nei, det er ikke hva Franks muligens kan være en forkortelse for. Den lille hemmeligheten er for lengst avslørt. Dette er bøker om monstre, så du skjønner vel hvem han er? Franks har en mye større hemmelighet enn det. Og den står nå i fare for å bli avslørt. Stricken, den gærne lederen for Strike Force Unicorn, en superhemmelig innsatsstyrke som bruker monstre for å ta knekken på andre monstre, gjør det utenkelige. Han bryter avtalen som Washington og Benjamin Franklin gjorde med Franks. Han prøver å lage flere.

Det er ekstremt ille, for ifølge avtalen kan da Franks gå til krig mot de som bryter avtalen (USA). Og er det noen som kan vinne den krigen, så er det Franks. Stricken prøver å sverte Franks rykte og dermed uskadeliggjøre ham. Det ene er gjennomførbart, det andre nærmest umulig. Franks blir samfunnsfiende nummer 1 og jaktes på av alt og alle. Men det er ikke sikkert at det er så bra for samfunnet...

Har du lest en av disse bøkene tidligere så vet du hva du får: fæle monstre, gøyale monstre, skumle monstre, monstre, ellevill og blodig action, ekstremt macho helter, skikkelig skurkeaktige skurker, et crazy plot og masse masse moro. Skikkelig underholdningslitteratur altså. Har du lest noe av serien tidligere så lurer du vel kanskje på om vi endelig får svar på hvem som vinner i en kamp mellom Franks og Earl Harbinger? Nja, du får lese boken selv og se om det blir noe av den duellen ;)

Språket er lettlest og tempoet er høyt. Plottet er ganske komplisert når jeg tenker på det i ettertid, men det presenteres gradvis og på en forståelig måte slik at det er lett å følge med på alle konspirasjonene og vendingene historien tar.

Monster Hunter Nemesis er den typen bok man leser for å ha det gøy. Og gøy er det. Gøy for voksne, da det er godt med blod og vold. Correia sier jo selv at han er avhengig av to ting: våpen og B-filmer i skrekksjangeren. Det er veldig lett å tro på etter å ha lest disse bøkene. Monster Hunter Alpha er den boken jeg synes er best i denne serien, men Nemesis var veldig veldig nær å slå den. Denne bokserien bør alle monsterelskere lese.

Ifølge Amazon så skal det komme to bøker om monsterjegerne i år. En i oktober og en i desember. De er selvsagt forhåndsbestilt :)

#bok #bokanmeldelse #monsterhunter #larrycorreia #Frankenstein #varulv #monster #demon

The Do-Over



 

I dag la Netflix ut en av sine originalproduserte filmer: The Do-Over. Dette er den andre av fire filmer som Adam Sandler har avtalt å lage for dem. Den første av disse var Ridiculous Six, som jeg har skrevet anmeldelse av tidligere.

The Do-Over er helt klart en Adam Sandler film. Med hans type humor, og han tillater seg å ikke holde igjen for å gjøre den barnevennlig. Jeg synes den var morsom jeg. Ikke hans aller beste, men langt i fra hans verste. En fin action-komedie til fredagspizzaen.

David Spade spiller Charlie. Han lever sammen med en kone som ikke elsker ham, hennes tvillingsønner, og på sett og vis hennes exmann. Man må jo være helt idiot for å skjønne at de to ikke holder på fortsatt. Charlie jobber i en bank inne i et supermarked. Han er rett og slett ulykkelig og føler seg fastlåst i livet sitt. Så, på skolegjenforeningen møter han sin gamle venn Max (Adam Sandler).

De har det litt gøy sammen, og så skjer det. Charlie blir dopet ned mens Max får verden til å tro at de er døde. Charlie blir selvsagt ikke så veldig glad for dette, men den nyfunnede friheten er jo litt forlokkende. Helt til det viser seg at de to identitetene de har stjålet ikke er helt trygge. Snart har de en gal og akrobatisk tysker etter seg og de må ut på et ellevilt eventyr for å finne ut hvem som vil drepe dem og hvorfor.

wXvGj_9LNsw


Jeg synes denne var morsom og underholdende. Det er litt grov lavpannede humor, men ikke for mye, litt action, litt mystikk, men også en historie om vennskap og det å finne ut hvem man egentlig vil være. Adam Sandler er tilbake i toppform. Nå er jeg virkelig spent på de neste to filmene han skal lage for Netflix.

Det er også noen kjente fjes å se på rollelisten: Catherine Bell (JAG), Michael Chiklis (The Shield), Sean Astin (Ringenes Herre), Renee Taylor (The Nanny), Kathryn Hahn (Crossing Jordan) og Luis Guzman (Narcos). Torsten Voges har jeg ikke sett før, men han gjør en fremragende rolle som den akrobatiske og meget spesielle leiemorderen.

Planetes



 

Planetes er en manga laget av Makoto Yukimura og utgitt på engelsk av Dark Horse. Jeg har lest igjennom den første (av to) omnibus-utgaver av denne kjempespennende rom-operaen.

I denne herlige sci-fi historien er vi i år 2070. Vi følger mannskapet på sanitasjonsskipet DS-12 "Toy Box". Deres jobb er å fjerne søppel fra verdensrommet. Det vil si gamle satellitter og annet skrap som svever rundt og er en fare for romfarten. En farlig og lite glamorøs jobb, men veldig viktig. Små gjenstander som svever rundt kan lage store hull i romskip som treffer dem. Noe Yuri vet svært godt, for han strever enda med å komme over tapet av sin kone. Mens han gikk for å hente kaffe, ble den delen av romskipet hun satt i truffet av noe romskrot.

Hachimaki er den yngste astronauten. Han drømmer om å få bli med på den kommende ekspedisjonen til Jupiter. Og han er villig til å gjøre det meste for å komme seg dit. Etter hvert blir også Tanabe, jente og helt ny som astronaut, med som mannskap. Der Hachimaki er ekstremt målrettet og til tider robotisk i sin dedikasjon etter å nå sine mål, er hun hans rake motsetning og synes følelser, og ikke minst kjærlighet, er det viktigste i livet.

Og så er det kapteinen på skuta, Fee. Hun er røyker. En gal gal røyker. Åh, det kapittelet der hun desperat leter etter et sted å kunne røyke (terrorister bombet det ene røykerommet på månebasen). Det var bare hysterisk morsomt. Jeg ler enda.

Men dette er ikke en komedie. Det er et drama. Verdensrommet er et farlig sted. Ikke bare er det farene ved mekaniske feil, å gå tom for luft, eller å treffe noe mikroskopisk romskrot, men det er også gærne terrorister som vil at menneskene skal slutte å reise i verdensrommet og ødelegge de andre planetene, slik de har gjort med jorden. De liker ikke den store gruvedriften på månen og Mars.

Det aller beste med denne mangaen er realismen i romfarten. Teknologien virker bare hakket hvassere enn det vi har i dag, og føles faktisk som de neste logiske stegene i romfart. Meste av det i hvert fall. Det er heller ingen fancy skjold-teknologi. Folk blir utsatt for radioaktivitet og får kreft. Folk får dekompresjonssyke ved luftlekkasjer og ikke minst er selv en liten mynt svevende i verdensrommet livsfarlig. Den kan gå rett gjennom et romskip hvis farten er stor nok.

Selvsagt er det noen manga-klisjeer her og der, men det er det jo i omtrent alle av de japanske tegneseriene. Alt i alt er dette en kjempegod manga. En av de beste, om ikke den beste, sci-fi mangaen jeg har lest i alle fall. Det er ikke overraskende at den vant Seiun-prisen for beste science fiction. Den andre omnibus-utgaven som avslutter historien skal jeg garantert prøve å få tak i.

#manga #darkhorse #sciencefiction #planetes #makotoyukimura #romfart #romskip #scifi #japan #japansk

Den nye Petter Limsprut



 

Da har jeg kommet til et nytt tegneserieblad i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneserier. Det er Strange Tales nummer 124 som står for tur. Utgitt i september 1964 og skrevet av Stan Lee. Dick Ayers har tegnet Thing/Human Torch-historien og Steve Ditko har tegnet Doctor Strange-historien.

Petter Limsprut, eller Paste-Pot-Pete som han heter på engelsk, er tilbake. I Avengers nummer 6 hjalp han jo Avengers litt og på grunn av det har han fått tidlig prøveløslatelse fra fengselet. Benytter han denne sjansen til å bli et lovlydig medlem av samfunnet? Neida. Han lager seg en ny sprutepistol og en ny superskurkdrakt (han så jo veldig komisk ut i sin gamle hvor han løp rundt med en bøtte med lim og en sprutepistol). Nå har han en lilla rustning som er fylt med lim og kan kobles til limpistolen.

Begynner han så å stjele penger og slikt? Neida. Han går med en gang etter Human Torch for å få hevn. For en tosk!

Petter Limsprut begynner med å kidnappe Thing. Her kan man jo bli fristet til å le. Thing er jo sterk nok til å bokse med Hulken, men en pussig nok så klarer en tulling i lilla drakt og limpistol og fange ham. Han spruter litt supersterkt lim og Thing sitter fast i veggen. Torch kommer for å redde ham, men også den flyvende, brennende gutten som kan kaste ildkuler blir fanget av tullingen og hans limpistol. Torch blir limt fast til veggen og Petter Limsprut skal til å dusje ham med noe kjemiske brannslukkingsgreier.

Da foreslår Torch at Thing kanskje skal slutte å prøve å knuse limet og heller knuse veggen. Thing moser da veggen og er løs og kan mose Petter Limsprut. Åh, så dumt det er, men likevel morsomt.

Petter Limsprut blir selvsagt ikke most, men han blir sendt tilbake til fengsel. Her burde nå Avengers få litt refs for å ha sluppet løs en skrullete skurk, men noe sier meg at det kommer de ikke til å få.

 

I den neste historien kommer Doctor Strange over en mystisk dame som ser ut til å ha blitt utsatt for noe magiske greier. Med hjelp av sin læremester The Ancient One, drar Doctor Strange tilbake i tiden for å finne ut hvem som har gjort dette med denne damen. Der blir han fanget i et lysfengsel av en slem trollmanne, men Strange sender litt lys ut av amuletten sin som får røyken fra en fakkel til å forstyrre lyset som holder ham fanget. Den slemme trollmannen kaster noe magigreier, men bommer. Doctor Strange gjør noe hokus pokus og den slemme trollmannen er ufarlig. Ferden tilbake til nåtiden blir fryktelig dramatisk, for stearinlyset til The Ancient One slukkes før Strange er helt tilbake. Dermed må han lyse litt fra amuletten sin igjen (ingen krabber å se i limbo). Til slutt får vi vite at damen var selveste Cleopatra og hun sendes tilbake til sin egen tid.

Liker ikke Doctor Strange. Synes historiene om ham er så kjedelige. Venter og venter på at de skal begynne å bli bra så jeg faktisk kan begynne å glede meg til den kommende filmen. Har ikke skjedd så langt.

Ser på listen min at det er Iron Man som står for tur. Han skal visst møte en fyr med pil og bue... Det blir spennende :) Dere skal selvsagt få høre om det om ikke så alt for lenge.

 

#marvel #tegneserie #thing #humantorch #pastepotpete #lim #doctorstrange #ancientone #cleopatra

Sleeping Giants av Sylvain Neuvel



 

Sleeping Giants er debutboken til Sylvain Neuvel, og en imponerende debut er det. Det er begynnelsen på en bokserie som heter The Themis Files.

