Ultimate Beastmaster



 

I går la Netflix ut sin nye reality-serie Ultimate Beastmaster, med Sylvester Stallone som produsent.

Programmet handler om at deltakerne skal igjennom en brutal hinderløype og samle poeng på veien. Først tre forskjellige løyper hvor stadig flere av deltakerne ryker ut. Til slutt er det de to beste som står igjen. De må konkurrere på en ekstrem klatrevegg for å finne ut hvem som er beastmasteren. Etter ni episoder møtes de de ni vinnerne til duell for å kåre den ultimate beastmasteren.

Jeg skal ikke røpe hvem som vinner, men kan si såpass at det ikke var noen nordmann. Vi var ikke representert. Det var deltakere fra seks land: USA (selvsagt), Mexico, Brasil, Tyskland, Sør-Korea og Japan.

Dette er langt i fra noe nytt konsept. Det er vel noe som heter Ninja Warrior eller noe slikt, er det ikke det? Pluss mange andre lignende program. Mener å huske at vi hadde (eller kanskje har) noe lignende på norsk tv også. Men da kanskje ikke like vanskelig.

Jeg tok en titt på det i går etter jobb, og ble egentlig bare sittende og se på. Det var jo ganske morsomt og underholdende. Selv om jeg fikk litt skamfølelse av å se alle disse supertrente muskelbergene slite seg ut mens jeg satt der og spiste pizza, og etter hvert litt sjokolade til dessert.

Hvert land hadde også sine egne kommentatorer, men det var de amerikanske som var hovedkommentatorene (selvsagt). Terry Crews er en morsom fyr han, men jeg fikk egentlig inntrykk av at det var de brasilianske kommentatorene som var de mest livlige og morsomme. Fikk noen glimt av en trivelig rivaliserende krangling mellom de og de tyske kommentatorene til tider. De sør-koreanske og japanske hadde også noen herlige utbrudd nå og da. Av og til skulle jeg ha ønsket å kunne byttet, og hatt en av de andre kommentatorene som hovedkommentatorer  i stedet.

fMGjMzqxiT4



Jeg synes denne serien er en fin serie å sette på når du bare vil ha noe lett underholdning. Underholdning der du ikke trenger å følge med på plottet og huske hvem som har gjort hva tidligere. Det er fint med litt variasjon av og til :)

Hvis du fortsatt er i tvil om dette er verdt å se, så fant jeg et lite klipp på youtube som viser den olympiske svømmeren Ed Moses (en av de amerikanske deltakerne) prøve seg:

QtKT3q7xB4M

Ser forresten masse syt over at dette er en dårlig kopi av Ninja Warrior og at dette er fryktlig dårlig på nettet, men det er jo min feil. Jeg var så dum at jeg leste litt i kommentarfeltene på youtube. De fleste av disse var jo skrevet før serien ble lagt ut, eller av folk som ikke har sett serien. Har egentlig et solid inntrykk av at vettuge folk ikke skriver på kommentarfelter. Så ikke hør på det rælet der. Se den første episoden og døm heller selv :)

#netflix #tv #serie #realityserie #ultimatebeastmaster

Bibelreparatøren



 

The Bible Repairman and Other Stories er en novellesamling skrevet av Tim Powers og utgitt av Subterranean Press. Jeg har lest litt av Powers tidligere og syntes han virket som en spennende forfatter. Nobody's Home, Down and Out in Purgatory og Salvage and Demolition har jeg tidligere skrevet korte anmeldelser av.

Akkurat som dem, så er også denne novellesamlingen illustrert av J. K. Potter. Jeg kjøpte boken brukt på nettet, og det viste seg å være den signerte spesialutgaven. Var egentlig veldig overrasket over at jeg fikk den billigere enn den kostet som ny. De signerte spesialutgavene til Subterranean Press blir vanligvis veldig dyre veldig fort.

