Det begynte på Yancy Street



 

Jeg liker virkelig omslaget på Fantastic Four nummer 29 (august 1964). Gir lovnader om at dette er en helt spesiell historie.

Den var riktignok ikke så fryktelig spesiell, men den var både morsom, spennende og actionfylt. Veldig bra. Det er selvsagt Stan Lee som har skrevet historien og Jack Kirby som har tegnet.

Tingen har jo lenge hatt en feide med Yancy Street-gjengen (dette fordi han en gang i tiden var lederen deres, noe som ikke vil bli avslørt på lang lang tid). Bladet starter med at de Fantastiske Fire går nedover Yancy Street. Det blir kastet salathoder på dem, Torch får en bøtte vaskevann i trynet og Susan blir bombardert med nysepulver. Det frustrerende for dem er jo at de ikke kan bruke superkreftene sine uten å ødelegge hele gaten og sette de uskyldige beboerne der i fare.

De lurer på om noen av deres tidligere fiender kan ha hisset opp gjengen, for det er mye mer aggressive enn de tidligere har vært.

Og det stemmer. De ble faktisk lokket dit av en tidligere fiende som ønsker hevn. I Fantastic Four nummer 13 så kjempet de mot Ivan Kragoff på månen, og han er nå tilbake. Dere husker vel ham? Han går under navnet Det Røde Spøkelset og han har tre superaper som håndtlangere.

De Fantastiske Fire blir faktisk beseiret. Kun fordi Johnny (Human Torch) ble tatt til fange av superbavianen og de andre ga seg så han ikke skulle bli skadet. Red Ghost og hans superaper tar med fangene sine i et romskip og drar til månen. Der kaster de Fantastic Four ut for å dø. Det er jo ingen luft på månen.

De Fantastiske Fire klarer så vidt å karre seg bort til huset til The Watcher før de kveles. Dere husker vel han? The Watcher (heter egentlig Uatu) er fra en eldgammel og superavansert rase som tilbringer livene sine med å se på resten av universet. I huset hans finner de masse tekniske duppeditter, mange så avansert at selv ikke supergeniet Reed Richards klarer å forstå dem. Men noen av dem forstår ham, og han bruker disse til å krasje romskipet til Det Røde Spøkelset slik at de kan kjempe igjen.

Denne gangen vinner heltene våre og Red Ghost blir kastet inn i en portal som de ikke har noen anelse hvor fører til. Det blir ikke avslørt her, men portalen frakter ham til Russland hvor han må sitte litt i fengsel.

De tre superapene fikser romskipet og stikker av. The Watcher kommer hjem og vil ikke ha husgjester, så han sender de Fantastiske Fire tilbake til jorden igjen.

Denne var skikkelig morsom å lese. Synes kvaliteten på tegneseriene stadig blir bedre nå. Dere kan tro jeg storkoser meg med disse gamle tegneseriene :)

Ifølge listen min er den neste utgivelsen Patsy and Hedy nummer 95.



 

Det bladet er ikke tilgjengelig på Marvel Unlimited så jeg får ikke lest om skuleslutten deres. Det gjør meg egentlig ikke noe.

Så kommer Rawhide Kid (Skinnjakke Billy på norsk) nummer 41.



 

Tyrannen i Tombstone får jeg heller ikke lest om.

Det neste bladet er Strange Tales og det skal jeg lese. Det kommer en ny superskurk og Loke skal visst stikke innom. Kommer med en kort rapport etter at jeg har fått lest det :)

#marvel #tegneserie #fantasticfour #reedrichards #susanstorm #thing #humantorch #watcher #redghost #gorilla #orangutang #bavian #månen #yancystreet

Jegeren Kraven



 

The Amazing Spider-Man nummer 15, utgitt i august 1964, introduserer en ganske kjent Spider-Man-skurk: Kraven. Det er Stan Lee som har skrevet historien og Jack Kirby som har tegnet.

En av de første skurkene som Spider-Man kjempet mot var Dmitri Smerdyakov, bedre kjent som Kameleonen. Han er tilbake i byen men innser at skurkebransjen er meget risikofylt så lenge Spider-Man er der. Derfor kontakter han en gammel venn ved navn Sergei Kravinoff, som går under navnet Kraven the Hunter.

Kraven har jaktet og beseiret alle jordens ville beist sies det. Og han ivrer etter å prøve seg på sin farligste motstander noensinne: Spider-Man.

Jeg liker virkelig hvordan de klarer å få fem at Kraven virkelig er en verdig motstander som faktisk kan vinne. Med sine jaktinstinkter, reflekser, styrke, feller og gift klarer han faktisk å komme veldig nær seier. Dette var en av de mest spennende kampsekvensene så langt i Marvel-universet. Vel verdt å få med seg hvis du ikke har lest dette tidligere.

Selvsagt vinner jo Spider-Man til slutt. Det utgis jo fortsatt tegneserier om ham. Men det var nære på et øyeblikk. Kraven og Kameleonen blir utvist fra landet, men de vil nok komme tilbake for å få hevn en vakker dag.

Innimellom all action så er det også dramatikk på kjærlighetsfronten. Peter Parker har jo lenge hatt en gryende romanse med "cougaren" Betty Brant, som er sekretæren til J. Jonah Jameson (redaktøren i avisen som Peter selger bilder til). I det siste har også klassevenninnen Liz Allan begynt å få øynene opp for Peter, noe som gjør Betty sykelig sjalu. Og som om det ikke er nok så ønsker Tante May å sende Peter på en blind date med nabokonas niese, Mary Jane Watson. Det siste navnet der har dere sikkert hørt før ;)

Mary Jane ringer riktignok og avlyser stevnemøtet på grunn av hodepine, så vi får ikke møte henne riktig enda. Tror faktisk ikke det skjer før i nummer 25.

Ja, det er mye som skjer i dette bladet. Ikke rart at Spider-Man er min favoritt fra denne epoken i Marvel-universet.

Ifølge listen min så er det Fantastic Four jeg skal lese om neste gang. De er jo også veldig bra så jeg gleder meg. Dere skal selvfølgelig få rapport etterpå :)

#marvel #tegneserie #spiderman #peterparker #jjonahjameson #bettybrant #lizallan #flashthompson #maryjanewatson #auntmay #chameleon #kraven

Namor og de onde mutantene



 

X-Men nummer 6 kom ut i juli 1964. Bladet ble skrevet av Stan Lee og tegnet av Jack Kirby.

Dere husker vel Namor, prinsen fra Atlantis, som på 40-tallet hadde sin egen serie og nå på 60-tallet er han en av fiendene til Fantastic Four. Denne gangen havner han i klammeri med X-Men.

Etter å ha lest om Namor i avisene spekulerer både Professor X og den onde Magneto i om Namor kanskje er en mutant. Hvis han er det vil begge sider rekruttere ham. Magneto viser her at også han har mentale krefter, for han klarer å sende et bilde av seg selv til havets dyp på leting etter Namor. Dette skurrer litt, for slike krefter har ikke Magneto. I hvert fall ikke slik han er portrettert i dag.

I alle fall får Magneto kontakt og får Namor selv til å lure på om han kanskje er en mutant. Namor drar til Magnetos base, men er en arrogant fjott. Siden Magneto også er veldig arrogant så er det lett å se at dette ikke kommer til å vare. Magneto tyr til list og viser frem den vakre Scarlet Witch, som Namor straks blir begeistret for.

Dermed kjemper Namor sammen med Magneto og hans Brorskap av Onde Mutanter når X-Men dukker opp.

Men det varer ikke, for Namor overhører at Magneto er frekk med Scarlet Witch, og da er han ikke interessert i være på lag med magnetfyren lenger. Han liker heller ikke X-Men, for de har jo klart å ta Quicksilver (broren til Wanda, Scarlet Witch) til fange. Dermed blir det mer basketak helt til Professor X stepper myndig inn.

Det hele ender opp med at Namor drar til sjøs igjen, Scarlet Witch og Quicksilver drar motstrebende tilbake til Magneto (de liker ham ikke, men føler at de må siden han reddet livet deres en gang tidligere). Magneto og hans Onde Mutanter stikker så av slik at de kan kjempe mot X-Men igjen i neste blad.

X-Men serien blir stadig bedre. Det er ikke noen stor litteratur enda, men bladet har humor og action. Litt sånn gladteit til tider vil jeg si. Det er rett og slett gøy.

Ser på listen min at det er Spider-Man som står for tur. Gleder meg til å lese videre :)

#marvel #tegneserie #xmen #professorx #charlesxavier #cyclops #jeangrey #iceman #beast #angel #namor #magneto #mastermind #toad #Quicksilver #scarletwitch

Kjempemannen vs Kolossen



 

Tales to Astonish nummer 58 ble utgitt i august 1964. Stan Lee har skrevet historien og Dick Ayers har tegnet den.

Henry Pym har forsket litt og har nå funnet hvordan han mentalt kan endre størrelse. Dermed trenger han ikke å sluke piller hver gang han skal forvandle seg til Ant-Man eller Giant-Man og tilbake igjen. Mulig han er redd for å bli pillemisbruker ;)

Kaptein Amerika kommer sprettende innom. Han og de andre i Avengers er opptatte med sine egne private ting, så kapteinen lurer på om ikke Henry og Janet kan dra til Afrika og sjekke ut ryktene om en diger mann i Boru-Buru.

Selvsagt drar våre helter av sted med en gang. I Boru-Buru finner de en gigantisk fyr med djevelhorn. Denne kolossen er faktisk dobbelt så stor som Giant-Man. Henry prøver å vokse seg like stor, men innser at det er å strekke kroppen sin for langt. Han blir så skrøpelig at han er ingen match for kolossen. Faktisk er heltene på nippet til å tape.

Det viser seg at kolossen er et romvesen som var ute etter å hente en jordboer til dyrehagen sin. Men når han ser at motsanderne sine kan vokse og krympe så tror han at de er magiske og at jordboerne er veldig farlige. Dermed drar han sin vei og forteller resten av folket sitt at de ikke må komme til Jorden.

Jeg er egentlig litt skuffet. Det var en lang og heftig kamp hvor kolossen så Henry endre størrelse flere ganger, men så virket det som om han plutselig bestemte seg for at det var magi og skummelt på slutten. Hadde de fått det til å virke mer naturlig så tror jeg dette hadde vært en veldig god historie, men det føles mer som om de bare fant på noe i siste liten slik at de kunne avslutte kampen.

Jeg har større forhåpninger for det neste bladet jeg skal lese i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegneseriene. Ifølge listen min er det X-Men som står for tur, og de vil møte Namor...

#marvel #tegneserie #antman #giantman #wasp #colossus #henrypym #janetvandyne #captainamerica

Dr. Zemos dødsstråle



 

Selv om supeheltserier er veldig gøy, så er det litt godt å lese noe annet innimellom også. Derfor kommer jo Sgt. Fury and His Howling Commandos som et friskt pust. Og fra nå av utgis det månedlig også. Blad nummer 8 ble utgitt i juli 1964 og er laget av Stan Lee og Dick Ayers. Jack Kirby står bak omslagsbildet.

Kommandosoldatene mistet jo en av sine egne for ikke så lenge siden, Junior Juniper. Nå får teamet et nytt medlem som erstatning i Percival Pinkerton. Med sin pertentlige britiske væremåte og sin paraply er det nesten som om han har rømt fra en Kingsman-film. De røffe amerikanske soldatene ler litt av ham i begynnelsen, men ved hjelp av litt paraply fu setter han seg i respekt.

Teamet blir sendt for å fange nazi-vitenskapsmannen Zemo som har laget en dødsstrålepistol. Zemo var jo nylig med i Avengersbladet, men dette her er før han fikk et slør limt fast over ansiktet sitt av Kaptein Amerika.

Skal ikke gå i detaljer, men det er masse kriging, skyting, eksplosjoner, tanks og krigsrop wahoo! De kommer frem til Zemos hovedkvarter og kjemper seg gjennom flere klassiske superskurkfeller (blant annet vegger som skyves sammen). Dødsstrålepistolen blir ødelagt og Zemo selv stikker av til slutt. Akkurat det er jo ikke så overraskende siden vi jo vet at Zemo fortsatt er på frifot og gjør ugang i nåtiden (altså 1964 som disse tegneseriene er fra).

Jeg liker denne serien. Er litt vel macho og "hurra-for-amerika" til tider, men den har en litt mer jordnær humor og action enn samtidens superheltserier.

Ifølge listen min så er det nå Giant-Man som står for tur igjen. Skal gi en liten rapport etter at jeg har fått lest bladet :)

#marvel #tegneserie #krig #fury #nickfury #dumdumdugan #percivalpinkerton #pinkerton #zemo #howlingcommandos

Tordenguden slår tilbake



 

Stan Lee og Jack Kirby står bak Journey Into Mystery nummer 106, som ble utgitt i juli 1964. Bladet fortsetter akkurat der 105 sluttet.