Jeg tror det var på io9 at jeg hørte om boken for første gang. Den fikk såpass med skryt og ble sammenlignet med både World War Z og The Martian, så fant ut at denne måtte jeg prøve.

Boken kom i posten i går. Jeg hadde ikke noe spesielt fore, så jeg satte meg likeså godt ned for å lese et par kapitler. Bare for å sjekke om den var bra. Plutselig var siste side der. Jeg ble bare så oppslukt at jeg leste hele boken på en gang. Herlig. Det er ikke mange bøker som klarer det.

Har sett på nettet at den får både 5 og 1 stjerne på anmeldelsene. Virker som om du enten elsker eller hater denne. Den er ikke skrevet i 1. person eller 3. person slik de fleste bøker er, men historien fortelles gjennom utskrifter av intervjuer, dagbøker, militærrapporter og slikt. Herav sammenligningen med World War Z. Tror det er en del folk som ikke liker den typen fortellingsmåte. Selv synes jeg det er helt greit, bare boken er skrevet bra.

Men hva handler boken om?

Det starter med ei lita jente som er ute og tester den nye sykkelen sin. Plutselig faller hun ned i et hull i bakken. Når letemannskapet finner henne, så ligger hun nedi hullet, oppe i ei gigantisk metallhånd.

Så hopper vi 17 år frem i tid. Den lille jenta er nå en voksen fysiker og vitenskapskvinne. Hun får i oppdrag å undersøke denne hånden, og hun finner raskt ut mye mer enn det andre har klart. Den er omtrent fem tusen år gammel og konstruert på en måte som er umulig med dagens teknologi. Den er mye lettere enn bestanddelene skulle tilsi.

Snart begynner et globalt søk etter resten av delene. For hånden er bare den første delen til en gigantisk robot, trolig laget av utenomjordiske, og muligens basis for titanene fra den greske mytologien.

Det meste av historien fortelles gjennom intervjuer, foretatt av en mystisk mann som nekter å oppgi navnet sitt. Han er en slags superspion som har sin egen agenda og han spiller flere nasjoner mot hverandre for å oppnå det han vil. En mann som går veldig langt for å få det som han vil. Og du vil spekulere lenge over om han er skurken, helten eller noe midt i mellom. Jeg er fortsatt litt usikker ;)

Sleeping Giants er en virkelig stor historie med globale konspirasjoner, spenning, en herlig tørr humor og masse mystikk. Er roboten virkelig laget av romvesener? Vil de klare å finne alle delene? Hva vil skje hvis de faktisk klarer å sette den sammen? Disse og andre spørsmål rullet gjennom hodet mitt mens jeg febrilsk leste videre for å få svar. Dette er helt klart en av de beste science fiction bøkene jeg har lest så langt i år. En nydelig leseopplevelse.

Klarer Neuvel å levere like godt med den kommende oppfølgeren så tror jeg en ny stjerne blant sci-fi forfatterne er født.

 

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #robot #konspirasjon #sylvainneuvel #neuvel #sylvain #themisfiles #themis

La oss fange Hitler



 

Sgt. Fury and His Howling Commandos nummer 9, fra august 1964, er det neste bladet jeg har lest i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneseriene. Som alltid fra denne tidsepoken er det Stan Lee som har skrevet historien. Tegningene er laget av Dick Ayers.

Dette er jo en litt humoristisk og veldig macho krigsfortelling. Sersjant Nick Fury og hans kommandosoldater får et nytt og farlig oppdrag. De blir sendt bak fiendens linjer, helt til Berlin for å fange Hitler. Tanken er at om man kutter hodet av slangen, vil kroppen dø.

Med hjelp fra en tysk alliert sniker de seg inn på en tale som Adolf Hitler holder for sine soldater. Planen er ganske enkel: ta ham og løpe som fy. Men, i salen er Baron Strucker. Ham har de vært borti før (I Sgt. Fury nummer 5) og han gjenkjenner selvsagt Nick Fury. Strucker slår alarm og kampen er i gang. Uten overraskelsesmomentet klarer ikke Howlerne å vinne over alle nazistene. Bare Nick Fury og Izzy Cohen kommer seg unna. De andre blir tatt til fange og straks dømt til henrettelse for å være spioner.

Mens nazistene leter som besatt gjennom Berlin for å finne de to som kom unna, sniker Fury og Cohen seg hjem til Baron Strucker. Der tar de ham som gissel og tvinger ham til å hjelpe dem. Cohen og tyskeren som hjalp dem inn i landet forkler seg som soldater og blir to av henretterne. Nick Fury selv forkler seg som en tysk soldat som mistet stemmebåndet under krigen i Polen (han snakker ikke tysk) og tar over som Hitlers sjåfør.

Når så Hitler (kjørt dit av Nick Fury selv) ankommer for å bevitne henrettelsen av amerikanerne, slår de til. Det blir et realt basketak, men heltene får tak i Hitler og kommer seg på et fly. Den navnløse tyskeren som hjalp dem hele veien ofrer livet sitt slik at de kommer seg unna.

"Farewell, Howlers!! The world will never forget your deed! I salute ... such brave ... men ... I salute ... ohhh ... "

-- last words of unnamed underground agent

Vel hjemme i USA skal Fury og soldatene hans til å overlevere Hitler til generalen, men få seg en liten overraskelse. Det er ikke Hitler! Det er en dobbeltgjenger med løsbart og løsnese.

Og slik klarte Nick Fury å fange Hitler, uten å egentlig fange Hitler.

Det var en underholdende historie dette. Krigshistoriene med Nick Fury og gjengen er en kjærkommen variasjon blant alle superhelt-tegneseriene jeg leser for tiden. Jeg liker superhelt-serier, men den ene krigshistorien iblant er bare det lille ekstra som gjør at jeg ikke går lei.

Ser på listen min at det er Strange Tales som står for tur, og der blir det et gjensyn med Petter Limsprut. Skal prøve å holde sprutevitsene til et minimum når jeg forteller dere om det litt senere :)

#marvel #tegneserie #sgtfury #fury #nickfury #howlingcommandos #dumdumdugan #baronstrucker #hitler #adolfhitler #nazi #krig

Predikanten er her!



 

Regner med du har lest tegneserien Preacher. Mesterverket til Garth Ennis og Steve Dillon. Den ultravoldelige, ultravulgære, blasfemiske og ultramorsomme tegneserien. Den har du vel lest?

Jeg tror Preacher var den første voksne tegneserien jeg leste. I hvert fall den første som gjorde inntrykk. Og endelig har den kommet på tv!

Viaplay la ut den første episoden i dag klokka 15. Og ny episode kommer hver mandag fremover. Mandager er travle. Game of Thrones, Fear the Walking Dead og nå Preacher. For en herlig tid vi er i.

Helt siden jeg leste Preacher for første gang har jeg tenkt på hvor tøff den hadde vært som en tv-serie. Men jeg turte aldri å tro at den kom til å bli det. I hvert fall ikke uten å bli ødelagt. Volden kunne kanskje ha blitt godtatt, men grovheten og bruken av religion kunne ha blitt alt for sterk kost for produsentene. Lenge har det jo vært slik at alt skal ha lavest mulig aldersgrense for å tjene mest penger. Var veldig nervøs for at de kom til å radbrekke historien. Den absurde humoren forsvinner lett hvis man begynner å ta bort ting. Og ikke minst: var det faktisk mulig å skape en skikkelig Arseface?

Så det var med skrekkblandet fryd jeg satte meg ned for å se den første episoden.

Jeg ble ikke skuffet. :-D

I hvert fall ikke så langt. Nå gleder jeg meg virkelig til neste mandag og neste episode. For dette blir bra. Dette kan bli en ny Walking Dead for AMC. Det er action (særlig flyscenen og barslagsmålet), det er drama (predikantens problemer), det er overnaturlige saker (den eksploderende presten i første scene), det er mystikk (de to mennene som sniker seg rundt), det er humor (Tom Cruise), det er fargerike karakterer (Tulip og Cassidy!), det er en dyster westernstemning over det hele og... det er Arseface. O lykke! Arseface er med!

Har du lest tegneserien så regner jeg med du allerede har sett første episode. Det går ikke an annet.

Har du ikke lest tegneserien, så lurer du kanskje på hva dette handler om? Vel, hvordan skal jeg klare å forklare uten å ødelegge noe? Jesse Custer er en prest i en liten landsby i Texas. Han var en badboy og har en mørk fortid, men prøver nå å bli god, noe som ikke er så enkelt med tanke på hvilke folk som finnes i menigheten hans. Nøyaktig hva som skjer vil jeg ikke røpe. Unner dere overraskelsen. Men kan si såpass at predikanten Jesse Custer kommer svært nær innpå sin religion etter hvert og sammen med nye og gamle venner ender han ut på en lang og crazy reise.

Har du unger, så send dem på et annet rom, sett deg i godstolen og nyt.

Her er traileren:

UNgI2sRzr8I



Og ja, kan jo til slutt si noen korte ord om hovedrolleinnehaverne:

Dominic Cooper as Jesse Custer - Preacher _ Season 1, Episode 1 - Photo Credit: Lewis Jacobs/AMC

 

Predikanten Jesse Custer spilles av Dominic Cooper. Han er vel kanskje mest kjent som Howard Stark i Captain America og Agent Carter. Der er han jo en mer komisk figur, men jeg synes han takler rollen som en plaget, men også badass, predikant meget godt.

Joseph Gilgun as Cassidy - Preacher _ Season 1, Episode 1 - Lewis Jacobs/Sony Pictures Televsion/AMC

 

Cassidy, den irske galningen, spilles av Joseph Gilgun. Han passer perfekt synes jeg. Det bare oser Cassidy av ham, du ser galskapen med en gang. Gilgun husker jeg godt fra tvserien Misfits. Også en serie verdt å få med seg.

Ruth Negga as Tulip O?Hare - Preacher _ Season 1, Episode 1 - Photo Credit: Lewis Jacobs/Sony Pictures Television/AMC

 

Tulip, dama som lærer unger hvordan de bygger en bazooka, spilles av Ruth Negga. Hun passer også glimrende til rollen. Synes castingen her har vært glimrende. Pussig nok var også hun med i Misfits, og hun var jo piken med den blomstrete kjolen i Agents of S.H.I.E.L.D. så hun har jo en kobling til begge sine medskuespillere.



 

Og så må jeg jo nevne Arseface, eller Eugene som han kalles i tv-serien. Han spilles av Ian Colletti, en skuespiller jeg ikke kjenner til fra før av. Han virker lovende, selv om det er litt for tidlig å se om han klarer å portrettere den mest memorable personen fra Preacher-tegneserien (nest etter Saint of Killers som jeg er veldig spent på om vi får se etter hvert - ja, det er forresten også vanskelig å glemme han som kalles Chickenfucker også, men av helt andre grunner). Arseface er en tragisk figur som til tross for all motgang holder humøret oppe. Jeg får nesten en klump i halsen når jeg tenker på ham. I den første episoden så er han bare en stakkar med et stygt ansikt, men jeg regner med serien vil fortelle hele historien hans i kommende episoder.