Boken inneholder 6 noveller:

The Bible Repairman



 

Torrez er en bibelreparatør. Han leies inn til å fjerne deler av Bibelen til folk. Eksempelvis de delene som omhandler skilsmisse eller utroskap. Som oftest er det de bitene folk vil ha fjernet. Men han gjør også andre ting, roter med magi og slikt. Noe av det farligste han gjør er å hjelpe kidnappede spøkelser. Det de synske kidnapperne ønsker som løsepenger er blod fra ham, og da også en bit av sjelen hans. For blodet og sjelen hans hjelper synske med å blokkere stemmene de hører og hindre dem i å bli gal.

Jeg synes denne var veldig fascinerende. Synd at dette var en novelle og ikke en hel bok, for mytologien og magien vi får høre om i denne historien var veldig interessant.

A Soul in a Bottle



 

Sydney er en bokseller som liker å ta seg en dram en gang i blant. En dag møter han en mystisk ung dame ute på gaten, og blir forelsket. Problemet er at hun er et spøkelse. Snart finner han også en signert bok av en avdød poet, som har en kobling til spøkelsesjenta hans.

Denne var spennende. Tim Powers skriver veldig bra. Han klarer å skape en stemning som er litt uhyggelig, men ikke akkurat skummel. Og med en trist undertone, for slutten har en litt trist vri.

The Hour of Babel

Hollis sitter på motorsykkelen sin, når han blir oppsøkt av tidsreisende som ønsker å finne ut av hva som skjedde på pizzasjappa han jobbet på i 1975.

Denne likte jeg veldig godt. En fascinerende historie om tidsreising. Veldig mystisk. Særlig i starten, hvor man ikke helt vet hva som foregår, annet enn at det er noe spennende som skjer.

Parallel Lines

En underfundig liten historie. En gammel dame dør og ni måneder sener oppdager tvillingsøsteren hennes at spøkelset hennes prøver å besette den unge nabojenta.

A Journey of Only Two Paces

Denne handler om en bruktbokselger. Har lagt merke til at mange av novellene til Tim Powers så handler det om en bruktbokselger. Men det handler ikke om bøker, for mannen skal ta med askene til en bekjent og være med på en slags begravelsesseremoni. I begynnelsen så syntes jeg den var litt treg, men etter hvert så skjønte jeg at det var noe mystisk og farlig med denne seremonien. Og da ble det brått spennende. Likte slutten veldig godt her :)

A Time to Cast Away Stones

Dette var den historien jeg likte minst i boken. Den var veldig tung å lese og jeg kjente bare at øyelokkene ble tunge mens jeg strevde meg igjennom. Historien burde ha vært spennende. Det handler om Trelawney (som kjente Byron og Shelley) og hans opplevelser mens han var i Hellas. Han blir innblandet i et skummelt forsøk på å bringe tilbake Nephilim, kjempene som levde før oss.

Syntes det ble litt vel mye "namedropping" og så skrev Powers i en litt mer gammeldags stil enn den lettleselige og interessante stilen han vanligvis bruker. I hvert fall i de novellene jeg har lest av ham.

#bok #bokanmeldelse #novelle #antologi #timpowers #spøkelse #novellesamling #tidsreising

Major Grom



 

Fikk et tips om at jeg måtte se en russisk film som heter МАЙОР ГРОМ, eller Major Grom. Igor Grom er en politimann i St. Petersburg og i filmen havner han midt oppi et bankran. Filmen ligger gratis på youtube, med engelsk tekst til og med. Syntes den var skikkelig kul og ville dele den med dere:

RLt65JxNsWI


Kjempebra, ikke sant? :)

Filmen er laget av Bubble Studios som er filmselskapet til Bubble Comics. Jeg ble tipset av dem via Kickstarter. For en tid tilbake så støttet jeg utgivelsen av en tegneseriebok der, Exlibrium. Usikker på om jeg skrev noen anmeldelse av den, men jeg la ut et bilde på instagram.