Tor har akkurat mistet hammeren sin til en diger maskin, og har nå bare 60 sekunder før han forvandles til den skrøpelige Donald Blake. Foran seg har han Cobra og den kjempesterke Mr. Hyde, to skurker som er ute etter hevn.

Tor gjemmer seg da bak tilskuerne (veldig heltemodig) og blir da usett (meget urealistisk) forvandlet tilbake til Donald Blake. For å få tilbake hammeren sin, som nå er forvandlet til en stokk, tar Donald kontakt med de to skurkene. Han tilbyr seg å fortelle skurkene hvor Tor er hen, hvis de henter stokken hans som har havnet inni den samme maskinen som tok Tors hammer. Utrolig nok er det ingen som ser sammenhengen her. De river i stykker maskinen og gir Donald stokken. Donald gjemmer seg så bak tilskuerne og forvandler seg tilbake til Tor igjen. Nok en gang er det ingen som ser dette. Jadda!

Tordenguden banker opp skurkene. Og nå er det Mr. Hyde sin tur til å gjøre det umulige. Han gjemmer seg bak tilskuerne, tar drikken sin, og forvandler seg til Calvin Zabo igjen. Dette er det ingen som ser!!

I den tro at Mr. Hyde har kommet seg unna, overlater Tor Cobraen til politiet og spaserer hjemover. Calvin Zabo følger etter og forvandler seg til Mr. Hyde igjen for å fortsette kampen. Selv om Mr. Hyde er veldig sterk, så er jo Tor en norrøn gud og dermed er det vil ikke så vanskelig å skjønne hvem som vinner.

Mr. Hyde blir sendt i fengsel og Donald Blake får kjeft av sin kjære sykesøster Jane Foster fordi hun hadde hørt at han var feig og samarbeidet med skurkene.

Disse historiene om Tor er ikke blant mine favoritter, og denne er et godt eksempel på hvorfor. Den er jo så dum! Flere ganger forvandler folk seg til og fra sin hemmelige identitet på steder og tidspunkt hvor det egentlig er umulig å klare det uten å bli oppdaget. Men så blir de ikke oppdaget. Fordi... ja jeg vet ikke hva. Plutselig forbigående blindhet, døvhet og dumhet hos alle tilstedeværende? Slikt irriterer meg. Hadde de klart å komme opp med en halvveis plausibel grunn, annet enn at det er så mye folk der at ingen ser, så hadde jeg kanskje likt dette litt bedre.

Ja, ja. Det neste bladet jeg skal lese vil forhåpentligvis være litt mer jordnært. Ifølge listen min skal jeg nå tilbake til 2. verdenskrig og sersjant Fury. Tror det blir mye bedre enn dette :)

#marvel #tegneserie #thor #donaldblake #cobra #mrhyde #calvinzabo #janefoster

Zemo og Ondskapens Mestere



 

Stan Lee og Jack Kirby begynner nå å få taket på Avengers i det sjette bladet, som ble utgitt i juli 1964.

Zemo var en av motstanderne til Kaptein Amerika da han kjempet under 2. verdenskrig. Zemo har et slør over ansiktet som er limt fast med Adhesive X. Dette limet er visstnok permanent og Zemo har gått med dette sløret helt siden krigens dager. Lurer litt på hvordan han spiser. Sikkert intravenøs næring.

Når Zemo får nyss i at Kaptein Amerika ikke er død, men nå et medlem av Avengers, samler han sammen en gruppe skurker og går etter dem. Nathan Garrett, Den Sorte Ridder, som tidligere har kjempet mot Giant-Man, Bruno Horgan, Smelteren, som tidligere har kjempet mot Iron Man og Chen Lu, Den Radioaktive Mannen, som tidligere har kjempet mot Thor raser nå gjennom byen og spruter løs med Adhesive X. Når Zemo har et slør limt fast til trynet sitt, så synes han resten av verden bør limes fast til ting også.

Selv Cap og Giant-Man blir ofre for limet. Men Wasp vet råd. Hun ringer fengselet og ber om å få snakke med Petter Limsprut. Dere husker sikkert ham. Skurken som kjempet mot Human Torch med sin limpistol. Petter Limsprut er en ekspert på alle former for lim, og i bytte mot å korte ned på straffen sin forteller han Avengers om et løsningsmiddel som virker på Adhesive X.

Så skurkene spruter lim og heltene spruter løsemiddel mens Petter Limsprut ler i fengselet.

For å overvinne skurkene så kommer Cap med en smart plan: i stedet for å kjempe mot sine egne fiender (som jo kjenner til heltenes svakheter og hvordan de kjemper) så bytter heltene på skurkene sine. Litt vel åpenbart spør du meg.

Det funger i alle fall. Etter litt forrykende slåssing så blir skurkene arrestert av politiet og helten redder byen fra å være nedsprutet av superkraftig lim.

Ah, dette var et morsomt blad. Nå begynner Avengers-tegneseren å virkelig bli gøy.

Ifølge listen min skal jeg nå lese om Thor igjen, og hvordan det går med kampen hans mot Mr. Hyde og Cobra.

#marvel #tegneserie #avengers #captainamerica #ironman #giantman #wasp #thor #mastersofevil #baronzemo #blackknight #melter #radioactiveman #pastepotpete #rickjones #teenbrigade

Ingen rømmer fra Mandarinen



 

Vel, det er jo ikke helt sant.

Tales of Suspense nummer 55, som ble utgitt i juli 1964, fortsetter historien som begynte i nummer 54. Mandarinen, skurken med ring-fetish fra Kina, driver og stjeler de nye eksperimentelle rakettene til Tony Stark. For at han ikke skal miste ansikt hos det amerikanske militæret, må han selvsagt stoppe Mandarinen.

Nå er Iron Man fanget og i ferd med å bli ødelagt (oversettelse: drept). Men Iron Man lurer Mandarinen til å tro at Tony Stark er løs inne i basen hans. Han vet jo ikke at det er Tony inni jerndrakten. I stedet for å knerte Iron Man først og så lete etter Tony, drar Mandarinen for å lete etter Tony først. Iron Man kan han jo knerte senere.

Jeg tror det er veldig mange Marvel-helter som er sjeleglad for at skurkene er så dumme hele tiden.

Iron Man kommer seg løs. Han ødelegger strålen som Mandarinen bruker til å stjele rakettene. Etter en heftig kamp (Mandarinen kan faktisk skyte en disintegrasjonsstråle ut av lillefingerringen sin) så seirer vår jernkledde venn. De forsvunne rakettene blir returnert til militæret og Mandarinen må pønske ut nye skumle planer til neste gang.

På den hjemlige fronten så er jo fortsatt sekretæren Pepper Potts forelsket i Tony, som er forelsket i henne men tør ikke helt å ta steget siden han har en metallsplint i hjertet som kan drepe ham når som helst. Sjåføren Happy Hogan er også forelsket i Pepper. Den stakkars mannen. Jeg holder med Happy, og synes at han fortjener å ende opp med Pepper. Er litt trist å tenke på at det ikke går slik til slutt. Dere har vel sett Iron Man filmene?

Bakerst i bladet kommer det lovnader om at fra og med neste nummer vil historiene om Iron Man være lengre. Hele 18 sider. Stan Lee og Co. har nok innsett at han er populær.

Ser på listen min at det er Avengers som står for tur. De skal møte The Masters of Evil. Det blir sikkert bra :)

#marvel #tegneserie #ironman #tonystark #mandarin #pepperpotts #happyhogan

3 mot 1



 

Strange Tales nummer 122 ble utgitt i juli 1964.

The Terrible Trio (Bull Brogin, Yogi Dakor og Handsome Harry) husker dere sikkert som Doktor Dooms håndlangere i Fantastic Four nummer 23. De er nå tilbake og ønsker hevn over F4. Deres plan er å ta seg av heltene en etter en. Og de starter med Human Torch (Johnny Storm).

Disse karene er ikke superskurker sånn sett. Egentlig burde de ikke være noen stor trussel. Men på den samme tid så har jo Human Torch en svakhet. Etter at de dynket ham i vann slik at han ikke lenger kunne flamme opp, så brukte de en klassisk intrikat felle for å ta livet av ham. Men hadde de bare gitt ham et nakkeskudd når han var sårbar, så ville de jo lett ha vunnet.

Men det hadde jo ikke sensurorganet Comics Code Authority likt.

I alle fall så kommer Johnny seg løs og tar hånd om skurkene. I tumultene blir det lit rot i stuen til Susan som da blir sint på lillebroren sin.

Syntes ikke denne historien var så veldig engasjerende.

Det er heller ikke den andre historien i bladet. Doktor Strange er trøtt og sovner. Da havner han i marerittverdenen hvor hans gamle fiende Nightmare ønsker å torturere ham for resten av evigheten. Hyggelig fyr han Nightmare. Heldigvis kan Doctor Strange hypnose og lurer Nightmare til å gi ham tilbake kreftene sine. Og vips kan han våkne igjen.

Nightmare skulle heller ha sendt Freddy Krueger. Det hadde blitt action det.

Disse første Doctor Strange historiene synes jeg er veldig kjedelige. De blir sikkert bedre etter hvert. Det kommer jo snart en storfilm med Benedict Cumberbatch som Doctor Strange. Gleder meg i alle fall til disse historiene blir bedre.

Ifølge listen min er det Tales of Suspense som står for tur med fortsettelsen av kampen mellom Iron Man og Mandarin. Har en følelse av at Tony Stark kommer til å vinne :)

#marvel #tegneserie #humantorch #terribletrio #doctorstrange #nightmare

Fantastic Four vs X-Men



 

Stan Lee og Jack Kirby står bak Fantastic Four nummer 28, som ble utgitt i juli 1964.

Det er vel ikke så rart at skurker begynner å slå seg sammen siden de stadig taper mot heltene. Den Gale Tenkeren (som dere sikkert husker stjal The Awesome Android som Reed Richards bygde) slår seg sammen med Dukkemestern (stefaren til Alicia, som jo er Tingens kjæreste). Thinker har tenkt seg frem til hvordan lederen for X-Men kan se ut (ingen vet helt hvem Professor X er enda). Puppet Master bruker da sin radioaktive leire til å lage en dukke av Professor X og dermed får kontroll over ham. I og med at Charles Xavier har så enorme mentale krefter så synes jeg det er litt urealistisk at dette fungerer.

I alle fall får de kontroll over Xavier og gjennom ham beordrer de X-Men (Cyclops, Beast, Iceman, Angel og Jean Grey) til å angripe Fantastic Four (Reed Richards, Susan Storm, Human Torch og Thing).

De Fantastiske Fire er jo erfarne helter og godt voksne, mens X-Men er nye og uerfarne tenåringer. På dette tidspunktet burde det være en lett match for F4, men det er det altså ikke. Faktisk ser det ut til at X-Men vinner en stund.

Til slutt oppdages selvsagt lureriet og X-Men og F4 slår seg sammen for å ta skurkene. Både Tenkeren og Dukkemesteren kommer seg unna, men Androiden klarer Professor X å uskadeliggjøre.

Dermed er alt fryd og gammen igjen. Frem til neste gang en skurk begynner å plage heltene.

Jeg synes dette var en morsom historie, selv om det virket litt urealistisk noen ganger. Egentlig burde jo Professor X ha motstått kontrollen til Dukkemesteren, men da hadde det jo ikke blitt noe særlig action ut av dette. God underholdning ble det i alle fall.

Ser på listen min at den neste utgivelsen er westernbladet Kid Colt Outlaw nummer 117.

 

 

Var det ikke en tv-serie som het Jake and the Fat Man? Det var vel en krimserie helt uten forheksede boomeranger.

Det neste bladet som gis ut er Millie the Model nummer 121.



 

Hyggelig for Milie at hun blir en filmstjerne.

Så blir det nok et blad som jeg faktisk kan lese på Marvel Unlimited: Strange Tales. Ikke mitt favorittblad, men jeg kan jo bli positivt overrasket. Får se :)

#marvel #tegneserie #fantasticfour #xmen #reedrichards #thing #susanstorm #humantorch #professorx #charlesxavier #beast #cyclops #iceman #jeangrey #angel #madthinker #puppetmaster #awesomeandroid

Den Grønne Goblin



 

Amazing Spider-Man nummer 14 ble utgitt i juli 1964. Forfatteren er Stan Lee og tegneren er Steve Ditko.

Med brask og bram annonseres det en ny motstander for Spider-Man: Green Goblin. Han er jo nå en av de mest kjente skurkene til Spidey. Jeg regner med dere har sett noen av filmene, for da vet dere jo hvem Green Goblin er.

Her, er det ingen som gjør det. Vi får bare vite at det er en mann bak masken, og vi får aldri se ansiktet hans. Et stort mysterium som  det nok tar litt tid før vi får løst.

Selve historien er litt tullete, men den er veldig gøy.

Green Goblin tar kontakt med filmskaperen B.J. Cosmos og foreslår en spillefilm med Spider-Man som helten, og ham selv pluss Enforcers som skurkene. B.J. blir henrykt over ideen.