Jeg vet ikke hvor nært den originale historien tv-serien kommer til å holde seg, men den første episoden var i hvert fall glimrende. Det er bare å begynne å telle timene til neste episode dukker opp :)

#tv #tvserie #preacher #garthennis #amc #viaplay #predikant #action #jessecuster #dominiccooper #tulip #ruthnegga #Cassidy #josephgilgun #arseface #iancolletti #Texas #religion

Alkymisten Diablo



 

Jeg har lest litt Marvel igjen i mitt gale prosjekt om å lese alle Marvel-tegneseriene etter utgivelse. De av dem som jeg klarer å finne på Marvel Unlimited i alle fall. Og jeg gir dere et kort sammendrag slik at dere slipper å lese tegneseriene selv. Jeg forstår ikke helt hvorfor man ikke skulle ville lese tegneseriene selv, men har erfart at det er mange som ikke har gjort det/vil gjøre det.

Fantastic Four nummer 30 ble utgitt i september 1964. Stan Lee er forfatteren og Jack Kirby er tegneren.

De Fantastiske Fire er på ferie, men de har på seg kostymene sine likevel. Dessuten tilbringer de ferien sin med å gå seg bort i villmarken i Transylvania. Ikke noe avslappende ferie akkurat. Personlig kunne jeg godt ha tatt en ferietur til Transylvania, men tror ikke jeg hadde rotet meg bort i villmarken.

De roter seg inn på området til Diablo. Baron Hugo, borgermesteren i den nærmeste landsbyen, forteller at Diablo var en ond alkymist som ble sperret inne for 100 år siden. Diablo heter egentlig Esteban Corazon de Ablo, men det blir ikke avslørt før i senere tegneserier.

Den natten våkner Ben Grim av en mystisk stemme. I en transe drar han bort til Diablos slott og knuser veggen som har holdt Diablo fanget. Alkymisten er fri!

De andre i Fantastic Four kommer etter når de ser at Ben er borte. Der får de seg et sjokk. Diablo har brukt kunstene sine til å gjøre Tingen pen. I bytte mot dette har Ben lovt å tjene Diablo i ett år. De Fantastiske Fire er nå tre.

Diablo kaster ikke bort tiden, men sender vidundermedisinene sine verden rundt. Han blir styrtrik og bruker pengene sine til å leie seg en hær for å ta over verden. Men hans fantastiske alkymi er bare midlertidig. Snart oppdager folk at de magiske drikkene hans slutter å virke og hans virkelige plan oppdages. Endelig har De Fantastiske Tre en grunn til å ta Diablo. De drar til slottet hans for å kjempe.

Ben har i mellomtiden også oppdaget Diablos egentlige plan om verdensherredømme, men er fanget. Reed, Susan og Johnny kjemper tappert mot Diablo og hans hær, men blir til slutt beseiret av hans alkymistiske gasser. Her kunne det ha endt, men Ben kommer seg løs og fikser biffen alene. Når en sinna Ting er sinna på deg, så er det virkelig skummelt. Den skrekkslagne Diablo flykter tilbake til rommet hvor han hadde vært innesperret i 100 år. Ben ønsker å fange ham igjen, men tar litt for hardt i. Han får hele slottet til å rase sammen.

De Fantastiske Fire er nå fire igjen, Diablo er fanget (ikke for evig, for han dukker opp igjen, omtrent i Fantastic Four 35 om jeg ikke tar helt feil) og alt er fryd og gammen. Vel, ikke helt. Heltene går seg bort i den transilvanske villmarken igjen, helt til borgermester Baron Hugo redder dem :)

Jeg synes denne var ganske morsom. Er jo en grunn til at Fantastic Four regnes som starten på tegneserienes sølvalder og er en av de mest kjente og kjære tegneseriene i Marvel-universet. De er jo bra.

Ser på listen min at det neste bladet er Kid Colt Outlaw nummer 118.



 

Dette bladet er ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited, så jeg får ikke lest hva som skjer i Pecos Pass.

Det neste bladet i utgivelsesrekkefølgen er Millie the Model nummer 122.



 

Dette bladet er heller ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited, så jeg får ikke med meg intrigene i modellbransjen. Det er egentlig helt greit for meg.

Så blir det litt action fra 2. verdenskrig med sersjant Fury. Blir spennende. Hva som skjer i det bladet skal dere selvsagt få høre etter at jeg har fått lest igjennom det :)

#marvel #tegneserie #fantasticfour #reedrichards #susanstorm #humantorch #thing #diablo #transylvania

Kjemperotten fra Sumatra



 

I dag, 22. mai, er det fødselsdagen til Sir Arthur Conan Doyle, mannen som skapte Sherlock Holmes. Det må jo selvfølgelig æres med riktig lesestoff :)

I januar 1924 ble novellen The Adventure of the Sussex Vampire publisert i The Strand Magazine. I den novellen ble saken med The Giant Rat of Sumatra nevnt, men Conan Doyle skrev aldri hva som egentlig skjedde. En slik løs tråd har fascinert Sherlock-fans siden da. Mange forfattere har prøvd seg på å fortelle den historien.

Jeg har lest en av disse i dag, av Tony Reynolds. Historien er fra boken The Lost Stories of Sherlock Holmes (MX Publishing) som sies å skulle være en gruppe historier som en av doktor Watsons etterkommere skal ha funnet i et gammelt loft ;) Boken er illustrert av Chris Coady. Det er litt mindre tegninger enn det Strand Magazine brukte å ha med, men man tar det man får. Litt illustrasjoner i en bok er alltid hyggelig.

En mann fra klipperen Marina Briggs oppsøker Holmes og Watson for å få hjelp. Skipet reiste fra Sumatra med en mystisk last, og en like så mystisk kineser. Underveis ble kapteinen myrdet, og like etter at skipet kom i havn ble også en av mannskapet funnet død. Dette vil selvsagt Holmes, som har kjedet seg litt i det siste, undersøke.

Jeg likte historien. Den føltes litt mer... eventyrlig enn mange av de klassiske Holmes historiene, men skrivestil og presentasjon er slik den skal være i en Holmes-pastisj. Til tider føles det som om den går litt inn i grøsser-sjangeren også. Men så leste jeg jo Rotte-trilogien til James Herbert i alt for ung alder, så kan være litt traumatisert av den grunn.

Går ikke mer inn i detaljer, for jeg vil jo ikke ødelegge mysteriet for de av dere som ikke har lest historien.

Dagen er ung og det er sol på verandaen min her i Bodø, så kan hende jeg leser mer Sherlock Holmes i løpet av dagen.

 

Hvordan feirer du Sir Arthur Conan Doyles bursdag? Leser du eller ser du film/tv-serie?

Galavant - en gladteit riddermusikal



 

Tv-serien Galavant har nettopp kommet på Viaplay. Jeg hadde så vidt hørt navnet og fått med meg at det ble snakket om den rundt om kring på nettet, men hadde ikke lest noe om den på forhånd. Med bare åtte episoder på under en halvtime hver, så var det ikke særlig avskrekkende å prøve den.

Dessverre viste det seg at den første sesongen bare har åtte episoder, hver på under en halvtime. Jeg vil ha mer!

Dette er en musikal-komedie i tv-serieform. Om riddere. Det er ett eller annet med slike tåpelige syngende historier som gir meg et stort glis. Helt siden musikal-episoden av Buffy the Vampire Slayer (du vet hvilken jeg snakker om) så har jeg hatt litt sansen for slikt. Før det syntes jeg de var helt pyton.

Galavant (Joshua Sasse) er den edle og perfekte ridderen. Han har funnet sin store kjærlighet i Madalena (Mallory Jansen). Men når den slemme kong Richard (Timothy Omundson) også blir forelsket i henne, kidnapper han henne og tvinger henne til å gifte seg med ham. Galavant styrter til for å stoppe bryllupet. Men Madalane velger rikdom fremfor kjærligheten og en knust Galavant står tilbake. Så kommer Isabella (Karen David) prinsessen av Valencia, et land som kong Richard har erobret, og ber Galavant om hjelp. Og dermed er et stort riddereventyr, fullt av humor og sang, i gang.

Dette er en typisk sånn "guilty pleasure" tv-serie. Den er fryktelig teit, men samtidig fryktelig morsom, og koselig. Denne må du bare se. Unn deg en fantastisk tv-opplevelse.

Jeg vet du prøver å lyve til deg selv og si at dette er ikke noe for deg. Se den. Jeg vet at du innerst inne har lyst.

Dette er en musikal hvor Vinnie Jones, John Stamos, Ricky Gervais, Weird Al Yankovic og Rutger Hauer er med. For en kombo! Anthony Stewart Head (Giles fra Buffy!) har også en liten gjesterolle. Og jeg må også nevne den meget sjarmerende kokken Vincenzo (Darren Evans fra The Bastard Executioner). Det er han og kong Richard selv som stjeler showet til tider.

Er du fortsatt ikke overbevist, så kan du se traileren her:

1tUW86-hQz8



En trailer til, bare for moro skyld:

HueI1ThldsA


Sesong to gikk på amerikansk tv i januar. Tragisk nok blir det ingen sesong tre, men forhåpentligvis så får vi se sesong to på Viaplay også om ikke så alt for lenge. Jeg gleder meg i alle fall til å få se mer musikalsk galskap.

#tv #komedie #komiserie #musikal #musikalkomedie #galavant #viaplay #ridder

Deres mørkeste time



 

Jeg har fortsatt ikke gitt opp mitt gale prosjekt med å lese igjennom alle Marvel-tegneseriene i kronologisk rekkefølge, etter utgivelse. Har i den anledning anskaffet meg Marvel Unlimited som kan sies å være Marvel sitt tegneserie-netflix. Det har vært en lang reise, og den er ufattelig mye lenger. Har fortsatt et ørlite håp om å klare å ta igjen utgivelsene en gang, men da må jeg skjerpe meg og lese mer og oftere. Har ikke vært så alt for flittig i det siste. Har gått mye i manga og playstation i stedet. Venter egentlig litt på at det skal bli varmere (og mindre regn) her i Bodø så jeg kan sitte på verandaen og lese.

I dag har jeg i hvert fall lest igjennom Avengers nummer 7 fra august 1964. Og her er det jammen mye som skjer. Stan Lee har skrevet historien og Jack Kirby har tegnet.

Iron Man blir suspendert i en uke fordi han ikke svarte på nødrop (noe som skjedde i Tales of Suspense nummer 56). I Asgard blir Enchantress og Executioner sendt i eksil av Odin fordi de angrep Thor (dette skjedde i Journey Into Mystery 103). Litt merkelig at Odin sender dem til jorden hvor Thor faktisk bor, men gammeln har vel en slu plan i bakhodet.

Kaptein Amerika blir sint på Rick Jones, fordi Rick fant drakten til Bucky og prøvde om den passet. Bucky var jo Caps partner i krigstiden og døde. Egentlig døde han jo ikke, han er jo Winter Soldier, men akkurat nå er jeg veldig mange år unna det punktet hvor Cap får vite dette.

Enchantress og Executioner allierer seg med Baron Zemo (skurken som Avengers kjempet mot i Avengers nummer 6). De lokker Cap til jungelen i Amazonas hvor Zemo har etablert seg et lite kongerike, dette i håp om at Zemo skal ta seg av ham. Samtidig hypnotiserer Enchantress Thor og får ham til å tro at Avengers er onde.

Dermed går Tordenguden amok i sentrum. Giant-Man og Wasp har lite de kan stille opp med mot en sinna norrøn gud. Heldigvis titter Iron Man på tv og velger da å avlyse suspensjonen sin og drar for å hjelpe til. Med litt lysstråler fra fingrene så klarer han å dehypnotisere Thor.