 

 

Slik jeg forstår det så er det neste steget deres å lage en langfilm, som skal få tittelen Major Grom: The Plague Doctor. Etter det jeg så i denne kortfilmen her, så gleder jeg meg virkelig til å få se storfilmen deres. Kjempespennende at andre tegneserieselskap fra andre land prøver å gjøre det samme som Marvel og lage sine egne filmer.

#film #russiskfilm #bubblestudios #bubblecomics #superheltfilm

Dhoom



 

I dag har jeg sett indisk film igjen. Denne gangen så jeg Dhoom, en film fra 2004 som jeg hadde inntrykk av at var en slags indisk versjon av Fast & Furious. På et vis så vil jeg si ja, men her kjører alle på Suzuki motorsykler, og ikke fancy racingbiler.

Jai Dixit (Abhishek Bachchan) er litt tøffelhelt på hjemmebane hos kona Sweety Dixit (Rimi Sen), men på jobb er han superpolitimann. Han sliter med å få has på en røverbande som utfører brekk og stikker av ved hjelp av kule motorsykkelstunts. Banden ledes av Kabir (John Abraham). For å finne spor, så tvinger Jai til seg hjelp fra Ali (Uday Chopra) en småkriminell mekaniker og motorsykkelracer.

Jeg likte denne. Den hadde en lun humor som passet godt. Filmen klarte å både være en action-film og en brekk-film der skurken og politiet prøver å lure hverandre. Litt romantikk er det også, noe det alltid er i indiske filmer. Ali blir litt distrahert til tider av den vakre Sheena (Esha Deol) :)

Den minnet meg en del om den første Fast & Furios filmen faktisk.

Uday Chopra overspiller litt synes jeg, og fremkommer litt karikert. Men så er han jo den morsomme sidekicken så det er egentlig greit. Bachchan og Abraham er begge intense og kler rollene sine perfekt.

Musikken er også god. Som i alle Bollywood-filmer så er det masse musikalske innslag i filmen. Damene er også litt mer sexy enn de vanligvis er i indiske filmer (i alle fall i de jeg har sett tidligere). Helt i starten er den musikalsk seanse der Jai vil shikdum med Sweety. De danser rundt og hun er til slutt bare ikledd et håndkle etter en dusj. Internett forteller med at shikdum er tyrkisk og betyr Dirty Dancing. ;)

Dhoom har en klar historie som vi i vesten vil gjenkjenne veldig godt. Jeg tror denne filmen kommer til å være en av de jeg vil anbefale til folk som prøve en Bollywood-film for første gang. En som har en gjenkjennelig historie og hvor kulturforskjellene er mindre enn i andre filmer jeg har sett.

Veldig bra. Denne burde dere prøve. Jeg har kjøpt en blu-ray boks med alle de tre Dhoom-filmene, så det kommer nok en liten anmeldelse av oppfølgeren her på bloggen om ikke så alt for lenge.

#film #action #actionfilm #Bollywood #indiskfilm #dhoom #motorsykkel

The Agonizing Resurrection of Victor Frankenstein og andre gotiske fortellinger



 

Hadde lyst på litt grøss så romsterte litt i bunnen av kindle-biblioteket mitt. Der fant jeg The Agonizing Resurrection of Victor Frankenstein and Other Gothic Tales av Thomas Ligotti. Dette måtte jo bli bra, tenkte jeg.

Neida.

Ble skikkelig skuffa.

Denne novellesamlingen var på knappe 50 sider, og alle novellene var mikrohistorier. Veldig korte historier kan gjøres bra, slik som eksempelvis i Miniatures, som jeg leste nylig. Og de kan gjøres dårlig, slik som i denne samlingen. Heldigvis var den kort. Ellers hadde jeg gitt opp.