Enforcers husker dere sikkert fra Amazing Spider-Man nummer 10. De består av Montana med lassoen sin, Fancy Dan med sin judoekspertise og Ox den sterke.

B.J. og Green Goblin tar kontakt med Spider-Man og tilbyr ham femti tusen dollar for å være med i filmen. På den tiden var det veldig mye penger. Spidey tenker jo på sin pengelense tante May og takker ja til tilbudet.

Det hverken Spidey eller B.J. vet er at Green Goblin er en skurk og at hele greia er en felle. Motivasjonen til Green Goblin er litt ullen, men han er jo en gærning i karnevalsmaske og flyr på et elektronisk kosteskaft så det er ikke så rart at ikke alt henger på greip. Planen er å overvinner Spider-Man. Sikkert for å få kred som superskurk.

Gjengen drar til Mexico for å filme. Spidey oppdager snart at det ikke er skuespillere, men de ekte Enforcers (sluppet ut av fengsel) som er med. Det blir en forrykende kamp. Fire mot en er jo litt feigt, men Spidey klarer brasene. Det vil si, helt til de roter seg inn i en hule hvor Hulken befinner seg.

Hulken vet dere vel hvem er. Den digre, grønne og meget sinna herremannen. Det blir ganske så utfordrende med en ny kamphane i slåsskampen. En som egentlig lett burde grisebanke hele gjengen.

Med kløkt lurer Spider-Man seg unna til slutt. Han sørger for at Enforcers blir arrestert igjen, mens Green Goblin lurer seg unna for å pønske ut nye slemme planer. Hulken dukker nok opp snart igjen han også. Det er vel ikke så alt for lenge til han får sitt eget blad igjen.

Det ble ikke noen filmkarriere for Spider-Man. Kanskje like så greit. Jeg liker ham best som rappkjeftet superhelt :)

Ser på listen min at det neste bladet jeg skal lese er Fantastic Four. Det ser ut til å bli et spennende blad med X-Men som gjester og to gamle skurker som dukker opp igjen. Gleder meg til å lese det.

#marvel #tegneserie #spiderman #peterparker #greengoblin #hulk #brucebanner #enforcers #Montana #fancydan #ox #jjonahjameson #bettybrant #lizallan #flashthompson #auntmay #film

På sporet av edderkoppen



 

Tales to Astonish nummer 57 ble utgitt i juli 1964. Kjempemannen og Den Vidunderlige Vepsen på sporet av Edderkoppmannen står det på forsiden. Her er det insekter for alle :)

Som de fleste av Marvel-bladene fra denne tiden så var det Stan Lee selv som skrev historien. Tegningene er laget av Dick Ayers og Paul Reinmann, med Sam Rosen som tekster.

I dette bladet får vi et gjensyn med Elihas Starr, som går under kallenavnet Egghodet. Ikke bare er fyren smart, men han er skallet og hodet hans er formet som et egg. Hvis jeg ikke tar helt feil så er dette den tredje ganget at Elihas prøver seg med skurkestreker mot Kjempemannen/Maurmannen. Denne gangen tror han at han er lur. Dere husker sikkert at også han klarte å lage en maskin som kan snakk med maur. Denne benytter han seg nå av og lurer maurene til å fortelle Antman at Spider-Man er ute etter å ta ham.

Det liker selvsagt Antman dårlig. Han sender ut kjæresten sin, Wasp, for å finne Spider-Man. Det gjør hun og det ene fører til det andre og snart er det tre insektheltene i full slåsskamp ute på byens gater.

Dette er distraksjonen Egghead ventet på. Mens hele politistyrken haster til for å prøve å stoppe kampen, drar Egghead og hans skurkeaktige kumpaner ut på tyveritokt.

Det blir ingen ordentlig avgjørelse på hvem av heltene som er sterkest. Det blir det nesten aldri i slike kamper. Før noen får skikkelig overtak i kampen innser de at de har blitt lurt og begynner å samarbeide for å fange skurkene.

Har egentlig ikke vært så alt for begeistret for Antman/Giantman historiene, men dette synes jeg var en av de bedre. Det kan jo ha noe med at Spider-Man var med. Spidey gjør jo det meste mye gøyere :)

Andre ting som er verdt å merke seg med denne utgivelsen er at dette er første gang Vepsen får stikket sitt. Henry Pym (Antman/Giantman) har laget en slags luftpistol som Janet Van Dyne (Wasp) kan feste til armen og skyte med. Det blir også sagt at veps og edderkopper er naturlige fiender (det visste jeg ikke for å være helt ærlig) og derfor liker ikke Spidey og Wasp hverandre.

 

Jeg må se til å få lest litt mer Marvel-tegneserier. Har slurvet litt på det området i det siste. Må skjerpe meg hvis jeg noen gang skal klare å ta igjen dagens utgivelser (det er lov å drømme). Skal prøve å lese oftere fremover.

Den neste utgivelsen er et blad som ikke er tilgjengelig på Marvel Unlimited: Two-Gun Kid nummer 70.



 

Ser ut til at dette er en western med en indiansk trylledrikk som gjør folk om til en revolvermann som kalles Orkanen. Hmm.

Ifølge listen min er det neste bladet jeg nå skal lese Spider-Man. Ser ut til å være første gangen vi møter Green Goblin. Det blir sikkert gøy :)

#marvel #tegneserie #spiderman #antman #giantman #wasp #egghead #henrypym #janetvandyne #peterparker #maur

Anders lager mat: Massaman Curry

Gårdagens middag var Massaman Curry med Basmatiris:



 

Curry er godt, så denne gledet jeg meg til. Det var den fjerde og siste middagen fra ukens singelpakke fra Godtlevert. Var ikke så vanskelig å lage heller. Her er ingrediensene jeg fikk:



 

Risen, som kommer fra India, skulle lages på akkurat den samme måten som den thailandske jasminrisen jeg fikk i forrige uke. Det gikk mye bedre denne gangen. Brukte en videre kasserolle og slapp unna at deler av risen satte seg fast i bunnen.

Curryen skulle jo bare puttes i en kasserolle sammen med de norske rotgrønnsakene og varmes opp (til rotgrønnsakene ble møre). Og smakes til med salt og pepper. Ganske enkel å lage i og med at det meste kom ferdig, noe som egentlig passet bra da jeg hadde mye annet å gjøre i går.

Heldigvis sto det en advarsel i oppskriften om at dette er en mild curry. Fysjameg! Mild curry? Nei, nei, nei. Kjørte på med chilipulver og cayennepepper.

Smakte litt på den: Wow! Dette var jo nesten vindaloo-styrke!



 

Dette ble jo skikkelig godt. Den ble riktignok litt mildere når jeg spiste den sammen med risen, men det var en akseptabelt sterk curry.

Det var da slutten på min andre uke med middager fra Godtlevert. Jeg tar nå pause en uke før det kommer en pakke på døren igjen. Blir litt for dyrt å kjøpe dette hver uke, så satser på annenhver uke fremover.

#mat #middag #godtlevert #curry #massamancurry #ris #basmatiris #kylling #rotgrønnsaker

Anders lager mat: Pytt i Panne

Litt forsinket, men her er da onsdagens middag: Pytt i Panne med Godtlevert-Pølse, Fakse-potet, Vårløk, Bacon, Paprika og Løk (med et speilegg på toppen):



 

Lurer litt på hvor navnet Pytt i Panne kommer fra. Burde det ikke hete Putt i Panne siden man putter ting i en stekepanne? Lagde de slik i en pytt i jorden i riktig gamle dager? Eller kommer det kanskje fra et bortgjemt sted i Norge hvor de har en dialekt der det brukes y i stedet for u? "Eig pyttar lya i bykselommi" Er det noen som snakker slik?

Men nok om det.

Denne retten, selv om ingenting av den var ferdiglagd fra Godtlevert (bortsett fra pølsa, men tviler på at det er mange som lager slikt selv), så gikk det veldig greit å lage denne. Faktisk tror jeg at dette er noe jeg kan klare å få til selv, uten videre oppskrift, også.

Her er i alle fall ingrediensene jeg fikk:



 

Klok av skade, så sjekket jeg heldigvis mengdene i oppskriften nøye denne gangen. Dermed brukte jeg ikke alt som var med og slapp forspisning. Jeg lærer :)

Det ble likevel en bra porsjon. Nesten så jeg hadde trengt en litt større stekepanne. Måtte plukke noen potetbiter fra gulvet etter litt for energisk lek med stekespaden.

Var veldig enkelt å lage. Første steke bacon i 3-4 minutter. Ha oppi en halv løk. Også denne gangen skulle den skjæres i terninger, noe som er geometrisk veldig vanskelig i og med at løken er rund. Men synes firkantene ble bedre enn forrige gang. Når løken ble blank var det potetene sin tur. Etter at de begynte å gulne skulle en halv paprika (også i terninger, noe som var enda vanskeligere da paprikaen ikke er skikkelig rund engang) og to stilker vårløk. Disse skulle deles på langs, skylles og kuttes i små halvmåner. Det fikk jeg til, for den er jo rund! Hurra!.

Så skulle hele denne greia krydres til med salt og pepper, paprikakrydder og cayennepepper. Cayennen kunne sløyfes sto det, så selvfølgelig hadde jeg i mest av den. Det var litt arbeidssomt. Jeg hadde jo kjøpt inn et sånt glass fra Santa Maria, men hullene man skulle tømme ut av var jo så bittesmå. Måtte jo stå og riste denne over panna i evigheter for at ting skulle få et rødlig skjær.

På toppen av det hele skulle det være et speilegg. Jæregg, som ifølge pakken skal være Norges mest miljøvennlige egg. Har ikke sett den sorten i butikkene her i Bodø. Er sikkert eksklusive greier som må spises med andakt.

Det å lage speilegg kan jeg fra før. Det har jeg lært gjennom et langt liv med prøving og feiling. Husker enda da jeg bodde på studenthybel i Steinkjer og skulle lage mitt første speilegg. Den dagen lærte jeg at panna måtte varmes før egget has oppi. Ble veldig fornøyd med egget. Ingen eggeskall denne gangen. Og klarte å krydre det perfekt med litt pepper og litt chili explosion. Ikke helt etter oppskriften, som bare ville ha salt og pepper, men det skal jo smake godt også.

Og det gjorde det. Ble kjempegodt! Klarte å få akkurat nok cayennepepper oppi til at det brant deilig i halsen. Herlig :) Dette skal jeg prøve igjen.

Dessuten har jeg jo nå igjen en halv paprika, en halv løk, to stilker vårløk og egg. Pluss litt raspet ost fra lasagnaen tidligere i uken. Det kan jeg jo sikkert få til noe av i løpet av helgen. Kanskje prøve på en Pytt i Panne til, eller muligens en omelett. Får se hva det blir til.

 

#mat #middag #godtlevert #pyttipanne #pølse #potet #løk #paprika #vårløk #Cayenne #egg #speilegg #bacon

Anders lager mat: Fiskeburger

En ny dag og en ny middag. I dag prøvde jeg noe nytt igjen: Fiskeburger. Noe som jo er litt skummelt siden jeg ikke er glad i fisk.



 

Porsjonen ble litt i det meste laget. Det er ikke en middagstallerken burgerne ligger på altså, men den typen tallerken som er mindre. Dette hadde uansett vært en middag for to. Men sånn i ettertid så innser jeg jo at det er litt min skyld. Ifølge oppskriften skulle jeg bruke 200g poteter. Jeg bare antok at de potetene som kom med singelpakken til Godtlevert var i riktig porsjon og brukte alt. Men så ser jeg på pakkelisten at det var faktisk 500g poteter i posen. Sånn kan det gå. Forhåpentligvis kan jeg varme de opp til noe annet senere. De holder seg vel  noen dager i kjøleskapet?

Lurer på om jeg kanskje bør investere i en kjøkkenvekt...

Her er da ingrediensene jeg fikk:



 

Først skulle potetene (ikke alle som jeg oppdaget etter hvert) skjæres i båter og mikses med olje, salt og pepper. Det var Belana-poteter fra Danmark forresten. Her må jeg innrømme at jeg eksperimenterte litt. Jeg brukte salt og pepper på en tredjedel av potetene. Så brukte jeg chili explosion på en tredjedel. Den siste tredjedelen fikk en dose med potetkrydder (noe jeg fikk fra søsteren min en gang).

De med chili explosion ble litt tamme. Jeg har sagt det før: det er lite eksplosjon i den chilien. Lite chili også virker det som. De med potetkrydder ble ganske gode, men det var faktisk de med bare salt og pepper som smakte aller best.

En ting jeg slet litt med var at det tok jo mye lenger tid enn oppskriften tilsa. 170 grader i 15-20 minutter. Tror de sikkert sto inne i 30. Det ble jo aldri noe synlig varmepåvirkning. De så jo akkurat like ut som de gjorde da jeg satte de inn. Trodde de skulle bli mer brune eller noe slikt. Til slutt fikk de jo litt farge, såpass at jeg turte å ta de ut av ovnen. Dere ser sikkert forskjellen på bildet under her og det øverst i innlegget.