I jungelen har Cap tapt og ligger fanget i en dyregrav. Enchantress ser dette i krystallkulen sin og er sinna over at Zemo ikke har drept helten. Hun bruker magien sin til å få dyregraven til å rase sammen. Men i stedet for å begrave Cap så frigjør hun ham, og han klarer da å beseire Zemo og håndlangerne hans. Zemo flykter i rakettskipet sitt. Cap bruker magnetene i skjoldet sitt til å sitte på.

Zemo drar til New York og møter opp med Enchantress og Executioner. Etter litt mer slåssing, så tar Thor og kaster skipet, med de tre skurkene inni, av sted. Skurkene kommer seg unna, men vil nok dukke opp igjen om ikke så alt for lenge. (omtrent i Avengers nummer 9 om jeg ikke tar helt feil).

Dette var en morsom og underholdende historie. Jeg har sikkert sagt det før, men det føles som om disse historiene fra 60-tallet har mye mer innhold enn dagens tegneserieblader. En slik saga som dette ville sikkert ha blitt spredt utover 6-7 blader i dag. Da sikkert med mye mer tegnekunst og mer dybde i historien, men de gamle tegneseriene føles mer innholdsrike. Tar lengre tid å lese dem, så kan tenke meg at det føltes som om man fikk mye for pengene. I mange moderne serier så tar det jo knapt fem minutter å lese igjennom ett blad. Ikke alle heldigvis :)

Forresten, se på omslagsbildet øverst her. Se på hvordan de tre skurkene nederst holder hendene sine. Tommel, pekefinger og langfinger er utstrakte, mens ringfingeren og lillefingeren er knyttet. Hvorfor gjør de det? Prøv selv å ha hånden din sånn? Får du det til? Jeg klarer det så vidt, men det er ubehagelig å gjøre. Det slår meg bare som pussig.

Ser på listen min at det nå er Fantastic Four som står for tur. Skal kose meg med det bladet og selvsagt gi en kort oppsummering av hva som skjer etterpå.

#marvel #tegneserie #avengers #captainamerica #rickjones #ironman #tonystark #giantman #wasp #thor #baronzemo #enchantress #executioner #odin

Jeg er en helt



 

Denne mangaen dumpet nedi postkassen min i dag, og jeg måtte bare lese den med en gang. I Am A Hero av Kengo Hanazawa har jeg hørt en del om og forhåndsbestilte omnibus-utgaven til Dark Horse. Med lovord som "Den beste zombiemangaen noensinne" og det at serien ble filmatisert i fjor (i Japan) ga meg store forhåpninger om at dette var noe spesielt.

Og, ja, det var spesielt.

Hideo Suzuki er en mangategner, eller mer presist en assistent. Han er den som slaver av sted med å tegne bakgrunner og slikt for den egentlige mangategneren. Hideo er en veldig snodig skrue. Jeg vil si han har skikkelige mentale problemer. Han hallusinerer og snakker med seg selv. Han kjører lange samtaler inni hodet sitt. Samtaler som han egentlig burde ha hatt med folkene rundt seg. Det første møtet med ham, i det første kapittelet, der han kommer inn døren og danser litt for seg selv forteller med en gang at dette er en original fyr.

Det tar lang tid før man skjønner at dette er en zombie-fortelling. Historien går fryktelig tregt fremover. Før det eksploderer. Hele den første boken (denne utgaven samler de to første) handler kun om Hideo, hans jobb, kjæreste, galskap og nerdete tilværelse. Man skulle tro at det ville vært ekstremt kjedelig, men jeg synes det var fascinerende lesning å få et lite innblikk i tilværelsen til en manga-assistent. Så, i bok to, blir det grøss og galskap. Og historien øker i tempo betraktelig. Og all den tiden som ble brukt for å la leseren bli virkelig kjent med Hideo og hans tilværelse viser seg å være vel verdt det. For når hans verden faller i grus, så føles det sterkt for leseren også.

Bare ikke legg så mye i det at det er zombier her. Dette er ikke "bare" nok en zombiefortelling a la Walking Dead. Dette er historien om en plaget mann i Japan som opplever en katastrofe. Det kunne like så gjerne ha vært et jordskjelv eller en tsunami. Det har seg bare slik at det er zombier. Som oss alle, så drømmer Hideo om å være en helt. Om han faktisk er det, vil kanskje tiden vise. Vi tenker vel alle at om katastrofen (her zombier) skulle skje, så vil vi være helter som redder andre og overlever prøvelsene. I virkeligheten så vil nok de fleste av oss være mer som Hideo Suzuki. Vi vil ikke forstå at zombiene har kommet før det er for sent, og da må vi bare prøve å gjøre så godt vi kan.

Når jeg rundet siste side så satt jeg igjen og lengtet etter mer. Denne boken er forfriskende annerledes og har en protagonist og en historie som skiller seg ut av mengden. Gleder meg til å lese videre på denne. Bare så synd at neste bok ikke kommer ut før i oktober (forhåndsbestilt!).

I Am A Hero anbefales. Denne havner på listen min over manga som bør leses. Jeg fikk også veldig lyst til å spore opp filmen og se den.

#manga #bok #bokanmeldelse #helt #hero #japan #Tokyo #omnibus #darkhorse #drama #grøss #grøsser #zombie

Omega Rising



 

Etter å ha lest, og virkelig koset meg med, The Black Fleet Trilogy av Joshua Dalzelle, måtte jeg jo selvsagt prøve ut den andre bokserien hans også.

Omega Rising er den første boken i serien Omega Force (er vel kommet 7-8 bøker nå).

Det er tydelig at dette er hans første bok, og at den er selvpublisert. Skriftspråket er veldig lettlest, og nesten simpelt til tider. Jeg fikk en skikkelig YA (Young adult) følelse. Men det er egentlig bare bagateller. Når historien tar av, noe den gjør veldig fort, er alle skrivefeil og manglende språkvask helt glemt.

Historien er herlig. Pur moro. Her kan man leve seg inn i enhver gutts våte drøm (før og etter puberteten): Det å møte et romvesen og bli tatt med ut i verdensrommet på eventyr.

Jason Burke er tidligere soldat og lever nå et stille og rolig liv alene i en liten hytte ute i villmarken. En dag suser et hardt skadet fly over hytten hans og lander i skogen like ved. Jason løper bort og ser at dette var en type "fly" han aldri har sett før. Det bærer preg av å ha vært i kamp. Han løper inn for å se om noen er skadet og blir slått bevisstløs av en energiutladning.

Siden skipet er så skadet så merker ikke sensorene at det har kommet en blindpassasjer om bord. Så snart de aller nødvendigste reparasjoner er gjennomført, drar det ut i verdensrommet igjen. Med Jason om bord.

Han våkner opp på et romskip, styrt av den syntetiske skapningen Deetz. Deetz vil ikke fortelle hva som har skjedd med mannskapet, men siden Jason er der så kan han jo hjelpe til litt. Deetz forteller at i store deler av universet er syntetiske skapninger ikke betraktet som mennesker, men ting. Deetz trenger å hente noe last, og trenger en skapning av kjøtt og blod for å signere for den.

Forståelig nok er Jason usikker på om han kan stole på dette merkelige romvesenet, men han klarer jo ikke å motstå et slikt eventyr. Han blir med. Og det hadde jo vi alle andre gjort også. For en heldiggris!

Dette er starten på et heidundrende romeventyr med intergalaktiske gangstere og digre konspirasjoner. Han møter flere interessante romvesener, noen blir venner, andre blir bitre fiender.

Dette er langt i fra noen tung litteratur. Det er lett og herlig underholdning man kan bare drømme seg bort i. Dette er boken man skal lese når man bare har lyst på noe gøy. Gleder meg som en liten unge til å ta fatt på neste bok i serien.

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #romskip #gangster #romvesen #scifi #action #eventyr

Franken-Fran



 

Fikk denne i posten i dag, og leste den likeså godt med en gang. Den var langt i fra så "naughty" som omslaget skulle tilsi (skuffa! he he, nei da...).

Franken-Fran er en manga, altså en japansk tegneserie, laget av Kasuhisa Kigitsu. Fran kan sies å være en slags versjon av Frankenstein's monster, men det skjønte du sikkert :) Hun ble laget av Dr. Madaraki, Den gode doktoren har reist sin vei, og dermed er Fran alene hjemme sammen med en haug av sammensydde monstre (masse rare skapninger).

Folk kommer langveis fra for å få hjelp av dr. Madaraki, som er verdenskjent for sine ekstraordinære kirurgiske ferdigheter. De blir alltid skuffet over å høre at han ikke er der, men når Fran tilbyr seg å hjelpe er de som oftest desperate nok til å prøve. Fran er godt opplært av Madaraki, og har et godt hjerte (kanskje) og et ønske om å hjelpe andre. Dessverre er hun også veldig glad i å eksperimentere. Så operasjonene går aldri helt som forventet. Oho! det er mye galskap her.

Det står Older Teen 16+ på baksiden og det skjønner jeg godt. Det er litt blod og gørr, men selv om det tones litt ned av humor så kan det nok være litt tøft for sarte sjeler. Det søte smilet til Fran blir brått litt skremmende når hun gliser ivrig mens hun operer i en hjerne, transplanterer øyne eller utfører noen av sine anatomiske eksperimenter. I bunn og grunn er dette en monsterfortelling/grøsser om en gal vitenskapskvinne.

Har du litt sansen for skrekk så vil du nok like denne. Franken-Fran er en helsprø miks av legemareritt og japansk humor. Noen kapitler er skumle, noen er triste og noen er forstyrrende, men Frans til tider sjarmerende vesen holder deg fanget og får deg til å lese videre. En ganske spesiell leseopplevelse. Prøv den på eget ansvar :)

#manga #bok #bokanmeldelse #frankenfran #grøsser #monster #operasjon #lege #doktor #katsuhisakigitsu #japansk #japan

Matcha brus



 

Drikken fra månedens Tokyotreat pakke er Matcha Soda fra Shizuoka prefekturet i Japan. Det er visst matcha-måneden for det var veldig mye godis basert på grønn te i denne pakken.

Dette ser kanskje funky ut, og det lukter ganske funky også. Men jeg tok en slurk og det smakte... rart. Veldig rart. Det er litt som kald grønn te med kullsyre. Smaken ble litt bedre for hver slurk så til syvende og sist vil jeg si at dette var ganske godt.

Ifølge beskrivelsen som fulgte med så er denne drikken økologisk, sunn og avslappende. Det tror jeg på, for det var ikke noe sukkersmak akkurat.

#brus #drikke #soda #matcha #grønnte #matchasoda #matchabrus #japanskbrus #japansk #japan #tokyotreat

Søtt og Salt Forreæderi



 

Sweet and Salty Treachery - a cozy mystery av M.E. Harmon er den første boken i serien HoneyBun Shop Mysteries. Oppdaget nylig at det finnes en gren innenfor krimsjangeren som handler om bakere som løser mordmysterier på siden. Fant overraskende mange av disse på kindle. Noen av dem er gratis også, så fant ut at jeg måtte sjekke ut om denne sjangeren var noe for meg. Kanskje finner jeg noen tips til min egen matlaging også ;)

Ali og Al driver HoneyBun Shop, et lite bakeri i New York. Al lager smørbrød og hans spesialitet brød bakt med honning. Ali lager cupcakes, minikanelboller og andre små søtbakst. Når de så blir invitert til en audition for å finne catering til borgermesterens ball, drar Ali spent av sted for å prøve lykken. En slik kontrakt betyr jo masse gryn.