Det Thomas Ligotti har gjort her er å superkort oppsummere kjente og kjære grøsserhistorier (Dracula, Frankenstein, Jekyll og Hyde, Operafantomet, Ulvemannen og så videre), men så gi dem en litt annerledes tvist. Det å ta kjente klassiske historier og gjøre dem på ny med en liten forandring, kan være bra. Men ikke på to sider. Det er ikke tid til noen oppbygging eller spenningskurve. Det føltes som om en overivrig fan skulle gjenfortelle en bok han hadde lest.

Disse historiene ga meg ingenting. Jeg forstår rett og slett ikke meningen med å skrive disse historiene. Er nesten så man skulle tro at Ligotti rasket sammen en haug med bokideer han hadde skravlet ned i en notisblokk.

Nei, dette var skuffende. Jeg ble verken skremt eller interessert. Ble bare trøtt.

Styr unna denne.

#bok #bokanmeldelse #novelle #antologi #subterraneanpress

Legenden om Buddy Hero



 

Jeg har ikke lest så veldig mye i det siste, men når jeg denne uken måtte ut å reise litt i jobben, så var det på tide å børste støvet av kindlen min igjen :)

Grunnet tåke og forsinkelser på Gardermoen, fikk jeg god tid til å lese litt og ble raskt ferdig med denne superheltboken.

The Legend of Buddy Hero av Adam Oster var ikke den beste boken jeg har lest. Den ga meg en litt generisk følelse. Helt grei flyplasslektyre, men ikke mer enn det. En midt-på-treet bok i superheltsjangeren.

Boken handler om Buddy Jackson. En overvektig alkoholiker som får gratis børst av sin alt for snille søster, Maggie. Hun driver en diner. Så en dag kommer superskurken Damon tilbake til jorden. Han ble for en tid tilbake sendt i eksil av The Defenders, et superhelt-team som beskyttet verden. Men det er ingen som vet om dette. For regjeringen fikk alle til å glemme. Også heltene. Dette ble visst gjort med en spesiell maskin, men akkurat den biten er ikke så godt forklart.

Arthur Flores, den tidligere superskurken Fat Mogul, er en av de få som husker gamledagene med superhelter og superskurker. Han har ikke lyst til at Damon skal ødelegge jorden, så han oppsøker den tidligere lederen for The Defenders. Det er Buddy. Arthur og hans kumpaner prøver å gi Buddy hukommelsen, og ikke minst kreftene sine, tilbake. Og stakkars Buddy, må legge drinkene sine til side og plutselig leke superhelt.

Jeg syntes starten var litt morsom. Drankeren Buddys mistro til alt, selv om han fikk se både leker og videosnutter av seg selv i spandexdrakt hvor han utførte heltedåder, var ganske komisk. Men så ble boken litt tam. Jeg følte aldri noe faremoment, selv ikke når Damon virket ustoppelig. Alt gikk litt for glatt og lettvint, og da blir det ikke så spennende. Litt humor her og der løftet leseropplevelsen litt heldigvis.

Vil nesten si at denne boken er superheltsjangerens Bill og Ben-bok. Du vet hva du får: superhelter, superskurker og konspirasjoner. Men ikke noe mer enn det. Liker du superhelthistorier, så vil du nok finne noe underholdning i denne, så for all del gi den et forsøk.

Den har en oppfølger også, Rise of the Fat Mogul, men for meg så føles det helt greit å slutte serien her.

#bok #bokanmeldelse #superhelt

Ra.One



 

Ra.One er noe så sjeldent som en indisk superheltfilm. Den kom ut i 2011 og er regissert av Anubhav Sinha.

Shah Rukh Khan spiller Shekhar, en indisk spillutvikler som for tiden jobber i London. Han er snill og klumsete, og sønnen skjemmes litt over ham. Det er en scene tidlig i filmen hvor han mister bilnøklene i utringingen til ei britisk dame og prøver å få dem tilbake. Legg til språkproblemer så blir det ganske så kleint og komisk. Stakkars mann. Heldigvis er han allerede gift med Sonia (Kareena Kapoor, som jeg mener å huske også var i Dabangg 2).