 

Så skulle burgerne stekes. Ifølge oppskriften hadde man valget mellom å steke dem i ovnen eller i en stekepanne med smør. Jeg ble veldig usikker på om det betydde at de skulle legges sammen med potetene eller om det var meningen å sette inn enda en plate i ovnen med de på. Men da mente jeg at termodynamikkens regler tilsa at steketiden ville bli atskillig lengre, eller tar jeg feil?

Gikk for stekepannen.

Ifølge pakningen så skulle disse greiene bestå av røkt kveite og gressløk, men en litt nøyere titt på innholdsfortegnelsen viste at det er en sannhet med modifikasjoner. Det var 14% røkt kveite i burgerne. Resten besto av hyse, torsk og hvitlaks. Hele fire fisk måtte bøte med livet for å lage disse.

Og så ble de brent attpåtil. Stakkars små fisker.

Det sto jo ingenting om hvilket tall man skulle ha på platen, så jeg tok sjansen for 6 men det ble visst for tøft for fisken. Heldigvis så jeg det i tide så den ble bare litt svart på den ene siden. La den selvsagt nederst når jeg assemblerte burgeren så jeg slapp å se den.

Brødene var laget av Tante Sofie. Det er ikke min tante. Mine tanter heter Borgny, Britt, Ingeborg og Anne Randi. Antar at det er tanten til en av Godtlevert kokkene det er snakk om her. Disse skulle varmes i en tørr stekepanne, noe som gikk veldig uproblematisk. Bortsett fra at det da ble to stekepanner som må vaskes etterpå (sukk).

La noen skiver agurk under. Skjønner ikke helt poenget med det, men det var med en agurk (norsk til og med) og oppskriften sa den skulle brukes. Tomaten brukte jeg ikke. Kan ikke fordra tomater i hamburgere. Remuladen brukte jeg heller ikke. Har aldri hatt sansen for remulade. Bestiller jeg hamburger på en restaurant så velger jeg alltid en med chilisaus/salsa eller en spennende ostesaus eller noe slikt. Får jeg remulade eller sånn tusen øyers dressing så må jeg sitte så lenge og skrape vekk guffa før jeg kan spise.

Holdt meg til ketchup og sennep. Rikelig med sennep for å drepe fiskesmaken.

Så, hvordan smakte dette? Jo, det var ikke den grusomme opplevelsen jeg var redd for at det kunne bli. Fiskesmaken ble såpass dempet at det gikk veldig greit. Gikk an å late som om dette var en helt vanlig hamburger.

Er litt stolt av meg selv. Steinbit i forrige uke og nå fiskeburger. Uten trang til å rope på elgen etterpå.

I morgen er det pytt i panne som står for tur. Ikke så eksotisk og spennende kanskje, men har aldri lagd dette selv tidligere så blir interessant å se hvordan det går.

#mat #middag #burger #fiskeburger #potet #godtlevert

Soulless av Gail Carriger



 

Gail Carrigers Soulless, første bok i The Parasol Protectorate er en bok jeg har hørt mye bra om. Da Subterranean Press lanserte en eksklusiv hardpermutgave så klarte jeg ikke å motstå fristelsen. Dere ser den stilige hardpermutgaven på bildet over her, under min egen "parasoll". Den er signert og jeg har nummer 237 av 750. Det finnes en bussrute med nummer 237 i London. Den går fra Frampton Road til White City Bus Station. På veien passerer den London Museum of Water and Steam, noe som er litt passende da sjangeren for denne boken kalles viktoriansk steampunk.

Vi er i London, på 1800-tallet en gang, i en verden hvor vampyrer, varulver og spøkelser eksisterer. Og er en del av samfunnet. Det er et veldig strikt samfunn, og sosial status er alfa og omega for mange, noe som jo gir grobunn for mange morsomme situasjoner.

Det hele starter med at Alexia Tarabotti slår i hjel en vampyr med paraplyen sin. Noe som egentlig ikke er passende for en dame å gjøre. Moren hennes ville ha fått apopleksi om hun hadde visst dette. Alexia er familiens sorte får. Hun er ingen bimbo eller pyntedokke som sine to søstre. Til sin mors store forferdelse liker hun å lese og tenker på ting. Faren hennes var italiener (moren har giftet seg på nytt etter at han døde) og dermed passer hun ikke helt inn i datidens skjønnhetsideal. Dessuten er det å ha italienerblod heller ikke så veldig sosialt akseptert.

Men Alexia har arvet noe annet fra faren sin også, hun er sjelløs. Det betyr egentlig at hun er det motsatte av overnaturlig. Hvis hun tar på en overnaturlig skapning som en vampyr eller varulv, mister denne kreftene sine og blir et vanlig dødelig menneske. Helt til hun slipper igjen da. Det er selvfølgelig denne evnen som gjør henne i stand til å slå i hjel en vampyr med paraplyen sin.

Denne stakkars vampyren fører til at Alexia blir kastet inn i et spennende eventyr sammen med en varulvjarl og en eldgammel vampyr som kler seg som Elton John hvis du skjønner hva jeg mener. Det er konspirasjoner som foregår og skumle saker skjer i det overnaturlige samfunnet. Samtidig må hun skjule for sin mor hva det er hun faktisk holder på med.

Jeg synes denne var kjempemorsom. Den er skrevet litt som en viktoriansk roman. Alle skal være så pertentlige og høflige. Det er stor skandale om håret ikke er skikkelig frisert til enhver tid. Disse svært så aristokratiske holdningene krasjer jo litt med hvordan vampyrer og varulver er, noe som stadig vekk fikk meg til å flire litt. Alexia selv er jo også litt småspydig og frekk til tider.

Det er også litt romantikk med i bildet men ikke nok til at det ble for klissete og kjedelig.

Skjønner godt hvorfor denne boken er så populær. Den har en helt egenartet stil og en herlig underliggende humor. Samtidig som det er et spennende eventyr med vampyrer (de glitrer ikke, takk og pris) og varulver. Fikk lyst til å lese neste bok også. Dilemmaet er om jeg skal kjøpe neste som ebok nå, eller vente litt og se om den også kommer ut i hardperm snart.



 

#bok #bokanmeldelse #gailcarriger #parasolprotectorate #soulless #vampyr #varulv #steampunk #London #viktoriansk

Anders lager mat: Lasagne a la Godtlevert

Har begynt med uke to med singelpakken fra Godtlevert, og som vanlig starter jeg med den enkleste retten. Greit med myk start ;)

Dagens middag ble da Lasagna med Spansk Restaurantsalat:



 

Det sto på pakken at salaten kom fra Spania.

I likhet med Pusur, så er lasagna favorittretten min. Hvis den da er laget skikkelig. Vanligvis pleier jeg å starte med en Toro-pakke og så ha oppi masse chili, sopp og purreløk. Av og til litt spinat også. Det skal svi litt av chili synes jeg.

Men i og med at lasagne er den eneste maten jeg faktisk bruker litt tid på å lage (en lørdag nå og da) så ble jo dette veldig enkelt.



 

Det var jo bare å putte formen i ovnen etter å ha drysset på litt ost. Det var allerede litt ost i selve formen, men den så veldig pjuskete ut så jeg skjønner godt at det var med litt ekstra revet ost. Jeg fulgte ikke oppskriften helt, da jeg drysset over litt pizzakrydder oppå osten i tillegg.

Har vel smakt på de fleste ferdiglasagnaene som er å finne i diverse frysedisker og blant ferdigrettene på butikkene. Det er mye ille lasagna der ute. Men det må jeg si, denne her fra Torungen var den beste ferdiglasagnaen jeg har spist. Det var riktignok ikke noe chili i den, men den ble ikke vassen (noen av de fryste svømmer jo i vann etter en dans med stekeovnen) og den hadde god smak. Platene ble myke som de skal være. Ble mye bedre enn jeg trodde det skulle være.

En ting er jo et must når man spiser lasagna: Man må synge lasagnasangen! Fant en video hos youtube som har teksten slik at dere også kan være med å synge på trubaduren Al Yankovics hyllest til italiensk mat:

BgKuKgpau2Y


I morgen blir den en meget utfordrende kokkeleringsdag. Noen har visst syntes det var en god ide å lage hamburger av fisk, en såkalt fiskeburger. Veldig usikker på hvordan den blir. Tror det er best å få det unnagjort. Om jeg overlever opplevelsen skal dere få høre hvordan det gikk...

#mat #middag #godtlevert #lasagna #salat

Tor vs Kobraen og Mr. Hyde



 

Da var det på tide å lese litt Marvel-tegneserier igjen. Det er Journey Into Mystery With The Mighty Thor (litt av en munnfull) nummer 105 som står for tur.

Avengers har et stabsmøte, men det er lite som skjer så de kjeder seg. De bryter opp og heltene drar hver til sitt. Kaptein Amerika har tenkt å lære Iron Man litt judo, noe som kunne ha vært interessant å sett, men siden dette er Tors tegneserie så må vi i stedet følge ham.

Tor flyr hjem til legekontoret og forvandler seg til doktor Donald Blake med sitt halte bein. Det er litt tåpelig kjærlighetskvaler mellom ham og sykesøster Jane Foster, men ta det med ro, det blir litt superheltaction også.

Klaus Voorhees, den ukjente broren som ikke var tøff nok til å være med i Fredag den trettende, noe som ikke er så rart med tanke på det kostymet der, ønsker hevn over Tor etter å ha blitt beseiret av ham tidligere. Det samme gjør vitenskapsmannen Calvin Zabo. Dere husker sikkert at han har laget seg en drikk som forvandler ham til den slemme Mr. Hyde. Han var forresten ganske så tøff i andre sesong av Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D.

Disse to skurkene bestemmer seg for å samarbeide for å ta knekken på tordenguden. Zabo har funnet opp et kamera som fungerer slik: man tar et bilde av Tor. Så kan man spole tilbake filmen og se hvor Tor kommer fra. Er litt ullen på vitenskapen bak denne greia. Den fungerer i alle fall og snart vet The Cobra og Mr. Hyde at Tor frekventerer legepraksisen til en Doktor Donald Blake. De drar dit, tar doktoren og Jane som gissel og forlanger at de forteller hvor Tor er hen.

Klarer han å holde identiteten sin hemmelig? Er det så lett som å be skurkene (og Jane) se ut av vinduet mens han forvandler seg?



 

Vel, det går som det går. Tor kjemper mot Cobra og Mister Hyde. De havner i et "Heavy machinery show" hvor skurkene klarer å frariste Tor hammeren sin ved hjelp av en atomdrevet, hydraulisk gripetang. Nå er Tor sekunder unna å bli forvandlet tilbake til skrøpelige Donald Blake (han kan bare slippe hammeren sin i 60 sekunder før han forvandles tilbake) og han har to superskurker å bekjempe.

Hva skjer så? Jo, fortsettes i neste nummer! Kidsa ble sikkert i harnisk over det da de leste dette bladet i juni 1964.

Personlig klarer jeg lett å vente. Historiene om Tor er ikke blant favorittene mine fra denne tidsepoken. Det er en kjempekort historie om Heimdal, guden som vokter Regnbuebroen fra jotner og rabiate Care Bears, til slutt i bladet. Den var ok.

Det neste bladet som utgis er Modeling With Millie nummer 31.



 

Er det bare meg, eller virker det veldig usannsynlig at ei grevinne forlover seg med en fyr som heter Clicker?

Nuvel. Den neste utgivelsen er Patsy Walker nummer 115.



 

Og så kommer det neste bladet som er mulig å lese hos Marvel Unlimited. Og som handler om superhelter i stedet for jentete romantikk. Dere skal selvsagt få høre hva det handler om så snart jeg har fått lest det. Inntil da kan dere få et lite hint: Maur, veps og edderkopp :)

#marvel #tegneserie #thor #avengers #ironman #wasp #giantman #antman #captainamerica #cobra #mrhyde #zabo #janefoster #donaldblake

Superskurkeaktig



 

Fikk med denne boken i et storybundle-salg i fjor en gang sammen med en rekke andre superheltbøker. Den har ligget en stund i den enorme digitale skal-lese-harddisken min og det var denne jeg plukket ut som flylektyre til gårsdagens jobbreise til Mo i Rana. Leste mesteparten på Rossvoll flyplass mens jeg ventet på å komme meg hjem. Var faktisk den eneste der en lang periode. Litt spesielt å være helt alene på en flyplass, selv en liten en. Føles jo nesten som man er i begynnelsen på en eller annen skrekkfilm eller postapokalyptisk fortelling.

Men det var en liten digresjon.

Boken Supervillainous! Confessions of a Costumed Evil-Doer av Mike Leon er en bok for folk som liker og har lest mange superhelt-tegneserier. Så dersom du ikke vet hva Marvel eller DC er engang, så vil nok denne boken fremstå som noe vrøvlete sprøyt. Du må ha nok kunnskap om tegneserier til å vite hva en crossover er og hvorfor det er så flott for å klare å forstå alt.