Men, det går ikke så bra. Den fæle realityshow-stjernen som arrangerer det hele smaker på cupcakene til Ali, blir dårlig og peker på Ali før hun faller død om. Ali blir da mistenkt for giftmord og myndighetene stenger bakeriet hennes. Da bestemmer hun seg for å etterforske selv.

Dette her er veldig Nancy Drew-aktig. Jeg hadde skjønt at M.E. Harmon er en dame selv om det ikke hadde stått i biografien bakerst. Det er ganske jentete til tider og gjennom etterforskningen møter Ali en kjekkas fra kommunen og en kjekk politietterforsker. Både moren, bloggervenninnen og bakeriets homofile ansatt maser på henne om å date. Av og til føles mordet og etterforskningen litt som om det er der bare for å la Ali sikle etter kjekke mannfolk.

Men det tok seg opp litt på slutten. Harmon klarte å skjule hvem den virkelige morderen var helt til det ble avslørt på dramatisk vis. Det er jo det en god kriminal skal gjøre. Få deg til å gjette hvem som har gjort det, men lure deg til å gjette feil så det blir en overraskelse.

Jeg leste en del av min søsters Nancy Drew i min ungdom (etter at jeg hadde gått tom for Hardyguttene) og dette minner meg veldig om det. Omslaget sier det er et koselig mysterium og det er det. Er du lei av mørk krim og vil ha noe lystig lesning så kan denne være verdt et forsøk. Det var ikke det beste jeg har lest, foretrekker litt mer action og spenning, men jeg kan ikke si at det var så alt for ille heller.

Jeg liker best en mørk sjokoladefondant, men kan spise en rosa cupcake en gang iblant ;)

Har noen flere av samme sjanger liggende. Kaster meg ikke over dem med en gang, men regner med at jeg prøver noen flere forfattere etter hvert. Er jo litt gøy å prøve noe litt utenom det vanlige av og til.

#bok #bokanmeldelse #krim #bakeri #mord

Et lite lørdagseksperiment: Pytt i panne med søtpotet



 

Etter at jeg lagde pytt i panne som var med i singelpakken til Godtlevert, så hadde jeg lyst til å prøve igjen. Og i dag har jeg eksperimentert litt ved å lage den litt annerledes. Er jo kjedelig å gjøre det samme hele tiden :)

Søtpotet har jeg aldri brukt før, er faktisk usikker på om jeg i det hele tatt har smakt det. Har alltid lurt på om den faktisk er søt eller ikke.

Ingrediensene jeg brukte:

  • 1 søtpotet
  • 1 halv rødløk
  • 1 halv rød paprika
  • 4-5 middels store champignoner
  • en håndfull baconkjøttboller
  • pepper
  • chili explosion
  • cayennepepper
  • 1 eller 2 egg
  • solsikkeolje

 

Fikk et tips fra søsteren min om at søtpoteten burde kokes i 10 minutter først. Så jeg skrellet og kokte den først. Den er da ganske varm etter å ha blitt kokt, så det var litt utfordrende å skjære den opp i biter. Den var også fortsatt litt hard, så jeg måtte jo holde godt fast i den for å dele i to. Skjønner godt at det var lurt å koke den først hvis den fortsatt var litt hard. Men ta det med ro, den mykner i stekepanna.

Da er poteten skjært opp. Paprikaen kuttet jeg opp (med røde og vablete fingertupper... og kniv) i mindre biter, som dere ser på bildet øverst. Den halve rødløken kuttet jeg opp i strimler. Soppen valgte jeg å skjære i skiver Kjøttbollene delte jeg rett og slett i fire. Mest fordi de var frosne. Fant disse på Kiwi for en tid tilbake. Amerikanske BBQ bacon kjøttboller tror jeg de het. I alle fall noe lignende. Har tidligere brukt disse på blant annet pizza, men det var en stor pose så jeg frøs ned resten til en senere anledning. Og det ble denne.

Det går sikkert an å skjære opp ting underveis, men jeg er fortsatt ganske uvant med matlaging og synes det er greit å ha alt forberedt på forhånd.

Starter med å ha rødløken og søtpoteten oppi en varm stekepanne (jeg valgte 6 på bryteren) sammen med litt olje. Brukte da trikset jeg lærte fra oppskriftene til Godtlevert og ventet til løken så smått begynte å bli gjennomsiktig.

Da hadde jeg oppi soppen. Kverner så oppi rikelig med pepper og chili explosion (det er veldig mye salt i den, så da trenger man ikke vanlig salt). Dette stekes så til soppen krymper litt. Da er det kjøttbollene sin tur. De skal jo bare bli varme. Tok litt lenger tid for meg da de var frosne. Så til slutt hadde jeg oppi paprikaen. Deretter drysset jeg over rikelig med cayennepepper. Mengden her bør man jo smake seg frem til. Ikke alle som liker sterk mat.

Det vanskeligste med å lage mat er multitasking. Når tiden kom for å ha oppi paprikaen, så hadde jeg en mindre stekepanne klar og varm. Der klekket jeg oppi et egg. Pytt i panne er best når det er et speilegg oppå. Et hvor det gule fortsatt er litt rennende. Egget krydret jeg selvsagt med pepper og chili explosion. Når egget er ferdig så burde også pytt i pannen være det. Da er det bare å spise.

Litt avhengig av størrelsen på søtpoteten og mengden med sopp og kjøttboller så blir dette mat til to. Ble to porsjoner til meg i alle fall.

Det smakte kjempegodt. Mye bedre enn med vanlig potet. Du får først den salte og kryddersmaken, og så når du tygger på poteten kommer det litt sødme inn. Er vel dette som kalles den balansen de Masterchef-kokkene på tv maser om hele tiden. Blir litt mer jobb da man må koke søtpoteten først, men synes det er verdt det.

Dette kommer jeg til å lage igjen. Med litt andre ting sammen med søtpoteten. Må jo variere :)

#mat #middag #middagsglede #matlaging #pyttipanne #søtpotet #paprika #sopp #rødløk #cayennepepper #kjøttboller #baconkjøttboller #egg #speilegg

Joshua Dalzelle: Counterstrike



 

Counterstrike av Jushua Dalzelle avslutter The Black Fleet trilogien.

Dette er en helt typisk militær science fiction, og er du like glad i den sjangeren som meg, så vil du garantert like denne serien.

I den tredje boken får vi slutten på krigen mot The Phage, og kaptein Jackson Wolfe er veldig usikker på om den nye alliansen med de mystiske Vruahn er helt til menneskenes fordel. Men han har ikke noe valg, for menneskeheten er på randen av utryddelse. The Phage er nådeløse og nærmest uovervinnelige. Jackson blir nødt til å nok en gang bryte med ordrene sine og sette av sted på et livsfarlig oppdrag i et forsøk på å få slutt på krigen.

Det er romkamp med romskip og romvesener. Hva mer kan man ønske seg?

Dalzelle skriver veldig bra synes jeg, og selv om den tredje boken i serien har en litt brå og nesten antiklimaktisk slutt, så er det et solid stykke science fiction. Jeg er veldig glad i akkurat denne typen science fiction. Bøker hvor det er en kaptein som er smart, modig og villig til å ta de vanskelige valgene. En kaptein som møter masse motstand, også fra sine egne, men som alltid viser seg å ha rett til slutt.

Det er sikkert fordi jeg vokste opp med Star Trek :)

I alle fall så anbefaler jeg gjerne The Black Fleet trilogien. Den første boken, Warship, er den beste, men de andre to er selvsagt veldig gode de også. Dalzelle har også en science fiction serie til som han skriver på. Bok åtte er vel akkurat kommet ut. Det blir nok til at jeg kaster meg over Omega Force bøkene hans etter hvert. Er spent på om han skriver like godt der.

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #romskip #romkamp #romvesener #joshuadalzelle

Spider-Man og Daredevil på sirkus



 

Amazing Spider-Man nummer 16 ble utgitt i september 1964. Stan Lee har skrevet historien og Steve Ditko har tegnet.

Peter Parker blir stadig maset på av sin Tante May for hun vil at han skal gå på date med naboens niese, Mary Jane Watson. Peter vil ikke det for han har jo sektretæren Betty Brant som vil lage spagetti til ham. For å få ut litt frustrasjon tar han på seg Spider-Man drakten og leter etter skurker. Han redder en blind mann fra noen forbrytere. Den blinde synes det er litt morsomt, for han er jo Matthew Murdock, bedre kjent som Daredevil.

Senere oppdager Spider-Man en sirkusplakat som reklamerer for at Spider-Man skal være med på neste forestilling. Han synes det høres gøy ut og bestemmer seg for å opptre. Ifølge plakaten skal jo inntektene gå til veldedighet.

På advokatkontoret sitt maser sekretæren Karen Page og partneren Foggy Nelson på Murdock om at han må bli med dem på sirkus. Når han hører at Spider-Man skal være der, så bestemmer han seg for å være med.

Nå var det slik at plakaten med Spider-Man bare var et stunt for å få inn masse publikum. Sirkuset er nemlig styrt av Maynard Tiboldt, Ringmesteren, og hans Circus of Crime. Det er de samme sirkusskurkene som Hulken smashet helt tilbake i Hulk nummer 3 (da han i en kort periode hadde et eget blad). Ringmesterens hatt inneholder hypnotisk elektronikk så han sette hele publikum og Spider-Man i en hypnotisk transe. Dette for å rane dem alle.

Men det sitter jo en blind mann i salen. Og ikke bare en vanlig blind mann, men selveste Daredevil. Siden han ikke kan se de hypnotiske strålene fra Ringmesterens hatt så er han immun. Ringmesteren har fortsatt Spider-Man under sin kontroll og dermed blir det en duell mellom de to.

Selv om Spider-Man er overlegen i både styrke og smidighet, så er han hypnotisert og kan ikke gjøre annet enn nøyaktig det Ringmesteren ber ham om å gjøre. Dermed er Daredevil i stand til å overliste ham. Han klarer å få tak i Ringmesterens hatt og får Spider-Man ut av transen.

Da blir det Team-Up! Spider-Man og Daredevil mot The Circus of Crime!

Jeg trenger vel ikke utdype mer om hva som så skjer :)

Etterpå drar alle hver til sitt. Daredevil har skiftet tilbake til den blinde advokaten Matt Murdock (selvsagt uten at Spider-Man så det) og gir kortet sitt til Ringmesteren. Selv skurker trenger gode advokater og Matt trenger litt business.

To av mine favoritt-superhelter i duell. Dette var morsom lesning.

Ser på listen min at den neste tegneserien jeg skal lese er Avengers. Og det ser ut til at de må møte The Masters of Evil igjen. Gleder meg til å lese den.

#marvel #tegneserie #spiderman #peterparker #auntmay #jjonahjameson #mattmurdock #daredevil #karenpage #foggynelson #ringmaster #circusofcrime #sirkus

At the Edge

At The Edge er en novellesamling som kommer ut ganske snart. E-boken kommer ut 1. juni, men jeg ser på Amazon at papirboken faktisk allerede er i salg. Jeg har vært så heldig og fått en ARC fra utgiver Paper Road Press. En ARC (Advanced Review Copy) er en forhåndskopi som sendes ut til anmeldere. Første gang jeg har fått en slik fra et utenlands forlag (de er fra New Zealand) så det er jo veldig gøy.