Sønnen hans, Prateek (Armaan Verma), liker skurker bedre enn helter, så når Shekhar skal lage et nytt dataspill, skaper han den største skurken hittil: Ra.One. Sammen med sin kollega Akaashi (Tom Wu, som spiller den blinde kampsportmunken i Netflix-serien Marco Polo) lage han Ra.One alt for bra. Skurken stepper ut av dataspillet og inn i den virkelige verden. Hvorfor? Jo, fordi Prateek avbrøt et spill før kampen var ferdig. Og Ra.One vil fullføre kampen.

Jeg synes denne var kjempebra. Den er litt teit, men det er jo omtrent alle superhelt-filmer i grunn. Den har også en herlig humor, skikkelig tøffe action-scener og god musikk. Alle indiske filmer jeg har sett inneholder flere sang og danse-nummere. Eller, som jeg kaller det, plutselige musikkvideoer midt i filmen. Dette er både på godt og vondt. Men i Ra.One. er det ikke så alt for mange, og de har alle fengende musikk. CGI-en har jeg riktignok sett bedre, men den er mer enn god nok til at den ikke ødelegger filmopplevelsen.

Alt i alt en veldig underholdende film. Det er litt romantikk, slik det alltid er i indiske filmer, men jeg vil klassifisere denne mer som en action-komedie. Jeg fant en trailer på youtube. Den sier lite om handlingen egentlig, men den viser action-biten ganske bra:

d9PlHc_qVKw



En liten fun fact, som jeg synes var skikkelig morsom, er at Chitti (Rajinkanth), roboten fra filmen Enthiran, har en liten cameo. Kjempemorsomt å se ham igjen. Ifølge IMDB så spiller Rajinkanth inn 2.0 akkurat nå. Det er oppfølgeren til Enthiran. Den er jeg veldig spent på :)

Hvis du liker superheltfilmer og/eller dataspill så anbefaler jeg at du ser denne. Den er kanskje ikke så lett å få tak i her i Norge. Jeg fikk tak i en sonefri blu ray med engelsk tekst hos en indisk selger på ebay.

 



 

#film #Bollywood #superhelt #superheltfilm #indiskfilm #action #komedie

Japansk brus som smaker middag



 

Jeg liker å smake på nye ting. Jeg abonnerer, som dere sikkert vet, på både Tokyotreat og Korea Box for å få smake på eksotiske saker fra den fjerne østen :)

Denne brusen er fra Japan. Cream Stew Ramune høres egentlig ut som noe fra Harry Potter, for det er en brus som skal smake som en middag. Cream stew er en japansk kjøttsuppe. Mange vil nok synes at dette høres grusomt ut, men jeg blir bare nysgjerrig av slike merkelige smakskombinasjoner.

Det lukter middagsaktig ut. Lukter noe velkjent, men som jeg ikke helt kan plassere. Litt hvit blomkålssuppe kanskje? Og smaken? Jo, det smaker som det lukter. Det smaker middag. Bare at det er kaldt og har bobler i seg. Når jeg tok en slurk så merket jeg først at det var brus med kullsyre. Så kom den der smaken som var litt som blomkålsuppe men ikke helt. Og helt til slutt, kom det en bittelitt besk ettersmak.

Det var ikke så ille. Ikke godt akkurat, men ikke så ille som man skulle tro. Men det føles veldig feil å drikke brus og kjenne at det smaker middag. Føles litt unaturlig.

Må også innrømme at brusen ble tyngre og tyngre etter hvert. Ettersmaken ble kraftigere syntes jeg. Og jeg tok meg i å skjære grimaser mot bunnen av flasken. Det er ikke en stor flaske, bare 250 milliliter. Men det var stor nok, for å si det slik. Har ikke turt å rape enda, for jeg mistenker at den kommer til å lukte... eksotisk.

Vil ikke kalle dette for en nydelig leskedrikk. Men det er en morsom snodighet som er gøy å smake på. En gang.