Dette kan vel beskrives som en satire over superheltsjangeren. Mike Leon har tatt alle klisjeene fra samtlige superhelt-tegneserier, mikset dem sammen i en bolle, krydret litt med hans egen galskap og slengt hele greia på en glovarm grill. Dette er en crazy historie.

Den er også skrevet ut i fra Mike Leons eget perspektiv. Han er nemlig sendt ut som en journalist for å følge superskurken Hammerspace. Superkraften til Hammerspace er at han har en trenchcoat med uendelig store lommer. Og han har et lilla kostyme. Boken er full av helsprø superkrafter. Det er Schroedinger, som er udødelig så lenge ingen ser på ham. Det er en fyr hvis superkraft er at alle hvite menn i nærheten av ham blir rasister. Det er en uovervinnelig superkvinne, The Scarlet Avenger, som mister kraften sin av sjokolade. Og masse masse mer.

Hammerspace er en annenrangs superskurk, men han har ambisjoner om å bli stor. Mike Leon blir med Hammerspace gjennom flere superudåder og skurkestreker på sin vei til å bli en superskurkkjendis og verdens hersker. På veien blir vi godt kjent med masse andre superskurker og også noen superhelter selvsagt.

Må innrømme at denne superheltkomedien var litt tung i begynnelsen. Man blir jo kastet inn i et helt ukjent univers med massevis av superhelter og superskurker. Men etter hvert så ble historien faktisk ganske okay. Man må bare slutte å tenke så mye på hvem var nå den fyren igjen og hva er koblingen mellom de to. Man må bare slappe av og blir med på galskapens berg-og-dal-bane.

Dette er ikke en bok for alle, men er du en stor tilhenger av superhelt-tegneserier så tror jeg denne boken vil være ganske så morsom for deg.

#bok #bokanmeldelse #superskurk #superhelt #komedie #satire #mikeleon

Anders lager mat: Bolognese

Åh!

Dagens middag ble jo en gigaporsjon. Er stappmett. Bare så vidt jeg klarte å vralte bort til pc-en for å skrive dette. Det er fjerde og siste middag fra singelpakken til Godtlevert. Det har vært en heftig uke med masse nye opplevelser og tøffe prøvelser. I dag var det Linguine med "spicy" bolognes som stod for tur. Jeg bruker anførselstegn for den var ikke spicy. Du må ha mer enn bare en chili for å lage noe spicy.

Ifølge bildet på oppskriften skulle det se slik ut:



 

Det ble jo ikke helt slik. Det på bildet er jo tagliatelle, mens jeg skal lage spagetti, eller linguine. Det er heller ingen sopp på bildet.

I alle fall er dette den mest utfordrende middagen med tanke på mengden ingredienser:



 

Se på alt det der! Ikke rart det ble en gigaporsjon. Denne middagen hadde jo lett ha passet til to.

Jeg var forresten på Kitchen i dag og kjøpte meg en ny kasserolle. Mye av kjøkkenutstyret jeg har er arvet fra diverse tanter og slikt. Gammelt og trenger utskiftning hvis jeg nå faktisk skal bruke det fremover.

Det var denne jeg da benyttet til å koke pastaen i. Denne gangen sa oppskriften at jeg skulle ha en kjele med rikelig, lettsaltet vann. Hva i all verden betyr det? Jeg har jo nok trøbbel med å skjønne hvor mye salt lettsaltet er. Og nå er det noe som heter rikelig lettsaltet også! Disse matgreiene er fryktelig vanskelige.

Pastaen er jo ekte italiensk også. Det er til og med et italiensk flagg på pakken.  Pasta di Semola di Grano Duro står det.  Den er altså laget av durumhvete og semulegryn (ikke bare har jeg vært i Italia, men jeg har også tilgang på Google translate). Denne skulle kokes i 8 minutter, for da skal den være al dente.

Mens den kokte måtte jeg jo ordne resten. Det er alvorlig mye multitasking man må kunne for å lage mat. De belgiske champignonene skulle egentlig brunes i en kjele, men jeg fant ut at en stekepanne var mye bedre.



 

Disse ble da stekt litt i solsikkeolje sammen med finhakket chili. En chili som jo er alt for lite til å gjøre noe spicy. Jeg prøvde å sprite opp med litt chili explosion og pepper i tillegg. Men på den andre siden, så er jeg jo ganske glad i sterk mat. En gang lagde jeg lasagne med åtte rawbit eye chili oppi. Den ble litt sterk.

Etter at soppen hadde stekt i en fem minutter så skulle bologneseblandingen oppi.



 

Men det var jo en tredje ting som måtte gjøres samtidig: Nemlig salaten. Nå må jeg jo si meg litt enig med karene i Norske Rednecks at salat egentlig er mat for dyra, men skal man lage mat så må man følge oppskriften og lage alt. Det var en salatblanding, restaurantsalat kalles det visstnok, som kommer fra Lier. Den skulle åpnes og puttes i en bolle. Og så skulle tomaten skjæres opp. Det sto ikke noe om hvor store eller hvilken fasong bitene skulle være, så jeg bare skjærte litt og håpet på det beste.



 

Den dressingen som salaten skulle mikses med, syntes jeg så veldig funky ut. Svart og med noen hvite klumper oppi. Så nesten ut som størknet fett. Det er mulig salatgærninger liker det slik, men jeg synes den så så uappetittlig ut at den gikk rett i søpla. I stedet drysset jeg over litt extra virgin oil. Mener å ha sett på tv en gang at folk gjør slikt. Den oljen kjøpte jeg inn forrige helg kun fordi jeg fikk en mail fra Godtlevert som sa at det var en av basisvarene som trengtes denne uken. Første gang jeg har slikt i hus så dette er langt fra noen basisvare spør du meg.

Og hvorfor er oljen ekstra virgin? Går det virkelig an å være ekstra jomfru? Er det det man kalles hvis man er utstyrt med kyskhetsbelte?

Uansett, alt dette skulle jo være "tæima og tilrettelagt" slik at alt ble ferdig samtidig.



 

Gikk jo nesten. Pastaen ble ferdig litt før bolognesen, men ikke med så mye at det gjorde noe.

Slet litt med å få vannet ut av kasserollen uten at pastaen gikk i vasken. Silen jeg har er i minste laget. Kanskje halvparten av pastaen hadde fått plass i den. Da forstår du jo også at silen ikke dekker hele kasserollen så det var ikke bare å holde silen over og snu opp ned. Måtte stå og nesten helle pastaen i silen og sakte la vannet renne ut. Og den kasserollen var varm å holde i. Man må ha litt smerteterskel når man lager mat. Bør kanskje investere i en litt større sil før jeg begir meg ut på flere pastaeventyr.

Så skulle jo denne pastaen vendes inn i denne ekstra jomfruoljen. Tolket det dithen at jeg tømte litt over og rørte rundt.

Til slutt ble det litt vanskelig. Oppskriften sa nemlig ikke noe om hvordan dette skulle serveres. Skulle jeg ha pasta på fatet og så tømme bolognesen over? Eller skulle jeg putte bolognesen og pastaen i samme kasserolle og røre rundt før servering? Flippet en mynt og gikk for det siste.

Til slutt skulle det da raspes parmesan (det er ost) over. Og jammen fant jeg ikke en rasp i en skuff også. Det er utrolig hva man finner når man leter i kjøkkenskuffer som ikke har blitt åpnet siden innflyttingen i leiligheten.



 

Da slapp jeg å skjære osten i små strimler med en kniv.

Det ble veldig mye mat dette her.

*braaap!* Jeg er fortsatt stappmett. Klarte ikke å spise opp alt. Får mikrobølge noe til kveldsmat litt senere i kveld. Salaten tror jeg forresten at jeg ikke putter i mikroen. Så blank er jeg ikke når det gjelder matlaging. Den skal jo være kald.

Men dere lurer vel på hvordan resultatet ble? La meg da presentere Italiensk Linguine med Bolognese og Belgiske Sjampinjonger med et lett snøfall av Parmesan:



 

Godt ble det også. Kjempegod pasta, og soppen ble helt knall med den ekstra dosen pepper og chili explosion jeg ga den. Bolognesen ble ikke spicy slik oppskriften sa den skulle være, men helt adekvat til hverdags.

Da vil jeg bare si takk til dere som har fulgt bloggen min gjennom denne tøffe uken. Har fått mange hyggelige tilbakemeldinger, støtte og gode råd. Det er også lett å se av besøksstatistikken at matblogging er mye mer populært en bokblogging. Har ikke sluttet med det altså, har bare hatt lite tid til å lese i det siste. Kommer sterkt tilbake med flere bokanmeldelser og Marvel-tegneserier før dere aner det.

Det er mulig det blir mer skriblerier om mat også. Jeg prøver en uke til med Godtlevert. Usikker på om jeg orker å skrive så mye om hver rett heretter, men skal i alle fall legge ut på Instagram så dere som følger meg der skal få det med dere. Er spent på neste uke vil bringe. Er noen som har skremt meg med at det kommer fiskeburger, men så gærne kan jo ikke oppskriftmakerne være. De kan jo umulig finne på å ødelegge hamburger på den måten. Eller..?

 

#mat #middag #godtlevert #pasta #linguine #bolognese #chili #sjampinjong #parmesan #matlaging #salat #tomat #stappmett

Anders lager mat: Anarhichas Minor

Det er dag tre av min første uke med singelpakken fra Godtlevert. Det var denne skumle fisken da. Jeg hadde jo bestemt meg for å ta den i dag og så spare pastaretten til slutt. Og da måtte jeg jo gjøre det...

Er ikke særlig glad i fisk. Spiser det kun når jeg er på jobbreise og menyen i lunsjen eller til middag er forhåndsbestemt av noen andre. Altså kun hvis jeg må. Har aldri stekt fisk selv, så dette her var skikkelig skummelt. Var litt bekymret for mareritt i går kveld, men ifølge fitbit-appen så var jeg kun urolig fire ganger i løpet av natten. Så tror egentlig ikke jeg hadde så mye mareritt. Ble bare fem timer og 47 minutter med søvn da, så jeg lå nok og tenkte litt på denne fisken en stund før jeg sovnet.

Dette er da bildet på oppskriften:



 

Det ser jo veldig fancy ut, og jeg tvilte veldig på at det skulle se slik ut.



 

Dette er ingrediensene. Ikke så mange, men bortsett fra hoisinsausen så var jo ingenting ferdiglaget. Ingen trygge poser som bare skal kokes i vann. Detta blir vanskli.

Først er det da ris. Jasminris fra Thailand. Lurer litt på hvorfor det heter Jasmin-ris. Kanskje Jasmin dumpet han lampe-fyren, ble forretningskvinne og startet sitt eget ris-imperium.



 

Synes det virket litt rart at risen bare skulle kokes i 2 dl vann, men når oppskriften sier det så følger jeg den. Innser etter hvert at risen ikke skal siles etterpå. Vannet skal bare kokes bort og så skal risen ligge og dampe under lokk en stund. Ifølge oppskriften skulle den først skylles litt, puttes i en kjele (antar det er det samme som en kasserolle, for det er det jeg har) sammen med 2 dl vann og litt salt. Igjen mangler det mengde. Hvorfor i all verden kan de ikke bare skrive hvor mye det var. Vred rundt på den saltkverna noen ganger og håpet på det beste. Risen skulle da kokes i 12 minutter og så hvile under lokk i 5. Jeg turte ikke å koke den lenger enn 8, for allerede da var alt vannet borte og jeg var redd for å brenne den. Slo da av varmen og lot den hvile under lokk en stund. Den var myk så jeg regnet med at den var kokt nok.

Mens risen kokte (her snakker vi Multitasking på høyt nivå!) så skulle fisken stekes.

Fisken er steinbit fanget i Atlanterhavet, FAO 027. Det latinske navnet på fisken er anarhichas minor som egentlig er en flekksteinbit. I kanadiske farvann er arten faktisk truet grunnet overfiske, men det skal være mye av den i vår del av havet. Synes egentlig at det engelske navnet på fisken er mye kulere: Spotted Wolffish. Jeg skal spise ulvefisk! :)



 

Jeg var jo ganske sulten etter en lang dag på jobb, så det var bare å kaste seg i det. Saltet og pepret fileten og tømte litt solsikkeolje i stekepanna.

Fikk jo forresten et dilemma her. Det står jo ingenting om hvilken varme jeg skulle bruke. Er sikker på disse ondskapsfulle oppskriftforfatterne sitter og ler rått over at de utelater slik viktig informasjon. Den greia men snurrer rundt for å gjøre plata varm har jo tall fra 1 til 9. Gi meg et tall!! Hvorfor kan jeg ikke få et tall.

Sukk.

Etter å ha grublet litt tenkte jeg at 6 er et fint tall og prøvde på det.

Fisken skulle stekes i 3-4 minutter på hver side og så legges til side.