 

Omslagsbildet er jo veldig stemningsfylt. En flyvende skapning og ei astornautdame som ser utover et fremmed landskap. Det føles virkelig som om man står på kanten og er klar til å steppe ut i et nytt eventyr.

Det meste av innholdet passer til den stemningen. :)

Når jeg ser på innholdsfortegnelsen så er det ikke så mange kjente navn, i hvert fall ikke for meg. Men så er jeg ikke så godt kjent med australske og New zealandske forfattere heller. Det eneste navnet jeg drar kjensel på er Paul Mannering. Han husker jeg fra zombieboken Tankbread. Har også lest The Exodus Conspiracy (en steampunk-versjon av historien om Moses) og The Resolute Report (en Frankensteinaktig historie) av ham. Tankbread var den beste av de tre.

Her er hva forlaget sier om boken:



 

Høres jo veldig spennende ut. Helt i min sjanger.

Jeg teller 23 noveller i antologien.

Her er det mye forskjellig. Alt fra sikadesang som gjør deg superkåt til hvordan livet er etter døden.

Det starter veldig bra, med den meget stemningsfulle og postapokalypseaktige The Leaves No Longer Fall av Jodi Cleghorn. Den neste novellen, The Urge av Carlington Black, starter litt tungt, men når man kommer inn i historien og skjønner hva som foregår så er den ganske interessant. Så følger en intens hevnhistorie med Boxing Day av Martin Livings. The Architect av Phillip Mann er såpass velskrevet at selv om det meste handler om bygging med is så er det interessant å lese. Del to av denne kommer lengre ut i antologien, og den er skikkelig bra.

Hood of Bone av Debbie Cowens har en herlig stemning som minner om et zombieutbrudd. Anthony Panegyres gir oss et lite innblikk i livet etter døden med historien Crossing. 12-36 av EG Wilson er en spennende sci-fi historie om en mystisk blindpassasjer om bord på et romskip. I Crop Rotation av David Stevens er det mye skriverier om tissing. Narco av Michelle Child handler om en togpassasjer med narkolepsi. The Great and True Journey av Richard Barnes forteller om en dramatisk fjellklatring.

Blindsight av AJ Pounder er en skikkelig grøsser. Det starter med en mor som nekter datteren sin å lese bøker, og går derifra. Deretter følger det enda en grøsser i In Sacrifice We Hope av Keira McKenzie, hvor det handler om to gutter som er på utforskningsferd. I Little Thunder av Jan Goldie tas vi med til en luguber bar på en fjern planet. I Street Furniture av Joanne Anderton møter vi ei jente som prøver å få en goblin til å drepe stefaren sin. Call of the Sea av Eileen Muller tar oss til sjøen, som man kanskje skjønner ut i fra tittelen.

I Responsibility av Octavia Cade får vi høre litt om en meget merkelig hønsegård. I Hope Lies North av JC Hart får vi en liten postapokalyptisk fortelling. Seven Excerpts from Season One av David Versace er en liten spøkelseshistorie der vi tas gjennom syv klipp fra en tv-serie som heter Spook Hunters. The Island at the Edge of the World av Paul Mannering er litt vanskelig å beskrive. Handlingen er satt på en øy, og den er ganske så interessant.

Summer Wigmores novelle Back When the River Had No Name er en veldig stemningsfull historie om en gutt på sykkel som leter etter håp i en postapokalyptisk verden. I Splintr av Aj Fitzwater møter vi en mann som leter etter det perfekte stedet å dø. One Life, No Respawns av Tom Dullemond handler om en plaget krigsveteran som minnes tiden da han kjempet i ruinene til Sydney. Til slutt er det AC Buchanan med And Still the Forest Grow though We are Gone som handler om et New Zealand som er ekstremt overgrodd av tang.

Som oftest når jeg leser slike novellesamlinger med masser av forskjellige forfattere, så bruker det å være en fin miks av gode historier, dårlige historier og en god del middels. I At the Edge var det riktignok et par historier jeg ikke var så begeistret for, men totalt sett så var det overvekt av gode historier her. De jeg likte aller best var Street Furniture av Joanne Anderton, When the River Had No Name av Summer Wigmore og Hood of Bone av Debbie Cowens.

Boken kan kjøpes her om dere synes den høres spennende ut. Alle historiene er litt mørke, men har du et snev av sans for science fiction og fantasy så vil du garantert finne noe du liker her. Denne antologien har masse forskjellige godsaker :)

Den snikete Snurrebassen



 

Tales to Astonish nummer 59 ble utgitt i september 1964. Som alltid er det skrevet av Stan Lee. Dick Ayers står for tegningene mens Jack Kirby har laget omslagsillustrasjonen.

David Cannon, bedre kjent som Den Menneskelige Snurrbass siden hans superkraft er at han kan snurre rundt veldig veldig fort, har fått prøveløslatelse fra fengselet. Han ble jo fanget av Giant-Man i Tales to Astonish nummer 55. Nå ønsker han selvsagt hevn.

Giant-Man (Henry Pym) selv sitter i dype tanker. Etter å ha sett nyhetsfilm om kampen mellom Spider-Man og Hulken (Amazing Spider-Man nummer 14) synes han synd på den misforståtte grønne kjempen. Hulken var jo med i Avengers i begynnelsen og Henry ønsker å få Hulken tilbake på laget. Dermed drar han og Wasp (Janet van Dyne) til New Mexico på leting etter ham.

Der støter de på general "Thunderbolt" Ross som ikke akkurat er noen fan av Hulken. De møter også vitenskapsmannen Bruce Banner, som de ikke vet at faktisk er Hulken, og generalens datter Betty Ross, som har et godt øye til Bruce.

For første gang blir det nå etablert at Bruce Banner forvandler seg til Hulken når han blir sinna. Tidligere måtte han skyte seg selv med en gammastråle for å få til det. Bruce er ute og kjører i en Jeep og hisser seg opp over Giant-Man, for han tror at Avengers fortsatt jakter på Hulken. Han vet ikke at Giant-Man bare vil hjelpe.

Og når Bruce blir sinna, da dukker jo Hulken opp.

Nå kommer Snurrebassen inn. Han har fulgt etter og hisser opp Hulken enda mer og får ham til å angripe Giant-Man. Så drar Snurrebassen til general Ross og hisser ham opp også. Dermed skyter Ross av gård et atomvåpen for å ta Hulken en gang for alle, uvitende om at Giant-Man også er i området.

Jeg synes forresten at Giant-Man klarer seg overraskende bra mot Hulken. Han klarer jo så vidt å holde stand, noe han egentlig ikke burde. Hulken er jo den sterkeste i Marvel-universet og burde egentlig lett knytte Giant-Man sammen som en kringle, uansett hvor stor han er. Men da hadde det jo ikke blitt noen flere eventyr med Kjempemannen.

Giant-Man tror at han til slutt klarer å snakke Hulken til fornuft, for han hopper opp i luften og tar seg av raketten (en liten atombombe er jo ingenting for en Hulk). Den egentlige grunnen var jo at Hulken ville selv være den som slo Giant-Man. Den atombomba der skulle sannelig ikke ta den gleden fra ham!

Hulken fikk jo litt medfart av eksplosjonen og forvandlet seg tilbake til Bruce Banner. Selvsagt på et sted hvor ingen så ham. Dermed var kampen over og ingenting ble endret. Hulken er fortsatt ettersøkt og betraktet som et monster.

Bakerst i bladet ble det også annonsert en stor gladnyhet. Hulken hadde jo sitt eget blad, men det ble nedlagt etter bare 6 utgaver. Fra og med neste nummer vil han være en del av Tales to Astonish. Det vil være to historier i bladet, en med Giant-Man og Wasp og en med Hulken. Jeg har egentlig mer sansen for Hulken enn for Giant-Man så det synes jeg er helt flott.

Men det er noen utgivelser før jeg får lese Hulkens soloeventyr. Den neste utgivelsen fra Marvel er Two-Gun Kid nummer 71.



 

Det bladet er ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited så jeg får ikke lest om Two-Guns møte med Jesse James. I hvert fall ikke enda. Nå har Two-Gun Kid nummer 60 dukket opp, så det kan jo hende at det blir en gang. Sortimentet hos Marvel Unlimited blir jo utvidet hver uke, med både nye og gamle tegneserier. Når det dukker opp blader som er eldre enn det tidspunktet jeg er på i min kronologiske gjennomlesning, så leser jeg dem selvsagt. Men jeg skriver ikke om dem her med mindre historiene er eksepsjonelle. Hvis jeg skulle gjort det vil jeg i alle fall aldri bli ferdig :)

Det neste bladet jeg kan lese er Amazing Spider-Man, hvor Spider-Man og Daredevil møter hverandre for første gang. Det gleder jeg meg til å lese.

#marvel #tegneserie #antman #giantman #henrypym #wasp #janetvandyne #humantop #hulk #brucebanner #bettyross #thunderbolt #generalross

Marseille



 

I dag lanserte Netflix en ny dramaserie. Deres første franske serie, en politisk dramathriller med tittelen Marseille. Jeg har nå bingesett hele serien og dersom dere lurer på om den er verdt å se, så er svaret ja.

Med suksessen til House of Cards så har Netflix tydeligvis skjønt at dramatiske serier med skitten politikk er populært. Marseille kan nesten kalles en fransk vri på House of Cards. Skalaen er litt mindre, da det er ordførervalget i byen Marseille som er fokus, men det er like dramatisk. Forræderi, skitne valgkamptriks, dødelig innblanding fra mafia og mørke familiehemmeligheter som avsløres. Akkurat som i House of Cards så er det overraskende spennende, selv om det handler om politikk.

Gerard Depardieu spiller Robert Taro, den sittende ordføreren som har styrt byen i over 20 år. Han er klar til å steppe ned og overlate vervet til sin protesje Lucas Barres (Benoit Magimel). Serien starter med at han prøver å få til sin siste bragd som ordfører, å få bygget et Casino ved havna og dermed pusse opp hele havneområdet. Men en overraskende vending i slutten av første episode fører til at Robert må stille til valg igjen. Og det blir litt av et valg. Med utspekulerte politiske motstandere og en mafia som ikke vil ha ham valgt blir det ganske så tøft for en kokainavhengig og overvektig gammel mann. Ikke bare er det tøft for ham, men også familien, hans kone Rachel (Geraldine Pailhas) og datter Julia (Stephane Caillard), får virkelig merke presset.

Jeg hadde ingen problemer med å se hele serien på en gang. For det er virkelig spennende. Og slutten... Wow! Jeg blir sur om det ikke kommer en sesong til for jeg vil vite hva som skjer videre.

Netflix fortsetter å imponere med sine originalserier. Komiseriene deres har jeg ikke alltid vært like begeistret for, men drama kan de virkelig få til. Alle dramaseriene deres som jeg har sett har vært helt knall. Og Marseille er ikke noe unntak. Serien er kanskje ikke helt på nivå med House of Cards. Depardieus Robert Taro er ikke en Frank Underwood, heller litt nærmere en omvendt-Frank. Noe som kanskje gjør det lettere å like ham og heie på ham uten blandede følelser. Men Marseille er høyt opp i toppsjiktet når det gjelder politiske dramaserier. Er du fan av House of Cards så vil denne serien garantert dempe hungeren etter neste sesong med Frank. I hvert mens det foregår :)

Traileren:

8WvqgV7-kSc


PS: Vær advart: det kan hende man får se en fransk pupp i ny og ne ;) Dette er ikke noe barne-tv.

