Arkham Horror: Fanatikerens Natt Akt 1: Samlingen



 

Jeg er veldig glad i spill, både brettspill og dataspill. Dessverre så er de fleste jeg kjenner ganske kjedelige på det området, så det er ofte veldig vanskelig å finne noen å spille med. Det blir som oftest bare når jeg besøker søsteren min og samboeren hennes, eller når de kommer på besøk hos meg at jeg får spilt skikkelige brettspill.

Heldigvis kan de fleste dataspill spilles alene. Men det mange kanskje ikke vet, er at det finnes brettspill, eller i dette tilfellet kortspill, som også kan spilles alene. Jeg har kjøpt meg Arkham Horror: The Card Game, som er ment for en til to spillere. Man kan også kjøpe spillet en gang til og da kan man være 4 som spiller. Eller man kan kjøpe utvidelsespakker med flere kort, noe som også skal gjøre det mulig å være opp til fire spillere.

Så jeg har tenkt å prøve noe nytt i dag. Når jeg nå setter meg ned for å spille, så skal jeg knipse litt bilder og fortelle dere hva som skjer, og da selvsagt hvordan det foregår gjennom min fantasi. For med litt fantasi så kan nesten alle spill bli fantastiske og morsomme. Eller skumle, siden dette er basert på Lovecraft sine historier ;)

 

Massiv Spoilervarsel!

 

Hvis du ikke vil vite hva som skjer i spillet, så slutt å les nå. Spill spillet selv først, og så må du gjerne komme tilbake og se om opplevelsene våre blir like. Ting kan selvsagt gå annerledes for hver gang man spiller, avhengig av hvilke kort man trekker og hvilken karakter man spiller med, men det er noen tvister og overraskelser som alltid vil være de samme. Og hvis du vet om dem på forhånd er det ikke sikkert at det blir like morsomt. Så les videre på eget ansvar :)

 

Det er fem karakterer man kan velge mellom: FBI-agenten Roland Banks, den tidligere fengselsfuglen «Skids» O´Toole (skids - er ikke det bremsespor på engelsk?), servitrisen Agnes Baker, den foreldreløse gatejenta Wendy Adams og bibliotekaren Daisy Walker.

Siden jeg er veldig glad i lese også, så spiller jeg som Daisy. Det er sikkert bare sunt å late som om man er en dame en gang i blant, eller?

Her er da mine opplevelser mens jeg spiller det første kapitlet i Arkham Horror: The Card Game:

 

Fanatikerens natt (Night of the Zealot)

 

Akt 1: Samlingen (The Gathering)

 

Jeg er Daisy Walker, en respektert bibliotekar ved Miskatonic Universitet. Jeg har alltid ment at bøker er det viktigste her i livet. Gjennom skjønnlitteratur har jeg forsket mye på det som jeg synes er avskyelig: skrekk, vold og frykt. En dag kom jeg over en oversatt kopi av Necronomicon. Den var blasfemisk, uhellig og rett og slett for fryktelig til å være ekte. Men etter å ha studert alle de obskure og okkulte bøkene i biblioteket, visste jeg at det faktisk var mer sannhet enn fiksjon på disse boksidene. Siden da har jeg lurt på hvilke andre hemmeligheter som finnes i den låste seksjonen av biblioteket?

Gjennom studiene av det okkulte så har jeg havnet i kontakt med en gruppe som etterforsker mystiske og overnaturlige saker, og med min boklærdom ble jeg raskt et verdsatt medlem av gruppen.



 

Fredag 18. September 1925. Arkham, Massachusetts, USA. Det er slutten på en lang og abnormt varm sommer. De første hintene av høst har dukket opp, men den tunge varmen vedvarer nådeløst. Et stille og usagt raseri har tatt grep om byen. Folk har kort lunte, og bare i løpet av den siste uken har det kommet inn rapporter over voldelige slagsmål, alle startet etter små og uskyldige misforståelser eller uenigheter.

Så blir politiet kontaktet av James Hankerson. Han har funnet et partert lik i låven sin.

Å skylde på været blir for enkelt. Det er noe galt med denne byen, og det er ikke noe særlig denne sannsigeren kan gjøre for å rette det opp. Men tebladene mine indikerer at snart vil en liten gruppe etterforskere se på disse merkelige hendelsene, og prøve å hjelpe til. Jeg skal følge med på dem, men har ikke akkurat noen store forhåpninger.