Har tatt med litt japansk og koreansk godteri på jobben av og til. Med det resultatet at nå er det ingen som tør å smake på noe jeg har med lenger. Om jeg så hadde gått rundt med en skål med normal norsk melkesjokolade, ville nok svært få turt å smake. Hva så om jeg tidligere har lurt dem til å smake på nori (japansk tang) eller har hatt en skål med jelly beans stående. En skål uten varselskilt om at det var habanero-smak. Er jo bare moro og spennende å prøve nye ting, ikke sant?

Sjefen har foreslått at jeg lager en serie på bloggen som heter Anders smaker på rare ting :) Kanskje det. Må innrømme at jeg vurderte et sekund å filme at jeg drakk denne brusen her. Blogg.no har jo fått en ny videofunksjon. Og jeg liker jo å prøve nye ting. Men kameraet på pc-en er veldig dårlig, og jeg er ikke særlig fotogen fra før av, så droppet det. Kanskje jeg finner på å prøve en gang senere om jeg får noe spesielt merkelig å smake på.

Vel, hva synes dere. Høres Cream Stew Ramune ut som noe dere har lyst til å smake på?

#brus #japan #japanskbrus #soda #ramune #creamstewramune #tokyotreat

Goshujin-sama



 

Recap av Kyoryu Sentai Zyuranger episode 11: ご主人さま! (Min Mester). Skrevet av Noboru Sugimura og Ken'ichi Araki. Regissert av Katsuya Watanabe. Episoden gikk på tv i Japan i mai 1992.

Totpat og Bookback, de to dumme håndlangerne til den slemme heksa Bandora fisker litt. Men det er ikke fisk de får på kroken, men en gammel lampe. Faktisk Aladdin sin gamle lampe. Og inni den er ånden Gin, som må oppfylle ønskene til den som eier lampen.

De to skurkene kaster ikke bort tiden og prøver med en gang å angripe Zyurangers. Gin ser ut til å vinne, helt til en eksplosjon får skurkene til å miste lampen. Dermed forsvinner også ånden. Både skurkene og Zyurangers begynner å lete etter lampen for ånden inni den er skikkelig mektig.

Lampen blir funnet av seks japanske barn, som er skikkelig begeistret over sin nye venn. For Gin gir dem jo alt de vil ha: sportsbiler, mat, en diger mangasamling, videospill og flyvende tepper. Ja, ånden blir så god venn med dem at han til og med blir med på dansen når de har Disco Time :) De hører forresten på sanken Shake Hip av Kome Kome Club.

Men et flyvende teppe fanger oppmerksomheten. Både Zyurangers og Bandoras håndlangere styrter til for å få tak i lampen. Heltene holder stand, helt til Bandora selv stepper inn. Hun bruker magien sin til å knuse lampen og dermed har ånden ikke lenger noe sted å dra. Bandora og kumpanene hennes drar hjem for å lage en ny lampe til ånden. En rød og ond lampe som hun vil kontrollere.

Zyurangers og barna leter febrilsk etter alle bitene av den originale lampen, for hvis de klarer å samle dem før Bandora kommer med en ny lampe, så vil de kunne redde ånden Gin fra henne. De mangler bare en liten bit, da Bandora dukker opp med en diger, rød lampe (som jeg egentlig syne ser mer ut som en tekanne). Med den forvandler hun snille Gin til den slemme Dora Gin.



 

Zyurangers blir nødt til å påkalle dinosaurrobotene sine, og selv ikke når de kombinerer dem for å lage den store robotmannen Daizyuzin klarer de å overvinne Dora Gin. Ånden er i ferd med å drille hull i hodet på roboten (dere ser drillen på staven hans på bildet, ikke sant?) da ungene endelig finner den siste biten av den knuste lampen. De setter den sammen og plutselig er ånden fri igjen. Mei (den rosa zyurangeren) skyter en pil og ødelegger Bandoras røde lampe. Mens heltene jubler, så stikker Bandora av (med hodepine).