 

Mirakuløst nok klarte jeg å ikke brenne den :)

Men prøvelsen var ikke over. Nå skulle jo paprikaen og rødløken skjæres opp i terninger ifølge oppskriften. I og med at disse sakene ikke er firkantede så er jo det helt umulig. Gjorde mitt beste til å skjære ut firkanter i hvert fall, men på løken så ble en del av bitene trekantede. Jeg må bare leve med at jeg ikke klarte å få riktig geometrisk form på alt. Det sto ikke noe om hvor paprikaen eller rødløken kom ifra.

I og med at jeg er et lite logistikkgeni så hadde jeg selvsagt kuttet opp dette på forhånd ;)

Dette skulle da oppi stekepannen, hvor det til alt hell var litt olje igjen etter fiskestekinga. Der skulle dette ligge til løken ble gjennomsiktig.

Så skulle dette smakes til med vann, hoisinsaus og masse med pepper (stod det). Her hadde jeg ingen anelse om mengder. Mer latskap hos oppskriftforfatterne. Plumpet oppi en dæsj vann og tømte i litt over to tredjedeler av hoisinsausen. Rørte rundt og vred rabiat rundt på pepperkverna en stund. Rotet dette sammen og spiste en paprikabit.

Dette medførte at jeg gjorde noe virkelig farlig: Gikk litt utenfor oppskriften. Hadde oppi litt chili explosion som jeg har i en sånn kverngreie. Er lite explosion i den egentlig. Navnet er veldig misvisende. Men den gir litt chilismak. Da jeg så spiste en liten paprikabit til så smakte mye bedre.

Til slutt skjærte jeg opp fisken i litt mindre biter og la de oppi stekepannen med alt dette andre. Der skulle alt kose seg i en to minutters tid før det endelig var på tide å spise.



 

I og med at jeg så to spisepinner på bildet på oppskriften, så regnet jeg med at det var slik det skulle spises. Nå har det seg slik at jeg hadde et par Love Hina spisepinner liggende til en spesiell anledning. Og hva er vel mer spesielt enn første gangen man lager noe med fisk? Jeg har hatt dem liggende siden 2006 da Schibsted forlag ga ut Love Hina-serien på norsk.

Jeg er ikke noen ekspert i å bruke spisepinner, men jeg får det til sånn noenlunde. Lærte meg det da jeg var i Japan i fjor sommer. Slet veldig i begynnelsen, men så en dag da jeg satt på Tokyo Central Station og ventet på Shinkansen, satt det en japansk mann og spiste lunsjen sin. Jeg studerte nøye måten han holdt pinnene i hendene sine. Ved neste måltid kopierte jeg møysommelig fingerposisjonene hans og jammen ble det ikke plutselig mye enklere å spise med pinner :)

Men nå er dere vel spente på hvordan resultatet av denne kokkeleringen ble?

Vel, la meg så presentere Flekket Ulvefisk med Hoisinsaus på en seng av Paprika og Rødløk, omkranset av Thailandsk Jasminris:



 

Synes det ble veldig bra jeg. Ikke helt som på bildet, men synes det ligner litt mer enn ved de forrige to middagene. Ikke sant?

Totalt sett var det veldig godt. For å være helt ærlig så liker jeg ikke fisk, men så lenge jeg spiste fisken sammen med masse paprika og rødløk så klarte den gode hoisinsmaken å overdøve selve fiskesmaken. Egentlig så hadde dette vært godt nok som en vegetarrett. Med litt mer paprika og løk så hadde jeg fint ha kunnet spist bare det. Eller enda bedre, med noe annet kjøtt. De eneste gangene jeg har smakt hoisinsaus på restaurant så har det vært and med i bildet. Det hadde kanskje vært kjempebra i denne retten her.

Må jo til slutt si at det ble litt problematisk med pinnene. Fisken, paprikaen og rødløken var lett som en plett å spise, men risen var ikke sånn klebrig ris som jeg trodde det skulle være. Mulig jeg gjorde noe feil med selve riskokingen. Har dere noen gang prøvd å spise vanlig, ikke-klebrig, ris med pinner? Det er ikke lett. Ga til slutt opp og hentet en gaffel for å få i meg resten av risen.

Det var forresten en ting til jeg glemte. Det var jo en lime med her. Den skulle jo deles i to og så skulle jeg egentlig klemme limesaft over maten før jeg spiste. Sånn kan det gå når det er så mange ingredienser å holde styr på.

Ja, jeg synes jo det gikk overraskende bra med mitt første forsøk på fisk. Nå ser jeg ikke så alt for mørkt på å prøve det igjen en gang i fremtiden.

I morgen er det The Grand Finale i min første uke med kokkelering. Den fjerde og siste retten fra singelpakken til Godtlevert er pasta. Og den gleder jeg meg til å prøve. Pasta liker jeg veldig godt. Med mindre jeg gir brannvesenet behov for uttrykning under seansen, så skal dere selvfølgelig få høre hvordan det går i løpet av morgendagen.

 

#mat #middag #godtlevert #fisk #steinbit #hoisinsaus #paprika #rødløk #ris #jasminris #spisepinner #lovehina #kokkelering #matlaging

Anders lager mat: Hønsefrikasse

Det er tirsdag og dag to i min første uke med singelpakken til Godtlevert.

Gikk jo veldig greit med kjøttkakene i går, så det er med godt mot jeg prøver meg på neste rett, som er Hønsefrikasse med poteter. Oppskriften virker litt vanskeligere enn den i går, men ikke så alt for mye. Ifølge bildet på oppskriften skal det se slik ut:



 

Det ble ikke seende helt sånn ut. Tror egentlig at det er umulig å få det slik med de ingrediensene jeg fikk. Potetene hadde jo ikke skall på. Her ser dere i alle fall hva jeg skulle bruke til å skape retten på bildet ovenfor:



 

Igjen er det sous vide metoden. Potetene, som er av type Asterix og skal være iblandet sitronsyre, ligger i en plastpose og skal kokes i denne i 15 minutter. Så jeg starter med det. Erfaren Fjordlander som jeg er, så går jo det ganske greit. Fikk mer øvelse med kjøkkenhåndklemetoden også, og klarte å ikke brenne fingertuppene denne gangen. Det går fremover :)

Mens poteten kokte så skulle selve frikasseen varmes opp i en egen kasserolle. Klipp opp posen, ha oppi kasserollen og skru på litt varme. Dette går jo veldig greit. Må bare passe på å røre om en gang iblant.

Plassering av den der røregreie (sleiv?) er visst en kunst. Når den ikke brukes så lot jeg jo den bare stå oppi og lente den mot kanten. Der fant jeg nok ikke riktig vinkel for leningen, for sleiva den vippet opp og ramlet ned i gulvet. Da måtte jeg jo tørke opp og vaske sleive igjen før neste omrøring. Litt kjedelig å må begynne med vasking allerede før man har spist. Fant til slutt riktig vinkel å lene sleiva på: man må la enden ligge helt inntil motsatt kant av den man lenger håndtaket mot.

Men det var ikke bare oppvarming som skullet til for å lage dette. Neida. Jeg måtte leke litt med kniv også. Det skulle være vårløk oppi.



 

Det sto ikke noe merke på posen så jeg vet ikke hvor den kommer fra. Tror jeg bare later som om den kommer fra Narnia. Det er jo alltid morsommere når ting kommer derifra :)

Denne vårløken skulle da skjæres opp i tynne skiver (det er kanskje sånn vårløk alltid skal brukes?) og skulle has oppi frikasseen mot slutten av kokeprosessen. Jeg tolket det som om at jeg skulle ha den oppi når det var litt mindre en fem minutter igjen på potetene. Håper det var riktig.



 

Forresten, er det riktig at det kun er den hvite biten av vårløken som skal spises? Har en formening om at det er slik. Hvis ikke så kastet jeg for mye mat.

Hadde oppi litt salt og pepper som oppskriften sa jeg skulle gjøre. Resten var jo ganske enkelt. Bare å klippe opp potetposen og få det på en tallerken, og så tømme over frikasseen fra kasserollen sin. Og til slutt drysse over resten av den etiopiske persillen jeg brukte halvparten av i går. Synes jeg klarte å hakke den litt bedre denne gangen.

Resultatet ble slik:



 

Dette er da Hønsefrikasse med Asterix Poteter, Vårløk fra Narnia, med litt Etiopisk Persille drysset over. Bon appetit.

Har på følelsen av at danderingen ikke ville ha blitt så godt mottatt i Masterchef, men det smakte jo veldig godt. Tror det var skikkelig lurt å ha oppi mer pepper enn salt. Jeg har faktisk smakt hønsefrikasse tidligere. Eller nei, det er kanskje lammefrikasse jeg tenker på. Har i alle fall smakt den frikasseen som Fjordland har. Grei den, men dette var mye bedre. Porsjonen var stor nok også.

Minuset da er jo at det enkle nå er over. De resterende to rettene har ingen trygge sous vide-poser. Så det blir adskillig mer avansert kokkelering i morgen.

Har bestemt meg for å ta den skumle fisken i morgen, og ta pastaen (jeg liker pasta veldig godt) til slutt.

Kommer sikkert til å ligge våken i natt, eller ha mareritt. Det er jo både riskoking, fiskesteking og hoisin-greier jeg skal rote borti i morgen etter jobb. Skummelt, men får håpe det går bra. Har aldri lagd fisk selv før. Ikke engang fiskepinner. Ønsk meg lykke til. Hvis jeg overlever skal dere få høre hvordan det gikk.

 

#mat #middag #godtlevert #hønsefrikasse #potet #vårløk #persille

Anders lager mat: Viltkjøttkaker

Jeg er ikke flink til å lage mat. Unntaket er lasagne (min favoritt) som jeg synes jeg får til ganske bra. Ellers går det for det meste i Fjordland, Toro og lignende. Men det er jo ikke så veldig mange sorter å velge mellom blant ferdigrettene på butikken. Er litt lei av den samme maten igjen og igjen.

Ble tipset av en kollega om at Godtlevert nå har begynt med en singelpakke. De skal være enkle å lage og beregnet for en person. Litt nølende, bestemte jeg meg for å prøve. Fikk min første pakke på døren i dag og da var det jo ikke annet å gjøre enn å hive seg uti og prøve. Er litt skummelt. Det er jo tross alt fisk oppi denne boksen jeg fikk også! Fant ut at jeg måtte starte forsiktig og tok det som så enklest ut: Viltkjøttkaker.

På oppskriften fra Godtlevert så ser det slik ut:



 

Min ble ikke slik, for å si det sånn. Men la oss ta dette i tur og orden nå.

Denne føltes jo ganske trygg å starte med, for mye var jo veldig Fjordland-aktig, bare at har kalles posene sous vide. Dette var hva jeg fikk, og som jeg skulle forvandle til det dere ser på bildet over:



 

Jeg lærte forresten noe kjempelurt fra oppskriften. Når jeg tar posene opp av vannet, så holder jeg de i et kjøkkenhåndkle. Ikke bare hindrer det vann i å dryppe på tallerkenen, men jeg brenner meg heller ikke. Tenk hvor mange brente fingertupper jeg kunne ha spart meg for i løpet av alle Fjordland-middagene jeg har spist. Enn at jeg ikke hadde klart å komme på det der selv!

Nuvel. Med godt mot fylte jeg de to kasserollene jeg har opp med vann. Erfaren Fjordlandspiser som jeg er, hadde jeg selvsagt ikke oppi så mye at det fosser over når posene skal oppi. Det har jeg lært på den harde måten. I den store kasserollen hadde jeg da oppi posen med potetmos og posen med kjøttkaker. Potetmosen skal visstnok ha 77% potet, noe som sikkert er bra. Den var i alle fall veldig god. Kjøttkakene bestod av 80% elg, så i mitt hode blir jo det egentlig elgkjøttkaker og ikke viltkaker som det sto på pakken. Det er mulig at viltkaker høres mer fisefint ut.



 

I den litt mindre kasserollen skulle det kokes brokkoli. Brokkolien kom fra Spania stod det. Der har jeg aldri vært. Vannet i den kasserollen skulle være lettsaltet, men her ble det litt vanskelig. Hva i all verden betyr lettsaltet? Hvor mye salt er lett nok? Her var gode råd dyre. Potetmosen og kjøttkakene var allerede oppi sin kasserolle, hvor de skulle ligge i 15 minutter. Brokkolien skulle kokes i fem. Det var ikke mye tid igjen til å Google hvor mye salt lettsaltet betyr. Jeg hadde heller ikke sjekket om jeg faktisk hadde en sil til etter at brokkolien var kokt. Matlaging er stressende!

Til slutt tok jeg en råsjans. Jeg har en sånn saltboks med skrukork. Kvern heter det, ja! Vred om tre ganger over vannet og håpet på det beste.

Er det forresten noen som vet hvor mye salt det skal være i lettsaltet vann? Var jeg i nærheten?



 

Etter at jeg hadde fått brokkolien i vannet sitt, så hadde jeg fem minutter på meg til å hakke opp persille. Den kom fra Etiopia. Der har jeg heller ikke vært, men jeg har vært i Afrika en gang. Var en uke i Marocco for en fire års tid siden.