(dette er introduksjonen til spillsesjonen)

 

Jeg (Daisy) og gruppen med etterforskere har i det siste sett på de mystiske hendelsene i hjembyen min, Arkham. I løpet av de siste ukene har flere innbyggere forsvunnet på mystisk vis. Og nylig ble likene deres funnet i skogen, maltraktert og halvspist. Politiet og avisene skylder på ville dyr, men jeg tror det er noe annet som foregår.

I flere dager nå har jeg undersøkt dette, samlet avisklipp og studert lokalhistoriske bøker på jakt etter en mulig forklaring. Det er nå sent på kveld og jeg sitter hjemme på leserommet mitt. Skrivebordet drukner under et sammensurium av avisartikler, politirapporter (blondiner kan lure til seg så mangt) og vitnefortellinger Døsig etter å ha lest så mye, våkner jeg plutselig til av en merkelig lyd. En lyd som kommer fra stua på den andre siden av gangen. (siden dette er fra 1925 så ville stua kanskje ha blitt kalt privaten eller noe slikt, men jeg har valgt å modernisere litt) Det høres faktisk ut som om det er noen der som messer på et ukjent språk. Og plutselig begynner jeg å legge merke til lyder under gulvet. Det høres ut som om noen driver og graver under der!

Jeg spretter opp og skal til å løpe bort til stua, da jeg får nok en forskrekkelse: Døra har blitt borte! Der hvor døra til gangen skal være, er det bare en vegg. Jeg er fanget!!



 

Fra bak en haug med bøker stabber en bebrillet gammel mann frem og mumler forvirret «Hva er det som skjer?». Det er Alfred, en forskningsbibliotekar som har hjulpet meg i etterforskningen. Han har en bok i hånden, og jeg snapper den fra ham. Vi har ikke tid til å lese lenger.



 

«Kom igjen, Daisy» tenker jeg. Jeg er jo en smart jente som har lest tonnevis med bøker. Dette klarer vi å finne ut av. Mens Alfred stirrer sjokkert mot der døren tidligere var, begynner jeg å føle på veggen og lete etter spor. Jeg kaster et kjapt blikk mot Necronomicon, den grusomme boken som har forfulgt meg helt siden jeg først fant den. Kan den være skyld i dette?



 

Som svar på mine tanker, begynner plutselig en blågrønn røyk å sive inn i rommet. Snart er hele rommet tåkelagt av denne svakt selvlysende og ikke minst skremmende tåken. Alfred kommer med et forskrekket rop, mens min analytisk hjerne kun konsentrerer seg om det faktum at nå har det plutselig blitt veldig vanskelig å se her inne.



 

Jeg veiver med armer og bein og klarer i et kort øyeblikk å vifte vekk litt av den klamme tåken rundt meg. Jeg skulle egentlig fortsette å studere veggen der døren brukte å være, men i et glimt mellom tåkedottene ved beina mine legger jeg merke til at kantene på det nyinnkjøpte teppet mitt (persisk selvsagt) er blitt fillete og er dekket av gjørme. Jeg får Alfred til å hjelpe meg med å skyve unna skrivebordet og stolen. Jeg river vekk teppet og der er døren. På gulvet!

Med lett skjelvende hender griper jeg tak i dørhåndtaket og vrir om. Døren svinger ned og der ned ser jeg gangen. Gangen som skal være rett ved siden av leserommet, ikke under det. WTF!!

Jeg hopper ned og lander i den møkkete gangen. Hvor har all denne skitten kommet fra? Veggene er dekket med gjørme og tregulvet mitt har forsvunnet til fordel for et jordgulv. Lukten av brent tre kiler i nesen, mens lukten av forråtnelse river, og får meg nesten til å brekke meg.



 

Jeg vil nå inn i stua og finne ut hvem som står der inne og messer, men dørkarmen er dekket av en mystisk, glødende barriere. Jeg har lest nok bøker til å vite at man bør ikke ta på slike ting. Jeg tar en neve med jord opp fra gulvet og kaster det mot barrieren. Jorden eksploderer i flammer med en gang den kommer i kontakt med gløden. Jepp, det der skal vi ikke borti.