Til slutt blir det et trist farvel nede ved sjøen. De kan ikke risikere at Bandora får makt over ånden igjen, så ungene blir nødt til å si sayonara til sin magiske venn, før Geki kaster lampen uti havet igjen.

Klipp av slåssingen fra denne episoden ble brukt til å lage episode 16 av Power Rangers (Switching Places). Jeg har sett den også, og synes den japanske originalen er mye bedre. Selv om begge er litt barnslige og helt klart beregnet for at unger skal kunne se, så synes jeg Power Rangers bare er så mye teitere.

#tv #tvserie #japansktv #supersentai #powerrangers #barnetv

Mystery Weekly Magazine Februar 2017



 

Vi har begynt på februar måned, og det betyr en ny utgivelse av Mystery Weekly Magazine. Dette er et kanadisk litteraturblad med krimhistorier. Jeg har fått et gratis abonnement fra dem mot å skrive anmeldelser.

Bladet starter med Family Tradition av Troy Soos. En meget velskrevet historie om en gammel mafia-mann som har sluppet ut av fengsel. Han kontakter den nåværende gjengen med en plan for å bringe mafiaen tilbake til storhet og makt. En spennende start med fokus på krasj mellom gammel og ny mafiakulter. Dette kunne ha vært starten på en god mafia-roman. I stedet blir det en brå slutt.

The Veteran av Martin Roy Hill ga meg litt av den samme følelsen. Det handler om en hjemløs Vietnam-veteran som prøver å overleve på de farlige gatene. Denne er også velskrevet og begynner å gi et interessant bilde av hvordan det er å være uteligger. Og så blir det en brå slutt. Begge de to første novellene kunne med fordel ha vært litt lengre synes jeg.

legs of the hobo
Licensed from: Kuzma / yayimages.com


 

Så blir det bedre med Andrew Davie sin novelle Mad Still. Satt i New Orleans, handler den om en tidligere bokser som havner midt i en heftig krangel mellom to grupper med gatekunstere, som begge ønsker å ha dominans over området. Denne er litt merkelig til tider, men veldig interessant. Jeg likte spesielt godt hintet om en mulig overnaturlig kobling til hovedpersonen :)

Den beste novellen i februarutgaven synes jeg er The Beech Boys Run Amok av David M. Hamlin. En litt humoristisk historie om to småkriminelle menn som finner på en snedig måte å stjele biler på. De er ikke akkurat de mest drevne skurkene, og man blir sittende å vente i spenning på at det skal gå skeis. Og det gjør det. Veldig bra novelle.

Car dealer giving keys to a customer
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


 

Så er det Brown Cigarette av Ross Gresham. Den handler om en avdanket reporter som prøver å løse en gammel sak om ei forsvunnet jente. Vanligvis er jeg ikke så begeistret for sånne Cold case historier. De blir ofte litt kjedelig synes jeg. Men denne var ikke så aller verst. Likte at det ikke var så lett å løse mysteriet :)

Til slutt er det Today, You Inspired Me av Francesgrace Mary-Hedwyck Ferland. Dette var et forsøk på å gi oss et lite innblikk i tankegangen til en seriemorder. Dette var den historien jeg likte minst i bladet. Jeg klarte rett og slett ikke å bli engasjert i historien, så det ble kjedelig å lese.

Men det er jo slik det skal være i novellesamlinger. Man finner noen man liker og noen man ikke liker :)

Har du lyst til å lese dette, og tidligere utgivelser av Mystery Weekly, kan du gå på www.mysteryweekly.com. Bladene er også å få kjøpt hos Magzter eller Amazon.

#mysteryweekly #mysteryweeklymagazine #krim #Magazine #litteraturblad #novelle #shortstory

Santa Clarita Diet



 

Absurd, crazy, blodig og skikkelig morsom. Er vel slik jeg vil beskrive Netflix sin nyeste tv-serie.