Jeg skulle bare bruke halve pakken, for den andre halvparten skal brukes i en annen rett. Det sto at persillen skulle vaskes. Jeg antok at jeg ikke skulle bruke oppvaskbørsten og nøyde meg med å skylle det skikkelig. Da var det bare å hakke løs med en kniv. Så ble jeg plutselig usikker på om stilkene skulle være med. Endte opp med å sortere de ut av haugen med (grov)hakkede blader. Og vips plinget det fra mobilen om at maten var klar.

Må innrømme at jeg balet litt med å få det på tallerkenen. Klippet opp potetmosen og skulle prøve å ha det pent på tallerkenen, men jeg hadde ikke klippet godt nok så det tøt ut av bare en kant. Klippet så litt mer, men da fosset det ut av posen slik at jeg ikke hadde noen kontroll. Det der med kjøkkenhåndkleet var veldig lurt, men jeg brente fingertuppene mine likevel i strabasene :(

Fikk jo til slutt maten på tallerkenen. Tok en neve med persille og prøvde å drysse forsiktig over slik at det skulle se pent ut. Jeg hadde egentlig sett for meg at disse bladene skulle dale ned som små fjær og spre seg utover, men det ble jo bare klumper med grønt som dumpet ned som små steiner.

Godt var det, særlig potetmosen, og det var en rikelig porsjon. Jeg ble i alle fall skikkelig mett. Litt vel mye saus synes jeg. Jeg var også veldig usikker på brokkolien, men den ble jo ikke så aller verst. Den smakte riktignok ikke slik som den brokkolien man får på restaurant, men jeg syntes den minnet veldig om den brokkolien man får i lunsjbuffeter på hotell og i kantiner. Det skulle egentlig også være tyttebærsyltetøy her, men jeg liker ikke tyttebær. Så det lille syltetøyglasset får bli stående i kjøleskapet til jeg får prakket det på det neste familiemedlemmet som kommer på besøk.

Danderingen holder nok ikke Masterchef-nivå. Jeg kan se for meg at Greg himler med øynene og rister oppgitt på hodet, mens Kjartan smiler overbærende og sier "Det ser jo ikkje akkurat delikat ut, men me må prøve."

Slik ble resultatet:



 

Jeg synes det ble ganske bra jeg. Særlig med tanke på hvor dårlig jeg er på kjøkkenet.

Det er tre middager igjen i pakken, en av dem den der kjempeskumle fisken. Jeg likte de der posene ting skal kokes i. Det gjør det jo så mye lettere for en stakkar uten kokkeleringskunnskaper. Dessuten er det jo veldig forskjellig mat man får. Den her Godtlevert-greie er egentlig ganske flott. Synes den er litt dyr, men på den andre siden så blir det jo fort dyrt med ferdigmat fra butikken også. Kanskje er dette sunnere også. Godtlevert sier i alle fall det. Og er alle porsjonene så store som dette så blir man jo så mett at kveldsmat er unødvendig, og da sparer man jo inn litt på resten av matbudsjettet.

Skal tenke litt på hvilken rett jeg skal prøve meg på i morgen. Det er fisk, pasta eller høns som står igjen.

 

#mat #middag #godtlevert #viltkaker #elg #potetmos #brokkoli #persille #matlaging

Pompidou



 

Jeg ser ikke så veldig mye på komiserier for tiden, men jeg fant ut at jeg skulle prøve Pompidou, som annonseres som en Netflix-serie. Tror ordningen er noe av den samme som NRK hadde med Lillyhammer, for traileren jeg fant på youtube sier serien går på BBC. Det er Matt Lucas som har hovedrollen. Han var jo med i urkomiske Little Britain. Dessuten så jeg en gang en video av Les Miserables hvor hans Thenardier var rett og slett genial. Han var jo også nylig med i julespesialen til Doctor Who. Tok en sjanse.

Så hva handler det om? Jo, Pompidou P. Pompidou var en gang en ekstremt rik mann. Nå er han fattig og bor i en campingvogn sammen med sin trofaste butler Hove. Og han er dum. Han er ubeskrivelig korka dum.

Mitt første inntrykk da jeg begynte å se serien var noe a la: "Hva i svarte, psykotiske nisseland er dette for noe skit?!!"

De snakker stort sett ikke, men lager sånne snakkeaktige lyder (litt som Mr. Bean egentlig). Og han er ufattelig dum. Helt utrolig korka. Og det er en snodig hund der, som jeg ikke helt vet hva er poenget med.

Men. På slutten av episoden satt jeg faktisk og lo litt. Satte på neste episode og innså til min store overraskelse at dette var jo litt morsomt likevel. De seks episodene gikk fort.

Det er en helsprø, britisk humor her. Det er litt Mr. Bean blandet med galskapen fra Little Britain. Og hvis man gir det en sjanse så funker det faktisk. Dette blir aldri noen klassiker som Monty Python eller Fawlty Towers, men er du sugen på noe kort og morsomt (og absurd) så anbefaler jeg å prøve. Det virker helteit og barnslig i begynnelsen, men gi serien en sjanse. Den vokser på deg. Pare pass på så du ikke nynner kjenningsmelodien blant folk etterpå. De vil se litt rart på deg.

SDumOGx0kKU


Og selv om du ikke føler for å prøve serien, så bør du få med deg en scene. Pompidou er utkledd som Freddie Mercury og blir nødt til å synge:

fBJ7bfZgSPk


#tv #netflix #komedie #humor #britiskhumor #pompidou #mattlucas

IF antologien 2015



 

IF er en antologi fra Alterna Comics. Jeg støttet utgivelsen av denne på Kickstarter i fjor høst, og selv om jeg fikk eboken tidlig, så ventet jeg med å lese den før jeg fikk den i papir. Selv om jeg har vent meg til å lese ebøker og etegneserier, så er det best på papir.

Fikk den, sammen med en del andre tegenserier fra Alterna nylig, og har nå masse tegneserier å kose meg med. Dere har sikkert sett at jeg nettopp har lest Formera og Cannon in the Clouds. Nå er det IF-samlingen som står for tur.

Temaet for IF 2015 er science fiction, som jo er helt i min gate. Boken inneholder flere korte tegneserier, de fleste av dem veldig bra. Historiene er oppfinnsomme og kunsten er veldig bra. Noen av dem synes jeg hadde gjort seg litt bedre med farger, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med tegneseriene. Historiene handler blant annet om roboter, tidsreisning, kunstig intelligens, Big-Foot, romfart, dataspill og menneskespisende klesvask. Den siste der kommer jeg til å tenke på hver gang jeg gjør husarbeid fra nå av.

Anbefaler at dere prøver denne. Boken gir et lite utvalg av tegneseriekunstnere som stort sett jobber utenfor de store selskapene (Marvel, DC, Dark Horse, IDW, Image, Dynamite). Folk som man lett går glipp av om man holder seg til bare Batman og X-Men. Søk opp IF Anthology og les den, enten digitalt eller på papir. Du finner sikkert noe du liker.

Det er meningen at IF skal være en årlig utgivelse. I skrivende stund jobber Alterna med å skaffe tegnere og skribenter til 2016-boken. Temaet for den er superhelter.

#tegneserie #alterna #ifanthology #sciencefiction

Jack Vance: The Moon Moth



 

Se for deg et samfunn hvor alle har på seg masker og alle er pålagt å spille instrumenter. Faktisk må de synge alt de sier. Slik er det på planeten Sirene. Det er dit Thissel blir sendt for å være jordas representant på konsulatet der. Som du sikkert kan tenke deg så sliter han litt med å passe inn. Han må med en gang lære seg å spille på seks instrumenter, og flere følger når han har lært dem. Ett instrument skal brukes når man snakker (synger) til slavene, ett når man er høflig og underdanig, et når man snakker til en likemann, et når man vil være fornærmende osv..

Reglene for maskene er enda mer innviklede. Det finnes masser av forskjellige masker, alle med sin betydning og som forteller hvilken stand den som bærer den har. Det er svært viktig at man har nok kred (ære) til å bære den masken man tar på seg. For hvis det oppdages at man tar på seg en maske utenfor sin stand, så blir det sverdduell med påfølgende død. Thissel blir rådet til å ta på seg en Moon Moth maske. Den er meget lav på den sosiale stigen.

Et ganske så fascinerende samfunn, fullt av regler og farer. Feil oppførsel blir ikke tilgitt.

Bare det å overleve i et slikt samfunn er vanskelig nok, men når Thissel får beskjed om at leiemorderen Haxo Angmark har ankommet Sirene, er det han som må arrestere skurken. Men hvordan skal han klare å finne en mann på en planet hvor absolutt alle har på seg maske. En planet hvor det er fullstendig tabu å se noen uten maske på seg.

Denne lange novellen var litt tung i starten. Det ble litt mye å sette seg inn i når Jack Vance forklarte hvordan samfunnet på Sirene fungerte og la ut om de forskjellige instrumentene og maskene. Men historien ble riktig så spennende etter hvert når jakten på Angmark begynte. Slutten var veldig morsom. Det er herlig når en plutselig tvist overrasker deg. Og så kommer du på ting som har skjedd som du burde ha koblet sammen og skjønt at det ville gå slik. Kjempemorsomt.

The Moon Moth ble opprinnelig trykket i Galaxy Magazine i 1961, men jeg leste den i novellesamlingen The Jack Vance Treasury. Anbefaler at dere tar en titt på den. Masse gode gammeldagse sci-fi historier der.

#novelle #sciencefiction #musikk #maske #jackvance

Kanoner i skyene



 

Cannons in the Clouds er et morsomt actioneventyr satt i en verden av flyvende øyer og skip som flyr gjennom luften i stedet for på vann. Og selvsagt er det pirater med.

Den egenrådige Sela Windbourne er adelig, men vil absolutt ikke være noen fornem dame. Hun vil heller ha et liv med eventyr og action. Og det får hun når hun en dag kommer over sabotører som er i ferd med å sprenge broen som faren hennes holder på å bygge. Med mordere i hælene havner hun på skipet til piratdronningen Jenny Avery og eventyret er i gang.

Jeg likte denne. Gode tegninger, en spennende historie, litt humor og action som aldri ble blodig. En fin og underholdende tegneserie. Skrevet av Daniel Wooley (The Croods) og Anne Gresham. Tegningene er laget av Jorge Donis, en illustatør fra Guatemala.

#tegneserie #alterna #pirat #luftskip #eventyr

Formera



 

Formera av Andrew Dobson er en koselig og barnevennlig tegneserie. Stilen minner litt om manga, men den leses fra venstre til høyre slik vi er vant med. Faktisk føles den litt som de første Dragonball-bøkene. Den har noe av den samme humoren og fantasien, og ga meg litt av den samme barnlige gleden jeg følte da jeg leste den for første gang.

Tegneserien handler om gutten Darian. Han faller ned fra himmelen og vet ikke hvor han er eller hvordan han kom dit. Han blir reddet av den tøffe jenta Keisha. Hun passer på ham og tar ham etter hvert med til landsbyen sin. Der hersker den slemme Meztek, som kan skummel skyggemagi. Jeg syntes forresten det så ut som han kunne "force choke" også, akkurat som Darth Vader.

Darian og Keisha må ut på en farlig ferd for å stoppe skurken. På veien møter de andre spennende folk, blant annet en gammel hippie og ei mystisk jente med maske.

Formera er en morsom eventyrfortelling og hyggelig lesning.

#tegneserie #alterna #formera

Mur Lafferty: Heaven



 

Etter å ha lest to gode bøker av Mur Lafferty, så skuffet den tredje. Heaven er den første boken i The Afterlife Series og jeg er ikke noe særlig fristet til å lese videre på serien.

Premisset for boken høres spennende ut. Kate og Daniel dør i en bilulykke og kommer til himmelen. Alt er bra til å begynne med, men så begynner de å kjede seg. Gud lar dem bli vandrere og de drar fra himmel til himmel. Det viser seg etter hvert at reisen deres har et viktig oppdrag, men jeg skal ikke gå så mye inn på det. De besøker Elysium (den greske himmelen), hundehimmelen, den norrøne himmelen og Shinto-himmelen.

Dette kunne ha vært veldig interessant, for jeg liker jo mytologi. Men det ble bare kjedelig. Jeg klarte ikke å engasjere meg i de to hovedpersonene. Og de spennende stedene de besøkte føltes mer som oppramsing fra en lærebok enn en eventyrlig opplevelse.

Jeg kjedet meg rett og slett, og hadde bokenvært særlig lenger enn sine 200 sider så kan det godt hende at jeg hadde gitt opp. Etter Playing for Keeps og Marco and The Red Granny så hadde jeg forventet en mye mer livligere og mer underholdende leseopplevelse. Er skuffa rett og slett.