#netflix #Marseille #fransk #politikk #drama #politiskdrama #mafia #valgkamp #gerarddepardieu #Depardieu #tv

Den gråe gargoylen



 

Journey Into Mystery nummer 107 ble utgitt i august 1964. Stan "The Man" Lee har skrevet historien og Jack "King" Kirby har tegnet den.

Det starter med litt kjærlighetskliss. Doktor Donald Blake (Tor) er forelsket i sin sykesøster Jane Foster. Men da Tor kjempet mot Mr. Hyde og Cobra så måtte Donald Blake late som om han hjalp dem mot Tor, noe Jane så og misforsto. Derfor tror Donald nå at han er sjanseløs på Jane. Han forvandler seg til Tor og later som om han leter etter Donald. Jane ber ham om å ikke skade doktor Blake, for han er jo bare et menneske og gjorde sikkert det han gjorde av frykt. Hun forteller Tor at hun elsker doktoren og ber ham om å ikke skade ham (som er ham selv).

Dermed suser en jublende glad Tor rundt i byen, henrykt over at sykesøster Jane er forelsket i hans virkelige identitet.

Og når historien er inne på romantikk så drar den videre til Paris, hvor kjemikeren Paul Duval er klumsete og søler noen eksperimentelle kjemikalier på hånden sin. Og vipps har han en superkraft. Alt han tar på med hånden sin (også seg selv) blir til stein i en time. Paul drar på røvertokt, men det å stjele penger og gull gir ikke nok adrenalinkick for ham.

Nei, han må ta det ett steg videre. Han lager seg et kostyme og blir The Grey Gargoyle. Og han skal nå stjele hammeren til Tor, for da tror han at han kan få udødeligheten til den norrøne guden.

Lettere sagt enn gjort.

Selv om steinkraften hans virker på Tor, så får han likevel ikke tak i hammeren, for det er jo bare Tor selv som kan løfte den. Men når statuen av Tor velter, så forvandler han seg tilbake til Donald Blake igjen, og er da fri. Men han tør ikke forvandle seg tilbake til Tor, for han mistenker at da vil han være en steinstatue igjen. Han må vente til tiden går ut, men Gargoylen må jo stoppes.

Dermed er det den skrøpelige doktoren som må være helten i historien. Han låner en 3D-projektor fra Tony Stark. Denne fester han på en motorsykkel og mens han kjører rundt i bygatene, projiserer han et bilde av en flyvende Tor. Gargoylen går i fella. Han angriper bildet av Tor. Selvsagt skjønner han til slutt at den plutselige gjennomsiktige guden har noe med doktoren på motorsykkel å gjøre, men for sent. Han blir lurt bort til havna og faller i sjøen.

Stein flyter ikke. Hvis du ikke tror meg, så prøv å kaste en i havet.

Den Grå Gargoylen synker til bunn. Man skulle jo tro at han druknet, men noe sier meg at han nok vil dukke opp igjen på et senere tidspunkt. Folk dør ikke så lett i Marvel-universet.

Dette var faktisk en av de bedre Tor-historiene så langt. Trolig fordi det var Donald Blake som var helten til slutt og ikke den supermannaktige guden Tor.

Ser på listen min at den neste utgivelsen er Modeling With Millie nummer 32.



 

Denne tegneserien er ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited, så jeg får ikke lest hva supermodellen Millie holder på med. Noe som kanskje er like greit.

Utgivelsen etter det er Patsy Walker nummer 116.



 

Serien om den peneste jenta i byen er heller ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited.

Men det er det neste bladet, hvor Henry Pym møter både Hulken og Den Menneskelige Snurrebassen. Dere skal selvsagt få høre hvordan det går så snart jeg har fått lest tegneserien :)

#marvel #tegneserie #donaldblake #janefoster #thor #greygargoyle #tonystark

Matcha karamell



 

I går kveld spiste jeg en brownie med grønn te. I dag ble det karameller med grønn te.

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet jo at jeg hver måned får levert en boks med japansk godteri. Denne måneden er det ganske mye matcha-godis. Og det passer jo meg veldig bra. Liker grønn te :)

Brosjyren som fulgte med beskriver disse karamellene slik (løst oversatt):

"Nyt en luksuriøs og 'voksen' opplevelse med denne raffinerte karamell-snacksen. Den myke og rike smaken av karamell blandes pent med matchapulver og vil få deg til å føle deg fornøyd, samtidig som du vil ha mer."

Jeg synes de var kjempegode. Føles veldig merkelig den første tyggen, for du forventer jo søtsmak i en karamell, men først er det den litt skarpe smaken av grønn te som slår deg. Så etter noen flere tygg så kommer den søte karamellsmaken inn. De to smakene blander seg og det blir helt nydelig. Jeg får lyst til å dra til Japan igjen.

 

#godteri #godis #snop #karamell #matcha #grønnte #matchakaramell #japan #japansk #japanskgodteri

Anders lager mat: Quesadilla



 

Planen var egentlig å lage minestronesuppe i dag, men når jeg så skulle til å begynne så oppdaget jeg at det manglet en ingrediens. Nemlig selve suppen. Har sendt en mail til Godtlevert så får jeg seg hva de gjør. Tviler vel egentlig på at de ettersender, men kanskje det blir litt rabatt.

Da måtte jeg omstille meg og gå løs på det som skulle være morgendagens middag: Quesadilla.

Texmex mat har jeg egentlig aldri vært så begeistret for. Kan godt spise taco en gang i blant, men det er ikke favoritten. Quesadilla har jeg ikke spist før. Det ble mye bedre enn taco :)

Det var ikke så vanskelig å lage heller. Først skulle jeg sette ovnen på 220 grader. Så begynner moroa med en halv rød løk. Ifølge oppskriften skulle denne skjæres i biter, men for en gangs skyld står det ikke spesifisert firkanter/terninger. Halleluja! Endelig kunne jeg bare skjære opp løken som jeg ville, uten å være tvunget til å etterstrebe geometriske fasonger som er umulige å få til med tanke på løkens opprinnelige figur. Prøvde meg på buede strimler og det funket som fjell.

Løken skulle freses (et annet for stekes?) i en stekepanne til løken ble gjennomsiktig. Det var en rød løk og den blir jo aldri helt gjennomsiktig så her måtte jeg bare sjanse litt. Når løken var ferdig så skulle kyllingbitene oppi og freses (stekes?) i 30 sekunder. Pip-pip-en kom forresten fra Vestfold ifølge emballasjen. Det ble litt lengre enn 30 sekunder, for jeg skulle ha oppi tacokrydder, hakket koriander (fra Spania) og smake til med salt og pepper, og klemme på en halv lime. Du rekker ikke alt det der på 30 sekunder. Det er bare Flash som kunne ha klart det.

Tacokrydderet var visstnok laget av en som heter Ole Martin. Jeg kjenner faktisk en som heter Ole Martin, men tror ikke det er han som har laget krydderet. Noen ganger tenker jeg at alt hadde vært så mye enklere hvis alle hadde unike navn. Da jeg gikk på skolen så var det tre som het Anders på samme klassetrinn. Jeg var så heldig å ende opp med kallenavnet Y-ert. En av Espen-ene ble kalt O-ert, så jeg var i det minste ikke alene.

Beklager digresjonen.

Hvor var jeg? Ah, mat!

Når så de noe forlengede 30 sekundene var utløpt, så var det på tide å åpne en pakke med tortillalefser. Kyllingblandingen ble lagt på midten av lefsen og så drysset jeg over litt revet gouda ost. Så ble lefsen brettet sammen og det ble drysset mer ost oppå den.

Denne prosessen må da gjentas helt til det er tomt for kyllingblanding. Det ble fire quesadillaer. Disse skulle så settes i stekeovnen og stå der til de ble brune. Resultatet ser dere på bildet øverst i innlegget. Synes det ble veldig bra. Smakte godt gjorde det også. Dette tror jeg faktisk at jeg kan klare å få til igjen. Mulig jeg prøver en gang i fremtiden.

Det var også med en tomatsalsa og noe som heter rømmekolle som skulle spises sammen med quesadillaen. Jeg rømte fra kollen og holdt meg til salsaen. Det å gni rømme utover ting er jeg ikke helt komfortabel med. Hva jeg skal gjøre med denne rømmekollen aner jeg ikke. Tar gjerne i mot tips. Kanskje jeg bare tar den med på jobben. Der spiser de jo alt som blir satt frem. Vel, nesten. Er noen av mine kolleger som påstår at de fortsatt har traumer etter den gangen jeg spanderte jalapeno jelly beans. Og så hadde jeg jo også med meg noe tang med wasabi for ikke så lenge siden. Begge skapte noen morsomme reaksjoner :)

I og med at det ikke ble noe minestronesuppe, så har jeg ikke noe middag planlagt til i morgen. Lurer litt på om jeg kanskje bare skal ta min ukentlige fredagspizza en dag tidlig og heller gjøre noe annet på fredag. Er jo himmelspretten i morgen og butikkene er stengt. Har egentlig ikke noen planer, annet enn å nyte fridagen. Blir været fint går jeg sikkert en tur. Ellers så blir det nok en del lesing og Netflix :)

Ønsker dere en god kveld videre og en fin himmelsprett i morgen.

 

#mat #middag #quesadilla #kylling #rødløk #ost #gouda #lime #salsa #tortillalefse #koriander #godtlevert #middagsglede #matlaging

Brownie med grønn te



 

Jeg fikk månedens pakke fra Tokyotreat i dag. Som jeg sikkert har nevnt mange ganger her på bloggen så får jeg hver måned en pakke med masse spennende japansk godteri.

Hadde lyst på litt snop i kveld, og siden jeg akkurat har begynt på sesong tre av Arrow på Netflix, så fant jeg noe i boksen med grønn te :)

Uji Matcha Brownie, altså en brownie med grønn te og sjokoladebiter. Den ser kanskje litt avskrekkende ut, men var skikkelig god. Fikk lyst på en til jeg. Hvis dere noen gang drar til Japan så se etter denne i butikkene. Den er nydelig og bør smakes :)

#godis #godteri #Brownie #grønnte #japan #japansk #tokyotreat #sjokolade

Anders lager mat: Stroganoff


 

I dag gikk det veldig greit å lage mat. Selv om jo det meste kom ferdiglaget, så føler jeg at jeg begynner så smått å få taket på denne kokkeleringen. I hvert fall på det enkle nivået som singelpakken til Godtlevert legger opp til.

Det er vel tredje gangen jeg koker ris nå, og det går jo strålende. I dag var det jasminris fra Thailand og selv om jeg glemte å stille klokken så ble den perfekt. Sikkert en del flaks innblandet, men da jeg begynte å lure på om ikke mobilen skulle ringe snart, så kunne jeg jo se at den var ferdig og at det var på tide å la den etterdampe, som det så elegant beskrives i oppskriften.

Selve stroganoffen var allerede ferdig. Det var bare å varme den i en kasserolle og angripe litt med pepperkverna.

Det skulle også være salat med (tok ikke bilde av den, så må nok dessverre skuffe de av dere som er salat-fetisjister). Den besto av en pose med grønne blader og slikt (fra Spania faktisk) og så var det med en sennepsvinaigrette som skulle blandes oppi. Jeg har sett på tv at folk vifter med en bolle og kaster salaten opp i luften og fanger den igjen. Trolig for å mikse salat og dressing på best mulig måte. Det fungerer ikke i virkeligheten. Det er ikke alt som kommer nedi bollen igjen.