Santa Clarita Diet ble lansert i dag. Jeg har sett alle de ti episodene i kveld. Den er kanskje ikke for alle, men liker du mørke komedier og, ikke minst, zombier, så tror jeg du vil kose deg like mye som jeg gjorde. Det er noen overraskelser her og der. Og ikke minst helt absurde og bisarre scener som vil få deg til å knegge av latter. (minispoiler) Et eksempel mot slutten av serien der de skulle prøve å få en gammel serbisk dame til å spy. Hysterisk morsom :)

Det er en del spy i første episode også forresten. For å sitere Gary (Nathan Fillion): "That's an insane amount of vomit!"

Foruten spy så er det også en del blod og gørr. Serien handler jo om zombier. Hvis du er veldig ømtålig for slikt så bør du nok heller se Full House, eller en annen mer barnevennlig komiserie, i stedet. Personlig må jeg innrømme at jeg synes det var mye eklere å se Sheila (Drew Barrymore) spise et rått kyllinglår enn det var å se henne gomle på en avkappet fot eller arm. Er det merkelig?

Det er Sheila serien handler om. Hun blir en dag forvandlet til en zombie og må spise folk for å overleve. Hennes mann Joel (Timothy Olyphant) elsker jo sin kone og føler seg tvunget til å hjelpe henne. Datteren Abby (Liv Hewson) er i første omgang overraskende ok med all galskapen. Det er forresten også den nerdete nabogutten Eric (Skyler Gisondo).

Disse to, frem til nå, helt normale eiendomsmeglerne får livet snudd på hodet. Det er ikke bare bare å ta livet av en stakkar slik at kona får mat. Og som om ikke det var nok, så er begge naboene deres politimenn (Richard T. Jones og Ricardo Chavira). Det blir mer enn nok forviklinger og kinkige situasjoner til å holde interessen gjennom alle ti episodene. Og slutten... Jeg skal ikke røpe noe, men det er nok ikke utenkelig at det planlegges en sesong til, for å si det sånn ;)

Hadde gledet meg skikkelig til å se denne. Den var riktignok ikke så bananas og fantastisk som jeg egentlig hadde håpet på, men det er en kjempegod serie. Alltid farlig å ha for høye forventninger til noe, men det gikk bra. Hadde null problem med å bingese hele greia og følte aldri trang til å fikle med mobilen eller ta pauser. Vel, jeg satte på pause et par minutter da gutten fra Peppes ringte på døra, men det teller jo egentlig ikke.

Skuespillet synes jeg var veldig bra. Drew Barrymore så ut til å storkose seg med galskapen og humoren. Olyphant, som jeg egentlig forbinder mer med actionfilm enn komedie, gjorde en kjempebra jobb med å portrettere en mann som er på grensen til sammenbrudd fordi kona har blitt en zombie og han nå må være med på å drepe folk. Liv Hewson er sjarmerende rebelsk og sårbar. Og nabogutten oser ulykkelig forelsket nerd. Følte skikkelig med ham flere ganger.

Men ikke bli for skremt av at jeg skrev at det var en del blod og gørr i starten av innlegget her. Er spesielt en scene i episode to som kommer rett fra de tøffeste scenen i The Walking Dead, eller en George Romero-film. Men ellers så er det ikke så alt for ille. Bare lat som om blodet bare er den der røde sausen som brukes på riskrem ;)

Zombier er jo så i skuddet for tiden at mange kanskje har gått lei, men Santa Clarita Diet er et friskt pust i sjangeren. Perfekt hvis du vil ha noe (litt) lysere og mer morsomt, men samtidig få slukket zombie-tørsten litt frem til neste sesong av The Walking Dead.

Gratulerer Netflix. Dere har truffet blink igjen :)

xjRnbOgoAUQ


 

#tv #tvserie #netflix #zombie #komedie #mørkkomedie #drewbarrymore #timothyolyphant

Instagram

hits