Så hvordan skal vi komme igjennom det der? Det eneste jeg kan gjøre er å ta trappen opp til loftet, eller ned til kjelleren. Jeg bestemmer meg for å prøve kjelleren først. Til min overraskelse er trappetrinnene nedover glatte. De er dekket av et tynt lag med is.

Idet jeg kommer ned slår den bitende kulden mot meg. Hendene mine er helt blåfrosne og jeg begynner å bli nervøs for frostskader. Det er ikke kjelleren min jeg har kommet ned til. I stedet har jeg havnet i en underjordisk ishule. Jeg ser flere tunneler gå lenger inn, men vet instinktivt at jeg kommer til å fryse ihjel om jeg blir værende her nede.



 

Boken som jeg hadde snappet fra Alfred viste seg å være et medisinsk oppslagsverk. Med hakkende tenner og numne fingre blar jeg i den og leser meg frem til noen tips for å unngå frostskader. Jeg føler meg bedre med en gang. Kunnskap er makt!



 

Men lykkefølelsen forsvinner med en gang. Gulvet under meg begynner å gi etter. Gjennom sprekkene som har dukket opp kan jeg se et stort nettverk av tunneller. I disse tunnelene kan jeg skimte silhuetter av merkelige skapninger som prøver å grave seg oppover. Jeg har definitivt ikke lyst til å være her når det skjer. Å huttemegtu!!

Jeg skynder meg opp trappen med en gang. Det er ikke mer å gjøre i gangen, så jeg går videre opp til loftet. Jeg begynner nesten å angre med en gang. For hvert trinn jeg tar oppover blir lukten av råttent kjøtt sterkere og sterkere.

Når jeg til slutt kommer opp på loftet møter jeg et skrekkelig syn: Det blodige liket til et uidentifiserbart beist henger i en krok festet i taket. Blodet drypper ned i en liten tønne. Hvert drypp gir fra seg et ekkelt klask når blodet treffer den halvfulle tønnen.

Et slikt syn kan man bli gal av, men jeg har heldigvis lest masse grøsserromaner og har da en veldig sterk psyke. I motsetning til stakkars Alfred, hvis sinn er skjørt som pergament. Jeg ber ham bli igjen i trappen og tar skrekk-skaden selv. Jeg tåler ganske mye horror før jeg blir gal.



 

Der oppe finner jeg også Olga, som jeg leier ut en hybel til. Hun er en nybegynner i magi-faget og jeg hjelper henne med å bli en bedre trollkvinne. Jeg føler meg litt tryggere. Bittelitt. Nå er vi i hvert fall tre som kan hjelpe hverandre.



 

Nå som jeg har sett både loftet og kjelleren får jeg en idé. Jeg velter tønnen slik at blodet tømmes ut. Jeg tar den ned til kjelleren og fyller den med snø og is. Med hjelp fra Alfred og Olga tar jeg den opp til gangen, og kaster tønnen med sin rosa snø rett inn i barrieren.

Flammer og gnister skyter ut av den glødende barrieren idet den kortslutter og svinner bort i intet.

«Hva har du gjort?!» Skriker en rasende kvinnestemme inne fra stua. Der ser jeg en dame med en brennende fakkel i hånden. Hun stirre rasende på meg med hatefulle øyne. Jeg kjenner henne igjen. Hun er den religiøse fanatikeren Lita Chantler, en infamøs personlighet i bybildet i Arkham.

Før jeg rekker å svare så hører jeg en uhyggelig jamring bak meg. En skapning, ikledd rød kappe og med en maske laget av en hjortehodeskalle, slår seg gjennom veggen og kommer mot meg!



 

Skapningen i rødt snerrer og babler noe uforståelig i det den kaster seg fram. Stakkars Alfred er for treg. Skapningen griper tak i ham og river av ham hodet med et kaklende hyl.

Liket til stakkars Alfred råtner unaturlig fort, og hadde det ikke vært for at jeg har lest igjennom gamle anatomitekster, med detaljerte bilder, så ville jeg nok ha endt opp med en god del traumer av det synet.



 

Jeg er en bibliotekar, ikke en slåsskjempe! Jeg løper inn i stua, for Lita er mye mindre skremmende enn den røde skapningen, som jeg mistenker å være en slags demonisk prest. Jeg roper til henne at vi bør prøve å samarbeide. Hun kaster et kjapt blikk bort på skapningen som står ute i gangen og nikker nervøst. Vi er allierte, i hvert fall inntil vi har kommet oss unna monsteret.