#bok #bokanmeldelse #heaven #himmel #mytologi #gresk #norrøn #shinto #murlafferty

Dplay og Nattpatruljen



 

Jeg har testet ut Dplay, strømmetjenesten til TVNorge og Discovery. Må si jeg er veldig skuffet. Den har ingen støtte for airplay eller chromecast, og det finnes heller ikke apper til f.eks. Playstation, X-Box eller på min Samsung Smart-TV. På iPad går det helt greit å se, men å få se på tv-en er ikke så enkelt. Jeg måtte dele skjerm på min pc gjennom chromecast. Og det ble litt hakkete. Med mindre jeg kjørte en restart på pc-en og ikke åpnet noe annet enn chrome. Da ble hakkingen tolererbar.

Skal dette bli noen suksess, så må de sporenstreks fikse støtte til airplay og chromecast, og så utvikle apper til konsoller og tv-er i hui og hast. For dette er alt for dårlig.

Når det gjelder innholdet så er det en drøm for de som liker reality-serier, for dem er det masse av. Men likevel er det mye som mangler. Jeg ser nesten aldri på tv, men de få gangene jeg gjør det (som oftest på besøk hos foreldrene mine) så ser jeg litt på MAX. Mange av seriene jeg synes er mest interessant der, ligger ikke for strømming på Dplay. Tenker da på alle de pantelåner-seriene, lagerhusauksjoner og gærne biltauere fra USA. De er falske som fy, men jeg synes de er veldig morsomme, og så dukker det jo opp masse spennende saker som pantelånerne vurderer å kjøpe, eller som de finner i lagerrommene de kjøper på auksjon. Synes også han fyren som fikser masse rare ting (Fikserne, er det det den heter?) og de to karene som kjører rundt i USA og snoker i kjellere og loft til sånne gamle bondeoriginaler og finner masse rart, er interessant. Ingenting av det ligger på Dplay, selv om de går på MAX på tv. Skuffende.

Det der nakendatingprogrammet er forresten sladdet, så det er heller ikke noe spennende å se på.

Men på den positive siden så har de Nattpatruljen. Den liker jeg. Programmet der de følger en patrulje i en norsk by en natt og viser alt som skjer. Veldig fascinerende og avhengighetsskapende. Jeg har sett hele den første sesongen nå på ganske kort tid, og det er nok sjanser for at jeg tar et par episoder fra sesong 2 før jeg legger meg i kveld.

Inntrykket jeg sitter igjen med er at det er i Trondheim og Bergen at det er mest action. Aller mest er det nok i Oslo, men programmet har ikke hatt med noen patruljer fra hovedstaden. Kanskje hadde det blitt vel mye action for han stakkars kameramannen. Han ble jo faktisk angrepet i en episode også.

Er veldig imponert over hvor flinke politifolkene er, og ikke minst hvor tålmodige de er. Man blir jo rent stolt over det norske politiet.

En ting jeg stiller meg litt forundrende til er: hvorfor i all verden drikker folk seg dritings? Unger burde se dette programmet rett før de kommer i alderen der friminuttene på mandag brukes til å diskutere hvem spydde hvor, og hvilken farge hadde det (jeg er oppvokst i Trøndelag). Det å se hvordan fulle folk oppfører seg burde jo være skikkelig avskrekkende. Ikke bare er de snøvlende idioter, men mange blir aggressive og voldelige.

Ikke misforstå, jeg har ingenting imot at folk tar seg en øl eller to hvis de liker smaken. Men det virker jo for meg som at for veldig mange så er poenget å bli full, ikke drikke et glass av noe man liker. Jeg fatter bare ikke hva som er så attraktivt med å bli full. Å miste kontroll over seg selv og ikke være i stand til å tenke rasjonelt lenger synes jeg høres helt forferdelig ut.

Men nok om det.

Dplay vil jeg nok kun anbefale til folk som liker reality-tv og som foretrekker å se kun på et nettbrett eller en pc. Alle andre bør vente til de får orden på sysakene sine før dere vurderer å anskaffe dette. Ser forresten at mange av serien også kun har den sesongen som går på tv akkurat nå, og noen har til og med bare de to-tre siste episodene som bare er tilgjengelig en uke før de forsvinner. Skal jeg se en serie, så liker jeg å se hele serien, fra begynnelse til slutt. Dette også selv om det egentlig ikke er viktig å se dem i rekkefølge. Jeg er skrudd slik, og det er det nok flere som er også. De burde ha hele serien og ikke bare den nåværende sesongen eller de nåværende episodene. Ingen andre strømmetjenester (kanskje med unntak av håpløse NRK) har det slik.

#dplay #TVNorge #max #discovery #strømmetjeneste #nattpatruljen #politi

Kokod-krigerne



 

The Kokod Warriors er en humoristisk sci-fi novelle av Jack Vance. Omslagsbildet jeg har med her er fra en nederlandsk utgave, men jeg har lest novellen i The Jack Vance Treasury.

Kokodene er noen små, krigerske skapninger. I mitt hodet er ser de litt ut som rabiate smurfer. Klanene driver med ritualistisk krigføring med hverandre, og det nærmest konstant. To lysskye herremenn har opprettet en gambling-business på planeten deres. Folk kommer fra hele universet for å bivåne krigene og gamble på hvilken klan som vinner slaget.

Denne utnyttelsen av primitive romvesener er det mange kvinneforeninger som ikke liker. En av disse foreningene leier Magnus Ridolph til å få slutt på denne gamblingen. Magnus, med sitt julenisseaktige skjegg, har tidligere blitt svindlet av disse to herremennene tidligere, og tar med glede mot oppdraget. Hvordan denne lurifaksen går frem for å løse dette oppdraget, skaper meget fornøyelig lesning.

Jack Vance regnes som en av de gode gamle kjempene innenfor science fiction sjangeren. Og denne novellen er et godt eksempel på hvorfor han er så aktet innenfor sjangeren. The Kokod Warriors ble utgitt første gang i 1952, da i pulp-bladet Thrilling Wonder Stories. Og den holder seg like godt den dag i dag.

Jeg har ikke lest så mye av Jack Vance, kun en del av novellene hans som nå er samlet i The Jack Vance Treasury, men skjønner godt hvorfor han var så populær i sin tid. Han har en lun skrivestil og en herlig fantasi. Gleder meg til å lese mer av hva han har skrevet.

#novelle #sciencefiction #jackvance #kokod #gambling

Daredevil vs Electro



 

Advokaten Foggy Nelson sitter på kontoret sitt og sikler etter sekretæren Karen Page, men hun er jo forelsket i den blinde Matt Murdock. Faktisk prøver hun å overtale Matt til å ta en operasjon som kan gi ham synet tilbake, men han er redd for å miste kreftene sine og tør ikke ta den.

Idyllen blir brutt når selveste Thing fra Fantastic Four buser inn. De vil ha en advokat til å se over leieavtalen til Baxter-bygningen hvor hovedkvarteret deres er. Foggy blir storfornøyd over å få så celebre klienter og lover at Murdock, som er god på leieavtaler, skal ordne biffen.

Så enkelt blir det ikke. De Fantastiske Fire drar til Washington for å få medaljer fra presidenten, og mens de er borte skal Murdock inspisere bygningen deres. Men Matt Dillon (fra Amazing Spider-Man nummer 9) har andre planer. Hans kriminelle alter ego Electro, the Evil Monarch of Electricity, planlegger å bryte seg inn i Baxter-bygningen og stjele oppfinnelsene til Reed Richards.

Heldigvis er jo den blinde advokaten også superhelten Daredevil. Med en gang han kommer inn i bygningen aner han at noe er galt og tar på seg kostymet sitt. Det som følger er en lang og vedvarende kamp mellom Daredevil og Electro. På ett punkt blir til og med Daredevil sendt opp i verdensrommet i en rakett for å dø. Heftige saker :)

Men på grunn av alt dette så rekker jo ikke Murdock å se noe særlig på leieavtalen til Fantastic Four, så når de kommer tilbake fra Washington er de svært skuffet og velger å gå til en annen advokat. Stakkars Foggy ble veldig lei seg.

Dette var Daredevil nummer 2 som ble utgitt i juni 1964.



 

Ifølge listen min er det Tordenguden Tor jeg skal lese om i neste blad. Ikke så begeistret for ham, men får se hva som skjer i bladet likevel.

#marvel #tegneserie #daredevil #electro #thing #fantasticfour #reedrichards #susanstorm #humantorch #foggynelson #karenpage #mattmurdock

Marco og Den Røde Bestemor



 

Mur Laffertys Marco and The Red Granny høres kanskje ut som en lystig barne/ungdomsbok, men bak den muntre tittelen skjuler det seg en litt mørk sci-fi historie. En meget god sådan.

Menneskeheten har fått kontakt med romvesener, og disse er fascinert av vår kunst. Og de liker å blande den: symfonier med farger, klær med smak og så videre. Det er ikke så teit som det høres ut. Man kan f.eks. få en smakfull drikk som putter plottet i en Sherlock Holmes-novelle i hodet ditt mens du drikker.

På månen bor romvesnene og de har brakt tilbake det gamle "patronage" systemet. I riktig gamle dager så tok fyrster og slikt vare på kunstnere mot at de malte/skulpterte/komponerte bare for de. Slik er det nå med de forskjellige husene til romvesnene.

Marco er en fallert tegneserieskaper. Agenten har gitt ham sparken og han søker trøst i flaska. Så kommer gladnyheten: Romvesnenes Hus Blå vil være hans "patron". På skipet opp til månen møter han en hyggelig gammel dame som sitter og strikker. Den gamle damen viser seg å være den legendariske Red Granny. Romvesnene driver også med blodsport oppe på månen. Fire-fem deltagere blir puttet inn i en arena og kjemper til døden. Den regjerende mesteren er overraskende nok den gamle damen som har fått tilnavnet The Red Granny. Ei skikkelig badass bestemor.

Marco og den gamle damen blir venner og hun hjelper ham litt med kultursjokket når han nå skal bo og jobbe hos romvesnene. Vi får et fascinerende innblikk i hvordan ting foregår i begynnelsen. Så begynner Marco å oppdage at ting kanskje ikke er så bra som alle tror....

Jeg likte denne. Og det var jo egentlig ikke så rart, for jeg oppdaget jo Mur Lafferty nylig etter at jeg leste Playing For Keeps, en kjempebra og humoristisk superhelt-roman. Skrivestilen hennes kjenner jeg godt igjen her også: Alvorlig, men med litt humor som skinner igjennom av og til.

Marco and The Red Granny er ikke så veldig lang, men den innehar ganske mye handling og samfunnsbygging. Har du litt sansen for science fiction så anbefaler jeg denne. Litt annerledes i forhold til de mange "starship-captain-sci-fi" bøkene jeg har lest mye av i det siste. Variasjon er jo livets krydder og det er herlig å lese litt andre typer bøker innimellom. Jeg skal se hva mer Mur Lafferty har skrevet fremover :)

#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #murlafferty #månen #alien #romvesen #kunst

Daybreak



 

Daybreak er en liten tegneserie laget av Brian Ralph.

Den er i sort-hvitt og fortelles POV-stil. Altså hver eneste rute i tegneserien er fra leserens perspektiv. Som om den som leser er med i tegneserien. Veldig stilig teknikk. Skaper en innlevelse som man sjelden opplever med tegneserier.

Historien er ganske enkel. Man er i en postapokalyptisk verden full av zombier. Og det hele går ut på å overleve. Man møter noen få folk på veien, noen hjelper deg, andre er en trussel.

Mer enn det kan jeg ikke si uten å ødelegge historien. Denne var veldig annerledes i forhold til tegneseriene jeg vanligvis leser. Forfriskende annerledes. Anbefaler dere å lese denne hvis anledningen byr seg. Den er ikke så veldig lang og  det er ikke så veldig mye tekst, men det er veldig mye som skjer likevel.

#tegneserie #zombie #postapokalyptisk #daybreak #brianralph

Mandarinens hevn



 

Tales of Suspense nummer 54 kom ut i juni 1964.

Den store nyheten her er visst at Tony Stark har laget et nytt design på hjelmen sin. Jeg har ikke mote-genet så klarer ikke helt å bli noe særlig begeistret over dette. I alle fall så er det trøbbel med noen nye raketter som testes. Tony mistenker at hans gamle fiende, Mandarin, står bak.

Dermed må Iron Man til Kina for å kjempe mot Mandarin igjen. Det blir en del action, men mengden av prat og skryt hos de to motstanderne ødelegger litt for meg. Iron Man holder på å gå tom for krefter i transistorene sine (altså batteriet holder på å gå tomt) og Mandarin er i ferd med å vinne. Da slutter det og vi får vite at historien fortsettes i neste blad.

Mulig jeg var litt trøtt når jeg leste denne, men slet litt med å komme inn i historien. Ble ikke engasjert og da ble det litt kjedelig. Forhåpentligvis blir det bedre i fortsettelsen.

Ser på listen min at det er Daredevil som står for tur i min kronologiske gjennomgang av Marvel-tegenseriene. Hva som skjer skal dere selvsagt få høre om ikke så alt for lenge :)

#marvel #tegneserie #ironman #tonystark #mandarin

Instagram

hits