Har aldri hatt sansen for salat, men liker sennep så var spent på om jeg faktisk kom til å like dette. Og... det var ikke helt topp. Det smakte sennep ja, men det var også en skarp og ubehagelig smak oppi der (ekstra jomfruolje tror jeg) som ødela litt.

Og helt til slutt så skulle jeg hakke opp litt etiopisk kruspersille og drysse over. Det ser kanskje litt penere ut, men jeg merket ikke noe ekstra smak fra den. Men så er sikkert ikke ganen min så raffinert heller.

Middagen ble kjempegod den. Stroganoff liker jeg veldig godt, og denne smakte nesten som mors. Risen hadde også kjempefin konsistens (var heldig der). Eneste minuset var at jeg synes at mengden sopp i stroganoffen var i minste laget.

Så langt er jeg veldig fornøyd med singelpakken. Selv om det er fisk med. Jeg har sikkert godt av å prøve det (i hvert fall sier alle sammen det). Liker veldig at det er så mye forskjellig mat hver gang.

I morgen tror jeg at jeg skal prøve meg på minestronesuppe og da må jeg koke pastasløyfer. Ønsk meg lykke til :)

#mat #middag #godtlevert #middagsglede #stroganoff #ris #salat #sennepsvinaigrette #matlaging #riskoking

 

Anders lager mat: Gadus Morhua

Etter en ukes opphold har jeg igjen fått singelpakken til Godtlevert på døren. Fant ut at jeg skulle få unna fiskeretten med en gang. Så kan jeg kose meg med resten utover uka.

Her er da dagens middag: Lettrøkt Gadus Morhua (atlanterhavstorsk) med Fakse-poteter og spanske Brokkolibuketter på en seng av stuede gulrøtter.



 

Denne var vanskelig å lage. Måtte jo ha tre ting på ovnen samtidig. Ikke lett for en stakkars boknerd dette her.

Først skulle jeg koke opp en kjele med vann. Det har jeg gjort før. Oppi den skulle da potetene (i sin sous vide pose) og gulrøttene (i en Fjordland-aktig pose). Dette skulle småkoke i 15 minutter. I og med at jeg ikke har noe kjøkkenur og bare bruker nedtelling på mobilen, så måtte jeg jo passe på å sette i gang med resten slik at alt ble ferdig når klokka gikk til 0.

Visste dere forresten at ordet torsk kommer fra det gammelnorske torskr, som igjen var en sammentrekning (altså sånn slang som kidza begynte med en gang i tida) av tørrfisk? Leste det på wikipedia.

Fisken skulle puttes i en vid kjele og halvveis dekkes av vann. Ifølge oppskriften kunne jeg også ha litt pepper oppi vannet for å gi mer smak, så det prøvde jeg også. Fisken skulle kokes under lokk til den begynte å flake, noe som ifølge oppskriften skulle ta 6-7 minutter. Men jeg måtte jo ta av lokket (noe som oppskriften sa jeg ikke skulle gjøre) for å sjekke om den var klar etter 6 min eller om den måtte ligge et minutt til. Og hvor mye skal en sånn fisk flake?

Brokkolien skulle has i en stekepanne eller wokpanne (valgte stekepanne da wokpannen er så svær og noe herk å vaske). Der skulle de stekes i olje i 5 minutter og krydres med salt og pepper. Det sto ikke noe om hvor mye olje. Skal det være en dæsj eller skal de bade i det? Det sto heller ikke noe om hvor mye varme det skulle være. Det gjør aldri det! Prøvde meg på 6 og de ble brune med en gang. Måtte jo stå og dytte borti bukettene hele tiden for at de ikke skulle bli svartbrent.

7QvhCDsFkk0


Tror jeg klarte sånn noenlunde å skjule det på bildet. Snudde all brokkolien med den brune siden ned.

Og til slutt så var jo alt ferdig samtidig, så jeg måtte stresse med å få alt på tallerkenen før noe ble kaldt. Mistet fisken oppi kasserollen igjen da jeg skulle prøve å ta den ut uten å få med masse vann. Derfor den ser så delt ut på bildet. Men kanskje den ikke var flakete nok likevel for alt jeg vet.

Så, hvordan smakte det da? Jeg liker ikke fisk og fisken smakte veldig salt og veldig... fisk. Brokkolien ble faktisk veldig god, selv om den var bæsjebrun på den ene siden. Det beste var faktisk de stuede gulrøttene. De var skikkelig gode.

Klarte jo å spise opp. Fisken smakte stadig mindre fisk utover måltidet, men jeg synes den var vel salt for det.

Egentlig en lettelse å bare bli ferdig med denne fisken med en gang, så slipper jeg å gruve meg for den utover uka. Nå an jeg bare slappe av og glede meg til å prøve de neste rettene i pakken: quesadilla, stroganoff og minestronesuppe. Mmmm. De høres gode ut.

 

#mat #middag #godtlevert #singelpakken #fisk #torsk #gadusmorhua #gulrot #potet #brokkoli #matlaging

Uglen, kriminalitetens overherre



 

Daredevil nummer 3 er skrevet av Stan Lee og tegnet av Joe Orlando. Bladet ble utgitt i august 1964.

Leland Owlsley så vi i den første sesongen av Marvel's Daredevil på Netflix, men i tegneserien er han en langt tøffere kar. Uglen kalles han, og hans superkraft er at han kan glide. Glide gjennom luften som en ugle. Nå ble du vel redd ;)

Når politiet finner ut at finansmannen Owl er skurkete, så trenger han en advokat. Og siden Marvel-universet fortsatt er ganske lite, så er det selvsagt Nelson & Murdock som han tilfeldigvis plukker ut fra telefonkatalogen. Matt (Daredevil) får ham ut på kausjon, men Uglen stikker selvsagt av og møter ikke opp til rettssaken sin. Faktisk tenker Uglen nå å bli fulltidskriminell, men han trenger en lettlurt advokat. Og hva er vel bedre enn en blind en? Hadde bare Uglen visst...

Etter litt hurlumhei så ender det hele opp med at sekretæren Karen Page blir tatt som gissel, og da må Daredevil også la seg fange. I stedet for å ta av masken til helten eller gi ham et nakkeskudd, så putter Uglen ham og Karen i hvert sitt fuglebur i hans hovedkvarter, et hus i fjellene formet som en ugle.

Daredevil klarer så vidt å ikke avsløre at han er Matt mens han rømmer sammen med Karen. Deretter pusses politiet på Uglens håndtlangere, mens Daredevil selv tar opp kampen med glideren selv. De ender i sjøen og Daredevil vet ikke om Uglen overlevde eller ikke. Det gjorde han selvsagt. Han planlegger å bygge seg et nytt uglehus og fortsette med sin kriminelle karriere. Vi får høre mye mer om ham senere tenker jeg.

Denne var morsom. Daredevil har jeg litt sansen for, og sammen med Spider-Man er han en av mine favoritter. I hvert fall fra denne epoken i tegneseriehistorien til Marvel.

Ser på listen min at det er Tor som står for tur. Jeg kommer meg vel gjennom den tegneserien også :)

#marvel #tegneserie #daredevil #mattmurdock #karenpage #foggynelson #owl

Enhjørningen fra Soviet



 

Tales of Suspense nummer 56, skrevet av Stan Lee og tegnet av Don Heck, ble utgitt i august 1964.

Tony Stark er lei av å være Iron Man. Han vurderer å slutte og heller kose seg de få årene han har igjen før splinten i hjertet hans tar livet av ham. Men skjebnen vil det annerledes. Dere husker kanskje The Crimson Dynamo? Soviets svar på Iron Man? Før han hoppet av og begynte å jobbe for Tony (og senere ble drept) så lagde han en drakt til Milos Masaryk. Nå har Milos, som kaller seg Unicorn, ankommet USA for å ødelegge for Tony Stark.

Det virker forresten som om Unicorn vet at Tony er Iron man, uten at jeg helt fikk med meg hvordan han vet dette. Det virker bare merkelig siden Tony har sørget for at alle tror at Iron Man er livvakten hans.

Siden Tony er på en date når angrepet kommer, så er det Happy Hogan som heroisk prøver å kjempe mot Enhjørningen, men uten noen som helst superkrefter eller superduppeditter så ender Happy opp hardt skadet.

Tony blir oppring av Pepper og får beskjed om hva som har skjedd. Da forsvinner straks alle tanker om å slutte å være Iron Man. Da er et duket for en kamp mellom to menn i mekaniske drakter, den ene i en jerndrakt og den andre i en enhjørningsdrakt.

Tony vinner til slutt og Unicorn stikker av slik at han mest sannsynlig kan komme tilbake og være en plage en senere gang.

Dette var ikke den beste Iron Man-historien jeg har lest, men den var grei nok.

Ser på listen min at mitt neste eventyr i Marvel-universet er Daredevils første møte med Uglen. Det blir nok spennende :)

#marvel #tegneserie #tonystark #ironman #happyhogan #pepperpotts #unicorn #thor #wasp #giantman

Billen



 

Strange Tales nummer 123 ble utgitt i august 1964 og inneholder to historier.

Den første, skrevet av Stan Lee og tegnet av Carl Burgos, handler om Human Torch og Thing, som møter en helt ny superskurk. Mekanikeren Abner Jenkins er lei av å jobbe i fabrikken, så han bestemmer seg for å bli en superskurk. Han bygger seg en drakt med vinger og kaller seg Billen. Det slår meg at det er en del insektbaserte helter og skurker: Edderkoppmannen, Maurmannen, Vepsen og nå Billen. Og flere dukker jo opp etter hvert.

I alle fall så ønsker Billen å skape seg et rykte som superskurk, og går da etter Torch og Thing som er ute på date med Doris og Alicia.

Det er litt for mye taler, skryt og postering i denne fortellingen til at jeg liker den. Det er også litt bekymringsverdig at både Thing og Torch er så hissige at de er på nippet til å slå i hjel en fyr som vitser litt om dem.

Uansett, så vinner de over Beetle etter en kamp som tar forunderlig lang tid med tanke på at begge to er i Fantastic Four og er veteraner i superhelt-gamet. Billen blir satt i fengsel, men vi kommer garantert til å høre mer om ham senere.

Den andre historien er også skrevet av Stan Lee, men tegnet av Steve Ditko.

Den onde guden Loke prøver fortsatt å få has på Tor. Denne gangen prøver han å lure magikeren Doctor Strange til å stjele hammeren til Tor. Noe Strange faktisk klarer, til min store overraskelse. Men han skjønner raskt at det er Loke som er den onde og retter opp fadesen med litt hokus pokus.

Jeg har aldri fått helt sansen for Doctor Strange. Denne historien hjelper heller ikke på det inntrykket. Det er veldig rart at Strange er så dum at han tror Loke som sier til ham at Tor er ond (Strange kan umulig være så oppslukt i magibøkene sine at han aldri har lest en avis eller en nyhetssending og fått med seg at Tor er en helt). Og samtidig er Strange så smart at han klarer å diske opp med en magisk formel som stjeler hammeren til en norrøn gud. Det henger bare ikke sammen.

Ifølge listen min så skal jeg nå lese Tales of Suspense, hvor Tony Stark møter en enhjørning. Kan bli spennende det :)

#marvel #tegneserie #thing #humantorch #beetle #doctorstrange #loki #thor #odin #magi

Instagram

hits