Den røde monsterpresten kommer rett bak meg, og stua blir snart folksom. Skapningen tar tak i stakkars Olga, river av henne den ene armen og denger løs på henne med den til hun slutter å røre på seg. Oh, shiiiit!

Riktignok er jeg bare en bibliotekar og boknerd, men jeg har lest bøker om mye rart, deriblant kung-fu. Jeg tenker tilbake på kung-fu bøkene og diagrammene med hvordan og hvor man skal slå. En sånn smart person som meg burde da kunne klare å etterape dem.



 

Med et skingrende «Kia!!» Sparker jeg den røde presteskapningen i ballene. Med et drønnende stønn krøker den seg sammen i smerte og rygger litt bakover. Jeg prøver så å slå kneet i ansiktet på ham, men hjortehodeskallen beskytter ham mot skade.

Lita prøver å slå ham med fakkelen sin, men med et mektig bakhåndsslag, slenger han henne inn i veggen. Hun stønner og synker sammen på gulvet, fortsatt i live, men hardt skadet.

I desperasjon begynner jeg å slå mot Ghoul presten. En gang, to ganger, tre gangen i brystet. Men det er som å slå på en betongvegg. Presten bare ler, og så drar han til meg. Et sekund ser jeg bare stjerner, og kan kjenne neseblod begynne å fosse ut.

Igjen prøver jeg å slå og sparke, men presten bare hopper dansende unna. Så drar han til meg igjen med en steinhard og knokete knyttneve. Jeg spytter ut noen blodige tenner og kjenner at jeg har blitt skikkelig svimmel. Jeg begynner å tro at dette kommer til å gå skikkelig galt.

Og jeg har rett, for det knaser i treverk og et nytt beist kravler opp av bakken. Enda en ghoul, og denne slever og virker skremmende skrubbsulten!



 

Jeg sparker det nye monsteret i skrittet og det krøker seg skrikende sammen. I stedet for å bruke kneet som jeg gjorde mot presten, så sparker jeg igjen. Suksess! Hælen på skoen går rett inn i øyet på skapningen og den faller død sammen. Jeg mistet skoen, men ble kvitt monsteret

Woohoo! Hadde det bare vært så enkelt med den der presteskapningen?

Presteskapningen slår meg nok en gang. Det ringer i hodet og jeg klarer nesten ikke å stå på beina. Jeg tror ikke jeg tåler flere slag nå.

Med tåkete syn griper jeg tak i en lampe og svinger den med all min desperate kraft. Jeg treffer hjortehodeskallen med et smell som får meg til å skvette i overraskelse. Hodeskallen slår sprekker og det strømmer blod ut av dem. Presten svaier og er tydeligvis blitt skikkelig skadet. Med fornyet håp denger jeg til presten igjen. Fortsatt sløvet av det første slaget, klarer den ikke å dukke unna. Jeg treffer det venstre hornet og slår det inn i skallen på ham. Han rekker ikke engang skrike før han segner død om på gulvet, i en dam av rødt blod og rød kappe.

 

(Ah! Snakk om råflaks. For en gangs skyld var chaos-tokenene med meg og jeg trakk to +1 på rad. Hadde ikke jeg gjort det, ville jeg ha hatt en liten sjanse til å kunne flykte, og dermed få den middels dårlige slutten. Bedre enn å dø og feile fullstendig, men likevel kjipt. Det var det som hendte i treningsrunden da jeg lærte meg reglene. Jeg spilte med FBI-agent Roland Banks, og han måtte rømme uten å beseire presten)

 

Huset blir med ett stille, og jeg kikker lettet bort mot Lita Chantler som har karret seg opp på beina.

«Du ødela seglet jeg hadde satt opp for å fange ghoulene inni huset» sier hun fortvilet. «Nå er det bare en ting vi kan gjøre for å hindre dem i å gå løs på resten av byen» Hun holder fakkelen frem mot meg.

«Du har da vel ikke tenkt å brenne ned huset mitt??» Skriker jeg i fistel. Bare tanken på alle bøkene som ville ha gått tapt holder på å gjøre meg gal. «Hør hvor stille det har blitt,» sier jeg «Når den røde presten døde, så virker det som om alt stoppet opp. Vi er trygge nå» konkluderer jeg lettet.

«Din tosk!» Lita hytter med neven. «Dette er en stor feil. Du har ingen anelse om hvilken trussel som befinner seg under oss. Ingen anelse om hvilken stor fare vi befinner oss i.»

Jeg bruker en bordduk til å tørke vekk alt blodet i ansiktet mitt. Nesen har sluttet å blø, selv om den dunker fortsatt. «Jeg setter på litt te, så kan du fortelle meg alt om det,» sier jeg. Og ber en stille bønn om at jeg også kan klare å overtale henne til å hjelpe til med oppryddingen.

 

Slutt på Første akt.

 

Wow, det var intenst. Tenk at det finnes folk som mener kortspill er kjedelig. Utrolig. Jeg hadde høy puls på slutten der. Hadde virkelig lyst til å vinne når jeg først hadde bestemt meg for å skrive dette innlegget :)

Jeg har tatt med noen fortellermessige friheter og pyntet litt på beskrivelsene her og der. Jeg har heller ikke tatt med alt som foregikk. Doom-counterne har jeg ikke nevnt, jeg har bare tatt med det de forårsaket når det ble mange nok av dem. Tok heller ikke med hver gang jeg brukte en gjenstand, som eksempelvis Medical Texts. Hadde jeg ikke kunnet helbrede meg selv med ett hjerte per runde, ville jeg ha dødd. Jeg har heller ikke tatt med alle gangene jeg måtte trekke en encounter. Bare de som hadde en viss effekt, eller jeg syntes var kule nok til å nevnes. Noen ble raskt beseiret, enten ved skill-check eller counter-kort jeg hadde på hånda. Jeg har heller ikke skrevet noe om chaos-tokens som man skal trekke ved skill-checks og angrep.

Hvis man eksempelvis ser en YouTube-film hvor noen spiller rollespill, så er ikke selve terningskastingen alltid så spennende. Det er hva som skjer på grunn av terningene som er interessant.

Jeg har fulgt reglene slik jeg har forstått dem. Kun en ting er vel ikke gjort helt etter reglene. Etter å ha lest litt på dem igjen, så viser det seg at selv om jeg lot skaden fra presten gå til mine allierte (eksempelvis Research Librarian som har en i helse og en i mental styrke) så skulle den overskytende skaden ha gått videre til meg. Tror jeg. Det er mange regler å holde styr på. Man må spille dette et par ganger før de sitter helt. Hadde jeg hatt med det ville jeg nok enten ha dødd eller måttet rømme huset til slutt.

Men det er jo et spill. Det viktigste er at man har det gøy, ikke at alle reglene følges til punkt og prikke :)

Jeg fikk syv erfaringspoeng. Ett for kjelleren, ett for loftet, to for å ha beseiret Ghoul Priest, ett for å ikke sette fyr på huset mitt og to for å ha fullført første akt. Disse kan jeg nå bruke for å oppgradere kortstokken min. Jeg skal se litt på det etterpå, og før jeg prøver å spille igjennom andre akt.

Har hatt en kjempemorsom, og intens, spillstund. Hadde kanskje vært litt enklere om man hadde vært to, for da kunne man ha hatt en som var smart (som Daisy) til å løse gåter og finne spor, og en som var sterk og kunne slåss. Merket at det ble litt problematisk mot presten da Daisy ikke akkurat er den sterkeste. Var avhengig av å trekke +1 chaos-tokens. Og hadde jeg ikke vært så heldig å kunne spille Mind over Matter, som lot meg bruke intelligensen i stedet for styrken, så hadde jeg nok ikke vunnet. Og selv da ødela chaos-tokens for meg og jeg fikk bare inn ett treff og ikke to som jeg burde ha klart.

 

Nei, nå skal jeg slappe av litt. Kanskje ordne meg noe mat og se en film eller noe. Må hvile ut litt før jeg ser hva neste akt har å by på :)

Håper dere syntes dette var gøy å lese. Og kanskje får lyst til å spille litt spill selv også. Det finnes mye mer enn bare ludo og poker man kan spille.

Hvis du vil lese hvordan det gikk i neste spill, kan du klikke her.

#spill #kort #kortspill #arkhamhorror #arkham #lovecraft #fantasyflightgames #arkhamhorrorthecardgame #cardgame

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Instagram

hits